Den hellige Eystein Erlendsson (Eystein er den gammelnorske formen av dagens Øystein) (lat: Augustinus) ble født litt etter 1120 på gården Råsvoll i Børsa sør for Nidaros (dagens Trondheim). Det finnes også en Råsvoll i Verdal nord for Nidaros, og mange mener han kom derfra, men det er nok mindre trolig. Han tilhørte en av de fornemste ættene i landet. Hans farfars far Ulf Uspaksson var islending av ætt, men ble kong Harald (III) Hardrådes (1045-66) stallare (hovmester) og gode venn og fikk en søster av dronning Tora til ekte. Eystein stammer på denne måten ned fra Arnmødling-ætten og kunne regne seg i slekt med de kongene som nedstammet fra kong Harald (I) Hårfagre (d. ca 940) og Tora. Eysteins far Erlend Himalde var tremenning av kong Magnus (III) Berrføtt (1093-1103), og selv var Eystein på denne måten en firmenning av kong Sigurd (I) Jorsalfare (1103-30) og av kong Inge Krokryggs (1136-59) far, kong Harald (IV) Gille (1130-36).
Eystein fikk sin første utdannelse i Nidaros av biskop Simon og studerte i utlandet fra ca 1140, muligens i Lincoln i England, men enda mer trolig i Paris, i det nylig grunnlagte augustinerklosteret Saint-Victor. Han valgte med stolthet Augustinus som den latinske formen av sitt navn, som ellers gjerne latiniseres til Oistanus eller lignende. Et propagandaskrift for kong Sverre (1177-1202), «En tale mot biskopene» fra ca 1200, nevner forbigående at Eystein var kapellan og fehirde (skattmester) hos kong Inge Krokrygg. Han var sogneprest i Konghelle ved Göta-Elv i Båhuslen, som den gangen var norsk.
Den første erkebiskopen av Nidaros, Jon Birgisson, døde i 1157. I følge «En tale» valgte kong Inge Eystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om man hadde rukket å opprette domkapitler som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller 1159.
Den nyvalgte erkebiskopen, som altså var Norges andre, dro til Italia for å motta bispevielsen og palliet, erkebiskopen embetstegn, av paven. Han fikk ikke palliet av pave Hadrian IV (1154-59), som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153 som kardinal Nikolas Breakspeare, for Hadrian IV døde den 1. september 1159. Derfor regner vi med at Eystein med sitt følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Under sin reise gjennom Frankrike har Eystein trolig fått høre om Hadrian IVs død og om stridighetene omkring valget av den nye paven. Alexander III (1159-81) var den 7. september 1159 valgt med stort flertall, men det tyskvennlige mindretallet satte opp kardinal Ottaviano som motpave Viktor IV (1159-64). Keiser Fredrik Barbarossa (1152-90) anerkjente motpaven, men raskt dannet det seg en ganske bred gruppe reformvenner av augustinerkanniker og cisterciensere, biskoper og intellektuelle, som arbeidet for Alexander.
I denne gruppen følte tydeligvis også Eystein seg hjemme. Vi vet at han på sin palliereise oppholdt seg en tid i klosteret Saint-Victor i Paris, hvor han sannsynligvis hadde fått sin utdannelse, og dette var et reformsentrum som holdt seg trofast til den rettmessige paven. I Nidaros hadde det lyktes pavestolen å få en solid bastion nord for Tyskland. Eysteins vennskap med den hellige Thomas Becket skriver seg trolig også fra palliereisen. Fra denne reisen skal erkebiskopen ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med en dråpe av Kristi blod. Dette førte til etableringen av feiringen av Fingergullmesse den 12. september. «Fingergull» betyr «gullring», og kapselen med blodsdråpen lå trolig i ringen.
Vi vet at Eystein ble bispeviet av paven og mottok palliet senhøstes 1160, for året etter var han igjen tilbake i Nidaros og vigslet selv et alter i Kristkirken (domkirken). På et murbånd rundt et kapell i Nidarosdomens søndre tverrskip (Johannes-kapellet) kan vi fortsatt lese denne innskriften: «Dette alter er viet av erkebiskop Eystein (Augustin), i det første året av hans episkopat, til Vår Herre Jesu Kristi pris, og til ære for St. Johannes Døperen, St. Vincentius martyr og St. Silvester (...) år 1161, den 26. november». Når dette skjedde i hans første år som erkebiskop, må han altså ha blitt vigslet en gang etter den 26. november 1160.
I 1161 ble kong Inge drept av rivalen Håkon (II) Herdebrei (1157-62), som imidlertid selv ble drept i 1162. Erling Skakke fikk da sønnen Magnus hyllet på Øreting ved Nidaros, for han var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erkebiskop Eystein tilsa sin støtte, og han og Erling ble enige om kroning av Magnus. Eystein skrev til paven, som nettopp hadde dratt i eksil til Frankrike. I 1164, muligens den 10. august, salvet og kronet erkebiskopen den åtteårige Magnus (V) Erlingsson (1163-84) i Bergen i nærvær av den pavelige legaten Stefan av Orvieto og et stort antall geistlige og verdslige stormenn. Dette var den første kongekroningen i norsk historie og den første kongekroningen i Norden som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark.
Det foreligger fra Magnus Erlingssons tid tre statsrettslige dokumenter, som alle vitner om at kroningen av Magnus var motivert av en visjon. Kroningseden som Eystein lot Magnus avlegge, forteller om det kongeidealet Magnus måtte forplikte seg på. En tronfølgerlov ble utstedt i Eysteins og det øvrige riksstyrets navn, og var uten tvil skrevet av Eystein. Et privilegiebrev fra den unge kongen utdyper forholdet mellom statsmakt og kirkemakt og er også antakelig skrevet av Eystein.
Erkebiskopen og den pavelige legaten benyttet anledningen til å få flettet en lydighetsed til paven inn i den norske kroningseden. For erkebiskopen og den norske Kirken var det av stor betydning at Magnus i sin ed helt og fullt lovet å gå inn for nyordningen av 1153. Magnus erklærte høytidelig overfor erkebiskopen at han ville styre sitt land i egenskap av den hellige Olavs vasall og stedfortreder. Erkebiskop Eystein bidro dermed til en konstitusjon som styrket både kongemakten og Kirken. Han fremheves da også som den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder.
Eystein blir i privilegiet kalt apostolice sedis legatus («Den apostoliske stols sendemann»). Det er mulig at han oppnådde denne tittelen en gang tidlig i tiden 1161-69, men det vet vi ikke. Et av punktene tok sikte på å trygge pilegrimenes strafferettslige beskyttelse, og et annet var om straff for brudd på freden i Kristkirken. Magnus-privilegiet betegner det absolutte høydepunktet i Eysteins episkopat. Eystein fikk også i stand en nå tapt kirkelig lovbok, «Gullfjær», som var en revidering av kristenretten. Vi kjenner også tolv dekretaler fra pave Alexander III som er utstedt etter rundt 35 spørsmål fra erkebiskopen. Videre sto han antakelig bak utformingen av kirkelovsutkastet Canones Nidrosienses, som ble oppdaget i London så sent som på 1930-tallet.
På 1170-tallet utstedte Eystein et brev hvor han lyste alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme i bann, og han refset også de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, hvor det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen engasjerte seg i det.
Eystein regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen, boken Passio et Miracula Beati Olavi («Hellig Olavs liv og undergjerninger»), vanligvis kalt Passio Olavi. Boken ble skrevet i tidsrommet 1160-1180, et halvt århundre før Snorres Olavssaga. Manuskripter er funnet i England, Frankrike, Wien, et bruddstykke også i Finland. Skriftet består av to deler: Første del utgjør en kort biografi om Olav, kanskje først og fremst til gudstjenstlig bruk, som lesning til matutin på helgenens høytidsdag. Den andre delen forteller nesten femti mirakler som hellig Olav skal gis æren for. De tidligste av dem går helt tilbake til tiden kort etter helgenens død. Boken utmerker seg også ved sine skildringer av hverdagslivet i bygden og bispestaden på den tiden. Blant Olavs mirakler forteller han om ett som han selv kom ut for i sin egenskap av byggmester på Nidarosdomen:
Eystein inspiserte byggearbeidene på Domkirken, men falt ned fra et stillas og ble mer eller mindre livløs brakt til sengs. Det var tre dager før Olsokfesten, som han selv som biskop skulle lede, og mange pilegrimer var ventet fra nær og fjern. «Da jeg lå i slik pine på kropp og sjel, tydde jeg i min bønn til min beskytter, den hellige Olav, full av tro, selv om jeg ikke stolte på mine egne gode gjerninger. Og jeg kom til å sanne at han ikke glemmer sine når de roper til ham». På Olsokdagen lot han seg avkreftet bære til kirken for i hvert fall å følge Olavsmessen med hele folket. Da han kom til kirken, følte han seg straks bedre. Han ba Olav om krefter til å delta i prosesjonen, skjønt han kunne ikke stå på benene, og fikk det. Ja, han våget til og med å ta ordet i all korthet - og mens han talte, vokste kreftene, og han holdt uventet en lang preken som han pleide. Litt etter litt følte han seg helt frisk.
Det mirakuløse, som for middelalderens kristne fremfor alt nok var det uforklarlige, synes her manifestert i sin kjerne som en overnaturlig åndskraft som har vært virksom i et synlig tegn. Det er også Olavsskikkelsens symbolkraft Eystein på avgjørende måte fremhevet for sin samtid og ettertid. Både Passio Olavi og Eysteins brev forteller om en mann som elsket fred og kjempet mot vold og overgrep. Det er naturlig at han som reformist reagerte mot de mange ættehevnsdrapene, og at han søkte å finne botemidler mot dem. Eystein var også, i pakt med Romerkirkens beste tradisjoner, interessert i barmhjertig arbeid. Ved domkirken i Nidaros fantes den gang et hospital for syke, sikkert et av de første i Norge.
Eystein oppmuntret det geistlige sølibat, som var neglisjert i Norge. Vi vet at han selv tok initiativet til opprettelsen av minst to klostre for augustinerkorherrer (kanniker). Det ble opprettet et konvent for regelbundne kanniker i Konghelle, Kastelle kloster ved Göta-Elv, den lille byen hvor han en gang hadde vært prest. Dette klosteret skulle visiteres fra Æbelholt kloster i Danmark, hvis hellige abbed Vilhelm var hans personlige venn. Klosteret ble muligens grunnlagt i 1161-68 og senest i 1190-årene. Eystein var også ansvarlig for grunnleggelsen av Elgeseter (egentlig Helgeseter) kloster i Nidaros ca 1170-78. Mot slutten av livet (1184/87) rev Eystein Mariakirken ved Domkirken og flyttet den til Elgeseter. Både Kastelle og Elgeseter klostre hadde en prior, men det var erkebiskopen selv som var å anse som klostrenes abbed.
Samtidig med kroningen av sønnen Magnus i 1164 opprettet Erling Skakke et augustinerkloster på Halsnøy, sentralt i Sunnhordland, og antakelig har Eystein bidratt også her. Jonsklosteret i Bergen er også trolig grunnlagt i Eysteins tid, og det samme kan være tilfelle med premonstratensernes Olavskloster i Tønsberg. Det er mulig at Eystein hadde en finger med i grunnleggelsen av det første cistercienserklosteret i Trøndelag, Munkeby ved Levanger, en forgjenger til Tautra i Trondheimsfjorden (1207).
Eystein var også en stor kirkebygger. Vi vet at det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, noe den latinske innskriften i Johannes-kapellet forteller om. Tilsvarende innskrifter finnes i de noe yngre kapellene i andre etasje i nordre og søndre del av tverrskipets østvegg (viet til Maria/Hippolyt og Olav/Stefan). Årstall mangler her, men skriften tyder på at også disse kapellene skriver seg fra Eysteins tid. Skrudhuset, som også kalles Kapittelhuset og Mariakapellet, er etter alt å dømme fra Eysteins tid, og der ble han etter eget ønske gravlagt i 1188. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også ellers lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen, trolig i samarbeid med en høyt begavet arkitekt.
Eystein fikk også reist bygninger til mer verdslige formål. Han reiste palisader og kasteller til vern for byen, uten at de betydde så mye. Men han bygde en ny bispegård i stein til erstatning for den i tre som var reist i Olav Kyrres tid. Den steinhallen Eystein reiste, står fortsatt som en del av Erkebispegården, om enn noe restaurert. Men han rakk ikke å bygge seg en egen bolig i stein; først senere erkebiskoper fullførte planene ved å reise seg et bolighus vest for hallen.
Tre bispeskifter skjedde i Norge og Island på Eysteins tid, det er uvisst om noen av dem foregikk på strikt regulært vis. I 1169/70 ble den gamle biskopen i Stavanger, som riktignok ikke dugde mer og ville gå av, erstattet av Eirik Ivarsson, som Eystein uten tvil kjente fra Paris og som nok var hans personlige valg, og han skulle da også bli Eysteins etterfølger. I Oslo bispedømme ble samtidig biskopen slått i hjel av bøndene, og paven ga Eystein fullmakt til å innsette ny biskop. Den tredje biskopen Eystein innsatte, var den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt på Island. Det skjedde den 2. juli 1178, antakelig i Nidaros, og biskopene Pål av Bergen og Eirik av Stavanger var medkonsekratorer.
Eystein samlet fra tid til annen større kirkemøter som hadde preg av rikssynode eller provinsialsynode. Av bevarte pavebrev går det klart fram at Eystein både visiterte lydbispedømmene i Norge og håndhevet disiplinærmyndighet over lydbiskopene og andre geistlige. Man regner med at det i andre halvdel av 1200-tallet fantes rundt 1200 kirker og nesten 2000 geistlige i Norge, og at sognedannelsen trolig ble avsluttet i tiden fra 1150 til 1250. I hele kirkeprovinsen har det vel på Eysteins tid trolig ikke vært færre enn rundt 800 kirker med omlag 1300 geistlige. Eystein hadde også egen hird og flere skip, etter Sverres saga å dømme hadde han mer enn hundre fult væpnede menn til sin rådighet. Eystein rådde ikke bare over erkestolens midler, men også over en betydelig formue han hadde fått i arv.
Kong Magnus Erlingsson fikk en rival i Sverre, som kom til Norge i 1176 og gjorde ham rangen stridig. I slaget på Kalvskinnet den 18. juni 1179 falt Erling Skakke, mens kong Magnus tok flukten. Han kom nordover igjen i mai 1180, men i slaget på Ilevollene den 26. mai ble hans hær slått på flukt. Eystein hadde vært med i følget. Magnus søkte til Danmark og fikk hjelp av kong Valdemar I (1157-82), men hans nye hær led et knusende nederlag i Bergen sommeren 1180.
Erkebiskopen hadde tatt Magnus’ parti og måtte dele hans nederlag. Han så ingen annen råd enn å flykte til England, hvor han tilbrakte tre vintrer i eksil. Fra England ekskommuniserte han Sverre. Vi vet ikke hvor han oppholdt seg de første månedene, men Lyse klosters moderhus Fountains i Yorkshire, hvor det bevarte eksemplaret av Passio Olavi ble funnet, kan være en rimelig gjetning. I juli 1181 kom den engelske kongen Henrik II (1154-89) fra Normandie til England. Eystein oppsøkte ham i begynnelsen av august, trolig i Canterbury. Han fikk løfte om pensjon, som kom fra den ledige abbedstolen i Saint Edmundsbury (nå Bury St. Edmunds) i Suffolk, et av Englands største og rikeste klostre. Her satt han i abbedresidensen mens embetet var ledig.
Den 14. februar 1182 ble det valgt en ny abbed, Samson, noe Eystein bisto med og fikk takk og lov for fra munkene. Men det betydde at han måtte flytte ut av abbedresidensen. Imidlertid var kongen ikke i beit for en løsning: Han lot Eystein dra til Lincoln, hvor han kunne residere i bispegården mens stolen sto ledig. Våren 1183 ble det utnevnt en ny biskop, og Eystein måtte se seg om etter en annen løsning. Han satte sitt håp til kong Magnus.
Sommeren 1183 vendte Eystein hjem til Norge, og han håpet nå at Magnus skulle gå seirende ut av det neste sammenstøtet med Sverre. Men det motsatte skjedde, for mens Eystein ennå var i Bergen, kom Sverre overraskende over Magnus’ flåte og nærmest utraderte den. Han erobret til og med regaliene – Magnus’ septer og krone, og Magnus måtte flykte til Danmark. Eystein så likevel ingen annen råd enn å vende tilbake til Nidaros. I juni 1184 sto det siste store slaget utenfor Fimreite i Sognefjorden. Sverre viste seg som den overlegne taktikeren og hentet seieren hjem. Magnus gikk ned med kongsskipet, og Sverre var herre i Norge.
Vi vet ikke mye om hva Eystein gjorde de siste årene av sitt liv. Men sommeren 1184 var han på Inderøy og vigslet den nye fylkeskirken der (Sakshaug gamle kirke). Utover høsten 1187 begynte han å skrante. Sverres saga forteller at da erkebiskopen kjente at kreftene minket, sendte han bud på kong Sverre, og det heter videre: «De talte seg imellom om mange ting som før hadde vært imellom dem, og da de skiltes, ba erkebiskopen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tiden da striden mellom kong Magnus og kong Sverre sto på. De forliktes da helt og tilga hverandre alt som før hadde vært mellom dem».
Erkebiskop Eystein døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse, og hans grav ble etter eget ønske gjort i stand i Skrudhuset i Kristkirken. Vi har bare den ene kilden til den angivelige forsoningen med kong Sverre, men vi kan ikke avvise historien blankt. Men det virker usannsynlig at Eystein oppga sine politiske mål, når en ser hvilken etterfølger han utpekte: Den mest stridbare av alle de norske biskopene, augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger. Valgmøtet ble holdt i Bergen sommeren 1188. Til tross for Sverres motstand ble Eirik valgt og dro til Italia kort etter.
Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges biskoper samlet til provinsialkonsil i Nidaros og skrinlagt. Siden ville det så komme på tale å søke paven om full helligkåring, siden pavene på 1100-tallet hadde forbeholdt seg eneretten til helligkåringer. Men det ser ut til å ha drøyd helt til 1241 før en slik søknad ble sendt av sted. Pave Gregor IX (1227-41) rakk ikke å ta noen avgjørelse før han døde sommeren 1241, men det ble oppnevnt en kommisjon på tre mann til å undersøke Eysteins sak. Den besto av abbeden på Tuterøen (Tautra), prioren på Nidarholm (Munkholmen) og dominikanernes prior i Nidaros. De skulle granske kandidatens liv og de miraklene som ble tillagt ham. Det heter i pavebrevet at erkebiskop Sigurd Endridesønn av Nidaros (1231-52) og hans suffraganbiskoper samt kong Håkon IV Håkonsson (1217-63) var de som hadde anmodet pave Gregor om å helligkåre Eystein.
At kong Håkon, Sverres sønnesønn, skal ha deltatt i en slik henvendelse, kan virke besynderlig, ettersom Eystein hadde vært den viktigste bæreren av en politikk som var fiendtlig innstilt til Sverre og hele hans ætt. Men hans deltakelse kan forklares med en innrømmelse fra Håkon til sin geistlighet nettopp under de daværende omstendighetene. Saken var den at Håkon var ivrig etter å bli kronet, og at det norske hierarkiet kunne kreve høyt betalt for sin imøtekommenhet i det spørsmålet, ettersom Håkon var uekte født og altså trengte dispensasjon fra den kanoniske rettens bestemmelser. Kongen fant seg også på samme tid i at det ble skrevet en ny kristenrett som var fordelaktig for geistligheten.
Den ene av de oppnevnte pavelige kommissærene, abbed Bjørn eller «Ritabjørn» av Nidarholm, oppholdt seg på denne tiden personlig ved den romerske kurien og var sannsynligvis de norske prelatenes agent i denne saken. Han var en gammel venn av Hertug Skule, kong Håkons svigerfar, som ledet det siste opprøret og ble drept i 1240. Den urolige abbed Bjørn ga seg god tid i utlandet og kom tilbake til Norge først i 1244, men han døde kort etter hjemkomsten. Dette har bevirket at granskingen av Eysteins mirakler ble stilt i bero, og det kom neppe noen rapport fra kommisjonen.
Men erkebiskop Sigurd tok opp saken med Gregor IXs andre etterfølger Innocent IV (1243-54), og etter pavebrevet å dømme deltok kongen ikke denne gangen i henvendelsen. Paven oppnevnte da i 1246 en ny kommisjon bestående av abbeden og prioren på Tautra og prioren på Nidarholm og med samme oppdrag som den forrige kommisjonen. Imidlertid døde abbeden av Tautra, som vi ikke en gang kjenner navnet på, og de to priorene av Tautra og Holm ble anset «uskikket» (minus idonei) til å foreta undersøkelsen, og saken ble stilt i bero i flere år. I denne perioden ble Håkon i 1247 kronet av kardinallegaten Vilhelm av Sabina i Bjørgvin. Det er neppe noe tvil om at prelatene i den forbindelse forhandlet med kardinalen om saken, men de klarte ikke å bringe den videre.
Men enda en gang satte erkebiskop Sigurd seg i bevegelse, og pave Innocent utnevnte i januar 1251 en tredje kommisjon, denne gang biskop Arne av Bergen samt de dominikanske priorene i Oslo og Nidaros. Denne gangen ga paven dem en instruksjon om den fremgangsmåten som skulle følges ved undersøkelsen av Eysteins liv og mirakler, og de fikk bestemt forbud mot å fravike fra denne. En granskning fant da virkelig sted og aktene ble oversendt til kurien, men i Roma fant man rapporten utilfredsstillende, Kommissærene hadde, som pave Alexander IV (1254-61) senere erklærte, ikke respektert pavens retningslinjer, men gått uforsiktig frem.
Erkebiskop Sigurd døde i 1252 og hans etterfølger Sørle (1253-54) i 1254, og i 1254 ble Einar Smørbak (1255-63) valgt til ny erkebiskop. Dette skjedde uten kong Håkons vitende, og Einar, som da studerte i Paris, dro da straks til Roma for å hente sitt pallium. Fra denne reisen kom han hjem til Norge først sommeren 1255. Under sitt opphold ved kurien gjenopptok han bestrebelsene for Eysteins helligkåring, og i 1255 utnevnte pave Alexander en fjerde kommisjon. Denne gang besto den av biskopen av Stavanger, abbeden på Holm og prioren av Helgeseter. Men heller ikke denne kommisjonen kan ha kommet frem til noe resultat,
I fjorten år var det altså nå uten resultat ført forhandlinger om å helligkåre en prelat hvis store fortjenester det fra hierarkiets synspunkt ikke kan ha vært meningsforskjeller om. Riktignok inntok kurien etter hvert som antallet helgener økte, en større forsiktighet i å helligkåre nye, og den tok seg også høyt betalt for sine helligkåringer, i alle fall senere. Spørsmålet om Eysteins helligkåring ser ut til å ha hvilt i resten av Einars tid som erkebiskop og under hans etterfølgere Birger (aldri tiltrådt) og Håkon (1265-67). Men i 1267 ble det valgt en erkebiskop som synes å ha tatt Eystein som sitt forbilde, Jon Raude (1267-82). Han dro til Roma for å hente sitt pallium og fikk i 1268 pave Klemens IV (1265-68) til å oppnevne en femte kommisjon for Eysteins helligkåringssak. Den besto av biskop Peter av Bergen og abbedene på Tautra og Nidarholm. Den ga heller ikke noe resultat, og det er det siste vi hører om saken. Antakelig har erkebiskop Jon oppgitt den for å oppnå viktigere innrømmelser fra kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1263-80).
Eystein ble dermed aldri helligkåret av paven, men den «lavere» hellighet som var blitt ham til del ved provinsialkonsilet i 1229, fikk han beholde. Han hadde nok sin kult i Domkirken i Trondhjem, men hans festdag ble ikke ført inn i Nidaros-liturgiens bøker. Det ser imidlertid ut til at et alter i Domkirken var viet ham, og hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen. Det delte da skjebne med Olavs skrin og ble sendt til København for å smeltes om til mynter. I 1540 ga det tolv kilo sølv ved nedsmeltingen.
I tillegg til disse to skrinene fantes det også et tredje i Nidaros domkirke, St. Bernhards. Det omtales under den store kirkeplyndringen, og rester av det, noe forgylt kopper, ble i 1540 innlevert til kong Christian IIIs (1537-59) rentemester (Schøning: Beskrivelse over Domkirken, Anhanget, s 85). Hvem denne Bernhard var, vet man ikke – «St. Bernhardi Skrin, hvorom for øvrig Intet vides» (N. Nicolaysen: Norske fornlevninger, s 602). Det at han har hatt et skrin i en norsk kirke, betyr ikke at han har vært en norsk helgen, det viser bare at kirken har hatt relikvier av ham.
Det ser ikke ut som om Eystein har hatt noen sentral posisjon i folks minne i skyggen av Olavsskikkelsen – han har vært prelatenes, ikke folkets helgen. Men den engelske munken Matthew Paris, som i 1248 kom til Norge for å reformere Nidarholm kloster og ble i landet et par år, referer til Eystein (Augustinus in Norwagia) og at hans hellighet var bekreftet av mange autentiske undere.
Eysteins minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 26. januar:
Nidarósiæ in Norvégia, sancti Augustíni (Eystein) Erlandssön, epíscopi, qui Ecclésiam ipsi commíssam, quam valde contra príncipes deféndit, summa cum sedulitáte auxit.
I Nidaros [nå Trondheim] i Norge, den hellige Augustin (Eystein) Erlendsson, biskop, som iherdig forsvarte den Kirken som var betrodd ham mot verdens herskere, og sørget for vekst med beundringsverdig omsorg.
I et dokument datert 10. februar 2001 godkjente Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen i Vatikanet at Eysteins minnedag kunne feires som «valgfri minnedag» i Trondheim stift. Samme kongregasjonen slo i et dekret av 30. september 2002 fast at minnedagen er opphøyd til «fest» i Trondheim og til valgfri minnedag i resten av Norge (Oslo katolske bispedømme og Tromsø stift). Minnedagen for de hellige Timotheos og Titus, den hellige Paulus’ ledsagere, som i Kirkens generalkalender feires den 26. januar, flyttes i Norge til 27. januar og feires som valgfri minnedag i likhet med den hellige Angela Merici.
Tillatelsen fra Gudstjenestekongregasjonen til å feire Eysteins minnedag betyr ikke noen formell salig- eller helligkåring fra Vatikanets side – den saken er det Helligkåringskongregasjonen som må behandle.
De katolske menighetene i Kristiansund og Bodø bærer Eysteins navn. Det gjør også det tidligere sykehjemmet St. Eystein i Levanger i tilknytning til St. Torfinns kirke, og det samme gjør den katolske grunnskolen i Bodø. Derimot er den lutherske Eysteinskirken på Hjerkinn oppkalt etter kong Eystein (Øystein) Magnusson (1103-23). Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og ga den navnet St. Eystein. Oslo katolske bispedømmes presteseminar som ble opprettet i 2006, fikk navnet St. Eystein.
De andre norske helgenene er de hellige Olav, Hallvard, Sunniva, Torfinn, Magnus Orknøyjarl og Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (I), Delaney, Bunson, Undset, Daae, Gunnes 2, MR 2004, Erkebiskoper i Nidaros, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, no.wikipedia.org, nominis.cef.fr, heiligen.net, augustiniancanons.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. januar 2004 – Oppdatert: 1. desember 2018
