Den hellige Ennodius (it: Ennodio) het egentlig Magnus Felix Ennodius (it: Magno Felice Ennodio) og ble født i 473 (eller 474) i Arles i Gallia (Frankrike). Han kom fra en fornem gallo-romansk familie. Etter foreldrenes tidlige død tilbrakte han barndommen i Pavia (Ticinum) i Nord-Italia (eller muligens i Milano), først hos en tante. Da hun døde, ble han overlatt til en sjenerøs familie. Han fikk en profan klassisk utdannelse, giftet seg ung og førte et verdslig liv. Han gikk over til kristendommen, men først senere opplevde han en dyptgripende omvendelse på grunn av en sykdom. Da brøt han med sitt tidligere liv og bestemte seg for å tre inn i den geistlige stand med tillatelse fra sin velstående hustru, som trakk seg tilbake til et kloster.
Ennodius ble i 493 opptatt blant klerikerne i Pavia av den hellige biskop Epifanius av Pavia. I 494 ble han viet til diakon, og samme år fulgte han biskopen på oppdrag fra ostrogoterkongen Theoderik den Store av Italia (493-526) til kong Gundobad av Burgund i Lyon. Fra rundt 496 til 512 var Ennodius diakon i Milano, hvor hans onkel Laurentius var biskop, og der underviste han i retorikk.
I 498 døde pave Anastasius II (496-98), og deretter fulgte et dobbeltvalg i Roma hvor både diakonen Symmachus og erkepresten Laurentius ble viet til paver av sine tilhengere. Laurentius var det pro-bysantinske partiets kandidat. Begge partiene vendte seg til ostrogoterkongen Theoderik den Store, selv om han var arianer og dermed kjetter. Han avgjorde til fordel for den hellige Symmachus (498-514), mens Laurentius skulle bli biskop av Nocera i Campania.
Laurentius' tilhengere anklaget Symmachus for flere forbrytelser, blant annet ekteskapsbrudd og bortsløsing av kirkegodset. I 501 kalte kong Theoderik sammen den berømte Synodus palmaris («Palmesynoden») i Roma for å behandle anklagene. Men i sin fjerde sesjon vedtok synoden sin berømte beslutning om å tilbakevise anklagene uten å undersøke dem, siden de mente at de ikke kunne dømme paven, noe som bare kunne overlates til Gud. Men denne beslutningen bila ikke skismaet. Laurentius vendte tilbake fra Ravenna, hvor han hadde oppholdt seg en tid, og opptrådte igjen som motpave (498; 501-05). Hans tilhengere førte også striden på det skriftlige område og angrep vedtakene fra oktobersynoden.
Biskop Ennodius var til stede på Palmesynoden som sekretær for biskop Laurentius av Milano, som var den første som undertegnet dekretene fra synoden. Ennodius var en ivrig forkjemper for pavens primat og for prinsippet om at en synode ikke kunne dømme en pave, fordi det var forbeholdt Gud, og han hevdet at Apostelfyrsten Peters dyder oppveide de moralske feil og mangler hans etterfølgere måtte ha. Han forsvarte synoden i et verk som fortsatt eksisterer, Libellus adversus cos qui contra synodum scribere praesumpserunt, kjent som Libellus pro Synodo. Sammen med Dioscorus av Alexandria spilte Ennodius en nøkkelrolle i anstrengelsene for å bilegge den bitre striden som fulgte etter synoden og som varte til 506, ved å overtale kong Theoderik til å stadfeste synodens vedtak i pave Symmachus' favør.
I 514 døde Epifanius' etterfølger som biskop av Pavia, den hellige Maximus, og Ennodius ble valgt til den tiende biskop av Pavia. Pave Hormisdas (514-23) sendte ham i 515 og 517 som leder for delegasjoner til hoffet til keiser Anastasios I (491-518) i Konstantinopel. Oppdraget var å prøve å bilegge det akakianske skisma, men de hadde ingen suksess.
Ennodius skildret sitt liv og omvendelse i sin Eucharisticon eller «Takksigelse». Han skrev en lang lovtale om kong Theoderik og en biografi om den hellige Antonius av Lérins. Han skrev også en generisk lovtale over sin forgjenger Maximus (Dictio in dedicatione missa Maximo episcopo), og en panegyrikk (lovtale) på vers om Epifanius: Vita beatissimi viri Epiphani episcopi Ticinensis ecclesiae [Ticinum = Pavia]. Han skrev også flere avhandlinger om diverse temaer, hymner (inkludert to til tenning av påskelyset), og mange dikt, brev, epigrammer og epitafer. Hans stil er ofte svulstig og kjedelig og til tider uforståelig, men hans verker er spesielt verdifulle for det lys de kaster på hendelser og kultur på sin tid.
Om de siste årene av hans episkopat vet vi ingen ting. Han fikk ry for å omvende syndere, hjelpe de fattige og å utsmykke kirker. Han døde den 17. juli 521, et årstall som bevitnes av hans gravstein, som ble funnet ved en tilfeldighet og som er bevart i kirken San Michele i Pavia. Hans minnedag er dødsdagen 17. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ennodius minnes særlig for sine skrifter, og han var en av de siste representanter for den gamle retorikkens kunst.