Eystein Erlendsson ble født rundt 1120 og vokste opp på gården Råsvoll i nærheten av Nidaros (dagens Trondheim). Han fikk sin presteutdannelse i Nidaros og i utlandet, kanskje i England eller Paris, hvor han valgte Augustinus som den latinske formen for sitt navn.
I Paris skal Eystein ha oppholdt seg en stund i det nyopprettede augustinerklosteret Saint-Victor, og blitt sterkt påvirket av den gregorianske reformen – en påvirkning som senere kom til uttrykk gjennom hans handlinger som erkebiskop.
Pave Gregor VII var en viktig leder av denne reformbevegelsen, som hadde som mål å styrke Kirkens selvstendighet fra verdslige herskere. Paven og biskopene skulle ikke lenger være underlagt keiseren eller lokale fyrster.
Etter at den første erkebiskopen av Nidaros, Jon Birgisson, døde i 1157, ble Eystein valgt til ny erkebiskop. Under sin reise til Roma for å motta sitt pallium fra paven, skal Eystein ha stiftet vennskap med Thomas Becket, som tre år etter at han ble drept i 1170, ble helgenkåret.
I 1163 eller året etter, utførte erkebiskop Eystein den første kongekroningen i Norges historie, da han salvet og kronet den Magnus Erlingsson, som da var et sted mellom fem og syv år. I 1176 fikk Magnus en rival, da Sverre Sigurdsson kom til Norge og krevde tronen. Det hadde vært borgerkriger i Norge fra 1130 og nå ble de fornyet av kamper mellom birkebeinerne og baglerne.
Magnus falt i slaget ved Fimreite i 1184, og Sverre overtok makten. Da han senere lot seg salve og krone til konge, ble Sverre ekskommunisert av pave Innocens III. Han ble kjent for å «tale Roma midt imot» (slik det står i andre vers av Ja vi elsker).
Eystein og Olav
Etter at kong Sverre inntok Nidaros, dro Eystein i eksil til England. Antagelig var det der han skrev Passio Olavi, boken om Olav den helliges lidelse og om hans mirakler.
Her samlet Eystein overleveringene om Sankt Olavs liv og død. Boken er nok blitt til over lang tid, og den er i våre dager karakterisert som et slags markedsføringstiltak. Det var erkebiskopen maktpåliggende å skildre kongens liv som kristelig – et mønster til etterfølgelse – og det skiller seg ganske mye fra andre skildringer av vikingkongen.
Eystein som erkebiskop
Eystein arbeidet for fastere kirkelig lovgivning, og han støttet opp om den første skriftlige litteratur i Norge.
Han ble fremfor noen husket som Nidarosdomens og erkebispegårdens byggmester, siden han satte i gang en storstilt utbygging i gotisk stil. På utsiden av Johanneskapellet i Nidarosdomen kan man lese: «Dette alter er viet av erkebiskop Eystein, i det første året av hans episkopat».
En dag Eystein var oppe på stillasene for å inspisere arbeidet, falt han ned og slo seg stygt, men takket være Olavs støtte kunne erkebiskopen likevel dagen etter delta i feiringen av helgenkongen.
Eystein som helgen
Han var den andre erkebiskopen i Trondheim og den eneste som ble sett på som helgen. Eystein ble enstemmig erklært som helgen av Norges biskoper allerede i 1229,
Siden pavene på 1100-tallet hadde forbeholdt seg eneretten til helligkåringer, er Eystein aldri blitt formelt helligkåret. Først i 2001 godkjente Vatikanet at hans minnedag, 26. januar, kunne feires i Trondheim stift (senere opphøyd til «fest» i Trondheim og til valgfri minnedag i resten av Norge).
Tekst: Karl Gervin og Øyvind J.V. Evenstad
I Nidaros feiret man i middelalderen «Fingergullmesse» 12. september. Eystein skal ha brakt med seg en dråpe av Kristi blod til Nidarosdomen etter sin palliereise til Roma. Navnet kommer av at blodsdråpen skal ha vært oppbevart i en gullring, eller et «fingergull».
De katolske menighetene i Kristiansund og Bodø bærer Eysteins navn. Det gjorde også det tidligere sykehjemmet St. Eystein i Levanger, og den katolske grunnskolen i Bodø. Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og ga den navnet St. Eystein. Oslo katolske bispedømmes presteseminar, som ble opprettet i 2006, fikk navnet St. Eystein.