Den hellige Gelasius I var sannsynligvis født i Roma, men av afrikansk opprinnelse. I følge LP var han sønn av presten Valerius, og om hans tidlige liv vet vi ingenting. Vi hører om ham først i 483, da den nyvalgte pave Felix II (III) hentet ham til pavens kanselli og der ble han snart en av de viktigste personlighetene. Felix fattet nesten ingen beslutninger uten å spørre den kirkepolitisk erfarne teologen og erkediakonen Gelasius om råd. Han skrev også pavens brev, og det ble sagt at når det gjaldt teologiske kunnskaper, overgikk han til og med Leo den Store.
Etter Felix II's død den 1 mars 492 besteg Gelasius selv St. Peters stol samme dag. Han skulle bli den betydeligste paven på 400-tallet etter Leo I, men han sto overfor en svært vanskelig situasjon da han tiltrådte.
Barbarkonger, alle arianere, hersket over det som hadde vært det vestlige imperiet; østgoterne hadde oversvømmet Italia og beleiret kong Odovaker i Ravenna. Som et resultat av krigene var det sammenbrudd i forsyningene, en sverm av flyktninger og en akutt mangel på presteskap. Ikke mindre alvorlig var skismaet med den østlige kirken, forårsaket av keiserens Henotikon, som vesten så som et forræderi mot konsilet i Kalkedon (451), og beseglet av Felix II (III)s ekskommunikasjon (484) av patriark Akakios av Konstantinopel.
Gelasius etablerte gode forbindelser med kong Theoderik den Store (493-526), den germanske sagnskikkelsen Didrik av Bern (en forvansking av Verona). Under en fest i 493 hadde han trukket sverdet og egenhendig drept Odovaker og hans sønn. Deretter satte han i gang et blodbad blant de øvrige beseirede og ble konge av Italia. Theoderik erkjente den østromerske keiserens overhøyhet, men han styrte Italia og den vestlige delen av Illyria etter eget forgodtbefinnende. Selv om den nye kongen også var arianer, var han i motsetning til de andre germanske konger av ariansk bekjennelse tolerant mot den katolske tro og blandet seg ikke inn i kirkelige anliggender. Gelasius hadde stor fordel av vennskapet med ham.
Gelasius var en energisk administrator og brukte sin private formue for å hjelpe de fattige, og ble kalt «De fattiges far». Han oppfordret stadig prestene til å bruke en fjerdedel av kirkeinntektene på de nødlidende, og var selv altså et godt forbilde. Han lindret hungersnød ved å sende forsyninger fra de pavelige eiendommer og be Theoderik om hjelp, og han slakket også midlertidig på kriteriene for ordinasjon for å rekruttere flere prester.
I håndteringen av det akakianske skisma viste han seg imidlertid å være enda mer uforsonlig enn Felix II (III). Han avviste forsøkene på tilnærming fra Eufemius, den nye og ortodokse patriarken av Konstantinopel (489-95), som ikke kunne forstå hvordan Akakios var blitt fordømt, og fortsatte å insistere på at ingen forsoning var mulig før navnene til Akakios (død 489) og andre forrædere var fjernet fra diptykene. I brev etter brev prøvde han å rettferdiggjøre ekskommunikasjonen av Akakios, som østen betraktet som ukanonisk.
Gelasius' hardnakkede holdning irriterte keiser Anastasios I (491-519) og fikk de østlige kirkene til å klage over at paven satte hele Kirken i fare. Den skapte også økende uro i innflytelsesrike kretser i Roma. Som et resultat av press fra disse ble han den 13. mai 495 tvunget til å rehabilitere biskop Misenus av Cumae, som Felix II (III) hadde sendt som legat til Konstantinopel i 484, men deretter ekskommuniserte for å ha sviktet sin oppgave.
Gelasius benyttet enhver anledning til å innprente sin overbevisning om Den romerske Stols primat, og han er den første pave vi kjenner som ble omtalt som «Kristi vikar» (ved den romerske synoden 13. mai 495 som rehabiliterte Misenus). Han hevdet at det var pavens spesielle rett å ratifisere konsiler og siden beskytte deres avgjørelser.
Men hans mest originale historiske bidrag var å klart formulere de kirkelige forestillingene om forholdet mellom kirke og stat. I striden med østen om gyldigheten av konsilet i Kalkedon, utviklet han en primat-«teologi», som ble til et kjernepunkt i den videre kirkehistorien. I et brev til keiser Anastasios formulerte han i 494 denne klassiske «to-makts-læren» som klargjorde forholdet mellom pave- og keiserdømme. I over tusen år, gjennom hele middelalderen, skulle denne læren bestemme den politiske tenkning i vesten, og gjorde at verdslige fyrster så med mistro på pavedømmet. Så sent som på Det første Vatikankonsil i 1870 ble pave Gelasius sitert som en autoritet på pavelig ufeilbarlighet.
«Når det gjelder å styre verden, er det to makter, høye Keiser, som kommer i betraktning: Pavens hellige myndighet og kongemakten. Av disse to har den geistlige makt mest vekt, i og med at den må avlegge regnskap også på kongens vegne på Dommens dag.»
Med slike holdninger er det forståelig at Gelasius ikke hadde tålmodighet med kravet fra Konstantinopel, bekreftet av konsilet i Kalkedon, om å rangeres som nummer to i kristenheten, bare etter Roma.
Etter hvert som skismaet varte, ble Gelasius' brev og skrifter uunngåelig opptatt med å rettferdiggjøre den harde romerske linjen. Eksempler på det er de advarslene han mer enn en gang sendte til biskopene i Sørøst-Balkan mot propagandaen fra Konstantinopel, spesielt til biskop Andreas av Thessaloniki, som hadde nektet å forstøte minnet om Akakios.
Gelasius kunne med større tilfredshet betrakte kirkene i Italia og vestens lojalitet til Den hellige Stol. Men også her var det feil og misbruk som et resultat av sammenbruddet etter barbarinvasjonene, og de måtte korrigeres. For eksempel oppmuntret han biskopene av Øst-Italia (Picenum) og Dalmatia til å utrydde restene av pelagianismen. Han advarte mot manikeerne, arianere, nestorianerne og tilhengerne av Eutykios' vranglære. Mange av hans disiplinære beslutninger angående både presteskap og legfolk gikk senere inn i Kirkens lovsamlinger.
Pavens problemer på hjemmebane kom ikke fra myndighetene, men fra en gruppe overtroiske romere. En pest hadde hjemsøkt byen, og disse overtroiske borgerne, ledet av den fremtredende senatoren Andromachus, gjenopplivet Lupercalia-festivalen den 15. februar for å bringe hellet tilbake til byen. Festivalen var opprinnelig en hedensk fest, men ble nå et harmløst karneval. Ungdommer kledt i skinn løp rundt i byen med pisker for å jage bort alt uhell. De slo alle kvinner de møtte, noe som var ment å skulle gi økt fruktbarhet. Men det var ikke harmløst for Gelasius. Han forbød alle katolikker å ha noe med festivalen å gjøre, og han tordnet så hardt mot den at den snart døde ut. Initiativtakerne gjorde gjengjeld ved å beskylde paven for slapphet i avstraffelsen av forbryterske prester.
I sin vårsynode i 494 publiserte Gelasius dekretaler om rekruttering og utdannelse av presteskapet, en aktiv sjelesorg og fordeling av kirkelige midler. Han gjennomførte også en omfattende nyordning av messefeiringen; i følge LP innførte han Kyrie Eléison i messen.
Gelasius var en produktiv forfatter, og han etterlot over hundre brev eller brevfragmenter, samt seks teologiske avhandlinger. Det hersker i dag enighet om at verken Decretum Gelasianum, en fortegnelse over godkjente og ikke godkjente bøker (som er fra 500-tallet) eller Sacramentarium Gelasianum, i noen av dets former, stammer fra ham. På den annen side går 18 messeformularer, som er bevart i Sacramentarium Leonium fra tidlig 600-tall, tilbake til ham.
Nest etter Leo I var Gelasius den fremste paven på 400-tallet, og han overgikk til og med Leo i teologisk rekkevidde. Hans skrifter etterlater oss et inntrykk av en arrogant, trangsynt og grov pave, men den ekstraordinære ærbødighet han ble vist av sine samtidige, reflekteres i en beskrivelse fra Dionysios Exiguus, som bodde i Roma ca 500 - ca 550. Han understreker Gelasius' ydmykhet, hans besluttsomhet på å tjene heller enn å herske, hans glede over konversasjon med Guds tjenere og bibelmeditasjon, hans personlige botsøvelser og generøsitet mot de fattige, og hvordan han etter modell av Den gode Hyrde både levde og lærte etter det guddommelige eksempel.
Gelasius døde den 21. november 496, og både folk og geistlighet sørget dypt. Han ble gravlagt i Peterskirken, men vi kjenner ikke hans nøyaktige gravsted. Hans minnedag er 21. november.