Den hellige Colman av Kilmacduagh (~550-~632)

Colmans slektstavle knytter ham til slekten Uí Fhiachrach i Aidhne, som eide land i det nåværende grevskapet Galway og det nordlige Clare i den sørlige provinsen Munster, omtrent sammenfallende med bispedømmet som ble kalt Kilmacduagh etter Colmans kirke, nå en del av bispedømmet Galway and Kilmacduagh.

Legenden forteller at mens Colman fortsatt var i sin mors liv, ble det profetert at han ville overgå alle andre i sin slekt. Rhinagh fryktet da at hennes mann ville forsøke å skade det ennå ufødte barnet, så hun flyktet fra ham. Imidlertid tok kongens menn henne igjen og prøvde å drukne henne i elven Kiltartin ved å binde en stein rundt halsen på henne. Men det ble sagt at et mirakel reddet henne, for steinen fløt opp til overflaten og hun kunne komme seg til land. Steinen med taumerkene har vært bevart i mer enn 1400 år og er nå utstilt på et sidealter i en historisk kirke i Corker, like ved elven Kiltartin.

Ikke lenge etter fødte hun Colman i Corker. Hun tok den nyfødte og ventet under et asketre på at en prest skulle komme gjennom byen for å døpe hennes barn. Da en munk til slutt kom forbi, fant de at det ikke fantes noe vann der som han kunne bruke til å døpe Colman. Etter en bønn strømmet en kilde frem fra jorden, og Colman ble døpt. Denne kilden er nå «Colman mac Duaghs mirakuløse kilde». Rhinagh ga sitt barn til munken for at han skulle oppdra gutten.

Colman bygde et lite oratorium ved foten av den høye klippen Ceanaille, og det finnes fortsatt rester av dette oratoriet. Colmans grotte (Leaba Mhic Duagh) har blitt fullstendig bevart i mer enn 1400 år og ligger i en bratt høyde rundt ti meter over oratoriet. Den er rundt fem meter lang, og rundt halvannen meter på det bredeste. En høy mann kan med letthet stå oppreist inne i den.

En sjarmerende fabel forteller hvordan Colman fikk jurisdiksjon over det som ble bispedømmet Kilmacduagh. Den forteller hvordan helgenen hadde fastet i ødemarken Burren i syv år og førti dager, da han rundt påsketider ble belønnet med et overdådig måltid brakt til hans bord fra bordet til Guaire, konge av Aidhne, berømt for sin sjenerøsitet og senere tatt for å være Colmans bror. En annen variant av legenden forteller at engler brakte kong Guaire til Colman ved å sørge for at hans festmiddag i påsken forsvant fra bordet hans. Kongen og hans hoff fulgte englene til stedet hvor Colman hadde tilbrakt fastetiden og nå var uten mat. Stien hvor denne legendariske reisen fant sted kalles The road of the dishes. Da kong Guaire kom til Colmans hus, ble han med rette imponert over lengden på klerikerens faste, så han tilbød ham sin seed and race («avkom og familie») «inntil dommedag».

Den gjestfrie kong Guaire ba innstendig om at Colman skulle grunnlegge et kloster og bli biskop for området. Colman ba da om guddommelig veiledning, og det ble avslørt for ham at kongens anmodning var i samsbar med himmelens vilje. Det ble også avslørt at stedet for klosteret og katedralen skulle bli pekt ut for ham på mirakuløst vis. Hans belte skulle falle til jorden av seg selv, og på dette stedet skulle klosteret grunnlegges. En gang Colman red gjennom skogen, falt hans belte av på et sted ikke langt fra hans tidligere celle, og der bygde han sitt kloster.

Rundt 610 grunnla Colman klosteret i Kilmacduagh (Ceall Mhic Dhuach), det vil si «cellen til Mac Duagh», på jord han hadde fått av kong Guaire i baroniet Kiltartan i grevskapet Galway i provinsen Connacht i det vestlige Irland. Han styrte klosteret som abbed og biskop – i den tidlige keltiske Kirken var biskopene knyttet til klostre og ikke bispedømmer. Religiøse hus blomstrent rundt ham fulle av nidkjære sjeler. Kirken til den hellige Foila av Kileely (Faoileann) og den monastiske grunnleggelsen til hennes fremtredende hellige bror Colgan av Kilcolgan (500-t), og også det betydelige klosteret til den hellige Sourney i Droacoo, var under hans biskoppelige oppsyn. I tillegg var det flere andre hus underordnet moderhuset i Kilmacduagh i andre distrikter og bispedømmer over hele Irland.

Gjennom sin innflytelse klarte kong Guaire å sikre seg tjenestene til den hellige Gobban Saer, den fremragende arkitekten som hadde sin blomstringstid tidlig på 600-tallet. Gobban Saer var en analfabetisk munk i klosteret til den hellige Aidan av Ferns (Maidoc, Maodhóg) (ca 550-626). En gang da en kirke skulle bygges, kunne det ikke finnes noen som kunne lede munkene i arbeidet. Full av tillit til Gud velsignet Aidan hendene til denne utrenede mannen ved navn Gobban, og fra det øyeblikket ble han den dyktigste i sitt fag. Etter å ha fullført klosterkirken fortsatte han å bygge utallige kirker og klostre over hele Irland, helt til han mistet synet. Det finnes en gammel profeti, mer enn 1300 år gammel, som sier at Gobbans ry som byggmester i både tre og stein ville vare ved i Irland til tidenes ende.

Katedralen (Templemore Mac Duagh) er det største av de mange bevarte monumentene i Kilmacduagh. Den står nærmest rundtårnet. Det finnes noen gamle utskårne statuer inne i katedralen, og en av dem er av Colman Mac Duagh med sin bispemitra og stav. Den latinske inskripsjonen ved siden av den lyder: Sanctus Colomanus Patronus totius Diocesis Duacensis («St. Colman, skytshelgen for hele bispedømmet Kilmacduagh»). Nær katedralen ligger kirken St. Johannes Døperen (Teampuill Owen), O’Heynes-kirken og Vår Frue kirke (Tempal Muire).

Helgen og konge bringes igjen sammen i biografien om den hellige Aidan av Ferns (Maidoc, Maodhóg) (ca 550-626). Aidan ønsket å besøke Cashel, men ble i stedet ledet til Kilmacduagh, hvor Guaire lå syk. Etter å ha gjort kongen frisk og forutsagt hvor lenge han kom til å regjere, blir Aidan sagt å ha etablert fraternitas mellom ham selv og Colman, trolig en tilslørt henvisning til nærværet i både Kilmacduagh og Ferns av et priorat med regelbundne augustinerkanniker, kjent som «Oheynes kloster» etter en arvefamilie som sporet sine aner tilbake til Guaire.

Denne forbindelsen mellom de to helgenene Colman og Aidan synes også å ligge under tradisjonen som hevder at den hellige Colman av Templeshanbo, skytshelgen for Seanbhoth i Uí Cheinsealaigh i det sørlige Leinster, nå Templeshanbo i baroniet Scarawalsh i Wexford nær Ferns, var Colman av Uí Fhiachrach, utvilsomt en dublett av Colman Mac Duach. Colman av Templeshanbos fest falt på 27. oktober, en dato som også mer korrekt var festen for Colman av Kilmacduagh, ifølge en notis av Mícheál Ó Cléirigh (Michael O’Clery) (ca 1590-1643), en irsk kronikør, skriver og oldtidsforsker. Colman påkalles også sammen med Mochuille av Tulla i et dikt tilskrevet den hellige Senan av Scattery (Seanán) (ca 488-ca 544).

I likhet med andre monastiske helgener hadde Colman ry for å være spesielt knyttet til ville dyr. Det sies at erklærte at ingen person eller dyr i bispedømmet Kilmacduagh noensinne ville dø av lynnedslag, noe som skal være tilfelle den dag i dag.

Colman elsket fugler og dyr og hadde en tam hane som tjente som vekkerklokke. Hanen begynte å gale ved daggry og fortsatte helt til Colman kom ut og snakket med den. Deretter kalte Colman de andre munkene til bønn ved å ringe med klokkene. Men munkene ønsket også å be nattofficiet, og de kunne ikke stole på at hanen ville vekke dem ved midnatt og klokken tre om morgenen. Derfor temmet Colman en mus som ofte holdt ham med selskap om natten ved å fø den med brødsmuler. Til slutt var musen tam og Colman ba den om hjelp.

Det gikk lang tid før Colman fikk testet om musen hadde forstått sin oppgave. Etter en lang dag med preking og reise til fots, sov Colman dypt. Da han ikke våknet på den vanlige tiden midt på natten for Laudes, klatret musen opp til puten og gned hodet mot Colmans øre. Men den utslitte helgenen sov alt for dypt, så musen prøvde igjen, men Colman ristet den bare av seg. Tredje gang tok musen i litt ekstra og bet biskopen i øreflippen, og da sto Colman straks opp mens han lo, han kunne nesten ikke tro at musen virkelig hadde forstått sin jobb.

Munken hadde et annet merkelig kjæledyr, nemlig en flue. Hver dag pleide Colman å tilbringe noe tid med å lese en bønnebok i form av et stort, besværlig pergamentmanuskript. Hver dag pleide fluen å fly opp og sette seg i margen på arket. Til slutt begynte Colman å snakke til fluen, takket den for selskapet og ba om dens hjelp, for alle i et kloster var til nytte. Han forklarte at han som abbed ofte ble tilkalt mens han leste, og når han kom tilbake, husket han ikke hvor langt han var kommet. Det skulle være fluens jobb å markere dette stedet i manuskriptet hvis han ble avbrutt. De andre munkene mente det var slikt et mirakel at de skrev ned historien i klostrenes arkiver, og det er derfor vi kjenner den.

Men en flues liv er kort, og på slutten av sommeren var Colmans lille venn død. Mens han sørget over fluen, døde også musen, og snart fulgte hanen etter. Colmans hjerte var så tungt etter tapet av sitt siste kjæledyr at han skrev til sin venn, den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97). Kolumba svarte: «Du var for rik da du hadde dem, og det er derfor du nå er trist. Slike sorger kommer bare der hvor det er rikdommer. Vær ikke rik igjen».

Colman hadde den glede å se med sine egne øyne en rik høst som velsignet hans arbeid. Senere kirkehistorikere refererte til hans bispedømme som «Store Aidhne, helgenenes land». Hans hellighets ry var kjent for alle. Men mens hans bispedømme gledet seg over de velsignelser hans arbeid og nærvær ga dem, var han selv fylt av en bevissthet om sin egen uverdighet, og han lengtet etter å bli fri fra den tunge byrden som det biskoppelige ansvaret var. Han var trett av menneskers pris og ønsket å gjemme seg i ødemarken enda en gang, for der å vente på sin forestående død. Rundt 625 ønsket Colman å vie seg nærmere til Gud og følge eksempelet til andre hellige biskoper i historien til den irske Kirken, som den hellige biskop Assicus av Elphin, så han trakk seg fra bispeembetet. Han slo seg ned i en del av Burren som var kjent som dalen Oughtmama.

Colman døde rundt 632 – ifølge tradisjonen den 29. oktober 632 i pontifikatet til pave Honorius I (625-38). Helgenen skal ha dødd omtrent samtidig med blant andre den hellige Ailbe av Emly (Ailbhe) (d. ca 526) og var rundt 82 år gammel. Etter eget ydmyke ønske ble han gravlagt i hans katedralkirke i Kilmacduagh, og graven er fortsatt bevart.

Colman ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Colman fikk ikke noen biografi før på 1600-tallet, da den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1658) satte sammen ulike tradisjoner som angikk helgenen, og dette dannet grunnlaget for en breviarbiografi som ble skrevet rundt et århundre senere. Colman var også kjent som Colmán Mór («den store»).

Det finnes ulike tradisjoner når det gjelder hans festdag. Normalt falt denne på 3. februar i martyrologiet fra Tallaght, og dens oktav den 10. februar var også markert av andakt til ham, for eksempel i sognet Noughaval i Clare. En pattern, et irsk uttrykk som betyr fromme aktiviteter på en helgens festdag – ordet menes å ha utgått fra ordet patron som i patron saint (skytshelgen), ble holdt ved Colmans kilde i sognet Carran på den siste sommerdagen, vanligvis den siste søndagen i juli, noe som antyder at det var en Lughnasadh (innhøstningsfest), mens en pattern ble holdt ved helgenens kilde i sognet Oughtmama den 15. november, og igjen en annen ved en kilde oppkalt etter ham i sognet Darragh i grevskapet Limerick den 31. august. Som tidligere nevnt ble 27. (mer korrekt 29.) oktober også regnet lokalt som hans festdag, og 29. oktober er den offisielle minnedagen i bispedømmet. Han feires over hele Irland, men særlig i bispedømmet Kilmacduagh.

Som med så mange relikvier har Colmans bispestav gjennom århundrene blitt brukt til å avlegge eder ved. Den ble voktet av slekten O’Heynes i Kiltartan (etterkommere etter kong Guaire) og deres slektninger, arvefamilien O’Shaughnessy (Uí Sheachnasaigh). En del av bispestaven finnes nå i Det irske Nasjonalmuseet i Dublin. En kvist fra et asketre nær helgenens kirke i Kilmacduagh, kjent som Mac Duachs Cuaille, var ment å være en lykkebringer mot ulykker.

Noen forskere mener at det finnes noen indikasjoner på at Colman opprinnelig var en lokal representasjon av Kolumba av Iona. Innen bispedømmet kan han selv også ha vært gjenstand for en slik lokal representativ kult, spesielt i Kinvarra i sognet Kinvarradoorus i Galway. Deres helgen Camán (alias Seanchamán), en kjæleform av Colum, opptrer i en fabel kjent som Iomramh Ua gCorra, «reisefabel om Uí Chorra». Denne beskriver hvordan fabelens «helter» fikk ordre fra den hellige Finnian av Clonard (ca 470-ca 549) om å gjøre god igjen den skade de tidligere hadde gjort på kirker i Connacht. De kom til slutt til Camáns kirke i Kinvarra, hvor de etter å ha bygd en båt, la ut på havet på pilegrimsreise. Camáns kirke i Kinvarra er andre steder beskrevet som en av de tre mest velstående i Irland, ved siden av Inishmurray og Kilmainham. Som for endelig å stadfeste Camáns identifisering med Colman, var en hellig kilde i sognet Kinvarradoorus viet til sistnevnte helgen.

En annen Colman, skytshelgen for Kilcolman (Ceall Cholmáin) i sognet Kilmeedy (en annen enn den hellige Colman av Kilcolman i sognet Ardmore i grevskapet Waterford), og av Colmanswell – begge i baroniet Connello Upper i Limerick – hvis fest falt på 29. oktober, samme dag som ble feiret i Kilmacduagh, kan også ha vært en lokal kult for denne helgenen, og i siste instans av Kolumba. Blant kildene viet til Colman i det vestlige Irland, vanligvis under navnet Mac Duach, var en i Kilmurvy på Inishmore, en av de tre øyene som utgjør Aran Islands.

Roten til navnet Colmán er Colum, og fordi den høyt elskede Kolumbas irske navn var Colum Cille, ble navnet svært utbredt og fikk en hel rekke diminutiv- og kjæleformer, blant dem Colla (Coille), Comma (Coimme), Conna (Coinne), Canna (Cainne) og Camma (Caimme, Cumma), og alle disse kunne utvides ytterligere med bruk av prefikser som mo- og do- eller suffikser som -óg, -ín og -án. Dermed oppsto former som Mocholla eller Mochuille, Mochonna eller Dochonna, Mochoinne eller Dochoinne, Mochumma, Comán, Conán og Caimin.

Navnet Colman var trolig det mest populære døpenavnet i den tidlige irske Kirken. Det fortelles i biografien om den hellige Carthagus den Yngre at da en gruppe av hans munker en gang arbeidet ved en elv, ropte den som hadde ansvaret: «Colman, kom deg ut i vannet». Straks hoppet det tolv Colman-er ut i elven! Det er 96 helgener ved dette navn i martyrologiet i Donegal, 209 i The Book of Leinster og mange andre. Holweck lister opp 71, men flere av dem er åpenbart duplikater. Om de fleste kjennes ikke annet enn navnet. Vi har med 62 helgener ved dette navn. Den mest kjente hellige Colman er Colman av Lindisfarne.