Den hellige Bibiana av Roma (~352-363)

Den hellige Bibiana (Viviana) ble ifølge overleveringen født rundt 352 i Roma. Hun skal ha vært datter av den hellige Flavian, en keiserlig embetsmann i Roma, og hans hellige hustru Dafrosa. Hennes søster var den hellige Demetria, og de led alle fire martyrdøden under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63).

Etter mange år med fred brøt det ut nye kristenforfølgelser under keiser Julian den Frafalne. Mange kristne falt fra, men Flavians store villa i Roma ble tilfluktssted for mange forfulgte, som her fikk beskyttelse og pleie. Men en dag ble Flavian arrestert av stattholder Apronian etter ordre fra keiseren, og han ble brennmerket i pannen som slave og forvist til den lille landsbyen Aquapendente helt nord i Lazio på grensen til Toscana. Der døde han rundt år 362.

Like etter ble også Dafrosa trukket for retten. Etter forhøret ble hun stengt inne i huset sammen med de to døtrene for at de skulle sulte helt til de gikk med på å ofre til gudene. Men deres liv ble reddet på underfullt vis. Stattholderen lot nok en gang Dafrosa føre for seg, og da han så at hun var like ubøyelig, lot han henne halshogge.

Bibiana og Demetria ble fratatt alt familien eide, og de ble forsøkt presset til å oppgi kristentroen. Da det ikke lyktes, ble de arrestert. De ble truet med tortur, og da falt Demetria død om etter alle forutgående lidelser. Bibiana ble plaget videre og satt fem måneder i fengslet. En hedensk kvinne ved navn Rufina tok henne inn i huset, instruert av guvernøren til å få henne til å avsverge sin kristne tro. Men ingenting kunne rokke Bibianas overbevisning.

Hun ble da sperret inne blant epileptikere og gale, men til stattholder Apronians forbløffelse gjorde de syke henne ikke noe. Som en særlig straff lot henne binde til en søyle og pisket henne så lenge med en pisk med blykuler at hun til slutt var døende. En av bødlene støtte da en dolk i brystet hennes og gjorde slutt på pinslene. Liket ble kastet til hundene, men de rørte det ikke. En prest gravla følgende natt hennes lik ved siden av moren og søsteren.

Over Bibianas grav ved Via Giovanni Giolitti på Esquilin-høyden i Roma ble det bygd et kapell. Utgravninger i 1961 viste at den første kirken godt kunne ha blitt påbegynt allerede i Bibianas dødsår 363, som de eldste overleveringene forteller, for grunnmurene stammet fra 300-tallet. Det første vi hører om henne fra en autentisk historisk autoritet er i Liber Pontificalis, som slår fast at den senere pave Simplicius (468-483) i år 467 bygde basilikaen Santa Bibiana over hennes grav nær Palatium Licinianum og at hennes legeme ble oppbevart der. Under den hellige pave Leo III (795-816) ble et kloster bygd inntil kirken.Denne biografien er imidlertid fra 500-tallet, og den er ikke historisk bevist. Det kan imidlertid regnes som sikkert at Bibiana var en ekte kristen martyr under keiser Julian den Frafalne, og det gjelder sannsynligvis også Flavian, som i legenden er gjort til hennes far, men historien om hennes mor og søsteren Demetria er trolig ren fiksjon.

Sitt nåværende utseende fikk kirken i 1625, da Bernini gjennomførte en restaurering etter oppdrag av pave Urban VIII (1623-44). Han laget også en statue av den hellige som står på høyalteret sammen med en alabasturne med hennes relikvier – også et verk av Bernini. På veggene i høyskipet har Pietro da Cortona og Agostino Ciampelli fremstilt historien til den hellige jomfru og martyr Bibiana. Ved inngangen befinner det seg en liten antikk søyle, som Bibiana skal ha blitt pisket til døde ved. Kirken står i dag inneklemt i mindre vakre omgivelser like ved sentralbanestasjonen Stazione Termini. Pave Eugenius IV (1431-47) erklærte den 2. februar 1439 kirken som datterkirke av Santa Maria Maggiore.

Bibiana fremstilles oftest lent til en søyle, med martyrpalme i hånden og dolk i brystet. I hagen til hennes kirke vokste det en urt som kunne helbrede epilepsi og hodepine – samt døyve virkningene av overdreven alkoholbruk. Derfor påkalles hun mot bakrus og tømmermenn. Hun blir også anropt mot epilepsi, alkoholisme, hodepine, krampe og ulykker.

På midten av 800-tallet var hennes minnedag 2. desember i den hellige Ado av Viennes martyrologium, og derfra kom den også inn i andre martyrologier. Pave Urban VIII fastsatte hennes minnedag til 2. desember. Kulten var svært utbredt i Italia, Tyskland og Spania, men siden 1969 er den begrenset til hennes basilika i Roma.