Den hellige Alfons Rodríguez av Mallorca (1533-1617)

Den hellige Alfons Rodríguez (Alfonso, Alonso; lat: Alphonsus) ble født den 25. juli 1533 i Segovia i Spania. Han var tredje barn og andre sønn i den suksessrike og velstående ullhandleren Diégo Rodríguez' store familie på elleve barn. Da han var rundt ti år gammel, bodde den hellige Peter Favre og en annen jesuitt i farens hus mens de prekte en misjon i byen. Etterpå aksepterte de tilbudet om et par feriedager ved familiens landsted, og Alfons ble med dem og ble forberedt til sin første kommunion av Peter Favre, som var en av den hellige Ignatius av Loyolas opprinnelige ledsagere. Da Alfons var 14 år, ble han og en eldre bror sendt for å få sin utdannelse hos jesuittene i Alcalá. Men før det første året var gått, døde faren, og det ble bestemt at Alfons skulle vende tilbake til Segovia for å hjelpe moren med å drive familiens forretning.

Da han var 23 år gammel, trakk moren seg tilbake og overlot eneansvaret til Alfons, og tre år senere giftet han seg med María Suárez. Forretningen ble ingen suksess, enten på grunn av Alfons' mangel på dyktighet, eller mer trolig fordi det var dårlige tider for tekstilindustrien i Spania på grunn av tyngende skatter, og Marías medgift var heller ikke tilstrekkelig til å forbedre situasjonen. Den ekteskapelige lykke skulle heller ikke vare lenge, for snart døde sønnen Gaspar, deretter døde deres lille datter María, og etter å ha født sønnen Alfons ble María liggende syk lenge, og til slutt døde hun etter fem års ekteskap. To år senere døde også Alfons' mor.

Han begynte da å tenke over hva Gud ønsket av ham. Han var allerede from og ærlig, men kanskje han skulle gjøre noe mer enn de mange kjøpmennene som levde eksemplariske, men uheroiske liv i Segovia. Han solgte forretningen og trakk seg tilbake sammen med sin unge sønn for å bo sammen med sine to ugifte søstre Antonia og Juliana. Disse to fromme kvinnene lærte ham mer systematiske måter å be på, og de introduserte ham for vanen med daglig meditasjon. Snart mediterte han to timer hver morgen og kveld over rosenkransens mysterier. Han begynte å gå til skriftemål og kommunion hver uke og levde et liv av betydelig strenghet.

Da hans siste sønn Alfons døde noen år senere, bestemte han seg for å slutte seg til jesuittene (Societas Iesu – SJ). Han søkte opptakelse i deres hus i Segovia, men de avviste ham, delvis på grunn av alderen (han var rundt 35 år) og hans svake helse og delvis fordi han manglet tilstrekkelig utdannelse til å gjennomføre prestestudier. Han ble nok skuffet, men ikke avskrekket, og i 1568 dro han for å snakke med sin gamle venn, jesuittpateren Louis Santander i Valencia. Han ga ham det råd å bli ordinert så fort som mulig, og første skritt var å lære latin, og dermed gjorde han som den hellige Ignatius av Loyola og begynte på latinundervisning sammen med skolegutter. Han ble også møtt med den samme latterliggjøring og ydmykelse. Han hadde gitt nesten alle pengene sine til søstrene og de fattige før han forlot Segovia, så han måtte ta arbeid som tjener og supplere med tigging for å forsørge seg. Han tenkte på å bli eremitt, men avgjorde at dette var en fristelse til å oppgi sitt sanne kall, så han prøvde hos jesuittene igjen.

Provinsialen overprøvde sine rådgivere og ga Alfons tillatelse til å bli opptatt hos jesuittene som Coadjutor temporale eller legbror. Provinsialen skal ha sagt at om Alfons ikke passet til å bli prest eller legbror, kunne han uansett tre inn for å bli en helgen. Den 31. januar 1571 trådte Alfons inn i jesuittordenen. Novisiatet ble muligens gjennomført i Valencia. Etter seks måneder ble han sendt til kollegiet Montesión i Palma, hovedstaden på Mallorca. Han kom dit i august, og der levde han de resterende 46 år av sitt liv. Den gangen var ikke Balearene noe ferieparadis, men en utpost mot den islamske trusselen og samtidig avgangshavn for misjonærene til Amerika, mange av dem jesuitter. Han avla de tre løftene den 5. april 1573, og han hadde ulike stillinger ved kollegiet til 1579, da han ble utnevnt til kollegiets portner.

Som portner var hans oppgave å motta de besøkende som kom til kollegiet, lete opp patrene eller studentene som var ønsket i samtalerommene, levere beskjeder, gå ærender og dele ut almisser. I tillegg trøstet han og ga råd til dem som kom til ham når de ikke hadde noen andre å gå til. I sine memoarer forteller han at han hver gang dørklokken ringte, så for seg at det var Gud selv som ringte på, og på vei til døren sa han alltid: «Jeg kommer, Herre!» Han hadde stillingen som portner i femten år, men da han var 61, gjorde hans helse at hans foresatte befridde ham for de lange timene ved porten og utnevnte ham i stedet til assistent for den nye portneren.

All fritiden tilbrakte han i bønn, men hans åndelige liv var ikke enkelt, siden han opplevde lange perioder med åndelig tørke og voldsomme fristelser. I disse periodene holdt han fast ved et regelmessig program med bønn og åndelige øvelser, i tillit til at Gud til slutt ville belønne hans utholdenhet med en form for åndelig trøst. Han ble beundret for sin ydmykhet og tjenestevillighet, men fremfor alt for sin absolutte lydighet mot sine overordnede, som bunnet i hans overbevisning om at Gud her på jorden taler og handler gjennom menneskene. En gang nektet han å slippe inn selveste visekongen da hans superior hadde sagt til ham at han ville være uforstyrret.

Han fikk tillatelse til å avlegge sine endelige løfter i 1585, 54 år gammel, og han pleide å fornye dem hver dag i messen. I bønn, ydmykhet, lydighet og selvtukt var han et forbilde for sine medbrødre og han fikk stor innflytelse som rådgiver for prester og legfolk. Blant dem han rådga var den hellige Peter Claver, som var student ved kollegiet mellom 1605 og 1608 og kom under Alfons' veiledning i tre år. Han har i det minste noe av æren for at Peter begynte på sitt arbeid i Amerika og ble kjent som «negrenes apostel».

Alfons hadde en dyp hengivenhet for Marias uplettede unnfangelse, og det ble lenge trodd at han hadde skrevet det lille officiet for denne festen. Det er riktig at han gjorde alt han kunne for å utbre officiet, men han var ikke forfatteren. Han fikk også æren for en velkjent åndelig avhandling, «Å praktisere perfeksjon og kristne dyder», men den ble skrevet av en annen jesuitt ved samme navn, som ikke er helligkåret (ikke den hellige martyren Alfons Rodríguez av Paraguay). Men den benådede mystikeren skrev også selv noen få asketisk-mystiske skrifter etter ordre fra sine overordnede, mest kjent er «Memorias».

Mot slutten av livet led han av dårlig helse og betydelige fysiske smerter. Fra 1615 kunne han ikke lenger assistere portneren, og han ble stort sett sengeliggende og sto opp bare nå og da for å gå til messe. I mai 1617 ble rektoren i Montesión, pater Julian, syk med giktfeber, og han ba om Alfons' bønner. Alfons tilbrakte hele natten med å be for rektoren, som om morgenen var i stand til å feire messen. I oktober 1617 følte Alfons at han ikke hadde lenge igjen, og etter å ha mottatt kommunionen den 29., hadde han fred i legeme og sjel. Like etter midnatt den 31. oktober, etter en kort dødskval, kysset han krusifikset, uttalte Det hellige navn med høy røst og døde. Hans begravelse ble fulgt av høy og lav, blant annet av biskopen og visekongen.

Han ble erklært Venerabilis («Ærverdig») i 1626, og hans ry for hellighet var så stort at han i 1633 ble erklært som beskytter for Mallorca. Jesuittenes utvisning fra Spania og oppløsningen av ordenen gjorde at hans saligkåringssak ble forsinket. Han ble saligkåret den 5. juni 1825 (dokumentet (Breve) var datert den 20. mai) av pave Leo XII (1823-29) og helligkåret den 15. januar 1888 (helligkåringsbullen var datert den 22. januar) av pave Leo XIII (1878-1903). Han ble helligkåret sammen med blant andre Peter Claver. Hans minnedag er 30. oktober, mens hans medbrødre i jesuittordenen minnes ham på dødsdagen 31. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans relikvier er skrinlagt i Palma.