Den hellige Aldegunde (lat: Aldegundis; Aldegonde; Aldegonda; Aldegun; Adelgundis; Edelgund; Orgonne) ble født rundt 630 (635?) i grevskapet Hainault (Hennegau) i Flandern, nå i Belgia. Faren var i slekt med det frankiske kongehuset og var hertug av Lorraine og greve av Hainault. Og familien var like from som den var fornem. Begge hennes foreldre, Walbert og Bertilia, samt søsteren Waldetrudis telles blant de hellige. Det samme gjør søsterens mann Vincent Madelgarius og deres barn Landericus, Madelberta, Aldetrudis og Dentelin.
Aldegunde var en uvanlig alvorlig jente og hun avskydde det elegante selskapslivet som foreldrene omga seg med, og det i så stor grad at hun avla et løfte om evig jomfruelighet. Hennes fromhet overbeviste også etter hvert hennes foreldre om at det fantes viktigere ting enn danser og fester.
Da Aldegunde var fylt 13 år, ba den engelske kongssønnen Eudo om hennes hånd, og foreldrene takket straks ja. Aldegunde påberopte seg forgjeves sitt løfte, og etter farens død økte presset fra morens side. Jenta så at hun ikke kunne stå imot sin mors ønske og ba Gud om å gripe inn. Innen kort tid døde også moren. Aldegunde kjente til dels en stor lettelse, men samtidig var hun fortvilet over at hun hadde vært årsaken til morens død. [Farens biografi sier at han døde rundt 678.]
Eudo tok nå saken i egne hender og kom med bevæpnede menn for å føre henne bort med vold. Jenta flyktet til Hautmont, der den hellige Amandus av Maastricht var biskop. Hun slapp så vidt unna sine forfølgere, i følge legenden ved å gå tørrskodd over elva Sambre, ei sideelv til Meuse. Fra Amandus' hånd mottok hun nonnesløret, og ved ikledningen skal en due ha lagt sløret på hennes hode. Hun slo seg ned som eneboerske på et øde sted kalt Malbode (Malbodium) ved elva Sambres bredder. Det fikk senere navnet Maubeuge, som nå ligger i Nord-Frankrike nær grensen til Belgia.
Hennes rike arv gjorde det mulig for henne å grunnlegge et dobbeltkloster for munker og nonner der i 661, og den hellige Germanus, som var biskop i stiftet som Maubeuge tilhørte, viet Aldegunde til klosterets første abbedisse. Til tross for sin høye stilling fant Aldegunde sin glede i å utføre de simpleste arbeidsoppgavene for sine medsøstre. Alt som var igjen av formuen etter klosterbyggingen, brukte hun nå for å hjelpe de fattige, og hun ble som en mor for dem. Aldegunde hadde mange overnaturlige visjoner. Hennes søster Waldetrudis grunnla et kloster i Mons. En gang de to søstrene satt i en åndelig samtale, veltet lyset og sloknet. Men det tente seg av seg selv da hun tok det i hånden.
De siste årene av livet opplevde Aldegunde mye smerte. Hun fikk kreft i brystet, men bar de grusomme smertene med styrke og tålmodighet, noe som gjør at hun påkalles som skytshelgen mot kreft. Men hun led like mye under en satanisk fristelse, som forsøkte å overbevise henne om at hun var dømt til helvete. Hun døde av kreften den 30. januar 684 i Maubeuge og skal da ha vært 54 år gammel. Hun ble gravlagt i klosterkirken. Hun ble etterfulgt av sine nieser Aldetrudis og Madelberta som henholdsvis andre og tredje abbedisse av Maubeuge. Benediktinernonnene i Maubeuge ble senere erstattet av kanonisser.
Aldegundes legeme var i mange år like friskt og velluktende. Hennes kult bredte seg snart, særlig i Vallonia og Flandern, og under motreformasjonen ble kulten vakt til live på nytt. Det finnes flere tidlige biografier, men ingen samtidige. Flere av dem, inkludert Hucbalds biografi fra 900-tallet, er trykt av Bollandistene.
Aldegundes slør og en av sandalene befinner seg fortsatt i Maubeuge. Hennes minnedag er 30. januar. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun avbildes som nonne med lys eller rosenkrans, gjerne sammen med en due med et slør. På et maleri i katedralen i Mons i Belgia avbildes hun sammen med søsteren Waldetrudis idet de slukker en klosterbrann. Hun avbildes også mens hun går på vannet over ei elv. Hun er skytshelgen for en sognekirke i Saint-Omer under navnet «Orgonne». Hun æres nå fremfor alt på Staffelberg ved Staffelstein i Oberfranken.