Den hellige Eskil (lat: Escillus) ble født rundt 1020 i England. Han skal ha vært en slektning av den hellige Sigfrid av Växjö (d. ca 1045), og begges navn tyder på at de hadde vikingblod i årene. Sigfrid var munk i Glastonbury i Sør-England, og han ble sendt til Norge av kong Ethelred II den Rådville (978-1016) etter anmodning fra kong Olav Tryggvason (995-1000).
Svenskene var blitt kristnet av den hellige erkebiskopen Ansgar av Bremen, men etter hans død i 865 falt de tilbake til hedendommen igjen og fortsatte å dyrke sine gamle guder. Det ble nødvendig med en ny misjon, og Sigfrid ble valgt på grunn av sine kunnskaper om Skandinavia. Han dro til Sverige i 1008 og ble biskop av Växjö. Eskil ble også med tiden hentet til Sverige, hvor han ble Sigfrids kapellan. Han forkynte evangeliet med noe hell i Södermanland, og han ble viet til biskop av Sigfrid i Strängnäs ved Mälaren. Selv om noen kaller ham den første stiftsbiskop av dette bispesetet, var han trolig en regionbiskop «over hele Sverige nordenskogs», det vil si nord for Tiveden og Kolmården. Han bosatte seg i Fors.
Eskil fikk mye støtte fra den kristne kong Inge Stenkilsson (den eldre) (ca 1080-84 og 1087-1110), men da kongen nektet å forrette ved det hedenske blotet, kom han i unåde hos sitt folk. Han ble fordrevet av sin hedenske svoger Sven, som ble kalt Blot-Sven, og han ble valgt til ny konge. Dette førte til at det satte inn en ny hedensk reaksjon mot de kristne. Det skulle holdes en stor fest i Strängnäs for å glorifisere de nordiske gudene med Sven til stede. Et slikt nasjonalblot ble holdt hvert niende år. Det ble satt opp et hedensk alter, og man forberedte offer ved å slakte okser og sauer.
På den tiden bodde Eskil i Fors. Han fikk høre om blotet og skyndte seg til Strängnäs. Der så han at mange kristne deltok, og da konfronterte han dem og oppfordret dem offentlig til å gi avkall på sin hedenske praksis. Da de ignorerte ham, appellerte han til Gud om å gi et synlig tegn på at Han alene var den sanne Gud. Da kom det en voldsom haglstorm som ødela alteret og drepte offerdyrene, men som ikke rørte Eskil og hans tilhengere. Sven mente dette var trolldom og ga ordre til at Eskil skulle drepes. Mengden vendte seg mot ham, og en spåmann ved navn Spåbodde fra Finninge by utenfor Strängnäs slo Eskil i hodet med en stein, mens en annen traff ham i hodeskallen med en øks. Han var fortsatt i live da kongen felte den formelle dødsdommen, og han ble slept til en dal hvor han ble steinet til døde. Dette skal ha skjedd en 11. juni rundt 1080, og på mordstedet ble Strängnäs' dominikanerkloster senere bygd og som ennå kalles Munkbacken.
Legenden forteller at martyrens klerikere som hadde vært med ham til Strängnäs, ville bære Eskils legeme til hans kirke i Fors. De bar ham forbi den kilden utenfor Strängnäs som ennå kalles St. Eskils kilde, hvor den hellige hadde døpt mange hedninger. Man da de kom til Tuna, stedet som senere fikk navnet Eskilstuna, oppsto det en tykk tåke, og dessuten ble Eskils kropp så tung at de var nødt til å begrave ham på stedet. Der ble det senere bygd en gravkirke til hans ære. I 1080 lyktes Inge Stenkilsson å ta makten tilbake med hjalp fra de kristne vestgöterne, og dermed ble kristendommen også befestet i Strängnäs stift.
De grunnleggende hendelsene i legenden virker troverdige. Den hellige Eskil led sikkert martyrdøden i Strängnäs og ble gravlagt i Fors, som senere ble til Eskilstuna. Senere har legenden blitt utsmykket med detaljer som ble overtatt fra andre legender og som skulle bevise helgenens hellighet.
Södermanlands apostel Eskil ble nevnt for første gang i begynnelsen av en krønike skrevet i 1122 av den engelske benediktinermunken og presten Ælnoth ved Albani kirke i Odense, Historia ortus, vitae et passionis Sti. Canuti («Beretning om St. Knuts fødsel, liv og død»). Med samtidens karakteristiske formuleringer fortelles det først om svearnes og gøternes voldsomme motstand mot den kristne troen, og deretter om hvordan Eskil kom fra det herlige England og forkynte troens evangelium for disse ville og råe folkene.
Eskil skal ha blitt skrinlagt i Eskilstuna rundt 1180. I 1231 bekreftet pave Gregor IX (1227-41) at johannitterordenen har fått «den hellige martyren og biskopen Eskils kirke i Tuna». Bare femti år senere hette stedet allerede Eskilstuna. På slutten av 1200-tallet skrev den hellige biskopen Brynolf Algotsson av Skara et officium for den hellige Eskils fest den 11. juni etter oppdrag fra de kirkelige myndighetene i Strängnäs, trolig biskop Isar, hans personlige venn. Officiet inngår i stiftet Strängnäs' breviarium og inneholder Eskils biografi som vi kjenner den.
Også i Strängnäs ble Eskil høyt æret, og der var det et Eskilskapell. Dette brant i 1535 og ble ikke gjenoppbygd. Johanitter-kirken i Eskilstuna, Eskils gravkirke, forfalt etter reformasjonen. Et armrelikvar av forgylt sølv, som inneholder det som anses å være et armbein av Eskil, oppbevares nå på Statens Historiska Museum.
Eskils minnedag var opprinnelig dødsdagen 11. juni. Men denne dagen var imidlertid fra gammelt av viet til apostelen Barnabas, og derfor ble Eskils minnedag flyttet til 12. juni i alle svenske stift bortsett fra Strängnäs. I tillegg hadde han en translasjonsfest den 6. oktober. I de gamle norske og danske helgenkalenderne ble han æret den 15. september. I Norrland i Sverige er Eskils minnedag merkedag for regn. Det sies at regnet på Eskilsmesse gjør like stor skade som om en krigshær hadde gått gjennom landet. Han fremstilles som biskop med tre steiner som henvisning til hans martyrium. På en skulptur fra 1400-tallet i museet i Stockholm holder han steinene i hånden, men ofte ligger de også på en bok som han holder.
Eskil av Strängnäs må ikke forveksles med den hellige Eskil av Lund, erkebiskop og senere munk i Clairvaux, minnedag 6. september.