Den hellige Martin av Tours (~316-397)

Den hellige Martin av Tours (lat: Martinus) ble født rundt år 316 i Sabaria (ung: Szombathely; ty: Steinamanger) i Øvre Pannonia (Ungarn). Han var oppkalt etter den romerske krigsguden Mars, som hans biograf Sulpicius Severus tolket som «den modige, tapre». Den romerske provinsen Pannonia besto av det som i dag er det vestlige Ungarn og deler av det østlige Østerrike, Slovenia og Vojvodina i Serbia. Martin var sønn av en høyere romersk offiser i den keiserlige ryttergarden som hadde steget i gradene til tribun, og som hadde slått seg ned i Pannonia etter at han var ferdig med tjenesten. Foreldrene var hedenske, men Martin fikk likevel en kristen oppdragelse på farens hjemsted Ticinum i Gallia Cisalpina, nå Pavia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Flere kilder sier at Martin vokste opp i Pavia fordi faren ble forflyttet dit.

Ti år gammel gikk Martin til kirken mot foreldrenes vilje og ble tatt opp blant katekumenene, det vil si de som forbereder seg på dåpen. På den tiden var kristendommen blitt en lovlig religion, men den var ennå på ingen måte den dominerende religionen i keiserriket. Den hadde langt flere tilhengere i den østlige delen av riket, hvor den hadde oppstått, og den var konsentrert i byer, brakt langs handelsrutene av omvendte jøder og grekere. Kristendommen var fortsatt langt fra akseptert blant de høyere lag i samfunnet, og i hæren ville Mithras-kulten ha vært sterkere. Selv om keiser Konstantin I den Stores (306-37; enekeiser fra 324) omvendelse og det påfølgende programmet for kirkebygging satte større fart i spredningen av kristendommen, var den fortsatt en minoritetsreligion.

Allerede som tolvåring hadde Martin ønske om å bli eneboer, men faren motsatte seg dette på det sterkeste, for han ville at sønnen skulle følge i hans fotspor og bli offiser i hæren. Han benyttet seg av en lov som sa at en sønn måtte gå inn i farens yrke, og derfor brakte han i 331 den femtenårige Martin til et kavaleriregiment i den romerske galliske armé. I hæren utmerket Martin seg raskt og ble snart utnevnt til kavalerioffiser i garden til keiser Konstantins sønn, den senere keiser Konstantin II (337-40), som fra 317 var caesar (underkeiser) for den vestlige delen av riket (Britannia, Gallia og Spania). Rundt 334 ble Martin stasjonert i et romersk rytterregiment i Ambianensium civitas eller Samarobriva i Gallia, dagens Amiens i Frankrike.

I Amiens lot han seg døpe rundt år 335, atten år gammel. Bakgrunnen skal ha vært denne opplevelsen, som er blitt så berømt også i kunsten:

Den unge romerske offiseren Martin kom en iskald vinterkveld ridende sammen med noen kamerater. Ved byporten i Amiens sto det en nesten naken tigger, skjelvende av kulde, og ba om en almisse. Ingen brydde seg om ham, og Martin hadde ingen penger med seg, så han tok sverdet og delte sin kappe i to og ga stakkaren den ene halvdelen. Han svøpte den andre halvparten om seg og brydde seg ikke om kameratenes hånlige latter. Samme natt så han i et syn Kristus kledd i den halve kappen, mens han sa til den hærskare med engler som omga ham: «Denne kappen har jeg fått av Martin, som ennå ikke er døpt.»1 Dette gjorde så sterkt inntrykk på ham at han straks løp bort for å la seg døpe. En senere utbrodering av legenden sier at da Martin våknet, var hans kappe blitt hel igjen, og den mirakuløse kappen ble bevart i relikviesamlingen til de merovingiske frankerkongene.

Martin ble i det militære enda et par år, men han forlot soldatlivet som tyveåring omkring år 336 fordi han ikke kunne forene kristendommen med krigstjeneste mot andre kristne. Foranledningen var en barbarinvasjon i Gallia da hans kompani ble beordret til å møte for keiser Julian (den Frafalne)2 i Worms for å motta den vanlige krigsbonusen før slaget. Martin nektet å motta denne og sa til Julian: «Frem til nå har jeg tjent deg som soldat. Nå la meg tjene Kristus. Gi bonusen til de andre – de kommer til å kjempe, men jeg er en soldat for Kristus og det er ikke lovlig for meg å kjempe.»

Den rasende keiseren beskyldte ham for feighet, og han satt en tid i fengsel på grunn av dette tidlige eksempel på militærnekting. Da tilbød Martin seg i Kristi navn å stille seg ubevæpnet mellom frontlinjene bare bevæpnet med et kors. Hans overordnede planla å ta ham på ordet, men før det hele kunne gjennomføres, ba angriperne om fred, og slaget fant aldri sted. Martin ble da sluppet fri og fritatt for militærtjeneste.3

Martin oppsøkte da den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-67) for å få undervisning i kristendommen, og den store kirkelæreren ble Martins lærer og forbilde. Da Hilarius rundt 353 ble byens biskop, ville han vie Martin til diakon, men da Martin nektet å motta diakonvielsen, viet Hilarius ham til eksorsist; en av de lavere vielser som nå er avskaffet.

Det skal ha bekymret den unge kristne Martin at foreldrene fortsatt var hedninger, og en natt drømte han at han fikk et kall om å dra tilbake til Pannonia. Det fortelles at han dro over Alpene på en lang og vanskelig reise, han ble angrepet av en landeveisrøver, men klarte å omvende ham, ifølge hans biograf Sulpicius Severus. Han møtte også på djevelen, men kom seg unna på bemerkelsesverdig vis, før han nådde Pannonia. Hans mors og andres omvendelse oppveide for mange feilslag, men sin far fikk han ikke omvendt.

I Poitiers hadde Hilarius straks havnet i tidens fremste strid, nemlig mellom arianerne og forsvarerne av ortodoks, trinitarisk kristendom. Pave Liberius (352-66) støttet den hellige Athanasius av Alexandria og ba den arianske keiseren Konstantius II (337-61), som var enekeiser etter broren Konstans' død i 350, om å innkalle en synode for å forsone øst og vest. Dette ble holdt i Arles i Sør-Frankrike, som da var den keiserlige hovedstad i Gallia, i 353 – like før eller like etter Hilarius ble utnevnt til biskop, så han deltok ikke. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen og fordømte Athanasius. Under trussel om landsforvisning signerte alle de galliske biskopene, unntatt en – den hellige Paulinus av Trier (Trèves), og han ble straks landsforvist til Frygia.

Striden med arianerne var først ukjent for Hilarius, og først i 355 lærte han å kjenne Trosbekjennelsen fra Nikea. Men selv om han allerede var middelaldrende da det kom til strid, gikk han inn i den med usvikelig energi. Rettroenhetens seier over arianismen var blitt en hjertesak for ham, og resten av livet var Hilarius arianismens mest fremtredende motstander i vesten.

Pave Liberius overtalte keiser Konstantius II til å innkalle en ny synode, og den ble holdt i 355 i Milano, hvor keiseren hadde innsatt den arianske biskop Auxentius. Hilarius nektet å møte på konsilet, hvor de som var til stede, ble tvunget til å skrive under en ny fordømmelse av Athanasius. Dette førte til at enda tre biskoper, som nektet å undertegne, ble sendt i eksil. Ved den anledningen skrev Hilarius sin «Første bok til Konstantius», hvor han ba keiseren inntrengende om å gjenskape freden i Kirken. Han gikk også sterkt imot sin metropolitt, Saturnius av Arles, som med støtte fra keiseren forsøkte å innføre arianismen i Gallia. Hilarius ble prist av de hellige Augustin og Hieronymus og er også beskrevet som «vestens Athanasius».

Keiseren sendte agenter til Gallia for å oppspore biskoper som nektet å skrive under enda et dokument som fordømte Athanasius. Det førte til at det ble holdt en ny synode i Béziers (Bitterae) i 356, den første hvor Hilarius ble pålagt å møte. På denne hovedsakelig arianske synoden, presidert over av Saturnius av Arles, skaffet Hilarius seg sitt ry for sitt forsvar for ortodoksien Bare han og en biskop til nektet å signere fordømmelsen av Athanasius. Derfor ble de fordømt som anti-arianere og dermed høyforrædere, og de ble i midten av samme år forvist til Frygia i Lilleasia av keiser Konstantius. Reisen under bevoktning gikk gjennom Milano, Aquileia, ned gjennom Illyria (dagens Kroatia), Sofia og Konstantinopel, og den må ha tatt to til tre måneder.

Vi vet at Martin ikke dro rett tilbake til Poitiers da han forlot Pannonia. I stedet reiste han til Illyria på kysten av Dalmatia, hvor han talte mot de triumferende arianerne. Men de forfulgte og mishandlet ham og fordrev ham fra landet. Han dro da til Milano i Nord-Italia og ville reise derfra til Gallia, men da han hørte at arianerne hersket også der og hadde fordrevet Hilarius, ble han værende i Milano. Men han ble snart bannlyst fra landet av den arianske biskop Auxentius, så sammen med en likesinnet prest dro han til den lille øya Gallinaria utenfor Albenga i Genova-bukten, og der levde han i fem år som eneboer etter forbilde av de egyptiske eremittene.

I 360 fikk biskop Hilarius komme tilbake til Poitiers fra sitt eksil i Frygia, og samme år kalte han sin disippel Martin tilbake til Gallia og gjorde ham til en av sine prester i Poitiers. Martin fortsatte sitt eneboerliv etter at han kom til Gallia. Han var ikke den første eneboermunken der, for det fantes allerede slike før ham. I Ligugé, åtte kilometer sør for Poitiers, fikk han et landstykke av Hilarius for å følge det han følte var sitt kall til ensomhet.

Men det var uunngåelig at andre sluttet seg til en slik hellig mann, og Martin grunnla et halvt eremittisk samfunn for dem. Denne kommuniteten var av den palestinske lavra-typen: I hulen ved bredden av Loire bodde eneboere i store mengder, som på søndagene samlet seg til messe og samvær. Dette regnes som det første kloster i Gallia og det første store cenobittklosteret i vesten. Her bodde Martin i ti år og veiledet sine disipler, og klosteret ble også et senter for evangeliseringen av folket i landsbygda omkring. Martin reiste rundt og forkynte i hele det vestlige Gallia, og minnet om disse apostoliske reisene lever videre gjennom de utallige lokale legendene som har Martin som sin helt og som indikerer grovt sett de rutene han fulgte. Han skal også ha gjort mange undre. Klosteret i Ligugé vokste seg stort og besto til 1607. Det ble gjenåpnet av benediktinere fra Solesmes i 1852.

Martins fromme botsliv og hans mange undergjerninger gjorde stort inntrykk på folket og presteskapet i Tours nord for Poitiers. Så da den hellige biskop Lidorius, den andre biskop av Tours, døde i 371 eller 372, begynte prestene å forlange Martin som ny biskop av Tours. Men i sin store beskjedenhet var han uvillig til å akseptere embetet, for han ønsket fremfor alt å leve et liv i avsondrethet. Legenden forteller:

Da folket ville velge Martin til biskop, prøvde han å gjemme seg bort blant gjessene for å unngå valget. Men da folkene gikk og lette etter ham, kaklet gjessene så høyt at hans gjemmested ble avslørt.

En annen versjon forteller at undergjøreren Martin ble lokket til byen på falske premisser. Rusticius, en rik borger i Tours, gikk og ba Martin om å komme til sin døende hustru for å forberede henne på døden. Martin fulgte ham straks, men den «syke» han fant, var det tomme bispesetet. Han var ikke før kommet inn i byen før folkelig akklamasjon tvang ham til å bli biskop av Tours.

En gåseflokk på en gård i Kuhhorst i det østlige Tyskland, 5. november 2007. De fleste vil ende som stek på den tradisjonelle St. Martinsfesten. Foto: Michael Urban/AFP

Bilde

Tradisjonen forteller at det er på grunn av historien med Martin blant gjessene at man spiser Mortensgås den 11. november. Andre mer prosaiske sjeler sier at det heller er fordi gjessene på Martinsmessedagen ble brakt inn for vinteren, og dette feiret man ved å spise en av dem. Uansett forklaring – urettferdig nok er det alltid gjessene det går ut over.

Siste kapittel av den hellige Gregor av Tours' «Frankernes historie» (Historia Francorum) har overskriften De Turonicis episcopis, «biskoper av Tours, og der bringer Gregor en kronologisk liste over de syv første biskopene. Først står Gatian med et episkopat på femti år, og deretter var bispestolen vakant i 36 år. Gatians etterfølger var Lidorius, som styrte bispedømmet i 33 år; og den tredje biskopen av Tours var den berømte Martin (371-97). Gregor plasserer hans ordinasjon i 371 eller 372. Deretter fulgte den hellige Brictius (fr: Brice) (397-444), den hellige Eustochius (fr: Eustoche) (444-61), den hellige Perpetuus (fr: Perpet) (461-91) og på syvende plass den hellige Volusian (fr: Volusien) (491-98), som ble fordrevet fra bispesetet av visigoterne («vestgoterne»).

Noen av nabobiskopene, som var tilkalt for å assistere ved valget, argumenterte med at Martins uflidde utseende gjorde ham uegnet til embetet, men deres innvendinger ble raskt overprøvd av et flertall av det lokale presteskapet og folket. Valget av Brictius, en av hans mest uttalte kritikere, til hans etterfølger som biskop, antyder at det nesten garantert var et mindretall som betraktet Martin som en utenforstående, følte hans askese som en bebreidelse og motsatte seg hans utnevnelse.

Martin bøyde seg til slutt og aksepterte valget. Han var da 56 år gammel. Han ble konsekrert til den tredje biskop av Tours den 4. juli 372. Som ventet ble han en utmerket biskop, men han fortsatte trofast sitt enkle munkeliv. Som biskop levde han først i en celle ved kirken, men han ble raskt forstyrret av de mange besøkende, så i 375 flyttet han til et ensomt sted nær byen. Det lå ved elven Loire og utviklet seg snart til et annet berømt kloster, Marmoutier (Maius monasterium), hvor antallet munker nådde snart åtti. Det ble snart et kulturelt sentrum og et springbrett for evangelisering av den fortsatt hedenske landsbygda i Gallia, og det gikk ut en rekke galliske biskoper herfra.

I motsetning til så mange andre av periodens helgener var Martin så heldig å ha en biograf som kjente ham personlig. Det var kirkehistorikeren Sulpicius Severus, som ofte besøkte ham i de fire siste årene av hans liv. Hans biografi, Vita Martini, ble skrevet etter modell av Athanasius' biografi om den hellige abbeden Antonius den Store. Den har sine svakheter, for den er til en viss grad en idealisert beretning og det finnes kronologiske problemer, men Sulpicius bruker ikke Martin ganske enkelt som en knagg for å henge opp et moralsk og religiøst ideal. Han forsøker heller å beskrive livet til en virkelig mann, som han mente legemliggjorde dette idealet. At Martin ble så berømt, skyldes for en stor del denne biografien, som har sin betydning ved at den var en av de første (hvis ikke den første) som lovpriste en kristen for den måten han levde, ikke den måten han døde, og den må ha blitt lest i praktisk talt alle middelalderske klostre i Vest-Europa.

Martin av Tours ble en skikkelse av stor betydning som evangelist og klostervesenets far i Frankrike. Han ble et forbilde for hele vestens munkevesen, og hans eksempel og oppmuntring førte også til opprettelsen av flere klostre. Martin tok utgangspunkt i det egyptiske cenobittiske klosterlivet, men han og hans ledsagere skilte seg på et vesentlig punkt fra sine kolleger i den egyptiske ørken ved at de engasjerte seg sterkt i misjonen og det pastorale arbeid blant en befolkning hvor ennå bare en minoritet var kristen.

De monastiske kommunitetene som Martin grunnla, ble sentre for hans forsøk på å bringe kristendommen til landsbygda. På dette, som andre områder, var Martin en pioner, selv om det trolig fantes andre like nidkjære biskoper som ikke var heldige nok til å ha en biograf som kunne fortelle ettertiden om deres resultater. Da kristendommen begynte å spre seg i Gallia, gjorde den det først blant bybefolkningen og etterlot landsbygda upåvirket. Ordet pagus, som «pagan» (hedning) er utledet av, var et landdistrikt, og pagani var ganske enkelt folket som bodde der.

Martin reiste omkring og bygde kirker og kapeller på hedenske kultsteder og brakte den nye lære ut til de ytterste grenser av sitt distrikt. Med sin ubestikkelige rettskaffenhet og sin ekte kjærlighet til folket var han den mest suksessrike apostel i Gallia. Takket være han og hans munkers misjonsarbeid spredte kristendommen seg raskt i området rundt Tours, og hans etterfølger på 500-tallet, historikeren Gregor av Tours (539-94), navngir seks av de «landsbykirkene» han grunnla.

Men noen av hans metoder, spesielt den nidkjære måten han ødela hedenske templer, for ikke å snakke om trær og andre gjenstander som ble holdt hellig av folket, ble møtt av forståelig motstand. For inntil keiser Theodosios I (379-95) utstedte lover mot dem i 391/92, var hedenske templer og gjenstander tolerert, så strengt tatt brøt Martin og hans munker loven da de ødela dem. Men Martin, som aldri ville bruke sin stilling for å oppnå fordeler, ville nok være temmelig glad over å overtale myndighetene til å vende et blindt øye til hans ødeleggelse av det han oppriktig mente var djevelens verk.

Det finnes arkeologiske bevis på denne siden av Martins virksomhet på flere steder. For eksempel i Mont-Beuvray i Morvan sør for Avallon, hvor en folkelig tradisjon som sier at Martin fikk ødelagt et hedensk tempel der, har blitt bekreftet ved at det har blitt funnet ruiner av et hedensk tempel under ruinene av et kapell viet til Martin.

Martins forbløffende mirakelkraft ble berømt, og legenden sier at han endog med Guds hjelp skal ha kurert lepra og vekket folk opp fra de døde. Mange eksempler på mirakler, noen mer ekstraordinære enn andre, finnes i hans biografi. Der nevnes også Martins visjoner og hans profetiske evner. I denne sammenheng var han ikke uten kritikere, og mot slutten av sitt liv pekte Brictius på Martins «overtro og hallusinasjoner» som bevis på at han hadde blitt senil. Men Martin var klar over Brictius' kritikk, som han bar med en ekstraordinær grad av toleranse.

Sulpicius lar oss også ane de strekningene Martin tilbakela. Hvert år reiste han uten tanke på sin egen komfort, til fots, på et esel eller med båt til fjerntliggende «sogn» innen sitt bispedømme. Noen ganger dro han ut over bispedømmets grenser, noe som kan ha gjort ham upopulær blant sine bispekolleger. I følge Sulpicius besøkte han Touraine, Chartres, Paris, Autun, Sens og Vienne (hvor han kurerte den hellige Paulinus av Nola for en øyensykdom). Noen av beretningene om hans reiser kan ha blitt interpolert inn i hans vita for å gi troverdighet til tidlige sentra for hans kult.

Martin sparte seg heller ikke hjemme i Tours. Ved en anledning kom en arrogant og hensynsløs keiserlig offiser ved navn Avitian til Tours med en gruppe fanger og ga ordre om at de skulle tortureres og henrettes neste dag. Martin, som skyndte seg fra Marmoutier for å tale deres sak, nådde ikke Tours for nærmere midnatt, men likevel dro han rett til Avitian og nektet å gå før han hadde overtalt ham til å omgjøre ordren.

I løpet av sine 25 år som biskop av Tours ble Martin innblandet i en rekke doktrinære stridsspørsmål, men den viktigste og mest berømte er striden med priscillianerne. Denne ekstremt asketiske sekten, som har sitt navn etter sin leder Priscillian, klarte med raffinerte psykologiske triks og falske påstander å vinne en stor tilhengerskare, særlig blant kvinner. De ble fordømt av den hellige pave Damasus I (366-84) og den hellige erkebiskop Ambrosius av Milano, og på det første konsilet i Zaragoza i Spania i eller rundt 380 av spanske og franske biskoper ble det vedtatt åtte kanoner rettet mer eller mindre direkte mot priscillianismen. Priscillian og hans tilhengere ble fordømt som kjettere (heretikere).

Priscillianerne ble fordømt på nytt på en synode som ble holdt i Bordeaux i 384 under beskyttelse av tronrøverkeiseren Maximus Magnus (383-88). Priscillian appellerte vedtakene på synoden til keiseren, men han ble angrepet av noen spanske biskoper under ledelse av biskop Ithacius av Ossanova, som også appellerte til keiseren og krevde Priscillian henrettet. Martin av Tours inntok i likhet med Ambrosius en mer moderat linje, delvis fordi han var motstander av å ta livet av vranglærere og mente at det var nok å erklære dem for kjettere og la biskopene ekskommunisere dem, og delvis fordi han mislikte å se keiseren blande seg inni kirkelige spørsmål.

Martin skyndte seg i 384 til keiser Maximus Magnus' hoff i Trier og appellerte dødsdommene, selv om han dermed selv risikerte anklager om kjetteri. Keiseren gikk med på å spare livene til Priscillian og hans tilhengere, men straks Martin hadde forlatt Trier, ga Maximus Magnus etter for presset fra Ithacius og hans tilhengere og overlot saken til prefekt Evodius. Prefekten kjente dem skyldig i trolldom, noe som medførte dødsstraff, og han fikk dem halshogd i januar 385 i Trier. Dette var den første kjetterhenrettelsen i kirkehistorien, og den hadde nesten splittet den vestlige Kirken. Martin sørget dypt og nektet å kommunisere med biskop Ithacius, og han falt derfor i unåde hos de spanske biskopene.

Både keiser Maximus og biskop Ithacius ble refset av den hellige pave Siricius (384-99) for sine roller i saken. Martin dro enda en gang til Trier for å bønnfalle keiseren om å stanse blodbadet som skulle til å settes i gang mot priscillianerne i Spania. Keiseren gikk med på det på den betingelse at Martin forsonet seg med biskop Ithacius, noe han gjorde ved å delta i konsekrasjonen av en av hans menn til biskop av Trier, den hellige Felix, som var valgt til biskop etter Britto i 386. Men resten av livet skulle han bebreide seg selv bittert at han ga etter i dette spørsmålet. En annen ting som plaget ham livet ut, var Brictius' anklage mot ham at han hadde syndet ved å fortsette å slåss som soldat etter at han var blitt døpt.

Biskop Felix av Trier var en hellig mann og ekstremt gavmild mot de fattige. Men pave Siricius nektet å anerkjenne hans rett til bispesetet i Trier, fordi han var valgt av dem som var ansvarlige for Priscillians død. Han prøvde med alle midler å bilegge striden etter henrettelsen, en strid som truet med å utvikle seg til skisma. Men da et konsil i Milano i 398 med Ambrosius i spissen fordømte priscillianismen, ble flere biskoper, blant dem Felix, refset fordi de ikke hadde bekjempet en så farlig vranglære tilstrekkelig. Derfor ble han ansett å være en «sympatisør» og ble fordømt som «mistenkt for kjetteri». Da han fikk vite at konsilet i Milano hadde fordømt ham, forlot han sitt bispeembete og trakk seg tilbake til et kloster han hadde grunnlagt. Sine siste år tilbrakte han i bot og bønn, og dermed beviste han sin lydighet og ydmykhet. Han døde 26. mars rundt år 400 i Trier. Det skjer svært sjelden at en biskop som mens han levde ble dømt som heretiker, etter sin død blir æret som helgen. Men Kirken erkjente sin feiltakelse og erkjente Felix' hellighet.

En gang i 397 fikk Martin en følelse av at hans død nærmet seg. Da han fortalte det til sine tilhengere, tryglet de ham om ikke å forlate dem, men han ba: «Herre, hvis ditt folk fortsatt trenger meg, vil jeg ikke forlate mitt arbeid. La din vilje skje.» Martin besøkte deretter Roma før han dro på en visitasjonsreise for å bilegge en teologisk strid til Candes sørvest for Tours (i dag den lille byen Candes-Saint-Martin i departementet Indre-et-Loire), hvor han hadde etablert en kommunitet.

Der ble han syk, og han ga da beskjed om at han skulle bæres inn i koret i kirken. Der døde han nærmere midnatt på søndag den 8. november 397, rundt 81 år gammel. Straks brøt det ut strid mellom innbyggerne i Poitiers og innbyggerne i Tours om helgenens legeme. Det endte med at innbyggerne i Tours brakte det med seg om natten på en båt langs elvene Vienne og Loire. Mer enn to tusen munker fulgte biskopen til Tours, hvor han ble gravlagt den 11. november med en voldsom menneskemengde til stede. Etter eget ønske ble han gravlagt på fattigkirkegården. Martins legeme ble lagt i en steinsarkofag. Hans etterfølger Brictius bygde et kapell over graven, og den hellige biskop Perpetuus (464-94) utvidet dette kapellet til en praktfull basilika (466-72). Den hellige biskop Eufronius av Autun, en venn av Perpetuus, sendte en marmorplate med en skulptur for å legge over sarkofagen. Denne tidlige kristne basilikaen ble et av de største valfartsmålene i Frankrike, men den brant ned sammen med mange andre kirker i 988.

En større basilika ble bygd i 1014, men den brant i 1230 og ble gjenoppbygd enda større som en 1200-talls romansk basilika. Denne helligdommen ble sentrum for store nasjonale valfarter og et stoppested på veien til Santiago de Compostela. I 1562 plyndret hugenottene (franske kalvinister) basilikaen fullstendig, og de ødela graven og det meste av relikviene. Kannikene fikk restaurert kirken, men under Den franske revolusjon ble den i 1793 ødelagt fullstendig. I 1802 ble restene revet, bortsett fra de to tårnene som fortsatt står. For at en gjenoppbygging skulle bli umulig, la de ateistiske myndighetene to nye gater over stedet.

I desember 1860 ble det foretatt omhyggelige utgravninger, og man fant stedet for Martins grav og noen rester av den. For å huse disse relikviene ble det rundt 1900 bygd en ny kirke der av erkebiskop Meignan av Tours (1886-1924). Den er i neo-bysantinsk stil og har langt mindre dimensjoner enn forgjengerne. Ved siden av den står de eneste bevarte restene av den romanske katedralen, nemlig de tå tårnene Tour de Charlemagne og det vestre klokketårnet samt en klostergang fra renessansen. I krypten i basilikaen Saint-Martin finnes fortsatt noen relikvier av Martin som unnslapp hugenottenes vrede, og den er fortsatt et valfartsmål.

Etter Martins død startet ikke hans kult øyeblikkelig, og valget av Brictius til hans etterfølger kan være tegn på en anti-Martin-reaksjon, i det minste i Tours. Men straks kulten begynte å spre seg, skjedde det raskt, noe som ikke minst skyldtes hans venn Sulpicius Severus' biografi, som ble fullført mens Martin ennå levde (396), og tre lange brev skrevet av Sulpicius.

Martins popularitet kan delvis tilskrives at han ble adoptert som skytshelgen av suksessive franske kongehus. Klodvig I (ca 466-511) var den første frankiske kongen som forente alle de frankiske stammene under én hersker. Han etterfulgte i 482 sin far Kilderik I (458-82) som konge for de saliske frankerne. Klodvig beseiret de frankiske nabostammene og etablerte seg som enekonge før sin død.

Da han giftet seg med den hellige Klothilde, lovte han at hun fritt kunne dyrke sin kristne Gud, men hennes forsøk på å omvende ham lyktes ikke. Han tillot likevel at barna ble døpt. I 596 kom det til et voldsomt slag med alemannene ved Zülpich sør for Köln. Legenden forteller at kong Klodvig i slaget mot den overmektige fienden svevde i livsfare, men da husket han oppfordringene fra sin fromme hustru og ba til «Klothildes Gud». Han lovte at om han ble reddet, ville han offentlig bekjenne sin kristne tro. Knapt hadde han avlagt dette løftet, før slaget vendte seg til hans fordel og han vant en stor seier og jagde fienden på flukt.

Da Klodvig kom tilbake, holdt han sitt løfte, og dronningen ba den hellige biskop Remigius av Reims om å undervise kongen i troen. Deretter lot han seg døpe av Remigius i en praktfull seremoni i katedralen i Reims. Etter tradisjonen skjedde det i 496, men det kan godt ha vært i 498. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder. Ved sin dåp ble Klodvig den eneste katolske herskeren i kristenheten, for den østromerske keiser Anastasios I (491-518) ble regnet som en fremmer av det monofysittiske kjetteri, og kongene i Italia (ostrogotere), Burgund, Spania (visigotere) og Nord-Afrika (vandaler) var alle arianere.

Klodvig ga Martins forbønn æren for sin suksess mot alemannene og for flere andre påfølgende triumfer, og resultatet var at han kunne flytte sin hovedstad til Paris. Han utvidet sitt område til nesten hele den gamle romerske provinsen Gallia (grovt sett det moderne Frankrike). Han betraktes som grunnlegger av både Frankrike, som hans stat tilsvarte omtrent geografisk ved hans død, og det merovingiske dynastiet, som hersket over frankerne i de neste to århundrene. Kulten for Martin av Tours fortsatte å bli nært identifisert med det merovingiske monarkiet, men den overlevde også maktovertakelsen til deres etterfølgere, det karolingiske dynastiet.

Klosteret St. Martin i Tours var et av de mest prominente og innflytelsesrike institusjonene i middelalderens Frankrike. Den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) ga stillingen som abbed til sin venn, den lærde hellige Alkuin av York, den store engelske vitenskapsmannen og læreren. På den tiden kunne abbeden reise mellom Tours og hoffet i Trier i Tyskland og alltid kunne overnatte på en v sine egne eiendommer. Det var i Tours at Alkuins skriptorium (skrivestue) utviklet den karolingiske minuskelskriften som gjorde manuskriptene langt mer leselige.

Inntil 1562 var valfartene til Tours blant de mest populære i Europa, og et svært stort antall kirker ble viet til Martins ære, ikke bare i Frankrike, men også i Italia, Spania, Tyskland og Nederlandene. I England ble mange kirker innviet til ham, og den eldste eksisterende kirken i England er St. Martin, som står utenfor østmuren i Canterbury. Hvis den hellige Beda den Ærverdige har rett i at den ble bygd under den romerske okkupasjonen, må den opprinnelig ha vært viet til en annen helgen, men den var definitivt viet til Martin da den hellige erkebiskop Augustin av Canterbury kom fra Roma og begynte å bruke den. Kirken St. Martin-in-the-Fields i London kanskje den mest kjente Martinskirken i England i dag.

Martin var en av de første helgener som ble æret offentlig uten å ha lidt martyrdøden, og var altså den første bekjenneren, feiret siden 400-tallet. Hans minnedag 11. november er blitt feiret fra 700-tallet. Den er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. En annen minnedag for ham er 4. juli, dagen for overføringen av hans relikvier (translatio), men også for hans bispevielse og innvielsen av hans kirke i Tours. Hans minnedag i øst er 12. november. Hans kult spredte seg fort. Nesten 500 landsbyer og 3000 kirker i Frankrike bærer hans navn. Hans innflytelse var tydelig fra Irland til Afrika og Østen, og han har blitt en av de mest kjente katolske helgener.

I middelalderen var graven til «undergjøreren fra Tours» i basilikaen St. Martin (Basilique de Saint-Martin) et populært valfartsmål, og den ble regnet som Frankrikes nasjonalhelligdom. En av Martins etterfølgere, biskopen og historikeren Gregor av Tours, skrev på 500-tallet åtte bøker om mirakler, de fleste var skjedd takket være Martin. Dette gjorde at Tours i tidlig middelalder ved siden av Jerusalem var det mest besøkte valfartsmålet i vesten. Byen ble også et av de viktigste stoppestedene på veien til Santiago de Compostela.

Kong Klodvig utropte Martin til skytshelgen for det frankiske kongehuset. Hans halve kappe ble æret av de merovingiske kongene som et riksklenodium og var med på alle hærtog. Ellers ble den oppbevart i et lite rom i kongepalasset i Aachen (fransk: Aix-la-Chapelle), særskilt viet til gudstjenester, som ble hetende Sainte-Chapelle, «capella» (cappa eller cappella = kappe), derfra kommer ordene kapell og kapellan.

Martin avbildes gjerne med en ildkule over hodet, som ble sett mens han feiret messe. Han blir ofte fremstilt til hest, i ferd med å dele kappen sin med et sverd. Martin var i følge tradisjonen alle husdyrs beskytter, men han ble også regnet for alle svirebrødres skytshelgen, antakelig fordi han ofte ble avbildet med et drikkehorn i hånden. Legenden kan gi forklaring på drikkehornet:

En gang var Martin gjest hos keiser Maximinus, som rakte ham et drikkehorn for at biskopen skulle velsigne det og drikke av det først. Det gjorde Martin, men etterpå ga han hornet til presten sin i stedet for til keiseren. Med andre ord ga han en med lav geistlig status rang fremfor en verdslig fyrste.

Hva som er sant, skal være usagt.

Legendene forteller også at ingen ærlig møller ville male mel på St. Martins dag. En gang skulle nemlig en uærlig møller ha listet seg til å stjele av naboens kornsekker under Mortensgildet. Da fikk han besøk av Fanden, som la ham mellom møllesteinene og satte møllen i gang.

Martin Luther ble født den 10. november 1483 og ble døpt dagen etter, på den hellige Martins dag, og fikk derfor navnet Martin etter ham. I protestantiske deler av Tyskland, hvor man ikke lenger feiret helgener, døpte man derfor Martinsdagen om til Martin Luther-dagen.

Se en side med bilder, en annen side med mange bilder. Les Sulpicius Severus' biografi om Martin (engelsk) og se en Martin-side (tysk).