Den hellige Augustin av Hippo (354-430)

Den hellige Augustin (egentlig Aurelius Augustinus) ble født den 13. november 354 i den lille byen Tagaste i Numidia i romersk Nord-Afrika (nå Souk-Arrhas i Algerie), mellom dagens Tunis i Tunisia og Constantine i Algerie. Byen lå et stykke fra Middelhavet, som han ikke så før han ble voksen. Dette var 42 år etter Konstantins omvendelse og 24 år etter at imperiets hovedstad var flyttet fra Roma til Konstantinopel. En ny gresk kristen sivilisasjon ble skapt der, mens den gamle latinske kulturen i vest ble svekket av barbarangrep, men her og der ble den vitalisert av nye ideer fra øst. Den en gang så rike afrikanske provinsen var over sitt høydepunkt, og den mektige afrikanske Kirken var herjet av kontroverser og skisma.

Augustin var altså afrikansk romer og hans morsmål var latin. Hans far Patricius var en aktet borger og romersk tjenestemann, trolig en etterkommer etter en romersk veteran som hadde fått jord i Afrika, men han var ikke rik. Han var hedning, men omvendte seg og lot seg døpe kort før sin død i 371. Augustins mor, den hellige Monika, var kristen, og hun ga sønnen undervisning om kristendommen og lærte ham å be, selv om han ikke ble døpt. En gang da han ble alvorlig syk, ønsket han å bli døpt, og moren gjorde alt klart. Men han ble plutselig bedre, og dåpen ble avlyst. Det var vanlig i området på den tiden å vente med dåpen til man var blitt voksen.

Augustins far Patricius var heftig og streng, og han kom aldri på virkelig fortrolig fot verken med hustru eller barn, men han oppildnet guttens patriotiske ånd og lærte ham å beundre de latinske klassikerne – Augustins kjennskap til gresk skulle alltid være begrenset. Desto mer kom moren Monika til å bety for Augustin. For alle tider står hun som idealbildet av en kristen mor. Augustin hadde flere søsken, han snakker om sin bror Navigius, som forlot sin familie, og om en søster som døde som vigslet jomfru.

Ved store ofre lot Patricius sin eldste sønn få en god utdannelse, først i hjembyen, senere i Madaura, som lå 24 kilometer unna. Som 16-åring måtte han avbryte utdannelsen av pekuniære grunner og måtte vende tilbake til foreldrenes hus. Men Romanianus, en formuende fetter av hans far, gjorde det mulig for ham å fortsette studiene i Kartago. I slutten av 370 ble han sendt dit for å avslutte sin utdannelse. Her inntok han en ledende rolle på retorikkskolen og gikk løs på studiene med iver og glede. Han håpet å bli jurist og studerte retorikk mellom 372 og 375, men han ga opp den karrieren og viet seg til undervisning og studier.

Da Augustin hadde avsluttet sine studier, fant han det vanskelig å slå seg til tåls med bare å undervise. Han søkte en dypere mening med sin tilværelse og ga avkall på den sosialt beundringsverdige akademiske karriere som kunne ha ført til en viktig politisk stilling. Etter å ha lest Hortensius ble han interessert i filosofi og studerte Platon, og fra 373 og i lang tid var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen. Tilhengerne av perseren Mani var en kristelig sekt med mye til felles med dagens teosofer. De mente at den åndelige verden var skapt av Gud, mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet praktisk talt den kristne tro, som han fant alt for enfoldig for sin høye intelligens, men noen ro i sjelen fant han ikke. Tanken på døden og dommen plaget ham, og hans lengsel etter trosvisshet var stor. Et problem som også opptok ham mye, var spørsmålet om det ondes vesen og utspring, og om viljens frihet.

Augustin var også en svært sensuell ung mann, like fengslet av kjødets gleder som av tankenes verden. I Kartago møtte han som 17-åring i 371 en ung afrikansk kvinne, som vi ikke kjenner navnet på og heller ikke hennes opphav. Med henne levde Augustin i et irregulært, men stabilt samliv de neste 14 år. Konkubinat, som utelukket en livslang forpliktelse, var på den tiden akseptert i vide kretser. De fikk sommeren 372 sønnen Adeodatus, som han elsket høyt helt til hans tidlige død i 389. Navnet betyr «gitt av Gud».

I slutten av 373 vendte han tilbake til Tagaste og begynte som lærer i retorikk. Han samlet en liten elevkrets rundt seg, som også inkluderte den hellige Alypius fra Tagaste, som ble hans livslange venn. Monika led mye under at sønnen hadde vendt ryggen til kristendommen og til og med drev og vervet venner til manikeismen. Hun kranglet stadig med sønnen, men da det ikke hjalp, forsøkte hun med faste og bønn. En stund nektet hun til og med å bo i samme hus som ham. Hun beklaget seg og søkte råd hos en biskop som ga henne den berømte trøst: «Det er umulig at en sønn som har voldt så mange tårer, skulle gå fortapt».

Etter kort tids virksomhet i Tagaste dro Augustin til Kartago sammen med vennen Alypius, og allerede i 375 ble han lærer i retorikk der, omgitt av en trofast elevskare. Han drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år. Det ble sagt at han lærte svært lite av sine lærere, men ble dypt påvirket av sin lesning av Cicero og spesielt mesterens Hortensius, som nå har gått tapt bortsett fra tittel og tema.

Augustin lengtet også til større forhold, til verdensbyen Roma. Monika gjorde alt som sto i hennes makt for å holde ham tilbake, men i 383 dro han i hemmelighet til Roma for å forelese og åpnet en retorikkskole der. Han dro om natten for å slippe unna moren, men Monika fulgte etter. Etter kort tid i Roma ble Augustin nedslått over sine studenters holdninger og deres praksis med å skifte lærere hyppig for å snyte dem for honoraret. Så i 384 aksepterte han en ansettelse som professor i retorikk i Mediolanum (Milano), og dit dro både han og moren.

Her stiftet Augustin bekjentskap med og ble sterkt influert av nyplatonismen, og i dens lære om askesen og selvfordypelsen som veien til gjenforening med den høyeste virkelighet begynte han å finne frem til en indre ro. For Augustin ble nyplatonismen broen over til kristendommen, og hele sitt liv var han en kristen platoniker. Nettopp ved at disse to ble forent i Augustins personlighet, ble muligheten skapt for at begge skulle leve videre inn i den middelalderske verden og bli bestemmende for utviklingen. Men interessen for sekulær filosofi begynte å blekne etter en samtale med en berømt manikeisk biskop ved navn Faustus, som Augustin fant svært utilfredsstillende.

Augustin fikk også sterke impulser gjennom den hellige Ambrosius' prekener, som tvang ham til å revurdere sin tapte tro. Det var gjennom Ambrosius, som var flytende i gresk, at Augustin trolig fikk mye av sin kjennskap til østlig teologi. Han gjennomlevde en rekke smertelige indre konflikter i valget mellom heder, rikdom og ekteskap på den ene side og et liv viet fullstendig til Gud på den andre. Monika ønsket å se sønnen gift, så Augustin skilte seg fra sønnens mor, som vendte tilbake til Afrika i 385, mens Adeodatus ble hos faren. Men det ble verken ekteskap eller kyskhet for Augustin, for nå innledet han et forhold til en annen kvinne.

Augustins kamp fortsatte, åndelig, moralsk og intellektuelt. Da han hørte om konversjonen av den romerske nyplatonisten professor Viktorinus, gjorde det et dypt inntrykk på ham. Snart etter kom afrikaneren Pontitian for å besøke Augustin og hans venn, juristen Alypius. Da Pontitian fant en utgave av Paulus' brev liggende på bordet, benyttet han anledningen til å fortelle om den hellige Antonius den Stores liv. Han var overrasket over å finne at det navnet var ukjent for dem. Han fortsatte da å fortelle om to venner av seg, som brått hadde blitt omvendt til en tjeneste for Gud ved å lese en biografi om Antonius.

Rett etter at Pontitian var gått, reiste Augustin seg og gikk ut i hagen. Han ble trukket mellom ønsket om kyskhet og det forlokkende minnet om sine tidligere synder, og da han gikk lenger inn i hagen, kastet han seg ned på bakken under et fikentre og ropte: «Herre, hvor lenge? Vil du være vred i all evighet? Kom ikke mine tidligere synder i hu!» Mens han snakket, var det som om han hørte stemmen til et barn som sang fra et nærliggende hus og gjentok ordene Tolle lege! Tolle lege! «Ta opp og les! Ta opp og les!» Han vendte tilbake dit hvor Alypius satt med boken med Paulus' brev, åpnet den og leste i stillhet de ordene som hans øyne først falt på:

«Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». (Rom 13, 12-14)

Han lukket boken og fortalte vennen hva som hadde skjedd. Alypius ba om å få se avsnittet han hadde lest, og fant at de neste ordene var:

Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger. (Rom 13,15)

som han syntes passet på ham selv, og han sluttet seg tilvennens avgjørelse. De gikk straks og fortalte det til Monika, som frydet seg og priste Gud «som er i stand til å gjøre allting mer overveldende enn vi ønsker eller forstår». Dette var i september 386. Augustins omvendelse er kanskje historiens viktigste nest etter Paulus'.

Nå avsluttet han forholdet til sin nye konkubine og brøt forlovelsen med en annen kvinne som han hadde tenkt å gifte seg med, og forberedte seg på dåpen. Han la ned sitt læreembete i det stille og trakk seg tilbake til et hus på landet i Cassiciacum ved Milano, som hans venn Verecundus lånte ham. Han ble fulgt av moren Monika, sin bror Navigius, sin 15-årige sønn Adeodatus, Alypius og flere andre venner, og de levde et kommunitetsliv sammen.

Med utgangspunkt i samtalene som fant sted disse syv månedene, skrev Augustin sine tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden. Den hellige Simplician av Milano, som hadde fortalt Augustin om Viktorinus' konversjon, ga ham dåpsundervisning. Sammen med Alypius og sin høyt elskede sønn Adeodatus ble Augustin døpt av Ambrosius i påskevigilien den 25. april 387, 32 år gammel.

Samme høst planla han å dra tilbake til Afrika. Han forteller at han og hans mor møttes i Romas havneby Ostia ved Tiberen i den mest levende samtale om de saliges evige liv, den kvasi-mystiske «Visjonen i Ostia». Fem dager senere ble hun plutselig syk og døde der i november 387. Monika hadde til tider vært en trettende mor, og Augustin hadde ikke alltid vært en hensynsfull sønn, men han var kommet til å verdsette henne som sin sanne mor i ånden på samme måte som i kjødet; hans egen erfaring lærte ham å tale om forelderskap som en slags bispeembete. Monika fant sitt siste hvilested i kirken Sant' Agostino i Roma.

Augustin dro tilbake til Roma, men etter ett år der dro han tilbake til Tagaste i september 388 sammen med vennen Alypius og sønnen Adeodatus; sistnevnte døde allerede i 389, bare 17 år gammel. Der solgte han sin farsarv og ga pengene til de fattige. I den lille gården han hadde arvet etter moren, samlet han sine nærmeste venner rundt seg, og grunnla en slags klostersamfunn hvor han håpet å tilbringe resten av sine dager.

Her viet han seg hovedsakelig til sitt forfatterskap, men tjente også Gud med faste, bønn, gode gjerninger, mediterte over Moseloven og underviste andre gjennom forelesninger og bøker. Alle ting var felles og alle fikk etter behov, og Augustin beholdt ingenting som han kunne kalle sitt eget. Han var en liberal mann som til sine måltider drakk vin, for slik å gjøre ære på Guds gaver. Men en ting tålte han ikke ved sitt matbord: Sladder og snakk om skandaler. Men denne lykkelige tiden skulle bare vare i tre år.

Augustin hadde ikke noen planer om å bli prest. Man han hadde nå vunnet stort ry for sin fromhet, nestekjærlighet og visdom, og mange vendte seg til ham for å få hjelp og råd. I tillegg hadde han gjort seg vidt berømt ved en rekke religiøse og filosofiske skrifter. Den gamle biskop Valerius av den lille byen Hippo (Hippo Regius; i dag Annaba, tidligere Bône, en havneby i Algerie), ikke langt fra Tagaste, var blitt oppmerksom på ham, og i 391 ble Augustin mot sitt ønske presteviet i Hippo.

Han ble nå biskopens assistent og måtte flytte til Hippo. I et hus i tilknytning til kirken etablerte han et slags kloster etter modell av sitt hus i Tagaste, og bodde der sammen med de hellige Alypius, Evodius, Possidius og andre. I 392 begynte han som predikant, og han gikk kraftig ut mot manikeerne og den begynnende donatismen. Han gjennomførte også hjemlige reformer som forbud mot å feste i martyrenes kapeller og avskaffelse av familiekamper som offentlig underholdning. I desember 393 snakket han på et viktig konsil.

I 395 ble han bispeviet som Valerius' hjelpebiskop og etter biskopens død i 396 ble Augustin valgt til hans etterfølger som biskop av Hippo Regius. I bisperesidensen grunnla han et slags ordenssamfunn av prestene, diakonene og subdiakonene ved domkirken, og han krevde at de skulle gi avkall på eiendom og følge den strenge klosterregelen han skrev for dem. I 34 år var Augustin en av de mest betydelige biskoper i den kristne Kirkes historie i Nord-Afrika. Han utøvde sitt embete med autoritet, uten ønske om personlig vinning og alltid preget av omsorg for sin menighets velferd. Han ledet den daglige gudstjeneste, prekte på alle søndager og helligdager, forberedte katekumener til dåpen, sørget for at kirken og de fattige ikke manglet noen ting og dømte sågar i verdslige anliggender. Han avholdt synoder og brevvekslet med alle betydelige menn i tiden. Han deltok på konsiler i 398, 410, 407, 416, 418 og 419.

I sin lange regjeringsperiode måtte han forsvare den katolske tro mot den ene kjetterbevegelsen etter den andre. Hele tiden skrev han, ikke bare til sine venner eller i en lokal polemikk som for eksempel mot donatistene, men også for et bredere publikum, som for eksempel mot manikeerne, priscillianerne, donatistene, pelagianerne, semi-pelagianerne, arianerne og andre vranglærere. I 405 ble han tvunget til å tilkalle de sivile myndighetene for å holde donatistene rundt Hippo i tømme fra de ugjerningene de forøvde der, og samme år publiserte keiser Honorius strenge lover mot dem. Augustin mislikte først slike tiltak, men siden endret han mening, bortsett fra at han ikke ville akseptere dødsstraff. En stor konferanse mellom de to partene i Kartago i 411 betydde begynnelsen på slutten for disse kjetterne, men nesten umiddelbart begynte kontroversen med pelagianerne.

Pelagius avviste doktrinen om arvesynd og lærte at dåpen ganske enkelt var et adgangskort til himmelen, og at nåden ikke er nødvendig for frelse. I 411 forlot han Roma sammen med sin venn Caelestius og dro til Afrika, og samme år ble hans lære for første gang fordømt av en synode i Kartago. Augustin var ikke der, men fra da av begynte han å gå imot disse feiltakelsene i sine prekener og brev. Han skrev også en større avhandling om Treenigheten (De Trinitate) og en rekke skrifter om nåden, foruten prekener over Johannesevangeliet og Johannes' brev. 113 av Augustins bøker og avhandlinger har overlevd til vår tid, i tillegg til 218 brev og mer enn 500 prekener. De er fortsatt av stor betydning innen teologien og filosofien.

Et av Augustins største og betydeligste verker er hans Confessiones (Bekjennelser), som er en selvbiografi frem til hans konversjon. Med oppriktig ydmyket og anger skriver han der åpent om sine synder og feil. Sammen med det andre hovedverket, De civitate Dei (Gudsstaten), har denne boken fått stor utbredelse også utenfor teologers og studenters krets. Gudsstaten i 22 bøker ble skrevet etter goteren Alariks erobring og plyndring av Roma den 24. august 410. Mens den romerske sivilisasjon brøt sammen i vesten, fornyet hedningene sine angrep på den kristne religion, som de ga skylden for imperiets ulykke. For å svare på deres baktalelser begynte Augustin på sin bok i 413, men han skulle arbeide med den i 13 år før den ble ferdig i 426. Boken er en utopi om det kristne samfunnet. Gudsstaten kan ikke tilintetgjøres av barbarene, fordi den finnes i menneskenes hjerter. Senere, da han lå på sitt dødsleie i 430, sto vandalkongen Geiserik (428-77) ved Hippos porter; men nettopp Gudsstaten og den ånd som den er forfattet i, har overlevd mange store riker.

I sitt 72. år i 425 begynte Augustin å gjøre seg klar for dommen. I verket Retractiones (Tilbakekallinger) gikk han gjennom sine utallige skrifter, og korrigerte med åpenhet og strenghet de feil han hadde gjort i dem, uten å forsøke å unnskylde eller forskjønne dem. Han utnevnte også Heraclius til sin hjelpebiskop og etterfølger.

Men Augustins store innflytelse på kristen tankegang i vesten har ikke alltid vært av det gode. Noen sider av hans verk er blitt fortolket på en måte som har fremkalt bitre stridigheter, som i tilfellet med jansenistene. Dogmet om arvesynden ble resultatet av all Augustins grubling over viljens frihet; det var hans faste overbevisning at mennesket av naturen er ondt og mangler evnen til det gode. Mange tenkere med en lysere legning har i århundrenes løp reist seg til protest mot dette deprimerende grunnsynet, mens reformatorene begjærlig adopterte det: «Etter Adams fall fødes alle mennesker med synd, det vil si gudsfrykt, uten fortrøstning til Gud og med ondt begjær; denne arvesynd medfører evig død for den som ikke blir gjenfødt i Den hellige ånd» (Confessio Augustana).

Augustin utformet også predestinasjonslæren, at Gud en gang for alle har utvalgt visse mennesker til evig salighet og andre til den evige fordømmelse, som alle i virkeligheten fortjener. Han utviklet en tvangspreget opptatthet av massa peccati og massa damnata, som førte til en pessimisme som for eksempel dømte udøpte barn til evig fordømmelse. Hans lære om seksualitet og ekteskap er ofte angrepet. Senere har den kristne tradisjon avvist hans syn at arvesynden overføres ved samleie, eller at seksuelt samliv er syndig unntatt for det eksplisitte formål å føre slekten videre. På den andre side har få eller ingen kristne forfattere skrevet med samme dybde om nestekjærlighet og Treenigheten.

Augustins ordensregel, som han skrev i sitt brev 211 for et kvinnekloster i Hippo, er blitt overtatt og bearbeidet av tallrike ordener og kongregasjoner både for menn og kvinner, især av sekularkanniker og av de munker som bærer hans navn. I egentlig forstand finnes det to grener av augustinere: Augustinerkorherrer og Augustinereremitter.

Pave Benedikt XVIs våpenskjold har et stort gullskjell som skjoldets midt punkt, og dette skjellet går tilbake til en legende om Augustin. Den hellige biskopen møtte en gutt på stranden som øste vann fra sjøen og tømte det i et lite hull han hadde gravd i sanden. Da Augustin grunnet på denne tilsynelatende unyttige aktiviteten, slo det ham at det liknet begrensede menneskelige sinn som forsøker å forstå det guddommeliges uendelige mysterium.

Augustins siste år var stormende. Grev Bonifatius, som hadde vært den keiserlige general i Afrika, hadde med all grunn pådratt seg regenten Placidias mistanke og var i unåde. Da oppmuntret han vandalkongen Geiserik (428-77) til å invadere de afrikanske provinsene. Vandalene dukket opp ved Hippo med 80.000 mann mot slutten av mai 430, og beleiringen sto på i 14 måneder. Augustin anropte Gud om å befri byen og forskåne beboerne for lidelse, eller å la ham selv få dø. I den tredje måneden ble Augustin angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d'Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles vanligvis med et hjerte, som kan være gjennomboret av en pil. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Se en side med mange bilder av Augustin.