Den salige Basilius Antonius Maria Moreau (1799-1873)

Den salige Basilius Antonius Maria Moreau (fr: Basile-Antoine-Marie) ble født den 11. februar 1799 i Laigné-en-Belin, en liten landsby nær Le Mans i departementet Sarthe i Nordvest-Frankrike. Han var den niende av fjorten barn av Louis Moreau og hans hustru Louise Pioger – tre av dem døde som spedbarn. Familien var bønder, og i tillegg drev faren som vinhandler. Familien var fattig, men from, og de hardt arbeidende foreldrene ga videre til sine barn en dyp kjærlighet til sin hellige katolske tro, og det på en tid da det var svært vanskelig å være katolikk i Frankrike.

Den katolske kirke og det franske monarkiet var nært knyttet til hverandre før Den franske revolusjon i 1789. Men i opptakten til revolusjonen kom Kirken under angrep. Folkets hat til monarken var stort, og på grunn av det tette forholdet mellom Kirken og monarkiet vokste dette hatet til også å omfatte Kirken. Fra 1790 kom Kirken i fokus for folkets angrep. Prester og biskoper ble fordrevet, fengslet eller drept. Kirkelige eiendommer, inkludert kirker og klostre, ble konfiskert eller ødelagt. Mange forlot Kirken og følte seg sviktet. Basilius' foreldre var involvert i det katolske undergrunnsarbeidet i revolusjonstiden.

Før revolusjonen var de fleste av de franske skolene katolske, og det nye regimet erstattet dem ikke med nye, så mange steder lærte ikke barna å lese og skrive. Men Basilius fikk utdannelse av sin sogneprest, p. Julien le Provost. Gutten var alltid interessert i studiene og ivrig etter å lære mer, og det ble sagt at mens han passet familiens dyr på markene nær ved, hadde han alltid bøkene med seg. Han elsket å lese og studere, men han var også en organisator som samlet sine venner for å delta i leker og aktiviteter som han planla. Det var han som lærte opp fromme unge gutter til å ministrere ved messen, kanskje en indikasjon på hans personlige kall.

Sognepresten i Laigné-en-Belin var imponert over både Basilius' lærelyst og resultater samt hans fromhet, så han diskuterte saken med guttens far og sørget for at han i 1814 kunne begynne på gutteseminaret i Château Gontier. Den femtenårige Basilius og hans far gikk dit til fots, en distanse som i dag tar halvannen time med bil. Basilius' åndelige formasjon og verdslige opplæring fortsatte fra 1816 på bispedømmets presteseminar, Saint-Vincent. Det ble drevet av sulpisianerne (Societas Presbyterorum a Sancto Sulpicio – PSS), noe som i stor grad påvirket hans spiritualitet. Den 12. august 1821 ble han presteviet i kapellet i det gamle visitasjonsklosteret for Det hellige Hjerte i Le Mans som sekularprest for bispedømmet Le Mans, 22 år gammel. Unge abbé Moreau var altså under minimumsalderen på 24 år ved sin ordinasjon. Ordinasjonen skjedde i kapellet fordi katedralen Saint-Julien i Le Mans var under restaurering.

Terrorregimet hadde likvidert mange prester, og som et resultat var behovet for prester i Frankrike svært presserende. Derfor ble nyordinerte sendt til byer og landsbyer i svært ung alder og uten skikkelig utdannelse. Den nyordinerte presten følte seg trukket i flere retninger. Opprinnelig ønsket han å bli en enkel sogneprest i hjembyen eller en annen liten landsby i området. Men han kunne også tenke seg å begynne på Seminaret for utenlandsmisjon. I sin ungdommelige glød følte han seg kalt til personlig å dekke alle behovene til Kirken i Frankrike og i verden.

Han spiste lite til vanlig og ikke i det hele tatt på fastedager, han begrenset søvnen, og i de siste 25 årene av sitt liv sov han sittende i en lenestol. Han pisket seg selv og bar et metallbelte med skarpe pigger som skar inn i huden ved enhver bevegelse. Selv etter at han ble superior, ga han alltid seg selv de ubehageligste oppgavene for å lette byrdene for de andre prestene og brødrene.

Den unge prestens fremtid ble bestemt for ham av hans biskop, som følte behovet for flere gode prestelærere i sitt seminar. Derfor sendte han p. Moreau til seminaret Saint-Sulpice i Paris for videregående studier som forberedelse til å bli seminarprofessor. Atmosfæren i Saint-Sulpice var svært stimulerende akademisk, og i tillegg påla seminaret studentene en streng skole i fromhet, takket være p. Olier, grunnleggeren av Sulpisianerne. Dette presteinstituttet, som hadde som eneste oppgave å drive seminarer, dyrket en fromhet som hadde to særpreg: et negativt element av streng mortifikasjon, som allerede var til stede i p. Moreaus liv, og et positivt element av troskap til Kristus og deltakelse i hans mysterier. Dette siste elementet hadde som formål å gjennomtrenge kandidaten med Kristi liv og hans holdninger til alle aspekter ved hans eksistens, slik at når en bestemt situasjon oppsto, ville kandidaten automatisk tenke som Kristus ville ha tenkt og handle deretter.

P. Moreau var så heldig at han som sin åndelige veileder på Saint-Sulpice hadde p. Gabriel Mollevaut. Denne gode mannen svarte på Guds kall etter en fremragende karriere som diplomat for Napoleons regjering i Paris og senere som professor i gresk, latin og italiensk ved kollegiet i Metz. Han ble ordinert i 1816 i en alder av 42 år og ble raskt superior for Eremitasjen i Issy, hvor bare svært dyktige eldre seminarister ble sendt. P. Mollevaut så straks kvalitetene i den unge abbé og lærte ham hvordan han skulle kanalisere sin naturlige nidkjærhet.

P. Moreau hadde avlagt et personlig lydighetsløfte til biskopen om å akseptere enhver utnevnelse, men hans interesse lå i å styrke den franske Kirken innenfra. Da han vendte tilbake til bispedømmet Le Mans etter to år i Paris, ble han utnevnt til professor. Han kastet seg ut i arbeidet med karakteristisk energi, selv om han tvilte på om han var spesielt godt egnet som lærer. Han begynte i 1823 med å undervise i filosofi på gutteseminaret i Tessé. To år senere ble han forfremmet til professoratet i dogmatisk teologi på Saint-Vincent. Hans årlige retretter ble tilbrakt i Grand Chartreuse, La Trappe eller Eremitasjen i Issy, hvor han kultiverte et enda dypere åndelig liv. I tillegg ble hans praktiske organisatoriske evner utviklet, og han skaffet seg større kjennskap til det verdslige liv. Men da p. Moreaus romerske sympatier mot de franske gallikanske tendensene ble kjent for hans overordnede, ble han på en måte forvist til professoratet i bibelfag.

Han skulle snart møte en annen prest, p. Jakob Dujarié. Han var født i 1767 og ble presteviet i hemmelighet under revolusjonen i 1795. Han tjente de troende i Ruillé-sur-Loire og deres behov med stor iver, men hans store kjærlighet var de fattiges barn. Nesten uten materielle midler overtalte han noen «Søstre av Evron» til å åpne et karitativt senter i Ruillé for å ta seg av de syke og begynne en skole for barna. Han åpnet en annen skole i en mindre landsby i nærheten, hvor han selv underviste i katekismen og overbeviste noen unge kvinner til å undervise i de andre fagene. Den unge kvinnen Zoë du Roscoät, som ble Moder Marie-Madeleine, og flere av hennes ledsagere tok over skolen. De tok navnet «Søstre av Forsynet» og i 1826 var de femti, hadde en ny skolebygning og opererte under regjeringens tillatelse som et veldedig institutt. Religiøse grupper hadde fortsatt ikke lov til å eie eiendom og kunne ikke operere som en gren av Kirken.

I mellomtiden var Napoleon styrtet og Bourbon-monarkiet gjenopprettet under Ludvig XVIII (1814/15-24). Mens restriksjonene mot Kirken ble beholdt, tillot kongen at kirkelige menn tok opp noen undervisningsposter for å motvirke de liberale og antiklerikale som i mange år hadde vært enerådende. I den vanskelige perioden etter Den franske revolusjon var Kirken svært såret. Men de som beholdt troen til tross for maktmisbruk, ble drevet til å gjenoppbygge sin Kirke og sitt land. Disse fromme sjelene inspirerte andre til å følge etter. Som et resultat oppsto det mange religiøse kongregasjoner både for menn og kvinner.

I denne perioden begynte mange av bispedømmene i det vestlige Frankrike å etablere foreninger av lærebrødre etter modell av kongregasjonen «Brødre av Kristne skoler» (Institutum Fratrum Scholarum Christianorum – FSC), som i USA er kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet ble grunnlagt i Reims i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. På en retrett for alle religiøse i bispedømmet Le Mans ble det bestemt at de skulle gjøre det samme. Alles øyne vendte seg mot p. Dujarié, på grunn av den store suksess han hadde med de to gruppene av søstre i sitt sogn.

Så i 1820 begynte noen få brødre under St. Josefs beskyttelse sin undervisning under veiledning av p. Dujarié. Den mest lovende kandidaten, broder André, ble sendt til de la Salle-brødrenes novisiat i Paris for å lære deres undervisningsmetoder og skaffe seg deres bøker. Broder Andrés innsats skulle vise seg uvurderlig de kommende årene med oppbyggingen av den nye gruppen og etableringen av skoler for gutter. I 1823 ble gruppen anerkjent som «veldedig forening for fremme av elementær utdannelse». Da var det allerede ti skoler betjent av tretti brødre, men i løpet av få år skulle det være mer enn hundre brødre i «Brødrene av St. Josef».

Men p. Dujarié visste at selv om mange av kandidatene var entusiastiske, var de praktisk talt analfabeter. De måtte selv få den mest grunnleggende utdannelse før de kunne begynne å undervise andre. Broder André var en fremragende novisemester, men kunne ikke gjøre alt. P. Dujarié var 53 år gammel og en syk mann, og han visste at hvis gruppen av brødre skulle overleve, trengte den en yngre, friskere, bedre utdannet og mer energisk prest enn ham selv. Han gjorde to forsøk på å organisere et selskap av bispedømmeprester for å arbeide sammen med sine brødre. Selv om han ikke lyktes, visste han at denne ideen var riktig.

Midt oppi det hele kom julirevolusjonen i 1830, som styrtet monarkiet. Ryktene gikk om en gjenoppliving av antiklerikalismen. Mer enn femti brødre forlot sine poster, og av de 68 som fortsatt underviste ved slutten av året, var det bare åtte som fornyet sine ettårige lydighetsløfter. Men p. Dujarié var aldri en som ga opp, og nå rettet han blikket mot en ung prest i bispedømmet som hadde gitt en retrett i hans kirke i Ruillé-sur-Loire og som selv mange år tidligere på Saint-Sulpice hadde tenkt på å grunnlegge et selskap av bispedømmeprester, nemlig p. Basilius Moreau.

Helt fra sin første tid som prest hadde Basilius Moreau hatt planer om å danne et selskap av bispedømmeprester for misjonsarbeid. På grunn av sin store kjærlighet til Den hellige Treenighet hadde han for vane å tenke i triader. Derfor formet han en plan om en religiøs familie – prester, brødre og legmenn – for å undervise gutter og jenter og bringe Kristus og hans Kirke til folket i Frankrike, som så lenge var nektet Guds Ord, og om mulig å gjøre det samme utenfor Europas grenser. Da den svekkede p. Dujarié ba den energiske og ressursfulle p. Moreau om å revitalisere Brødrene av St. Josef, aksepterte han ivrig, selv om dette kom i tillegg til hans plikter som seminarprofessor. Alt dette forutsatte naturligvis godkjennelse fra biskop Carron av Le Mans, men han døde før han hadde gitt sitt samtykke, og den nyutnevnte biskopen var den gallikansk orienterte p. Bouvier, som p. Moreau hadde arbeidet under på seminaret og som var hans fiende på grunn av hans Roma-vennlige synspunkter.

Men biskop Bouvier ga i 1835 sin godkjennelse til at p. Moreau etterfulgte p. Dujarié som superior for Brødrene av St. Josef, og samtidig ble novisiatet flyttet fra Ruillé-sur-Loire til Le Mans. P. Dujarié trakk seg etter hvert også som sogneprest i Ruillé og flyttet til huset i Le Mans, som snart skulle bli moderhuset til en stor religiøs orden, og der tilbrakte han resten av sitt liv.

Omtrent samtidig hadde en ung nonne, den hellige moder Eufrasia Pelletier (1796-1868), grunnlagt en gruppe av søstre i nærliggende Angers. Disse hengivne søstrene tok over et barnehjem der og sørget for et tilfluktssted for unge kvinner som ellers kunne ha havnet i løslevnet. Den 16. januar 1835 approberte pave Gregor XVI (1831-46) det nye instituttet, «Vår Frue av Barmhjertigheten av Den Gode Hyrde av Angers» (Soeurs de Notre-Dame de Charité du Bon-Pasteur d'Angers – RBP) (på engelsk RGS), de berømte Soeurs du Bon-Pasteur, «Søstre av Den gode hyrde», viet til arbeidet blant villfarne jenter.

Noen kvinner i Le Mans ba p. Moreau om å spørre Eufrasia om hennes støtte til å danne et lignende hus i deres bispedømme. Moder Eufrasia aksepterte ivrig, det var hennes plan å danne et generalat i Angers og ha flere klostre med søstre under hennes ledelse. På grunn av en serie uheldige misforståelser, krangler og skjulte intensjoner, delvis fra noen av søstrene, ble p. Moreau holdt utenfor for alle praktiske formål, mens han fortsatte å tjene som superior for «Søstrene av Den gode Hyrde» (Eufrasias institutt).

Siden husene var i to forskjellige bispedømmer, nektet biskopene å oppgi sin autoritet. Noen av Moder Eufrasias søstre nektet å bli flyttet tilbake til Angers etter å ha fullført novisiatet i Le Mans, og dermed underminerte de hennes kontroll over dem. En av søstrene, forbitret over ikke å ha blitt superior for klosteret i Le Mans, motsatte seg p. Moreaus beslutning og sladret om ham til Moder Eufrasia og de andre søstrene. Selv om det ikke var noen ond vilje mellom p. Moreau og Moder Eufrasia, tilspisset deres uenighet seg. Løsningen på situasjonen ble at klostret i Le Mans brøt ut fra Moder Eufrasias gruppe for å bli et uavhengig hus.

Moder Eufrasia Pelletier fortatte å ekspandere sin organisasjon «Søstre av Den gode hyrde», som ved hennes død i 1868 hadde 110 hus og 2.760 søstre på fire kontinenter, inkludert USA, Chile og Australia. Hun ble helligkåret i 1950 av pave Pius XII (1939-58).

Under alle vanskelighetene med Moder Eufrasias gruppe oppnådde p. Moreau stor suksess med å samle inn penger blant den fremvoksende middelklassen i Frankrike. Han dannet en organisasjon hvor selv de fattige kunne forplikte seg til et ørlite beløp hver måned. Hans mål var å ha et stort antall mennesker som bidro med små beløp på en regulær basis, for dermed å spre lojalitet til Kirken og hjelpe den katolske utdannelsen av den franske ungdommen. Han insisterte på at hans lærere skulle være forberedt på å undervise godt i alle fag, ikke bare religion. Han ønsket at regjeringen skulle bli avhengig av betydningen av hans skoler fordi de var av høy kvalitet. Med dette i minne sendte han sine lærebrødre til de beste sekulære kollegiene i Frankrike. Men da p. Bouvier ble biskop, tilbakekalte han dessverre de brødrene som studerte på Sorbonne.

Som alltid tok p. Moreau dette tilbakeslaget med ro og fortsatte med å forme visjonen i sitt sinn av en forent religiøs orden – prester, brødre og legmenn. Som en konsekvens av denne visjonen, kom gruppen av søstre i Le Mans etter hvert til å bli den tredje grenen i Hellig Kors-familien. Etter inspirasjon fra p. Dujarié kalte p. Moreau selskapene for Salvatoristene, Josefistene og Marianittene etter de tre personene i Den hellige Familie. Selv om de til denne dag er i separate kongregasjoner, kaller prestene, brødrene og søstrene av Det hellige Kors seg uformelt for «Hellig Kors-familien».

Biskopen og p. Moreau fortsatte å ha sine uoverensstemmelser, og det toppet seg da p. Moreau ønsket approbasjon som en separat religiøs kongregasjon. For sin del nektet biskopen å g avkall på kontrollen av den løselig sammenknyttede gruppen under hans jurisdiksjon. Til slutt fikk biskopen nok og avsatte Basilius som assisterende superior på Saint-Vincent seminaret. Selv om p. Moreau var glad for å ha mer tid som han kunne vie til grunnleggelsen av sin orden, var han opprørt over biskopens mangel på tillit til ham. I tillegg betydde dette trekket at få brødre lenger ville ha fri kost og losji på seminaret, og han ville miste sin lønn. De var desperat fattige og var avhengig av disse fordelene for å overleve.

Noen år tidligere, under hans opphold på Saint-Sulpice, hadde Basilius Moreau blitt venner med en gammel prest ved navn de Lisle som hadde slike fryktelige skrupler at han var ute av stand til å lese messe på femten år, og han kunne heller ikke komme seg gjennom officiet. P. de Lisle hadde unnsluppet terrorårene ved å flykte til England og Tyskland, og da han vendte tilbake til Frankrike, slo han seg ned i Le Mans. Da Basilius ble seminarprofessor, besøkte han p. de Lisle hver dag og ba officiet med ham, og gradvis klarte han å få ham til å fullføre det. Han tjente som hans assistent under messen, og han var i stand til å få ham tilbake til å feire messen igjen i takknemlighet.

P. de Lisle testamenterte Basilius en eiendom han eide, tretti mål med et hus og noen få andre bygninger. I 1835 oppsto behovet for prestene og brødrene å finne nye lokaler, og da lot p. de Lisle gladelig p. Moreau ta eiendommen i besittelse. Den lå i et landlig område nær Le Mans og hadde opprinnelig vært stedet for en kirke og et herberge grunnlagt på 500-tallet av den hellige Bertrand. P. Moreau flyttet brødrene til huset på gården og leide et hus i nærheten for det voksende antallet prester. Fordi eiendommen lå i bydelen Sainte-Croix og var identifisert på gamle kart som Notre Dame, kalte p. Moreau sitt etablissement Notre Dame de Sainte-Croix, «Vår Frue av Det hellige Kors». Selv om navnet på denne måten var en geografisk tilfeldighet, så nok p. Moreau på dette som en bevisst handling fra Forsynet. Han trodde sterkt på Korsets mysterium, som ble en essensiell del av hans liv.

Straks de var installert på sin nye eiendom, begynte p. Moreau og hans prester å gi misjoner til de omliggende sognene i Le Mans. Åpenbart var han en mektig orator, ettersom hans taler begynte og avsluttet hver sognemisjon. På denne måten brakte Hellig Kors-patrene katolisismen tilbake til folket i Frankrike. P. Moreau fikk tillatelse fra paven til å innføre praksisen med Korsveien, en andaktsform som ble svært populær i Frankrike på denne tiden. Disse misjonene, mange av ble gitt utendørs, ble besøkt av tusener. Hundrevis ble omvendt av disse prestenes nidkjærhet, kjærlighet og hellighet. Franskmennene var sultne etter å bli katolikker igjen.

Et annet prosjekt som Basilius straks gikk løs på, var kostskolen, som han satte noen av prestene og brødrene til å drive. Samtidig fortsatte han å be biskop Bouvier om tillatelse til å avlegge ordensløfter slik at de en dag kunne bli en sann kongregasjon. Biskopen var igjen motvillig, for dette ville fullstendig frata ham kontrollen med Sainte-Croix. Men, med p. Mollevauts støtte, fikk «Hjelpeprestene av Le Mans», som prestene i Sainte-Croix da var kjent som, i 1840 tillatelse til å avlegge religiøse løfter.

Den 1. mars 1837 slo p. Moreau «Hjelpeprestene av Le Mans» og «Brødrene av St. Josef» sammen ved at de signerte sammen «Den fundamentale unionspakten». Denne pakten gjorde dem til to likeverdige selskap i «Foreningen av Det hellige Kors», som ble til «Kongregasjonen av Det hellige Kors» (Congregatio a Sancta Cruce – CSC) da den ble approbert av Kirken. Prester og brødre ble forent i én kongregasjon for å tjenestegjøre for de pastorale og utdanningsmessige behov i den franske Kirken.

Et annet punkt av uenighet mellom Basilius og biskopen var det praktiske spørsmålet om hvem som skulle stå for matlaging og rengjøring for prestene og brødrene. Naturligvis kunne de bare leie jenter av høy moralsk karakter. Ettersom antallet prester og brødre vokste, vokste også antallet unge kvinner som arbeidet for Sainte-Croix. P. Moreau hadde ideen til å danne et selskap av søstre som ville leve hengivne liv i tjeneste for prestene og brødrene, men igjen var biskopen uenig i ideen. Og igjen, som vanlig, var p. Moreau overbevist om at det var en god ide.

I 1838 ga p. Moreau en leveregel til en gruppe fromme legkvinner. Disse kvinnene hjalp prestene og brødrene, først med husarbeid, senere med undervisning og sykepleie. I 1841 ba han superioren for klosteret Den gode hyrde i Le Mans om å trene postulanter for et eksperimentelt program. Disse kvinnene fikk selskap av legedatteren Leocardie Gascoin, som senere ble superior for en ny orden som «Moder Maria av De syv Smerter». Nå var Basilius' triade komplett, men det var ikke før etter biskop Bouviers død at søstrenes konstitusjoner ble approbert i 1867.

Fra denne beskjedne begynnelsen kommer kongregasjonen «Marianistinnene av Det hellige Kors» (Marianites of Holy Cross – MSC), som regner sin grunnleggelse i Frankrike i 1841 av p. Basilius Moreau og Leocardie Gascoin. I 1867 ble deres konstitusjoner approbert av Den hellige Stol. I 1869 ble marianistinnene i USA autonome og tok navnet «Søstre av Det hellige Kors». I 1883 gjorde marianistinnene i Canada det samme. I dag utgjør søstrene tre kongregasjoner: «Marianistinnene av Det hellige kors» med hovedkvarter i New Orleans, «Søstrene av Det hellige kors» (Sisters of the Holy Cross – CSC) med hovedkvarter i St. Mary's (Notre Dame, Indiana) og «Søstre av Hellige kors» (Sisters of Holy Cross – CSC) med hovedkvarter i Montreal i Canada.

På ønske fra Den hellige Stol begynte disse søstrene å vie seg utelukkende til undervisning, i motsetning til oppgaven som grunnleggeren fra begynnelsen hadde tiltenkt dem, nemlig å føre husholdningen i husene til patrene av Det hellige Kors. Men Marianistinnene av Det hellige Kors i provinsen Notre-Dame i Indiana ville i det minste delvis opprettholde husholdningsvirksomheten. Mange fransktalende jenter var tiltrukket til ordenslivet, spesielt i husholdningen til prester og prestestudenter i kollegier og seminarer, og det var behov for slike søstre i alle nye kollegier i hele Québec. Til slutt ba biskop Edward Charles Fabre av Montreal den salige søster Maria Leonia Paradis om å grunnlegge en liten kommunitet for å ta seg av husholdningen i kollegier. Under hennes ledelse vokste disse jentene sammen til et fellesskap som ble til en ny søsterkongregasjon, «Små søstre av Den hellige Familie» (Petits-Soeurs de la Sainte-Famille – PSSF) for å arbeide i mannsklostre, kollegier, seminarer og prestegårder. De regner sin grunnleggelse til 1874.

I 1857 ble konstitusjonene for prester og brødre av Det hellige Kors approbert av Den hellige Stol. På det tidspunkt var det prester, brødre og søstre i Frankrike, Algerie, USA, Canada, Italia og Polen.

Basilius Moreaus intensjon for sine utdanningsinstitusjoner var å oppnå status som kollegier. I stedet for å være en fiende av det statlige utdanningssystemet ønsket han å vise at allsidig utdannelse på alle nivåer både kunne forberede studenten på å leve i verden som en produktiv borger og samtidig gjennomtrenge ham på alle plan med katolske verdier og et katolsk verdenssyn. Som et første skritt søkte han ut førsteklasses lærere og oppmuntret dem til å forbedre sin undervisning og skrive lærebøker. Han skrev selv lærebøker og samlet en lærermanual som forble i bruk i mange år. Hans filosofi av skoledisiplin var enormt forskjellig fra den herskende. I stedet for en militær holdning med hard avstraffelse valgte han en mildere tilnærming.

Etter februarrevolusjonen i 1848, et år med revolusjoner over det meste av Europa, var antiklerikalismen igjen på fremmarsj i Frankrike. Barrikader i gatene og uregjerlige mobber ble symbolene på frihet. Flere av brødrene forlot sin post for å slutte seg til den nye friheten, Studentene i Le Mans ble smittet av den revolusjonære feberen og dannet ledelseskomiteer og forlangte mer «demokratisk» ledelse ved skolen. P. Moreau tillot dem å danne et orkester og marsjere i offentlige parader til støtte for den nye Andre republikk, men han satte stopp da de utfordret skolens administrasjon. Resultatet var åpent opprør fra studentene. De deklarerte sin egen «Barrikadedag» og overtok deler av komplekset. P. Moreau forsto de vanskelige tidene og hans like vanskelige oppgaver, så han overtalte ganske enkelt opprørerne til å samle seg i studiehallen en etter en. Da de alle var der, ga han dem en verbal overhøvling, avviste alle deres krav og lovte utvisning for den minste overtredelse. Han straffet ingen, selv ikke opprørslederne. Det ble ikke flere «revolusjoner» inne i Sainte-Croix.

Likevel fantes det fortsatt fiender. De antiklerikale fortsatte å anklage Sainte-Croix-institusjonene for å være «krypto-jesuitter», og de mer reaksjonære i Kirken mistenkte p. Moreau for å være i allianse med regjeringen. Han måtte alltid balansere på denne tynne linen. Det gjorde han imidlertid godt, for i januar 1849 fikk Sainte-Croix fulle undervisningsprivilegier og statlig godkjennelse. Skolen i Le Mans var den viktigste høyskolen i det vestlige Frankrike, og de spredte grunnskolene talte rundt femti på dette tidspunkt. Alle de tre grenene av Sainte-Croix forsatte å blomstre og vokse.

Det var rundt denne tiden at p. Moreau annonserte at han planla å bygge en ny klosterkirke som skulle tjene som fokus for Sainte-Croix og et synlig tegn på Vår Frues suksess i å hjelpe dem i gang. Gravingen startet sent i 1840, og i 1842 var det et klokketårn med tre enorme klokker som representerte de tre grenene av Sainte-Croix under sine respektive skytshelgener: Jesu Hellige Hjerte, Marias Hellige Hjerte og St. Josef. Den første messen ble feiret for kommuniteten på festen for Marias opptakelse 1846 i den gigantiske nygotiske kirken, et synlig bilde på Sainte-Croix' åndelige byggverk.

Kongregasjonen spredte seg snart utenfor Frankrike til andre land i Europa, til Afrika, Asia og Nord-Amerika. Allerede i 1839 hadde p. Moreau fått anmodning fra biskop Dupuch av Algerie om minst tre brødre til å hjelpe ham i hans bispedømme. På tilskyndelse av p. Mollevaut ba også biskop-elekt de la Hailandière av Vincennes i Indiana i USA og biskop Bourget av Montreal i Canada om brødre og prester for å drive utdannelse i deres bispedømmer. P. Moreau visste at for å få kirkelig godkjennelse for hans kongregasjon fra Roma, ville enhver vekst utenfor Le Mans, spesielt internasjonalt, være svært nyttig.

Derfor bestemte han at selv om både deres menneskelige og økonomiske ressurser ville bli strukket svært langt, ville en god begynnelse på utenlandsmisjonen være Algerie, delvis fordi fransk ville været språket i skolene, og den fortsatt antiklerikale franske regjeringen ønsket velkommen enhver hjelp de kunne få i å underlegge seg og utdanne algerierne. I 1840 sendte p. Moreau prester og brødre til Algerie for å lede skoler og et seminar. Men mangel på midler og vanskelighetene med et liv i ørkenen, kombinert med koloniregjeringens ønske om ikke å irritere sine muslimske undersåtter, tvang frem en tilbakekalling i 1842. I 1843 vendte seks brødre tilbake til ørkenen, men ingen prester fikk tillatelse til å dra. Der strevde de til 1873, da deres arbeid viste seg forgjeves og misjonen ble oppgitt.

I mellomtiden falt såkornet på mer fruktbar grunn i USA. Fransk innflytelse var selvsagt viktig ved koloniseringen av Den ny verden, spesielt i Canada, i Midtvesten og Louisiana. Mange av prestene og biskopene på denne tiden var franske. Biskop de la Hailandière i Indiana hadde et svært vanskelig bispedømme på 93.000 km² og med en befolkning på 700.000, de fleste av dem ikke-katolikker, selv om flere flyttet til hele tiden for å befolke villmarken. Etter hvert som den katolske befolkningen vokste, gjorde det anti-papistiske bigotteri det samme, noe som gjorde hans arbeid enda vanskeligere. Biskopens finanser var kummerlige og hans tilbud til p. Moreau var temmelig vagt. Det viste seg at han ikke engang hadde råd til å betale reisen for de seks brødrene og p. Edvard Sorin som p. Moreau i 1841 sendte til Vincennes i Indiana. Tre av brødrene var lærere, mens de andre var en snekker, en bonde og en skredder. P. Moreau hadde vurdert behovene i villmarken korrekt.

I 1847 sendte p. Moreau to prester, åtte brødre og fire søstre til Saint-Laurent nær Montreal i Canada. På mange måter var det lettere der, ettersom de kanadiske katolikkene snakket fransk. Fremgangen der var langsom, men kontinuerlig. De var alltid fattige, men p. Moreau kunne alltid stole på at den kanadiske misjonen ville hjelpe økonomisk når den kunne og underkaste seg grunnleggeren. Selvsagt nådde arbeidet til Sainte-Croix i Canada et høydepunkt mange år senere med arbeidet til den salige broder Andreas Bessette CSC (1845-1937) (saligkåret den 23. mai 1982).

I 1840-årene gikk biskopen av Detroit med på å gi religiøs status til de søstrene som biskop Bouvier ønsket skulle forbli «fromme jenter». Fra disse vokste «Marianistinnene av Det hellige kors» i Amerika frem. De tjente i mange apostolater: skoler, kollegier, sykehus og barnehjem. Naturligvis betydde dette flere gnisninger mellom biskop Bouvier og p. Moreau. Biskopen viste seg urokkelig i sin motstand mot å anbefale for Den hellige Stol kanonisk status til Sainte-Croix. P. Moreau kunne se at han var anstøtssteinen for denne anbefalingen, og på generalkapitlet i 1849 tilbød han seg derfor å gå av, og han håpet at hans fravær som superior ville sørge for biskopens godkjennelse. Men kapitlet ville ikke en gang vurdere hans avskjedssøknad.

I 1850 besøkte p. Moreau Roma og hadde flere audienser med den salige pave Pius IX (1846-78). Denne paven hadde måttet lide mye fra Garibaldi og hans banditter og hadde nettopp blitt installert igjen i Roma med hjelp av en fransk ekspedisjon. De to gikk godt overens, og paven spurte p. Moreau om å overta et barnehjem i Roma som vansmektet av mangel på skikkelig administrasjon. P. Moreau sendte bud på fire av sine brødre og fikk raskt stedet på føttene igjen, til pavens store glede. Senere inviterte paven p. Moreau på lunsj, og da han knelte foran Den hellige far, grep paven hans rabat – en stor krage typisk for franske prester – og tok den av ham og kastet den på et bord. Fra nå av, fikk han beskjed om, skulle alle medlemmene av Sainte-Croix bære romersk krage, symbolet på lojalitet til Roma. Det er unødvendig å si at p. Moreau var henrykt, noe biskop Bouvier ikke var.

I 1851 ba kardinalprefekten for Propagandakongregasjonen p. Moreau om å sende misjonærer til Øst-Bengal (i dag Bangladesh), og han antydet at et positivt svar ville bidra til å oppnå kanonisk status. Basilius kunne ikke avslå. Derfor, igjen til biskop Bouviers kraftige misnøye, ble flere engelskspråklige brødre fra USA, noen søstre og en prest sendt til dette primitive stedet. Naturkatastrofer, tropiske sykdommer, uutholdelig varme og vanskelige språk var store hindre, men de hengivne misjonærene holdt ut og misjonen var en suksess. Da biskopen av Øst-Bengal ble forflyttet til Vest-Bengal, administrerte Sainte-Croix hele landet. P. Moreau sendte p. Pierre Dufal, og med godkjennelse av Den hellige Stol ble han den første Hellig Kors-presten som ble biskop.

På 1850-tallet kom kongregasjonen også til Polen med grunnleggelsen av et jordbruksbarnehjem og to andre barnehjem i byene Lwów (nå Lviv i Ukraina) og Posen. Sainte-Croix var nå virkelig blitt internasjonalt. Men dette mildnet ikke biskopen, som fortsatt avviste å anbefale kanonisk status. For ytterligere å komplisere en vanskelig situasjon var det noen som anklaget biskopen for heresi i sine teologiske skrifter, og en formell anklage ble gjort til Indekskongregasjonen i Vatikanet. Naturlig nok mistenkte biskopen blant andre p. Moreau for å stå bak. Biskopen reiste til Roma for å forsvare seg, og han gikk med på å rense sine bøker for gallikanske tendenser i kommende utgaver.

Nå visste p. Moreau at Sainte-Croix aldri ville bli anerkjent av biskopen, og han visste også at Roma aldri ville gi dem kanonisk status uten biskopens anbefaling, så han søkte om exeat – en formell anmodning om å få forlate sitt bispedømme og slå seg ned i et bispedømme med en biskop som var gunstigere innstilt. Dette ville ha vært et ekstremt skritt, som bare ble forhindret av biskop Bouviers død i 1854. Hans etterfølger anbefalte straks Roma å godkjenne konstitusjonene.

Det første og viktigste arbeidet til Sainte-Croix i USA var i Indiana. Da brødrene og p. Sorin slo seg ned der, hadde de absolutt ingen ting. Deres reise til Indiana var svært vanskelig, for dette var før de kontinentale jernbanene. Men p. Sorin var en utpreget turist og ble straks forelsket i Amerika. Han og en av brødrene dro til Niagara Falls på veien til Indiana. Hans reaksjon på å se en slik enorm skjønnhet og kraft var å falle på kne og prise Gud. Deretter laget han et kors av to pinner og plantet det i bakken som en annen 1500-talls conquistador.

Biskopen av Indiana ga dem en indianermisjon førti mil lenger nord i den lille bosetningen South Bend og sa at p. Sorin kunne ha jurisdiksjon over alt han kunne besøke. Dette var etter p. Sorins smak, for nå kunne han være uavhengig av moderhuset i Frankrike og av biskop de la Hailandière. Hans instruksjon fra biskopen var å åpne en kostskole, og for å lette dette prosjektet ba han p. Moreau om flere prester og noen søstre. Tre prester og fire søstre ble sendt.

P. Sorins personlighet var gåtefull, en dag ville han lære indianernes språk for å tjenestegjøre for de ville, og neste dag planla han starten på et universitet skåret ut av villmarken. Han var ekstremt uavhengig, selv om han hadde avlagt lydighetsløfte til sin superior, og han var uvillig til å vente på godkjennelse fra Frankrike med neste postsending – noe som kunne ta tre måneder eller mer – til å starte de mange prosjektene han hadde i tankene. Han konkluderte med at ting skjedde raskt i Amerika, og at Sainte-Croix' fremtid lå der, ikke i den kvelende atmosfæren i Europa.

Dette var kjernen i den voldsomme uenigheten mellom ham og p. Moreau. P. Sorin kastet seg inn i byggeprosjekter uten godkjennelse og fikk regningene sendt til moderhuset, siden han visste at p. Moreau på et eller annet vis ville finne en måte å betale kreditorene på. Stakkars p. Moreaus tålmodighet ble satt på store prøvelser, men han fant vanligvis en måte å unnskylde p. Sorins impulsivitet. Igjen og igjen ble p. Sorin kalt tilbake til Frankrike for å forklare seg for superioren og kongregasjonens generalråd. Han lovte alltid å bli mer ansvarlig i sine utgifter, men da han vendte tilbake til Indiana, kom de samme gamle vanene til overflaten. I det lange løp, ettersom etableringen nær South Bend i Indiana vokste til det store universitetet University of Notre Dame du Lac, viste p. Sorins visjon seg korrekt.

I mellomtiden, på den andre siden av kloden, ble stillingen som apostolisk vikar i Øst-Bengal ledig, med løfte om bispeverdighet. P. Moreau så dette som en måte å løse problemet med p. Sorins pengebruk ved å tilby ham muligheten til å bli den første biskop fra Sainte-Croix. Men p. Sorin ville ikke vite noe av det og sa at han ikke fortjente tittelen biskop. Han nektet rett og slett å forlate Notre Dame. For å komplisere situasjonen ytterligere, mente p. Sorin at han skulle utnevnes til superior for alle Hellig Kors-institusjonene i Amerika. Dette var en ny stor kilde til friksjon mellom ham selv og p. Moreau, samt med kommunitetene i Montreal og New Orleans.

Den franske erkebiskopen av New Orleans hadde bedt p. Moreau om å sende ordensfolk til å overta barnehjemmet St Mary's i et slumområde i byen. De første brødrene ble sendt i 1849 under broder Vincent Pieau. Han beskrev atmosfæren i byen som «usunn, spesielt for fremmede». New Orleans led under en serie epidemier i disse årene – kolera, gulfeber og malaria – på grunn av varmen og nærheten til sumplandet med moskitoer. Selv om livet var vanskelig og brødrene var nær ved å trekke seg ut flere ganger, holdt de ut, og i 1871 ble de eldre foreldreløse flyttet til St. Isidore's Farm, en plantasje ved Mississippi River i utkanten av byen. Ettersom behovet for et barnehjem minsket, ble institusjonen i 1879 omgjort til St Isidore's College. I dag er skolen den nest eldste kontinuerlige Sainte Croix-institusjonen i USA (etter Notre Dame). Navnet ble endret i 1895 til Holy Cross School og er en middel- og høyskole for gutter.

Til tross for uenighet og gnisninger fortsatte Sainte-Croix å vokse over hele verden. P. Moreau så på problemene som djevelens forsøk på å ruinere hans verk, og det ble så mange pågående vanskeligheter at han i august 1855 opplevde en fryktelig åndelig tørrhet. Han ba, men følte seg forlatt av Gud. I ettertid er det klart at han gjennomgikk en «sjelens mørke natt» – en mystisk erfaring som Gud bruker for å rense en utvalgt sjel.

I mai 1856 approberte Den hellige Stol endelig konstitusjonene for Sainte-Croix, med anbefaling fra den nye biskopen av Le Mans, men bare for brødre og prester. Paven bestemte at søstrene skulle stå under egen konstitusjon med p. Moreau som superior. På dette tidspunktet var det prester, brødre og søstre i Frankrike, Algerie, USA, Canada, Italia og Polen.

En annen god nyhet var konsekrasjonen av kirken i Le Mans ået etter. Men selv om biskop Bouvier var død, fortsatte småligheten til noen av hans underordnede, og de insisterte på at p. Moreau ikke skulle være en del av seremoniene ved vigslingen av den nye kirken. Gud testet ham virkelig med denne offentlige ydmykelsen. I tillegg ble det anlagt sak mot ham med anklage om svindel og uheldig innflytelse, da testamentet til en velgjører som hadde etterlatt ham en stor eiendom, ble bestridt. Saken trakk ut i fire år og ble til slutt avgjort til fordel for velgjørerens niese som hadde reist saken.

Nå vendte mange av hans egne prester seg mot Basilius, inkludert p. Sorin. De kritiserte ham for å være makthungrig og å kontrollere finansene for tett. Etter press fra huset i Paris og andre prester i høye stillinger fikk broder Marie Julien da ansvaret for økonomien i kongregasjonen som p. Moreaus assistent. Da de ikke lenger måtte gå via superioren, benyttet de andre prestene situasjonen og utnyttet broder Marie Julien, som begynte å se på seg selv som kongregasjonens bankier. Dessverre for ham selv, for p. Moreau og for hele kongregasjonen begynte denne broderen å tro han var en finansmann. I håp om å gi finansene i Sainte-Croix en solid basis, ble han lurt til å investere store summer i en aksjesvindel. Men selvsagt stakk svindleren av med pengene og kreditorene kom etter p. Moreau, som etter hvert dispenserte broder Marie Julien fra sine løfter og fikk ham gjort legalt ansvarlig for den gjelden han hadde påført dem.

I 1861 skrev flere av prestene i viktige stillinger, spesielt p. Sorin i Indiana, p. Drouelle i Roma og p. Champeau i Paris, til biskopen av Le Mans og ba om at p. Moreau måtte avsettes som superior. Biskopen bestemte seg for å foreta en undersøkelse av deres anklager om økonomisk vanstyre. Men undersøkelsen endte med at p. Moreau ble frikjent, den eneste kritikken mot ham var at hans plikter var for tunge, og kommisjonen anbefalte at han delegerte noen av pliktene til andre.

Den amerikanske borgerkrigen skapte ytterligere splittelse mellom Frankrike og Notre Dame. P. Sorin var naturligvis positiv til Nordstatenes sak, og p. Moreau, på grunn av landets historiske bånd med Louisiana, var sympatisk innstilt til Sørstatenes sak.

Situasjonen ble verre med årene. Basilius' hovedanliggende var at alle kreditorene, inkludert medlemmer av hans egen familie, som hadde lånt ham penger utelukkende på hans gode navn, skulle få tilbakebetalt. Han så på det ganske enkelt som et spørsmål om rettferdighet. Til slutt, i 1866, tilbød han seg å gå av som generalsuperior under forutsetning av at gjelden ble tilbakebetalt. Intrigene fortsatte imidlertid, og det begynte å gå rykter om at den eneste måten å berge Sainte-Croix på, var å selge komplekset med moderhuset og ikke oppfylle usikrede lån, som selvsagt var nettopp den gjelden grunnleggeren insisterte på at ble betalt.

Kongregasjonen forsøkte å løse situasjonen ved å utnevne biskop Dufal av Øst-Bengal til ny generalsuperior. Fra sin posisjon på den andre siden av kloden hadde han ikke oversikt over stridighetene i årene før, så først da han kom til Frankrike for å se på regnskapene, skjønte han at han hadde blitt ført bak lyset. Han leverte straks sin avskjedssøknad, da han ikke ville delta i sverting av grunnleggeren, som han visste var en hellig og bunnløst ærlig prest.

På generalkapitlet som møttes i 1868, ble det rettet bitre beskyldninger mot p. Moreau, og han ble anklaget for å være ansvarlig for alle vanskelighetene i Sainte-Croix. Følgelig ble det vedtatt å selge moderhuset og alt inventar. P. Moreau hadde fortsatt å bo der etter at han gikk av, men med karakteristisk utakknemlighet sørget ikke den nye administrasjonen for grunnleggerens behov. Bøkene viser at han til og med måtte kjøpe tilbake den lenestolen han hadde sovet i så mange år for 52,50 francs! Han flyttet sine beskjedne eiendeler til sine kjødelige søstres hjem nær moderhuset, Hans prester og brødre i Sainte-Croix hadde fullstendig overgitt ham. Han var imidlertid fortsatt superior for søstrene, som også fikk sitt hovedkvarter solgt over hodet på seg. Det var marianistinnene som sørget for at Basilius og hans søstre hadde mat og pleide ham i hans siste dager.

P. Moreau var alltid i stand til å se de store linjene, og han så på kongregasjonens behandling av ham som et middel til å rense ham og forberede ham på himmelen. Han fortsatte å tjene andre til sin død. Han fortsatte å gi misjoner, noe han ikke hadde sluttet med selv i sin travleste tid, og han var svært etterspurt som skriftefar, predikant og vikarprest for de omliggende sognene. Han leste også åndelige bøker, ba og reviderte en bok om meditasjoner han hadde gitt ut i 1848. Hans plikter hos marianistinnene holdt ham også opptatt. Han leste messe for dem daglig, leste fra helgenbiografier og resiterte rosenkransen i deres kapell.

Den 12. august 1871 feiret p. Moreau sitt gulljubileum etter femti år som prest. Nyttårsaften 1872 ble sognepresten i en lokal kirke syk. P. Moreau var alltid rede til å hjelpe en venn, så han gikk med på å lese messe og preke på Nyttårsdag. I løpet av natten hadde han alvorlige magesmerter, men han klarte å dra seg ut av sengen og inn i kirken for messe. Han holdt til og med en kort preken. Men han hadde feiret det hellige messeofferet for siste gang. Han ble brakt tilbake til Le Mans, og etter fire dager ga han søstrene tillatelse til å tilkalle en lege. Det var først etter legens insistering at han gikk til sengs og fikk tent opp i ovnen, to luksuser han ikke hadde tillatt seg på mange år. Han ba konstant og visste at slutten var nær, og den 18. januar mottok han sykesalvingen. Basilius Moreau døde den 20. januar 1873 i Le Mans i Frankrike, 73 år gammel.

Etter sin død ble p. Moreau praktisk talt glemt, og det samme ble Notre-Dame de Sainte-Croix, som senere ble solgt og brukt til militærbrakker og lager. På 1920-tallet søkte p. James Donahue å restaurere p. Moreaus ry som kongregasjonens ledestjerne og Kirkens prominens. Kongregasjonens generalsuperior kjøpte kirkebygningen tilbake og vasket bokstavelig talt koret på sine hender og knær. Kirken ble gjenvigslet i 1937, som var hundreårsjubileet for grunnleggelsen av kongregasjonen.

I 1903 ble undervisningskongregasjoner oppløst av den franske regjeringen, og medlemmene av Sainte-Croix ble tvunget til å forlate Frankrike. Sentraladministrasjonen for prester og brødre ble overført til University of Notre Dame i Indiana i USA. I dag virker kongregasjonen i femten land på fire kontinenter (Frankrike, USA, Bangladesh, Brasil, Canada, Chile, Ghana, Haiti, India, Italia, Kenya, Mexico, Peru, Tanzania og Uganda) og har mer enn 3.000 menn og kvinner som medlemmer. Rundt 1.670 Hellig Kors-prester og brødre tjener som lærere, sogneprester, kapellaner i sykehus og fengsler, misjonærer og mange andre roller.

Basilius' saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå i 1946 og offisielt åpnet i Roma den 12. mai 1955. Den 12. april 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. april 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt en canadisk kvinne som led av pleuritis i den venstre lungen, men ble helbredet i 1948 på Basilius' forbønn. Han ble saligkåret lørdag den 15. september 2007 i sportsarenaen Centre Antarès i Le Mans i Frankrike. Messen ble feiret av biskop Jacques Maurice Faivre av Le Mans, og som vanlig under dette pontifikatet ble saligkåringsseremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Det ble samtidig kunngjort at Basilius' minnedag er dødsdagen 20. januar. Søndag den 16. september presiderte kardinal Theodore E. McCarrick, erkebiskop emeritus av Washington D.C., over en takksigelsesmesse for p. Moreaus saligkåring i katedralen Saint-Julien i Le Mans.

Pave Johannes Paul II saligkåret to kanadiske medlemmer av Hellig Kors-familien: de salige Andras Bessette og Maria Leonia Paradis, grunnlegger av kongregasjonen «Små søstre av Den hellige Familie» (Petits-Soeurs de la Sainte-Famille – PSSF). Av alle Hellig Kors-familiens utdanningsinstitusjoner i verden er det bare en skole som er oppkalt etter grunnleggeren, nemlig Moreau Catholic High School i Hayward i California, rundt fire mil sørøst for San Francisco.