Den hellige Finnian av Clonard (~470-~549)

Minnedag:

Hans far var Rudraigh, en adelsmann fra den nordlige provinsen Ulster (andre kaller ham Fiontan/Fionnlugh), mens hans mor var en kvinne fra Leinster ved navn Telach (Tealach, Talech). Biografiene og i alle fall en genealogi gjør ham til sønn av Fintan, men en annen genealogi i The Book of Leinster har «Finain mac Finloga mac Fintan». Helgengenealogiene knytter ham gjennom faren til etterkommerne av Celtchair mac Uithechair (Cealtchar mac Uitheachair), en av de heltene fra Ulster som var populær å ty til for å utstyre helgener av usikker avstamming med stolte forfedre. Gjennom sin mor skal han ha nedstammet fra Uí Luascáin i det nordlige Leinster. Han skal ha hatt en søster ved navn Ríoghnach.

Hans nekrolog tilskriver ham gruppen (som den hellige Adomnán av Iona kalte en gens) Dál eller Corcu Thelduib, samme folk som biskop Colmán moccu Thelduib, abbed av Clonard (d. 654). Noen hevder at Finnian av Clonard bare var en lokal manifestasjon av den hellige Finnian av Moville (Findbarr moccu Fiatach) fra Ulster, og i tilfelle må man anta at han ble kalt «moccu Thelduib» som en konsekvens av senere forbindelser mellom Clonard og Dál Thelduib, illustrert av nekrologen til biskop Colmán.

Finnians mor skal ha fortalt at da hun var gravid, hadde hun en visjon hvor en ildtunge kom inn i hennes munn og kom ut igjen i form av en fugl. Den fløy og satte seg på en grein, og alle fuglene i hele Irland kom og satte seg i treet og ble hos fuglen der. Hun fortalte sin mann om visjonen, og han sa at barnet hun hadde unnfanget, var from og at de ville sove hver for seg inntil deres begavede avkom var født. I denne perioden spiste hun bare milde urter og lett føde. Da barnet ble født, fikk de ham døpt av en hellig mann ved navn Abban (Abbon, Abán) av Adamstown på det stedet i Killoughternane hvor bekkene fra to kilder møttes. På grunn av det klare, rene vannet fikk han navnet Finnlach, «barnet av den rene kilden».

Finnian fikk ifølge en biografi fra 900-tallet sin første utdannelse på sine hjemtrakter i Leinster, trolig i Idrone i grevskapet Carlow. Det sies at han tidlig ble brakt til Uí Dhróna for opplæring av den hellige biskop Fortchern av Trim (Fotchern av Killoughternane, Foirtchearn), en disippel av Patricks hellige nevø Loman. Der fikk han den første seriøse innføringen i de kristne sannheter, noe som vakte i ham en hunger etter mer lærdom. Denne hungeren drev ham til å dra over havet til Wales, og noen kilder sier at han dro videre så langt som til Frankrike. Men først skal han ha foretatt sine første tre grunnleggelser, nemlig kirker i Ross Cuire (nå Rossacurra), Druim Faud eller Drum Fiaid (nå Drumfea) og Magh Glas (Kilmaglush), alle nord i baroniet Idrone.

Finnian hadde blitt kleriker for å kunne lese Salmenes bok. Nå dro han utenlands for å fordype sin lærdom, og noen kilder skriver at han dro helt til Tours i Frankrike og at hans erfaringer fra klosteret der formet hans ideal for det monastiske liv. Tours var kjent for sin strenghet og askese og for sitt avkall på fysisk komfort for åndelig vinnings skyld. Finnian følte seg hjemme i dette miljøet og ble venner med en eldre medbror ved navn Caemen, som han studerte sammen med. Dette var rundt hundre år etter at den hellige Martin av Tours (ca 316-397) hadde grunnlagt klosteret.

Han ble i Wales i mange år, hele tretti år ifølge Salamanca-manuskriptet, og i hele denne tiden levde han et liv i bønn og studier mens hans åndsstyrke stadig vokste. Men til slutt var det på tide å komme videre. Han dro imidlertid ikke til Roma som han opprinnelig hadde tenkt, i stedet vendte han tilbake til Irland. Dette var ifølge noen kilder rundt år 520. I Irland dro han først rundt fra sted til sted mens han prekte, underviste og grunnla kirker.

Selv om Finnian var viet til Guds rike, var han heller ikke uten makt og innflytelse i denne verden. Han ba Muiredeach, herskeren i Hy Kinsellagh (et distrikt som omfattet det nåværende grevskapet Wexford, en del av grevskapet Wicklow og den nordlige delen av grevskapet Carlow), om tillatelse til å bygge kirker i hans territorium. Denne tillatelsen ble villig gitt, og Finnian satte i gang med denne oppgaven.

Han dro gjennom Wexford, det østlige Carlow og inn i det sørvestre Wicklow. Til slutt kom han til et sted ved navn Cro Saileach. Han var fortsatt i Hy Kinsellagh, men nå nær grensen, så han bestemte seg for finne et sted for å bygge en kirke i dette området. Han bestemte seg for å finne et område uten skog og valgte toppen av en høyde rett overfor der hvor klosteret til slutt ble liggende.

Historien forteller at han hadde begynt arbeidet da vinden blåste hans kappe, som han hadde lagt fra seg på en stein, ned fra høyden og over dalen, og den landet der hvor klosteret senere ble bygd. Først hentet han bare kappen og tenkte ikke mer over episoden, men han hadde ikke før lagt den tilbake på steinen før et nytt vindkast kom og blåste den over dalen igjen slik at den landet nøyaktig på samme sted. Finnian skjønte da at det var der det var meningen at han skulle bygge sitt kloster og sin kirke.

Finnian sendte en av sine ledsagere inn i skogen for å hogge noen trær til byggingen av kirken. Da mannen kom tilbake, hadde han et eple i hånden, og dette tok Finnian som et tegn på at hvis kirken ble bygd der, ville den bære frukt. Da Finnian hadde fullført kirken, grunnla han en religiøs kommunitet på stedet, og den fikk navnet Achadh abhla eller Achad Abhall («epletremarken»). Dette ble til Aghowle ved foten av Sliabh Condala i baroniet Shillelagh i grevskapet Wicklow. Det kom så mange munker til Aghowle at det ble nødvendig for Finnian å bygge Damhliag («stor kirke»).

Etter mange år i Aghowle fikk Finnian vite i en drøm at det var på tide å dra videre. Han bega seg avgårde sammen med noen få ledsagere, og kong Coirpre av distriktet Uí Dúnlainge ga ham land til en ny grunnleggelse i Mugna Sulcain i en annen del av Carlow. Deretter bega han seg videre. På veien mistet han en tann, som han gjemte i en bjørnebærbusk. Da han etter dette ville forlate brødrene, ba de ham om å etterlate et tegn hos dem. Han ba dem da om å gå til bjørnebærbusken og hente den tannen han hadde gjemt der. Da de kom dit, fant de at busken brant, og de hentet ut tannen, og deretter har stedet hatt navnet Achad Fiacla («tann-marken»).

Men Finnian dro stadig videre, denne gang til territoriet Barrach (nå Barragh) i grevskapet Carlow, hvor høvdingen Dermot hersket, og der bygde han en misjonskirke. Historien forteller at Dermot hadde to sønner, Crinithan og Cormac, og at sistnevnte var sjalu på sin eldre bror, som var arving til farens høvdingembete. Cormac lot som om han var bekymret for sin brors velferd og tryglet ham om å dra dit helgenen var for å utvise ham fra distriktet. I virkeligheten håpet han at Finnian ville få noe til å skje med broren slik at veien ble ryddet for ham selv. Crinithan dro dit hvor Finnian satt ved siden av sin kirke og ga ham ordre om å forlate distriktet. Helgenen nektet og erklærte at han ikke ville dra dersom han ikke ble tvunget til det. Crinithan grep Finnian i armen, men da helgenen ba ham om å slippe, gjorde han straks det. Senere fortalte han at det var uttrykket i Finnians ansikt som fikk ham til å slippe. Da han trådte bakover bort fra Finnian, snublet han i en stein og falt og brakk benet he. Da Finnian hjalp Crinithan opp, sa helgenen til ham: «Slik skal din arv vakle og dens makt bli brukket». Crinithan plaget aldri helgenen igjen. I dag er ruinen av kirken i Barragh overgrodd av trær.

Etter dette reiste Finnian nordover til Dunmanogue ved elven Barrow i grevskapet Kildare i provinsen Leinster, hvor han grunnla enda en kirke. Deretter dro han til byen Kildare, hvor han studerte og underviste i klosteret til den hellige Birgitta av Irland (ca 452-525). Birgitta satte Finnian svært høyt, og da han dro videre, ga hun ham en gullring ved avreisen.

Rundt 520, da Finnian var rundt femti år gammel, foretok han sitt livs viktigste grunnleggelse, nemlig klosteret i Cluain Iraird [Ioraird, Eraird] («Erairds eng»), nå Clonard ved elven Boyne i baroniet Upper Moyfenrath i grevskapet og den tidligere provinsen Meath (nå en del av provinsen Leinster) i det østlige Irland. Clonard har vært beskrevet som en av de viktigste av de tidlige kirkene i Irland, verdt å nevnes i samme kategori som «de store husene» Armagh og Clonmacnoise. På samme måte ble kirkens helgen Finnian rangert blant landets viktigste.

Clonard lå ved den nåværende byen Kinnegad (irsk: Cionn Átha Gad), som geografisk lå sentralt og strategisk mellom kongerikene Meath og Leinster. I Finnians tid hørte det mer til Leinster enn til Meath. Området var på den tiden en ødemark, og det var ingen verdslige myndigheter å forhandle med, så Finnian kunne bare forsyne seg med så mye land som han syntes var nødvendig. Legenden forteller at han ble ført dit av en engel, som fortalte ham at dette skulle bli stedet for hans oppstandelse. Der bygde han en liten celle og en kirke av leire og kvister, som etter en tid ble erstattet av en større steinbygning. Der begynte han et liv i studier, botsøvelser og bønn.

I løpet av hele den tiden Finnian hadde reist rundt, hadde hans ry vokst og spredt seg, og menn strømmet til fra nær og fjern for å lære av ham. Hans ry for lærdom og hellighet spredte seg også utenfor landets grenser, og hellige og lærde menn av alle aldre strømmet til, unge legmenn og klerikere, abbeder og biskoper. Tidlige kristne klostre i Irland utdannet ikke nødvendigvis bare egne munker. Det er til og med tenkelig at motytelsen for tildelingen av land besto i å opprette en skole. Disse skolene ble konkurrenter til poetenes etablerte skoler.

Clonard ble snart berømt som en skole for religiøst liv og lærdom. Flere faktorer bidro til dette: Clonards sentrale og ideelle beliggenhet, studiene av Den hellige Skrift som var overtatt fra de walisiske klostrene, og ikke minst Finnians usedvanlige begavelse for undervisning og hans absolutte hengivenhet til det asketiske ideal. Mesteren utmerket seg særlig i utleggingen av Skriften, og det var dette som var årsaken til den voldsomme populariteten til hans forelesninger. Clonard beholdt i flere århundrer sitt ry som et senter for bibelske studier. Og ettersom Finnians ry vokste, vokste også Clonard. I Finnians officium heter det at det på et tidspunkt var ikke mindre enn 3 000 studenter som fikk opplæring på skolen i Clonard. Den såkalte Lismore-boken forteller at da Finnians munker forlot Clonard for å forkynne, tok de med seg en evangeliebok, en bispestav og et relikvar, og rundt dette bygde senere sine kirker og klostre.

Clonard var karakterisert av den walisiske formen for klosterliv Finnian hadde lært av Cadoc og Gildas og som opprinnelig er den østlige klosterformen. De som ville leve sammen med Finnian, måtte leve som ham, og han er velkjent for sin manglende toleranse for nytelsessyke. Selv sov han rett på et kaldt gulv mens han hvilte sitt hode på en stein, og hele tiden bar han et belte av jern som en legemlig botsøvelse. Finnian korresponderte med Gildas den Vise om spørsmål vedrørende monastisk disiplin. Gildas hadde fordømt inntrengingen av velstand og makt i bispeembetet i Britannia, og muligens hadde dette en innflytelse på utviklingen av et monastisk snarere enn et episkopalt styre innen den irske Kirken.

Man mener at regelen i Clonard var basert på regelen fra Lérins i Sør-Frankrike. De lerinske øyer ligger utenfor den nåværende Côte d'Azur. Det er to små øyer, en større nærmest fastlandet, den het Lero, nå Sainte-Marguerite. Den mindre øya, som ligger lengre fra land, het Lérins, i dag Saint-Honorat. Den hellige Honoratus av Arles (ca 350-ca 429) flyttet rundt år 410 ut til den minste øya sammen med noen likesinnede, og de grunnla en kommunitet med en regel som hovedsakelig var basert på den hellige Pakhomios’ regel for monastisk fellesliv (cenobittisk) i motsetning til eneboerliv. Blant dem som sluttet seg til Honoratus, var de hellige Lupus av Troyes, Eucherius av Lyon og Honoratus’ slektning (nevø?) Hilarius av Arles. Det var begynnelsen på det berømte klosteret Lerinum (Lérins), som ligger der den dag i dag, det eldste eksisterende kloster i Europa, i dag bebodd av cisterciensere.

De første kristne århundrene i Irland produserte det som kalles «tre ordener av irske helgener», nemlig 1) Sekularprestene fra den hellige Patricks tid, som reiste rundt i landet som misjonærer det første hundreåret etter Patricks ankomst. 2) Monastiske prester som de neste hundre årene kultiverte kristendommen fra sine monastiske grunnleggelser og klosterskoler. 3) Eremittene som kultiverte Kristus i avsondretheten på øde øyer, på ville fjelltopper og i den ugjennomtrengelige villmarken.

Imidlertid er det ikke bevist at alle i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter.

Den vanligste listen er:

  1. Den hellige Brendan av Birr (ca 500-571)
  2. Den hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert) (ca 486-577)
  3. Den hellige Canice av Aghaboe (ca 516-ca 600)
  4. Den hellige Kieran av Clonmacnoise (ca 515-ca 549)
  5. Den hellige Kieran av Saighir (d. ca 530)
  6. Den hellige Kolumba av Iona (ca 521-597)
  7. Den hellige Kolumba av Terryglass (d. 552)
  8. Den hellige Laserian av Leighlin (d. 639)
  9. Den hellige Mobi av Glasnevin (d. ca 544)
  10. Den hellige Ninnaid av Inismacsaint (d. etter 530)
  11. Den hellige Ruadan av Lorrha (d. ca 584)
  12. Den hellige Sinell av Cleenish (500-t)

Andre som står på noen lister:

Noen av disse «tolv apostlene» ble senere berømte religiøse ledere, og fremst av dem var de hellige Kolumba av Iona, Brendan Sjøfareren og Kieran av Clonmacnoise. Selv om Finnian allment er akseptert som biskop i tillegg til abbed, er det ikke helt sikkert at han selv ble bispeviet.

Finnians kjærlighet til Gud vokste seg enda større etter hvert som tiden gikk, og han begynte å leve et liv i kontinuerlig bot. Han ble svært tynn og fikk alvorlige smerter, som han sa han ville bære for verdens synder. En av hans elever, biskop Senach, forteller at man kunne telle mesterens ribben og at han hadde et sår i siden som var forårsaket av et jernbelte han bar rundt livet, og det hadde skåret seg helt inn til benet. Senach forteller at han så en mark komme ut av såret. Finnians eneste daglige føde var en bit av et byggbrød og en kopp kaldt vann. På søndager spiste han en bit hvetebrød, et stykke kokt laks og en full kopp av mjød eller øl. Han sov rett på bakken og hadde en stein til pute.

Finnian virket i Clonard i rundt tretti år. Mot slutten av livet ble han rammet av den «gule pesten», en epidemi på midten av 500-tallet som spredte seg over hele Irland og allerede hadde desimert Irlands hellige. Han flyttet da ut av klosteret i Clonard for å hindre at andre ble smittet. Han flyttet til nærliggende Ross Findchuill, hvor han sang salme 132: «Dette er mitt hvilested til evig tid, * her har jeg ønsket å bo» (Sal 132,14). Han var klar over sin skjebne og mottok kommunion fra sin tidligere elev, den hellige Kolumba av Terryglass (Colum mac Criomhthann). En gang hadde Senach rapportert til den hellige abbeden at han hadde funnet Kolumba knelende i bønn, fjernt fra alt rundt ham, med hendene strukket ut mot himmelen og fuglene sittende på skuldrene. Finnian svarte da: «Han er det som vil feire det hellige messeofferet for meg ved min død», og denne profetien gikk i oppfyllelse. Ett med sin herre og mester forlot Finnian deretter denne verden. Kolumba døde selv av den gule pesten dagen etter Finnian i Clonee (Cluain Í) i sognet Trim, nær Clonard.

Finnian døde en 12. desember, enten i 549 (Ulster-annalene) eller 548 (The Four Masters), mens andre kilder oppgir 552 eller til og med 562 eller 564. De fleste kilder sier at pesten rammet i 449 eller 451. Finnian ble gravlagt i sin egen kirke i Clonard. Forfatteren av hans irske biografi skrev: «Som Paulus døde i Roma for kristne mennesker, for at de ikke skulle omkomme i helvete, slik døde Finnian i Clonard for gæliske mennesker, for at de ikke alle skulle omkomme av den gule pesten». Finnian ble etterfulgt som abbed av sin søstersønn, den hellige Colman av Clonard (d. 654) (Colmán, Mocholmóg) fra Maca Teallaibh.

Den samtidige botsboken (Poenitentiale), det vil si en samling av regler for botferdige syndere, som var skrevet en gang etter rundt 525 og tilskrevet en Vinnianus, var trolig av Finnian, selv om den også kan være samlet av en av hans etterfølgere med samme navn, da mest sannsynlig Finnian av Moville. Den er basert på walisiske og irske kilder, og på de hellige Hieronymus og Johannes Kassian, men for en stor del er den original og øvde innflytelse på Kolumbans botsbok. Den er det eldste bevarte eksemplet i sitt slag og spredte Clonards innflytelse i botsdisiplin og skriftstudier.

Finnians latinske biografi finnes i Codex Salmanticensis. Det har blitt hevdet at den går tilbake til en anglo-normannisk tekst, mens de to tett forbundne irske biografiene inneholder materiale fra 800-tallet. Den tapte irske biografien som var kilde for de to bevarte versjonene, ble åpenbart skrevet av en mann fra Leinster og understreker derfor helgenens tidlige forbindelser med denne provinsen. En naturlig følge av det synet at Clonard opprinnelig var et hus i Leinster, er at annalnotisen som forteller om at Donnchad mac Domnaill, sørlig Uí Néill-konge av Tara, med vold påtvang klosteret sin autoritet i 775, forårsaket en avgjørende endring av lydighet: fra da av så Clonard til Cland Cholmáin-kongene av Meath (Mide). Finnian nevnes også i mange andre helgeners biografier, for eksempel om Cadoc og Kolumba av Terryglass, samt i biografiene om de hellige Ciaran av Clones, Molua av Killaloe (Lugid av Clonfert), Ruadan av Lorrha (Ruadhan av Lothra), Colman Elo, og Kolumba av Iona.

Likevel var Clonard allerede i 775 et hus med vide forbindelser og betydelig velstand. Da i 788 «Dub dá Bairenn, abbed av Clonard, besøkte sin paruchia i Munster» (Ulster-annalene, 788), virker det som om han reiste på en visitasjonsrunde til kirkene og andre eiendommer underlagt Clonard i Munster. Den hellige Patricks biografi Vita tripartita nevner at en kirke som ble gjort krav på av Armagh, ble byttet av Clonard med andre kirker som tilhørte Clonmacnoise. På 800-tallet var det altså et marked for mindre kirker, og de store klostrene som Clonard kan ha forsøkt å rasjonalisere sin beholdning. Midt på 800-tallet, mens Cland Cholmáin-kongen Máel Sechnaill mac Máele Ruanaid regjerte som konge av Tara, synes Clonard å ha hatt en stilling som leder for kirkene i Meath på linje med Armaghs forstilling blant kirkene i nord, kongerikene underlagt Cenél nÉogain. Derfor, i den perioden da det tidligste materialet som er oppdaget i de irske biografiene, kan ha blitt skrevet – materiale som spesielt er opptatt av klosterets eiendomsinteresser i Leinster – var Clonard allerede fast knyttet til Cland Cholmáin-kongeriket Mide. På samme måte som Dub dá Bairenns besøk i Munster i 788 trolig var ment å beskytte Clonards materielle interesser i denne provinsen, kan det hypotetiske hagiografiske materialet fra 800-tallet ha spilt en rolle i å beskytte Clonards interesser i Leinster.

I flere århundrer etter Finnians død fortsatte hans skole å være berømt som et sete for Bibelkunnskap. Hvis den senere tilskrivningen av den lærde Ailerán (d. 665) til Clonard var korrekt, viser det at klosteret allerede var et senter for lærdom på 600-tallet. Etter Finnians død kom hans kloster under den nordlige halvdelen av Irland, styrt av klanen Uí Neill, og klosteret bygde opp en paruchia i Connacht heller enn i Leinster som Finnian hadde gjort. Til tross for sin nærhet til den seilbare elven Boyne forble klosteret i Clonard lenge forskånet for angrep fra vikingene. Først i 841, kort etter at vikingene hadde slått seg ned i Dublin, ble Clonard utsatt for et røvertokt som også rammet Clonenagh og Killeigh og som førte til omfattende ødeleggelser. I 864 ble klosteret vitne til at vikingene druknet kong Conchobhar MacDonnchad i elven Kilwarden like ved klosteret. Finnians relikvier var blitt skrinlagt i Clonard, og der ble de til de ble ødelagt i 887. Krønikene forteller om nye vikingangrep i 891 og 939. Klosteret forfalt og kom til å dele abbed med Kildare eller med Clonmacnoise.

En av de viktigste initiativtakerne til reformbevegelsen på 1100-tallet var biskopen av Meath, Maol Muire Ua Dunáin, som høyst sannsynlig hadde vært munk i Clonard. Han var blant dem som i 1096 skrev under en anmodning til den hellige erkebiskop Anselm av Canterbury (ca 1033-1109) om å vie Mael Iosa Ua h-Ainmire til biskop av Waterford, og som apostolisk legat spilte han en ledende rolle på de følgende synodene i 1101 i Cashel og i 1111 i Rath Breasail. På sistnevnte synode ble Clonard sete for bispedømmet West Meath, mens setet for bispedømmet East Meath ble lagt til Duleek. Dette vedtaket ble imidlertid revidert allerede samme år på den lokale synoden i Uisnech, som bestemte at setet for West Meath skulle være Clonmacnoise, mens setet for East Meath skulle være Clonard. Ettersom Clonard lå på grensen mellom de to bispedømmene, var en slik endring enkel.

Innenfor rammene av reformbevegelsen overtok svært mange tidlige kristne klostre augustinernes regel. Dette var i tråd med et initiativ fra Roma som begynte på 1000-tallet for at prestene rundt en viktig kirke eller i et bispedømme skulle bli tilbudt muligheten for et regelbundet klosterfellesskap. I motsetning til på kontinentet hadde Irland her allerede en århundrelang tradisjon for å støtte bispedømmer gjennom klostre. Derfor førte dette i Irland til relativt få nye grunnleggelser. I stedet overtok mange eksisterende klostre ganske enkelt den hellige Augustins regel. Med støtte fra Murchad O’Melaghlin, den daværende kongen av Meath, ble i 1144 kanonisseklosteret St Maria grunnlagt og sammen med sine omfattende eiendommer godkjent i 1195 av pave Celestin III (1191-98). Omtrent samtidig, etter initiativ fra den hellige erkebiskop Malakias av Armagh (ca 1094-1148), ble klosteret i Clonard forvandlet til et kloster for augustinerkanniker viet til den hellige Peter.

Den 1. mai 1169 invaderte normanniske styrker fra England Irland etter anmodning fra kong Dermot MacMurrough (irsk: Diarmait Mac Murchada) av Leinster. Invasjonen ble delvis konsolidert den 18. oktober 1171 av kong Henrik II (1154-89) og førte til slutt til at Irland ble innlemmet i det angevinske imperiet og at det irske High King-kongedømmet forsvant. Etter normannernes invasjon kom kong Dermot MacMurrough allerede før 1171 på et røvertokt til Clonard. På denne tiden var Etru Ua Miadhachain biskop av Clonard. Etter hans død i 1173 ble Echtigern Mac Maoil Chiaráin biskop av Clonard til sin død i 1191. I hans embetsperiode grunnla Hugh de Lacy mellom 1183 og 1186 et nytt kloster for augustinerkanniker i Clonard viet til St. Johannes, som sannsynligvis i begynnelsen fikk munker fra kannikklosteret St. Thomas i Dublin.

Den nye biskopen av Clonard ble i 1192 normanneren Simon Rochfort, som tilhørte en av de nye innflytelsesrike familiene i Meath. Samtidig slo flere normannere seg ned i området rundt Clonard. Konflikten mellom irer og normannere tilspisset seg i år 1200 da Mathghamhain O’Ciardha ble drept av de normanniske nybyggerne nær Clonard, og i motangrepet satte hans far Fitzpatrick O'Ciardha Clonard i brann og plyndret det for, som annalene uttrykkelig understreker, å ramme normannerne.

Simon Rochfort benyttet i 1202 anledningen, åpenbart i forståelse med den apostoliske legaten, kardinal Johannes av Salerno, til å flytte bispesetet i Meath fra Clonard til Trim for å kunne dra nytte av beskyttelsen fra Trim Castle, den viktigste festningen i Irland som var anlagt av Hugh de Lacy og hans sønn Walter. Dermed forsvant Clonards betydning for alltid. I tillegg til Clonard mistet også to andre betydelige irske klostersentre, Kells og Glendalough, sine bispeseter som en følge av omorganiseringen etter invasjonen.

Åpenbart hadde Simon Rochfort også gjerne tenkt seg å flytte kannikklosteret St. Johannes med seg fra Clonard til Trim, i alle fall er det bevart et skriv fra prior Topul, hvor han ber om at klosteret må få bli i Clonard. Dette ble åpenbart innvilget, selv om trolig de fleste anglo-normanniske munkene flyttet til Trim, noe som førte til at de to kannikklostrene i Clonard ble slått sammen. Dette klosteret, som nå var viet til de hellige Johannes og Peter, ble deretter stort sett irskdominert helt opp til 1300-tallet. Likevel hadde det ikke lenger den samme betydningen, og klosteret havnet snart i økonomiske vanskeligheter. Allerede i 1260 ble det betegnet som et fattig og ubetydelig hus. I 1270 ble inntektene ansett som for små til selvopphold, og i 1302 var inntektene for små til å betale noen skatt av dem.

Med abbedene Edmund i 1315 og Thomas Piers 1362 finner man stadig flere normanniske navn. Men dette gjorde åpenbart ikke noe for å forbedre det økonomiske grunnlaget for Clonard, for i 1459 forteller en ny rapport om den fattigslige tilstanden. I mellomtiden var klosteret til og med lagt øde, slik at i 1483 skulle en fransiskaner bli abbed. Den siste abbeden på tidspunktet for klosterets oppløsning var Gerald Walshe, som døde den 17. mai 1540. Fra augustinerkannikklosteret i Clonard er det bevart et officium for Finnian, hvor noen elementer er tatt fra en ellers ukjent kilde.

Finnian ble helligkåret ved at hans kult (som abbed, ikke biskop) ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 12. desember, som feires over hele Irland. Hans nevø og etterfølger minnes samme dag, mens Kolumba av Terryglass minnes dagen etter. Finnian minnes også den 13. desember i en av de mange kirkene som hevder Finnian som sin skytshelgen, i Nohovaldaly i baroniet Duhallow i grevskapet Cork i den sørlige provinsen Munster. Hans fest ble notert i en kalender fra tidlig på 800-tallet som ble ført av en ire i Reichenau i Bodensjøen. Festen kom på mystisk vis også inn et visigotisk martyrologium fra omtrent samme tid, samlet i Spania. Det tidligere religiøse senteret Clonard er i dag en landsby med 347 innbyggere (2006) ved N4 fra Dublin til Sligo.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, Ó Riain, Baring-Gould (5), KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, ODNB, monasticireland.com, hoganstand.com, eircom.net, archives.tcm.ie, Kathleen Hughes, The Historical Value of the Lives of St. Finnian of Clonard, The English Historical Review, vol 69, nr 272 (juli 1954), s 353-72 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. mai 2000