En av De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret. En av de hellige martyrene fra Kina (Den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere)
Den hellige Elias (it: Elia) Facchini ble født den 2. juli 1839 i Reno Centese i provinsen Ferrara i erkebispedømmet Bologna i Italia. Han var tredje og siste sønn av Francesco Facchini og Marianna Guaialdi. Av karakter var han noe lik sin navnebror, profeten Elias, barsk, men sterk og kompromissløs. Dette skulle bli vist i hans svar til sine forfølgere: «Min tro er av stål; den kan brekkes, men den kan ikke bøyes». Han sluttet seg til fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum - OFM) i novisiatet i klosteret Le Grazie i Rimini og avla løftene den 1. november 1859. Han ble presteviet den 18. desember 1864. Etter at de religiøse instituttene ble oppløst i 1866, søkte han om å få reise ut som misjonær til Kina. Fra 1866 til 1868 gjennomgikk han de vanlige forberedelsene på misjonsarbeidet i klosteret San Bartolomeo på Tiberøya i Roma.
I april 1868 kom han til Taiyuan [T'ai-yüan] i provinsen Shanxi [Shansi], hvor han møtte sin gamle studiekamerat, den hellige Frans Fogolla, og erstattet ham som misjonær ved den store kinesiske mur. Ikke lenge etter ble han kalt tilbake og knyttet til det innfødte presteseminaret i Taiyuan, hvor han underviste i litteratur og teologi. Han ble en fremstående forfatter og teolog, og var en tid sekretær for biskop Moccagatta. Blant hans verk var en stor latinsk-kinesisk ordbok og et filosofisk og teologisk kompendium. Han deltok på de to synodene i vikariatet i 1880 og 1885 samt på den tredje synoden i Shanxi. I 1893 ble han novisemester og superior i klosteret i Dongergou [Tun-el-Koun], som var bygd av biskop Grassi. Han underviste og formet en hel generasjon av innfødte prester som senere, i prøvelsenes stund, beviste at de var verdige sin lærer, og noen av dem ofret livet for sin tro. Kort før forfølgelsene brøt ut, ble han kalt tilbake til Taiyuan.
I 1900 brøt det såkalte bokseropprøret ut i Kina. For bakgrunn, se De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret. Det startet i provinsen Shantung, hvor bokserne nedkjempet europeerne. I mai 1900 var den notorisk anti-kristne Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien] blitt utnevnt til visekonge eller guvernør i Taiyuan i Shanxi, hvor vikariatets presteseminar lå. Den 27. juni angrep bokserne protestantenes misjon i byen, og den hellige biskop Gregor Grassi bestemte at seminaret skulle stenges. Han hadde avvist forslaget fra en vennlig mandarin, støttet av noen av fransiskanerne, om at de skulle ty til væpnet motstand mot bokserne.
Fem av studentene ble tatt og satt i fengsel i en bygning som var kjent som «Herberget for himmelsk fred». Dit ble også syv søstre fra kongregasjonen «fransiskanske misjonssøstre av Maria» (FMM) tatt med. Til herberget brakte man også biskop Frans Fogolla, biskop Grassis koadjutor, fransiskanerprestene Elias Facchini og Theoderik Balat og den fransiskanske legbroren Andreas Bauer.
Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene Grassi og Fogolla, deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: «La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand». De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. Elias' siste ord var: «Hvis de dreper meg, kommer jeg desto før til himmelen. Min kropp er allerede utslitt. Jeg vil takke Herren hvis jeg må dø for troen».
I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og etter et kort forhør dirret han av sinne og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Til slutt ble søstrene halshogd, og deretter vendte bokserne, som fryktet himlenes hevn, sine geværer mot himmelen og fyrte av for å jage bort åndene. Mens massakren fant sted, var det mange i byen Tsentinfu, som ligger 20 mil unna, som i retning Taiyuan så en blodrød kule og en rekke lysglimt som forandret seg til ildkuler.
Martyrenes levninger ble gjenstand for ytterligere hån fra soldater, boksere og mengden, og deretter ble de kastet i en grop ved bymuren nær østporten. Da graven senere ble åpnet, sies det at bakken akkurat der var dekket av ren, hvit snø. Det fikk visekongen til å utbryte: «Disse utlendingene var i sannhet gode mennesker, for himmelen har selv tatt del i deres begravelse». Regjeringen opprettet senere minnesmerker hvor de ble drept og hvor de ble gravlagt.
Elias ble saligkåret den 24. november 1946 som en av gruppen «Gregor Grassi og hans 28 ledsagere» av pave Pius XII (1939-58). Han ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II som en av de 120 martyrene fra Kina (den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere).
De 120 martyrene fra Kina har minnedag 28. september. Denne gruppens minnedag er ellers 9. juli.