Den hellige Gereon av Köln og hans 318 ledsagere (d. ~304?)

Den hellige Gereon (Geron; fr: Géréon; it: Gereone) er en historisk person, og fortellingen om ham og hans lidelsesfeller har en historisk kjerne. Fra 300-tallet ble en gruppe nå ukjente helgener æret i Köln (det romerske Colonia Agribina) der kirken St. Gereon nå står. Trolig ble de martyrdrept på begynnelsen av 300-tallet, trolig ved halshogging. Deres grav i Köln var kjent allerede på 400-tallet. Muligens var de soldater. Senere er Gereon og hans ledsagere gjort til en del av Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under caesar Maximian. Det nye Martyrologium Romanum (2001), den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, slår nøkternt fast: «I Köln i Tyskland, minnet om den hellige Gereon og hans ledsagere, martyrer, som med oppriktig hengivenhet tappert bød frem nakken for sverdet».

Etter at den romerske keiser Carus (282-83) var drept av lynet og hans sønn, keiser Numerian (283-84) var blitt myrdet, utropte de kjempende soldatene i øst kommandanten for livgarden, Diokletian, til ny keiser (augustus) (284-305). Numerians bror, keiser Carinus (283-85), skyndte seg straks østover for å møte Diokletian, men ble i mai 285 slått og drept av Diokletian i slaget ved elven Margus i dagens Morava. Diokletian, som hadde vært en av Carus' generaler, gjorde sin venn Maximian Herculeus til medregent (caesar) (286-305) i den vestlige delen av riket, mens han selv ble værende i øst. Begge keiserne hadde planer om å gjøre Romerriket like mektig som på Augustus' tid, og begge ville gjenopplive den gamle romerske gudedyrkelsen på bekostning av den kristne minoriteten.

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (d. 594) forteller om femti martyrer fra Den tebanske legion som var gravlagt i Köln, men han nevner ikke Gereon. Senere i middelalderen vokste antallet til 319. Detaljene tilhører legenden, skrevet på 1200-tallet av den hellige cistercienseren Helinand av Froidmont (ca 1160-ca 1230). I sitt Martyrium beskriver han de hellige Gereon, Viktor, Cassius og Florentius som martyrer fra Den tebanske legion.

Da Maximian med sin store hær, deriblant legionen fra Theben, var kommet over fjellet og slo leir i Sveits, hørte han at en fyrste ved navn Carausius i området mellom Gallia og saksernes land reiste seg mot det romerske imperiet.

Marcus Aurelius Mausaeus Carausius (d. 293) var en marinekommandant i det romerske imperiet på 200-tallet. Etter å ha vært med på å slå ned opprøret i Gallia fra de såkalte bagaudae, rev han til seg makten i 286 og utropte seg til keiser av Britannia og hans hjemland, det nordre Gallia. Dette var bare tretten år etter at det galliske imperiet til Batavian Postumus hadde fått en slutt i 273. Han beholdt makten i syv år før hans galliske territorier ble gjenerobret av den vestlige keiseren Konstantius Chlorus i 293, og deretter ble han drept av sin finansminister Allectus. Britannia ble gjenerobret av Konstantius og hans underordnede Asclepiodotus i 296.

Da caesar Maximian hørte om Carausius' oppstand i nord, sendte han en del av sin hær i forveien over Rhinen. Også noen tropper fra Den tebanske legion ble sendt sammen med fortroppen, og de sto under ledelse av Gereon, Viktor, Cassius, Florentius og Mallosus (Mallusius). Men så nektet de kristne soldatene i hovedhæren å ofre til gudene, og resultatet var blodbadet i Agaunum. Deretter sendte Maximian sine bødler ut for å finne de kristne i fortroppen og gi dem valget mellom å ofre eller å dø. Ført dro de til Bonn, hvor de drepte en gruppe på ni soldater under de hellige Cassius og Florentius på grunn av deres tro. Deretter satte bødlene av gårde til Agrippina (Köln).

En tropp fra Den tebanske legion under Thyrsus hadde marsjert til Trier. En tropp på 318 mann under Gereon og en maurisk kohort på 360 mann under Gregor (Gregor Maurus) fortsatte til Köln, hvor de ankom den 9. oktober 286. De bega seg straks til militærleiren der. Det fortelles at disse krigerne skilte seg mye fra de romerske soldatene. De var stillere og av vesen mer forbeholdne. De hadde også en mørkere hudfarge og var slankere og smidigere enn romerne. De skal ha båret helt spesielle tegn på klær og våpen. Offiserene kommuniserte vennlig med sine soldater. Før de gikk til ro om kvelden, så man dem stå sammen og be med bøyde hoder.

Morgenen etter, i den mørkeste timen før soloppgang, nærmet en rytter seg raskt, og han ble først til kommandanten i leiren. Der overbrakte han en ordre fra Rictius, en av caesar Maximians kommandanter. Ved daggry hørtes plutselig hornsignal og soldatene strømmet ut av teltene. De tebanske legionærene samlet seg på leirkommandantens befaling. Han ga dem beskjed om øyeblikkelig avmarsj til Xanten. Men på caesar Maximians uttrykkelige ordre skulle de først frembringe et offer til gudene for en lykkelig utgang på felttoget.

Deretter hevet kommandanten stemmen ytterligere og forkynte at deres kamerater i Bonn, Trier og Octodurum (i Sveits) hadde nektet å ære de romerske gudene, og derfor var de uten unntak blitt henrettet sammen med sin fører Mauritius. Leirkommandanten sa at han i henhold til ordre ville gjøre det samme med dem, de siste gjenlevende fra legionen, dersom soldatene ikke straks avsverget kristendommen.

Tause og ubevegelige lyttet de tebanske legionærene til dette. Da noen av dem snudde seg, så de at bak dem var kommet andre soldater som sto oppstilt med sine korte sverd klare til slag. Da lyste deres mørke ansikter opp som i hellig triumf. Gereon, deres anfører, trådte nå frem og erklærte i alles navn at de som trofaste soldater gjerne ville utføre enhver ordre fra keiseren, men som trofaste kristne kunne de aldri mer ofre til de romerske gudene.

Noen sekunder stirret kommandanten taust på Gereon før han ga ordre om at torturen skulle settes i gang, og at hver tiende av «opprørerne» skulle drepes. Bevæpnet bare med troens sannhet sto de heltemodige legionærene urokkelige og oppmuntret hverandre til å være trofaste mot den hellige tro inntil døden. Tause sto de med bøyde hoder og ventet på hogget, som de mottok uten en lyd. «Velsignet er den som utgyder sitt blod for Kristus», sopte Gereon med sin lyse stemme og oppfordret de gjenlevende soldatene om å stå fast.

Men han ble overdøvet av kommandantens rasende stemme, som ga ordre om en ny «desimering», det vil si at igjen skulle hver tiende drepes, dersom soldatene ikke var villige til å ofre. Men heller ikke nå trådte noen ut av rekkene, i stedet sverget alle at de ville stå sammen inntil slutten og ikke gjøre skam på sin leder Mauritius og alle sine døde brødre. De begynte til og med å synge og omfavne hverandre.

Da de rasende bødlene innså at legionærene ikke ville falle fra troen, men fortsatte standhaftig å bekjenne Jesus Kristus, ble alle de hellige menn halshogd. De siste som ble drept, var anførerne Gereon og Gregor. Morderne slepte de hellige legemer over markene og kastet dem i en dyp brønn langs militærveien fra Köln til Venlo. Denne åkeren ved Köln fikk navnet Mechtern – ad martyres, og der skal det ha oppstått en romersk gravplass. Noen av navnene på Gereons ledsagere hevdes å være Cassius, Gregor Maurus, Florentius, Innocent, Konstantin og Viktor.

Den hellige keiserinne Helena (ca 250-330), mor til keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324), skal ha oppdaget martyrenes legemer i brønnen i Mechtern noen få tiår etter deres død. Hun lot dem kles i kostbare klær og gravlegges i vigslet jord, og over deres graver fikk hun bygd en praktfull kirke til martyrenes ære i St. Mechtern i Ehrenfeld utenfor bymurene i Köln. Denne kirken var utsmykket med gull og edelstener, og det ble sagt at den ble bygd uten treverk. Et vakkert gyllent skinn fylte kirken, som innbyggerne i Köln kalte Zu den goldenen Heiligen (Ad sanctos aureos). Derfor ble disse martyrene kalt Sancti aurei, «De gylne helgener». Noen har ment at dette latinske navnet kan være bakgrunnen for tradisjonen at soldatene hadde vært fra Afrika (Mauri).

Kirken ble plyndret og vanhelliget av hunerne, og det som i de neste århundrene ble gjenoppbygd, ødela normannerne i 882. Nå lå kirken forlatt en tid, inntil den hellige erkebiskop Anno på 1000-tallet lot den gjenoppstå i ny romansk prakt. Den monumentale kirke St. Gereon eksisterer fortsatt. Kjernen i denne tikantede kirken er den eldste delen, en senantikk oval bygning med ti nisjer – en kristen martyrkirke fra sent på 300-tallet. Den sentrale delen av kirken er den eneste dekagonen (tikanten) nord for Alpene.

På det stedet på markene utenfor Köln hvor Gereon og hans ledsagere led martyrdøden, skal det ha stått en søyle. Under massakren fløt martyrenes blod over denne søylen, som fikk navnet «Blodsøylen» (Die Blutsäule). Senere sa man at denne søylen hadde evnen til å skille mellom godt og ondt og også til å straffe. Etter den staufiske ombyggingen av dekagonen står i dag på nordsiden ved siden av den vestlige inngangen bruddstykket av en granittsøyle. Dette kan være et fragment av en av søylene fra det senantikke bygget som står der og forteller om sin omtumlete historie. En inskripsjon, som opprinnelig sto på en steinplate på søylen, kan man i dag lese i nisjen:

Adde fidem, fuit hic pridem fusus cruor idem ad lapidem, si dem me male, punit idem

«Tro meg, her ble det for lang tid siden utgytt blod på steinen, når jeg oppfører meg ondt, straffer den». I 1239 fortalte prost Arnold av Born at allerede den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) hadde ytret tydelig ønske om å bruke søyler fra St. Gereon til sitt bygg i Aachen, og skal man dømme ut fra størrelsen, kan det stemme.

I 1121 dro den hellige Norbert av Magdeburg (av Xanten) (~1080-1134) til Köln for å skaffe relikvier til sin kirke i det nye klosteret i Prémontré-dalen nær Laon. Det blir sagt at Norbert i en drøm eller visjon oppdaget stedet i Köln hvor relikviene av den hellige Ursula og de 11.000 jomfruer samt av Gereon og andre martyrer lå gjemt. Det ble da også funnet skjeletter som regnes som Gereon og hans ledsagere, og de ble høytidelig skrinlagt. Det er imidlertid ingen historisk grunn til å anta at disse relikviene og de tidlige martyrene hadde noe med hverandre å gjøre.

I slutten av 1190 ble martyrenes relikvier overført til «den nye krypten» (nova cripta). Der står i dag tre sarkofager oppå hverandre som holder minnet om martyrene levende. I slutten av august 1191 vigslet Betramus av Metz Gereon-alteret over Confessio. Den øverste av de tre sarkofagene i Confessio bærer den senromerske inskripsjonen HIC RECONDITA SUNT CORPORA THEBEORUM MARTYRUM («her ble legemene av de tebanske martyrer bisatt på nytt»). Syv andre sarkofager var stilt opp i nisjene i dekagonen, og deres inskripsjoner anga sågar hvor mange skjeletter de inneholdt. Men bare to av dem overlevde ødeleggelsene under Andre verdenskrig. To andre sarkofager inneholdt innskrifter som sa at translasjonene skjedde i 1212.

Første gang Gereons navn nevnes, er tidlig på 600-tallet i en tidlig versjon av den hellige Hieronymus' martyrologium (Martyrologium Hieronymianum), og på begynnelsen av 700-tallet omtales basilikaen første gang som St. Gereon. Gereon ble inkludert sammen med de fornemste galliske hellige i laudes regiae og ble anropt av de frankiske kongene for beskyttelse og hjelp. Selv om de noen ganger sies å være rent lokale helgener fra Köln, finnes de i den hellige Beda den Ærverdiges martyrologium, og Beda forteller at deres fest ble feiret i Sarum-kalenderen samt i kalenderne i Durham og Barking.

Men opplysningene i martyrologiene er forvirrende når det gjelder martyrenes antall: fra å være femti martyrer økte senere middelalderske legender antallet, først til 290 og deretter 319 – i noen varianter ble de 392; 300 flere ble minnet i Xanten, og det var oppførelser under 9., 10. og 15. oktober som svært sannsynlig refererer til den samme martyrgruppen. Deres minnedag er imidlertid oftest 10. oktober.

Den hellige biskop Everigisil av Köln (d. ca 593), som nevnes av Gregor av Tours, ble en gang rammet av alvorlige smerter i halve hodet. Han var da i en villa nær en landsby. Eberigisil sendte sin diakon til «de gylne helgenenes» kirke. Siden det var sagt at det midt i kirken var en grop hvor de hellige ble kastet sammen etter sitt martyrium, samlet diakonen noe støv der og brakte det til biskopen. Så snart støvet berørte biskopens hode, var smertene øyeblikkelig borte. Everigisil (Eberigisil, Eberigisilus, Evergisil, Ebergisel, Ebergisil, Ebregisel, Ebregisil, Ebregislus, Ebregiselus, Ebregisus, Evergislus, Evergisilus, Everigisilus) var den femte godt attesterte biskop av Köln og den første med et frankisk (tysk) navn.

To par martyrer, i Xanten og i Bonn, ble i tidens løp blandet sammen med hverandre. En av de to, trolig ved navn Gereon, kan ha vært en martyrdrept soldat. Det regnes ikke lenger som mulig at det dreide seg om et stort antall martyrer, eller at de hadde noen forbindelse med Den tebanske legion. På bakgrunn av deres legende og ikke minst historien om Ursula og de 11.000 jomfruer, som også var fra Köln, har den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) skrevet: «Det er sikkert overflødig å minne om at i Köln hadde hagiografenes fantasi en tendens til å overdrive ting i en kanskje enestående grad».

Området med basilikaen St. Gereon i Köln kalles Gereonsviertel, og grensende til dette kvartalet er gaten Mohrenstraße (Maurergaten). Ifølge noen teorier skal både Gereon og Mauritius ha blitt «afrikanisert» først med begynnelsen av korstogsbevegelsen på 1000-tallet. Ifølge denne teorien kan både Mauritius og Gregors tilnavn Maurus etymologisk forstås som typenavn som karakteriserer bærerne som afrikanere eller «maurere».

Gereon fremstilles på utallige kunstverk, blant dem høyre fløy innvendig av Dreikönigsaltar i Kølnerdomen (ca 1440) av Stefan Lochner (1400-52). Gereon ble en populær soldathelgen, og i kunsten fremstilles han enten som en romersk legionær eller som en middelaldersk ridder med et kors på brystet og lanse og skjold, gjerne med korsfane. Som soldathelgen var han sannsynligvis skytshelgen for riddere fra området rundt Köln, og i likhet med andre helgener som ble halshogd, ble han anropt mot hodepine og migrene. Han æres spesielt i Köln, og han er en av byens skytshelgener.

Den fremste kirken som er viet til Gereon, er naturligvis basilikaen St. Gereon i Köln, men det finnes også en rekke andre tyske kirker viet til ham: I Merheim (Köln), Vechelde (Braunschweig), Niederbachem (Wachtberg), Nackenheim, Zieverich (Bergheim), Berkum (Wachtberg), Giesenkirchen (Mönchengladbach), Boich (Kreuzau), Würm (Heinsberg), Vettweiß, Aichschieß, Aichwald (Esslingen), Monheim am Rhein, Brachelen (Hückelhoven). I tillegg finnes det også ved Loire i Frankrike sogn ved navn Saint-Géréon.