Den hellige Babylas av Antiokia og tre ledsagere (d. ~250)

Den hellige Babylas (Babilas) levde på 200-tallet. Rundt 240 (i 237?) etterfulgte han Zebinus og ble den tolvte biskop av Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Han regnes som Antiokias mest berømte tidlige biskop etter den hellige Ignatius (d. ca 107), men få detaljer er kjent om ham. Ifølge den hellige Johannes Krysostomos, som bygger på den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), nektet Babylas keiser Filip Araberen (244-49) og hans hustru adgang til kirken påskedag 244 før Filip hadde gjort bot for mordet på sin forgjenger Gordian III (238-44).{Eusebius: Historia ecclesiastica, VI, 36} Johannes Krysostomos nevner ikke hvilken keiser det var snakk om, mens Eusebius bare skriver at «en biskop» nektet keiser Filip Araberen adgang til kirken. Biskop Leontios evnukken, som drøyt hundre år senere var patriark av Antiokia, skriver at Babylas nektet keiseren adgang og at denne deretter gjorde bot. Om Filip virkelig var ansvarlig for forgjengerens død, har vært omstridt til denne dag.

Keiser Filip var klart sympatisk innstilt til kristendommen. Men hans etterfølger Decius (249-51) var fast bestemt på å gjenopprette den romerske statens ry ved å restaurere dens religion, og han begynte å arrestere og henrette lederne for de kristne samfunnene. Babylas var en av disse, og ifølge Eusebius og den hellige Hieronymus, som følges av Martyrologium Romanum, døde han i sine lenker i fengselet etter grufull tortur rundt 250 mens han ventet på martyriet. Han regnes derfor som martyr. Før han døde skal han ha bedt om at hans lenker ble gravlagt sammen med ham som et tegn på hans triumf.

Johannes Krysostomos sier imidlertid at Babylas ble halshogd, sammen med tre unggutter som han hadde gitt opplæring i den kristne tro. De var ikke 33, som det uriktig står i det syriske martyrologiet. Den hellige Gregor av Tours sier at de tre var Babylas’ sønner og utstyrer dem med de tradisjonelle navnene Urban (Urbanus), Prilidian (Prilidanus) og Epolonius (Epolonus). Den ortodokse kirke ærer også deres mor Kristodula (Christodula). Noen sier at de døde under keiser Decius, ifølge andre under Aurelian (270-75), ifølge andre igjen under Carus (282-83).

Babylas er den første martyren vi vet om som fikk sine relikvier overført fra et sted til et annet («translasjon»). Han var gravlagt i Antiokia, men få år senere fikk keiser Gallus (251-53), som ikke normalt var sympatisk innstilt til kristendommen, overført hans legeme til Daphne (dagens Harbiye), en forstad til Antiokia. Det skjedde delvis for å motvirke innflytelsen til Apollo-helligdommen der.

Et århundre senere, i 362, fikk ikke keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) noe svar fra oraklet i Apollo-tempelet fordi helgenens relikvier var for nær. Han ga da ordre om at sarkofagen med relikviene skulle fjernes fra tempelets nærhet og føres tilbake til sin opprinnelige grav, og det skjedde i en høytidelig prosesjon. Men dette skulle ikke bli relikvienes endelige hvilested, for den hellige biskop Meletius av Antiokia (d. 381) fikk dem flyttet til en ny basilika han fikk bygd på den andre siden av elven Orontes, hvor han selv senere ble gravlagt ved siden av Babylas’ relikvier. I forbindelse med korstogene ble Babylas’ relikvier brakt til Cremona i Italia. Han er skytshelgen for mange kirker i Italia, Frankrike og Spania. Babylas’ minnedag i Martyrologium Romanum er 24. januar, mens han i øst minnes den 4. september.

Johannes Krysostomos’ opplysninger om Babylas, samlet i to lovtaler, kan ikke betraktes som historisk pålitelige, og det finnes to motstridende lidelseshistorier. Men Babylas opptrer i de tidligste syriske martyrologiene og hans berømmelse spredte seg til vesten. Den hellige Aldhelm av Sherborne skrev om ham i sin avhandling «Om jomfrueligheten» og også på vers, og dette førte til en betydelig tidlig kult i England, noe som bevitnes av mange tidlige kalendere.