Den hellige Brocard (Burchard; lat: Brocardus) var franskmann og superior for de frankiske (vestlige) eremittene på Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet.
På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia (Elijah) med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, hvor de gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias. Under korsfarertiden på 1100-tallet var den hellige franske presten Berthold med korsfarerridderne fra Calabria i Italia. Han fant ruinene etter Elia-klosteret og bosatte seg der «ved Elias brønn» sammen med ti likesinnede rundt 1155. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. Berthold regnes av mange som grunnlegger av Karmelittordenen, og han ble introdusert i karmelittisk litteratur rundt 1400.
Berthold døde rundt 1195 og ble etterfulgt som prior av den hellige Brocard. Han bestemte seg for at hans første oppgave skulle bli å etablere en fast regel for eremittene. Rundt 1207 ba han den hellige latinske patriarken Albert av Jerusalem om å skrive en regel for dem, hvor eremittenes skikker var inkorporert. Albert skrev en streng ordensregel (formula vitae) for karmelklosteret i 16 korte og klare kapitler, og han bygde i hovedsak på Augustins regel. Uansett hvem som måtte være karmelittenes grunnlegger, feires Albert som Karmels første lovgiver. Regelen inkluderte lydighet til en valgt superior, taushet hver dag mellom vesper og terts, lange faster og fullstendig abstinens fra kjøtt, et separat hus for hver eremitt, men et felles oratorium, og manuelt arbeid for alle. En av karmelittbrødrene, den hellige Angelus av Sicilia, ble i 1209 sendt med regelboken til Roma for å få den stadfestet av paven.
Eremittene, som hadde begynt å spre seg over hele Palestina, fikk vanskeligheter etter Det fjerde Laterankonsil i 1215, hvor ironisk nok Albert av Jerusalem skulle ta med Brocard som ekspert på islam og østlige spørsmål hvis han ikke hadde blitt myrdet i Acre (Ptolemais), i dag Akka i Israel, like før konsilet åpnet. Konsilet vedtok et dekret som forbød dannelsen av nye ordener, og eremittene ble angrepet med den begrunnelse at de ved å ha fått sin regel godkjent av den pavelige legaten i stedet for av Den hellige Stol, hadde handlet i strid med denne bestemmelsen.
I henhold til karmelittisk tradisjon skulle pave Honorius III (1216-27) til å oppløse ordenen da han hadde en visjon hvor Jomfru Maria advarte ham mot å gjøre det. I stedet godkjente han regelen den 30. januar 1226, og dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm. Snart kunne ordenen begynne sin raske utbredelse over hele Europa.
Berthold ledet karmelittordenen med tålmodighet og klokskap i vanskelige tider, og han ble høyt respektert av muslimene. Svært lite er kjent om ham, men han skal på mirakuløst vis ha gitt en muslimsk emir helsen tilbake og omvendt ham til den kristne tro. Han var prior til han døde rundt 1230, og hans minnedag er 2. september. I kunsten fremstilles han i karmelittdrakt.
Femten datterkommuniteter ble grunnlagt i Palestina, men i 1238 ble de fleste av brødrene tvunget til å flytte på grunn av sarasenernes invasjoner. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».) De flyttet til Kypros, Sicilia, Marseille og Valenciennes. Klosteret på Karmelberget besto til 1291, da beboerne ble massakrert og bygningene brent ned.