Den hellige Gjertrud av Nivelles (626-659)

Den hellige Gjertrud ble født i 626 i Landen mellom Brussel og Liège i Belgia. Hennes foreldre var den salige hushovmesteren (major domus) Pipin av Landen (den eldre) og hans salige hustru Itta av Nivelles. Begge ble æret for sine hellige liv, og hennes eldre søster Begga regnes også med blant helgenene. Søstrene fikk en from religiøs oppdragelse, og en bror av moren var den hellige biskop Modoald av Trier. Deres far var den første av de karolingiske hushovmestrene. Det ble han i 622 under merovingerkongen Dagobert I (628-39), etter at han hadde vært leder for den frankisk-austrasiske adelen mot den beryktede dronning Brynhilda.

Det er allment antatt at Gjertrud i sin ungdom avviste et frieri fra Dagobert, men det var i virkeligheten en annen. Da hun var rundt ti år gammel, holdt faren en fest hvor Dagobert og andre adelsmenn fra riket deltok. En av disse spurte om Gjertrud ikke kunne giftes bort til hans sønn. Hun ble tilkalt, og i den unge mannens nærvær ble hun spurt om å gi sitt samtykke. Hun svarte imidlertid at hun ikke ville gifte seg med verken ham eller noen andre, for bare Kristus skulle være hennes brudgom. Allerede som 12-åring avla hun kyskhetsløfte.

Ved mannens død i 640 konsulterte Itta den hellige Amandus av Maastricht og grunnla et dobbeltkloster i Nivelles sør for Brussel. Hun ble selv nonne der og ba Amandus om å gi Gjertrud sløret. Moren utpekte Gjertrud til abbedisse når hun ble regnet å være gammel nok, rundt 645. Hun var fortsatt svært ung, rundt tyve år, men hun var ansvaret voksen, med sin mors assistanse til hennes død i 652, og regjerte kommuniteten klokt og ansvarlig. Søstrene arbeidet særlig med spinning og veving, og i denne tiden oppsto praktfulle messeklær og ytterst fint bearbeidede alterduker. Fremfor alt var abbedissen opptatt av bibel og liturgi. Hun selv hadde et omfattende kjennskap til Den hellige Skrift, og under store kostnader forsøkte hun å opprette et bibliotek i klosteret. Det var kjent for sin gjestfrihet overfor pilegrimer og sin oppmuntring og hjelp til munker i deres misjonsarbeid i nærheten.

Dette gjaldt særlig de irske munkene under de hellige Foillan og Ultán, som skulle komme til å arbeide nært sammen med henne. De var jaget ut av sitt kloster i den gamle festningen Cnobheresburg (Burghcastle) ved Yarmouth i det moderne Suffolk i England av kong Penda av Mercia, og de reiste da til Péronne, hvor deres bror, den hellige Fursey, var gravlagt. Ultán fikk land og hester av Itta og Gjertrud så han kunne grunnlegge klosteret Saint-Maur-les-Fosses i Fosses.

Gjertrud var bare tretti år da hun i 656 gikk av som abbedisse til fordel for sin niese, den hellige Wilfetrudis (Wulfetrude), datter av broren Grimoald. Klosteret hadde blomstret under Gjertruds ledelse, og hun organiserte sine administrative forpliktelser slik at alltid hadde tid til bønn og lesning. Men hennes botsøvelser var ekstreme, og hun var svekket av mange års askese og ønsket å vie seg mer fullstendig til bønn og lesning. Det antas tradisjonelt at hun hadde mange visjoner de siste tre årene av livet. Hennes ry var så stort at allerede mens hun levde, var det noen av hennes munker som da de var i fare på havet, påkalte henne og ble reddet.

Da hun følte at døden nærmet seg, fikk hun åpenbart stor angst for den forestående dom og sendte et budskap til Ultán i Fosses. Han fortalte henne at hun kom til å dø neste dag under messen, men hun måtte ikke være redd, for det var den hellige Patricks minnedag, og han ville ønske henne velkommen sammen med engler og mange andre helgener. Hun døde dagen etter, den 17. mars 659, 33 år gammel og ble gravlagt i kirken St. Peter, en av de tre i Nivelles. På slutten av 600-tallet ble hennes grav flyttet da kirken ble utvidet på grunn av de mange pilegrimene. I 1046 plasserte keiser Henrik III (1039-56; keiser fra 1046) hennes legeme i en ny kirke, som ble ødelagt i 1940 under krigen. Den ble senere restaurert, men det vakre gotiske sølvskrinet fra 1298 med hennes relikvier gikk tapt.

Gjertruds kult ble vidt spredt i Nederland og Belgia og nabolandene, og særlig ble hun populær i Tyskland. Hennes minnedag er 17. mars. Hun nevnes i den hellige Beda den Ærverdiges martyrologium, og hennes navn står også i Martyrologium Romanum. Hun ble avbildet med et båtformet beger i hånden. Hennes emblem er en hyrdestav med en mus som løper oppover den. Musen som emblem er aldri blitt overbevisende forklart, men det er mulig at den er overført fra hedenske myter. Uansett opprinnelse ble hun påkalt mot pestsykdommer fra rotter og mus så sent som i 1822, da offergaver til hennes skrin i Köln ble gitt i form av mus av gull og sølv. En mulig forklaring på dette patronatet, som ikke kan forklares med noen hendelser i hennes liv, er at hennes festdag falt sammen med den tiden på året hvor markmusene våknet fra sin dvale og begynte å bli en plage.

Hun ble også anropt av pilegrimer og reisende, som pleide å drikke et avskjedsbeger til hennes ære før de satte av sted (Sinte Geerts Minne eller Gertrudenminne). Som en utvidelse av dette patronatet ble hun også påkalt som skytshelgen for de nylig avdøde. Et betydelig element av folklore samlet seg rundt hennes navn. Hennes kloster lå ved en liten elv, hvor reisende tok inn. I Vest-Europa var det en utbredt folketro at de dødes sjeler fulgte det rennende vannet mot soloppgangen, og at sjelen brukte tre dager på sin reise til den neste verden. Dermed oppsto folketroen at hun tar vare på de døde sjeler den første natten på reisen, mens den hellige erkeengelen Mikael har omsorgen for den andre natten. Det ble opprettet St. Gjertruds hus, herberger med kapell, på veiene inn til byene, hvor også de fattige kunne få hjelp. Fint vær på hennes festdag ble betraktet som et signal om å begynne med hagearbeidet.