Etterord
I det 17. og 18. århundre var interessen for Agnes stor. Det ble skrevet mye om henne, og man forsøkte - riktignok uten hell - å få Den hellige stol til å erklære henne salig. 19. mars 1808 erklærte Pave Pius VII henne for ærverdig og heroisk i dyder. Deretter stanset prosessen opp igjen.26 Bernard Payrous antyder at den taushet hun nå skulle omgis av skyldtes at man ikke visste hva man skulle tro om dette vell av mystiske fenomener hennes liv strømmet over av. Det enkleste ble da å tie stilt. I århundret som fulgte fristet hun en heller anonym tilværelse, og bare innen La Compagnie de Saint-Sulpice, hos Les Dominicaines de Mère Agnès og i klosteret Sainte-Catherine i Langeac ble hennes minne holdt i ære.
I 1984 ble det holdt et symposium over Agnes av Langeac i Le Puy i anledning 350-årsdagen for hennes død. Dette resulterte i en plutselig fortgang i saligkåringsprosessen og i ny interesse for henne. Det skulle bli pave Johannes Paul II som til slutt på tampen av det 20. århundre lot henne saligkåre. Ingen paver har "utnevnt" flere helgner enn ham. Likevel må vi anta at den renessanse Agnes opplever i dag, skyldes mer enn den nåværende paves glede over å saligkåre. Vi tør formode at vi i tiden fremover vil få mer kjennskap til Agnes som resultat av denne økte interesse hun omgis av. Ikke minst vil saligkåringen her være en vektig pådriver.
La oss til slutt gjerne smittes av hennes moderlige omtanke for Kirken og hennes iver for evangeliets utbredelse; slik som hun virket ved sitt direkte engasjement i Le Puy og senere mer indirekte ved sin bot og bønn i Langeac.
Måtte den salige Agnes av Jesus lære oss å følge Kjærlighetens vei i visshet om at Den som har Gud, har alt.
Hennes festdag er den 19. oktober.
