De hellige Aureus og Justina av Mainz (d. ~436?)

Den hellige Aureus (Auraeus) ble født en gang på 300-tallet i området ved elvene Rhône og Loire i Gallia, dagens Frankrike. Ifølge en gammel legende, som bygger på det kirkelige officiet i Halberstadt og som bollandistene bringer videre, stammet han fra fornemme foreldre. Men etter deres død forlot han alt han hadde, fordelte sin formue blant de fattige og bega seg til en eneboercelle ved Rhinen. Etter at han hadde levd der en tid i streng bot og utøvelse av alle dyder, dro han etter en himmelsk åpenbaring til Mainz ved Rhinen i det nåværende Tyskland, hvor han forkynte evangeliet for innbyggerne gjennom ord og gjerninger.

Legenden forteller at da biskop Maximus døde, ble Aureus valgt til hans etterfølger. Men i virkeligheten var Maximus hans egen etterfølger på bispestolen, mens forgjengeren muligens var Martin (Marinus) (ca 346-ca 400?). Aureus skal i alle fall ha vært biskop av Mainz i første halvdel av 400-tallet. Ifølge den eldste bevarte listen over biskoper av Mainz fra 900-tallet, er han den første av byens biskoper vi kjenner ved navn. Men de kirkelige kildene til Aureus’ liv er sterkt preget av legender. Utenom disse kildene finnes det ikke noen spor etter ham. Historisk lar han seg dermed ikke entydig plassere.

Da vandalene i 406 invaderte området rundt Mainz og ødela byen, vil noen kilder ha det til at biskop Aureus led martyrdøden ved å bli halshogd sammen med den hellige diakonen Alban, sin hellige ledsager Crescentius og i følge noen kilder sin diakon Justinus. 406/07 regnes som det året da Alban, som også senere ble æret som martyr i Mainz, led martyrdøden. Ifølge en overlevering ble han halshogd mens han prekte i Mainz mot arianismen.

Den samme overleveringen snakker om en biskop Aureus som var blitt fordrevet før Albans tid. Ifølge denne tradisjonen var altså Aureus allerede før 406 biskop av Mainz. Fordi han gikk mot den kjetterske arianismen, ble han fordrevet av borgerne i Mainz. Da den hellige Theonestus (Theomast), som var biskop av Filippi i Nord-Hellas, kom til Mainz etter å ha blitt fordrevet av arianerne fra sitt eget bispedømme, sammen med sine tre diakoner, de hellige Tabra og Tabrata og Alban, skal de ha gjeninnsatt den fordrevne Aureus.

Theonestus gravla sin diakon Alban, men flyktet deretter til Nord-Italia sammen med Tabra og Tabrata, hvor de ble drept av arianerne i 425. Den hellige Maximus overtok som biskop etter Aureus og trøstet de troende, men så møtte han selv martyrdøden samme år (altså 406). En annen versjon sier at Theonestus overtok som biskop av Mainz, men det kan ha vært bare inntil Aureus vendte tilbake. For etter 406 vendte vel Aureus igjen tilbake til den nå ødelagte byen og utøvde deretter igjen sitt bispeembete der.

En annen legende uten historisk sannsynlighet forteller imidlertid at de invaderende hunerne under Attila (433-54) fengslet Aureus, Crescentius og diakonen Justinus rundt 450. Men de klarte å flykte til Thüringen, hvor de ble innhentet, torturert og halshogd i 451. I mange kilder er denne diakonen Justinus erstattet av en kvinne ved navn Justina, som skal ha vært biskop Aureus’ søster. De skal ha blitt myrdet i en kirke mens Aureus feiret messe.

Senere kilder angir året 454, noe som imidlertid er mindre sannsynlig, da hunernes overfall dateres til 451. Om Aureus led martyrdøden ved et av overfallene i folkevandringstiden, er i tillegg til 451 også 436, 406/07 og til og med 368 mulig. Det som taler mot at han led martyrdøden først i 451, er den usedvanlig lange embetstiden på femti år og den da vanskelige tidsmessige plassering av hans etterfølger, biskop Maximus. Formodentlig led Aureus heller martyrdøden allerede i 436 sammen med sin søster Justina.

Den eldste henvisningen til Aureus stammer fra et verk av den senere erkebiskopen av Mainz, den salige Rabanus Maurus (ca 784-856), som har beskrevet ham i anledning vigslingen av klosterkirken i Fulda. Deretter fantes det i denne kirken et alter på sørsiden, som blant andre var viet til Aureus. I 843 skrev Rabanus i tillegg et martyrologium, hvor det under 16. juni står oppført Aureus’ og hans søsters død. Ifølge denne notisen ble de myrdet i kirken under et overfall fra hunerne, men det angis ikke noe årstall.

En historie forteller at da hunerne plyndret og ødela, lot de Aureus og hans diakon Justinus føre for seg, og da disse ville forkynne den kristne tro for dem, lot de dem kaste i fengsel. Men de ble befridd av vaktene og la på flukt. Men de ble tatt igjen og halshogd av prefekten i Rustenfeld i Thüringen etter langvarig og grusom tortur. Dette skjedde i 451. Deres legemer ble gravlagt utenfor Rustenfeld.

På 600-tallet skal frankerkongen Dagobert I (628-39) eller den hellige Dagobert II (673-79) ha funnet relikviene av Aureus og hans ledsagere der, noe som førte til grunnleggelsen av byen Heiligenstadt i Thüringen.

Legenden forteller at kong Dagobert hadde fått lepra (spedalskhet). Da overlot han regjeringen til sin sønn og reiste sammen med hustruen og hoffet rundt omkring på leting etter helbredelse. Han bygde en bolig og et kapell viet til Jomfru Maria og den hellige apostelfyrsten Peter. Kongen streifet omkring i skogene i Thüringen i det nåværende Tyskland.

En gang ble han så utslitt at han la seg ned i gresset for å hvile, og der sovnet han. Da han våknet, var de delene av kroppen som hadde berørt gresset, fri for spedalskhet. Da snudde han seg så de andre delene av kroppen også kom i kontakt med gresset, og sykdommen forsvant fullstendig. Forbløffet over dette miraklet ropte han ut: «Enten hviler det hellige her, eller så er stedet hellig! Jeg befaler at dette stedet i fremtiden skal hete Den hellige by (Heiligenstadt) (Hagiopolis)».

Da man i henhold til kongens ordre gravde på stedet, fant man legemene til de to martyrene Aureus og Justinus, som fortsatt var bevart. Ved dette funnstedet ble det bygd en kirke, og fra alle deler av landet kom det mennesker og slo seg ned der. Kirken ble viet til den hellige Martin av Tours, frankerrikets helgen. Der lot kong Dagobert levningene av de hellige martyrene legge i en kiste legen, hvor syke og lidende av alle slag fikk helsen tilbake og hjelp i sin nød.

Aureus ble i strid med senere antakelser ikke først i 805 overført til basilikaen St. Alban, men ble gravlagt der allerede direkte etter sin død. I 805 fant det sted bare sted en skrinlegging. I 1022 ble relikvier av Aureus og hans søster til Heiligenstadt, og siden senmiddelalderen æres begge der som byens skytshelgener. I tillegg æres Aureus også spesielt i Bommersheim ved Oberursel. Deres relikvier befinner seg i et relikvieskrin under hovedalteret i Bommersheim. Helt inn på 1800-tallet var det valfarter og årlige prosesjoner til ære for Aureus og Justina i området rundt Mainz.

Tradisjonelt blir Aureus æret som hellig i bispedømmet Mainz. Aureuskirche i Zahlbach ved Mainz, som befinner seg på hans gravsted, er viet til ham. Dette er sannsynligvis det eldste kristne kultstedet i Mainz som har vært i kontinuerlig bruk. Den kår tilbake til Hilariuskirche, som i de tidligste tider ofte tjente som gravkirke for biskopene av Mainz. Aureus avbildes som biskop, myrdet ved alteret mens han feirer messe. Noen ganger er den myrdede søsteren Justina avbildet sammen med ham.

Aureus og Justina feires den 16. juni i bispedømmet Mainz. Der minnes også den 27. juni fire martyrer som er forbundet med Mainz: de hellige Aureus, Crescentius, Maximus og Theonestus.