Den hellige Johannes Frans Régis (1597-1640)

Den hellige Johannes Frans Régis (fr: Jean-François) ble født den 31. januar 1597 i Fontcouverte i bispedømmet Narbonne i departementet Aude i Languedoc i Sør-Frankrike. Han var sønn av den velstående handelsmannen Jean Régis, som nettopp var blitt adlet som en anerkjennelse av den prominente rollen han hadde spilt i religionskrigene, og hans hustru Marguerite de Cugunhan, som tilhørte landadelen i den delen av Languedoc.

Johannes Frans studerte på jesuittkollegiet i Béziers fra 1611 til 1616, og det siste året bestemte han seg for å bli jesuitt (Societas Iesu – SJ). Han påbegynte jesuittenes novisiat i Toulouse den 7. desember 1616. Etter et års novisiat ble han sendt til Cahors for et års videre studier i humaniora, deretter til Tournon for filosofi. Før han gikk videre til teologistudiene, underviste han i grammatikk i Le Puy og Auch. Mens han var i Tournon, ledsaget han presten som betjente byen Andance på søndager og festdager, og han ga katekeseundervisning mens presten hørte skriftemål. Han viste tidlig sin evne til å fremelske det gode i sine medmennesker, særlig overfor barn, og hans katekismeundervisning i Andance var så effektiv at han inspirerte foreldrene gjennom barna.

Han ble i 1628 sendt tilbake til Toulouse for å begynne på teologistudiene. Mens han var der, herjet pesten i byen fire år på rad, og han ble sendt ut på landet sammen med de andre seminaristene. Han ba om å få hjelpe til med å pleie dem som var rammet av pesten, men det var arbeid for prester og ikke skolastikere. Seminaristene var innkvartert to på hvert rom, og Johannes' romkamerat fortalte deres superior om hvordan Johannes etter noen få timers søvn sto opp og tilbrakte resten av natten i bønn i kapellet. Superioren, p. François Tarbes, sa da: «Pass på å ikke forstyrr hans øvelser eller å hindre hans fellesskap med Gud. Han er en helgen, og om jeg ikke tar feil, vil Selskapet en dag feire en fest til hans ære».

Til slutt vendte de tilbake til Toulouse, og Johannes ble til slutt presteviet den 19. mai 1630. Den sommeren vendte en mildere form av pesten tilbake, og p. Régis gikk blant de syke på St. Jakobshospitalet som en fredsengel og leget både legemer og sjeler. Men da hans ledsager i dette arbeidet ble smittet og døde, ble han sendt til Pamiers for å undervise. På festdager sluttet han seg til sine medbrødre i ulikt apostolisk arbeid i bispedømmet.

Så effektiv var hans forkynnelse at han i 1632 fikk i oppdrag å vie seg fullstendig til evangelisering av de analfabetiske bøndene i bispedømmet Montpellier. Området hadde lidd tragisk under religionskrigene mellom katolikker og hugenotter (kalvinister), som i Frankrike sluttet med ediktet av Nantes i 1598. Siden en stor del av Sør-Frankrike var under hugenottenes kontroll, hadde de ødelagt kirkene og drept prestene, og mange katolikker hadde forlatt sin tro eller blitt tvunget til å slutte å praktisere den. I Montpellier omvendte Johannes mange hugenotter og mange frafalne katolikker. Resten av hans liv ble tilbrakt i misjonsarbeidet blant de frafalne.

Etter to år i bispedømmet Montpellier dro p. Régis i 1634 til Viviers på biskopens anmodning, og deretter reiste han resten av sitt liv fra by til by i bispedømme etter bispedømme. I alle byer og landsbyer prøvde han å være et par dager. Denne høye, vakre, fysisk sterke mannen hadde en enkel, men oppriktig prekenstil som trakk store folkemengder, men som andre syntes var vulgær. Men han fikk folkets tillit ved å tale til dem på deres eget språk. Mens folk av alle lag var ivrig etter å høre ham, Régis foretrakk en menighet av fattige og uvitende mennesker, for «de rike mangler aldri skriftefedre». I tillegg til å preke hørte han skriftemål, feiret messe og underviste barna. Han var like streng med seg selv som han var mild overfor andre, for han elsket de fattige og ønsket å assosiere seg med dem. Han spiste aldri kjøtt eller fisk, og hans vanlige kost var epler og svart brød. Han tilbrakte timer i skriftestolen og sov ikke mer enn tre timer hver natt.

Han arbeidet i Languedoc og videre til Auvergne og Le Puy, hvor han satte opp sitt hovedkvarter. Snart hadde han fått navnet «Apostel for Velay og Viverais», som landskapene ved Le Puy heter. Om sommeren prekte han i byene og om vinteren i landsbyene, for da hadde bøndene tid til å lytte. Regionen Viverais hadde opplevd sivil og religiøs uorden. Kirker ble forsømt og i noen sogn hadde folket ikke mottatt sakramentet på tyve år. I løpet av tre år klarte en aksjon lansert av biskop de la Baume og hans assistenter, med Johannes reisende en dag eller to foran dem, å få området tilbake til religiøs observans, i tillegg til å konvertere et stort antall protestanter.

Men det kom klager fra noen som motsatte seg hans glød, og det kom krav om at han måtte kalles tilbake og straffes. Anklagene klarte nesten å få ham tilbakekalt, men den utmerkede biskop av Viviers, Louis de Suze, gjennomskuet anklagene for hva de var: angrep fra sløve prester som var blitt forstyrret i sin behagelige tilværelse. Etter dette ba Régis om tillatelse til å dra til Canada som misjonær. Men svaret fra jesuittgeneralen i Roma, p. Vitelleschi, var kategorisk: «Ditt Canada er Viverais!»

Det var virkelig like vanskelig å evangelisere hugenotter og tidligere katolikker som de hedenske indianerne i Canada. I 1629 annullerte Ediktet fra Alès de garantiene som var gitt i Ediktet fra Nantes. Protestanter ble nå fratatt de «sikre stedene» de da var blitt lovt. De som nektet å overgi seg, ble utsatt for Dragonnades, det vil si at dragoner (soldater) ble installert i protestantiske hjem med tillatelse til å oppføre seg akkurat som de ville. Det var svært vanskelig for en misjonær å følge i kjølvannet av disse troppene og møte den bitre fiendtligheten fra protestantene. Men likevel fortsatte Régis. Han oppsøkte bøndene i fjellet, sov i låver og skoger, gikk seg ofte vill, og overalt hvor han dro tente han en flamme av evangelisering.

En dag da han forlot kirken etter å ha preket, fant han en gruppe slitne bønder som ventet ved porten og sa: «Vi har gått hele natten og har kommet tolv mil for å høre deg, og nå er vi for sene» Selv om Régis selv var utslitt, svarte han; «Nei, mine barn, dere er ikke for sene. Kom med meg». Og så vendte han tilbake til kirken med dem og prekte med sin vanlige kraft.

En annen gang var en jesuittpater på reise, og fra en bakketopp så han en sverm av mennesker som nærmet seg langt borte fra, og da de kom nærmere, hørte han dem synge. Han spurte hva det betydde, og fikk til svar: «Det er helgenen som følges av innbyggerne i hele landsbyer som ikke kan forlate ham». Da han skulle til å fortsette på veien, ble han tatt igjen av en annen mengde som kom fra den andre retningen. «Og hvem er dette?» spurte han. «Vi er på vei for å møte helgenen», var deres svar. Da han kom til sitt mål, fant han en liten by full av opphisselse, med køer som ventet ved kirkedøren. Igjen spurte han og fikk svaret: «Helgenen! Vi venter for å høre helgenen!»

Blant hans omvendte var mennesker av formue og rang. Men i Le Puy viet Régis seg til omsorg for de fattige, syke og prostituerte. Hans største verk var etableringen av tilfluktssteder for tidligere prostituerte («falne kvinner») etter modell av den hellige Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittordenen, som åpnet herberget Santa Marta i Roma for angrende kvinner. Mens p. Régis eksperimenterte med ideen i Montpellier, plasserte han jentene i private hjem, men fant det nødvendig å huse dem under ett tak. Hans andre og mer viktige herberge var i Puy. Dette arbeidet var en tid i fare på grunn av sladder fra menn som hadde mistet tilgangen på kvinner de ønsket å utnytte, og p. Régis' arbeid ble stoppet en tid. Men biskopen av Puy, Just de Serres, forsvarte ham standhaftig for rektoren på jesuittkollegiet.

Régis hjalp også de unge landsens jentene som ikke ønsket å forlate byen. Han ga dem arbeid ved å sørge for materialer som de kunne skape seg et levebrød av. De arbeidet hjemme, lagde kniplinger, broderier og annet syarbeid, mens p. Régis samlet sammen og solgte varene til best mulig pris. Han arbeidet i ofte desperate forhold blant de fattige og forsømte, noen ganger med liten oppmuntring fra nervøse overordnede. For å lette arbeidet lagde han to lister: En over dem som var i nød og en annen over de fromme som var villige til å engasjere seg i nestekjærlig arbeid. Dette var begynnelsen til den sosiale tjenesten som ble kalt Brorskapet av det hellige Sakrament. Han etablerte også et kornkammer for de fattige, som han flere ganger skal ha fylt på mirakuløst vis.

I midten av desember 1640 fikk den 43-årige Régis en forutanelse om sin død. Han avbrøt den misjonen han var på i Montregard og skyndte seg tilbake til hovedkvarteret i Le Puy. Der sa han til sine medbrødre at han hadde avbrutt misjonen for å forberede seg på døden. Deretter tilbrakte han de neste tre dagene i retrett og avla deretter generalskriftemål. Han ble bedt om å bli i Le Puy enda noen dager, men svarte: «Mesteren ønsker det ikke». Sammen med sin ledsager, broder Claude Bideau, satte han av sted den 17. desember, nådde Montregard samme dag og fortsatte misjonen.

De nådde landsbyen på julaften, og de ble overrasket over å finne at folk hadde ventet i landsbykirken siden kvelden før. I stedet for å ta seg fem minutter for å spise og hvile litt, gikk p. Régis straks til prekestolen og begynte å preke. Deretter hørte han skriftemål og feiret messe. Han vendte tilbake til skriftestolen og ble der til han måtte stoppe for å feire midnattsmessen. Juledag ble tilbrakt i skriftestolen, og det samme gjaldt 2. juledag. Ikke før klokken 14 den 26. desember var han ferdig så han kunne feire en ny messe. Etter messen kunne han ikke komme til skriftestolen på grunn av mengden som fylte kirken, så han hørte skriftemål i koret.

Over stolen der han satt, var det et knust vindu, og den kalde vinterluften blåste direkte på ham. Senere på ettermiddagen, midt i et skriftemål, kollapset han og måtte tas inn i prestens hus. Da han fikk bevisstheten tilbake, insisterte folket igjen på å gå til skrifte, selv om han lå til sengs. Men han besvimte en gang til, og legen som kom til, bekreftet at det var lungebetennelse og at det ikke var noe han kunne gjøre.

Han holdt seg i live til 31. desember, hele tiden i bønn og med krusifikset i hånden. Kort før midnatt åpnet han øynene og med et smil sa han til broder Bideau: «Broder, jeg ser Vårherre og Vår frue som åpner paradisets porter for meg». Deretter sa han: «Jesus, min Frelser, jeg overgir min sjel til deg». Så døde han den 31. desember 1640 i La Louvesc, 43 år gammel. Han var en av de største franske jesuittiske misjonærer i hjemlandet på 1600-tallet.

Han ble gravlagt den 2. januar i kirken i La Louvesc. Hans grav ble straks et valfartsmål, og det skjedde utallige mirakler der. Hans grav der besøkes fortsatt av tusenvis av pilegrimer hvert år. Det var på en valfart til hans grav at den hellige Johannes Maria Vianney, Curé d'Ars, fikk en forståelse av sitt eget kall, og han skrev senere en biografi om Johannes Frans Régis.

Han ble saligkåret den 24. mai 1716 (dokumentet (Breve) var datert den 8. mai) av pave Klemens XI (1700-21) og helligkåret den 16. juni 1737 av pave Klemens XII (1730-40). Hans minnedag er dødsdagen 31. desember, men 16. juni nevnes også. Han feires den 2. juli i jesuittordenen, og hans navn står i Martyrologium Romanum.

Familien Cortail i Le Puy har et autentisk portrett av Frans Régis, som maleren Guy François laget i 1638 under en messe som Régis holdt. Alle senere bilder har hatt dette som forbilde. I kunsten fremstilles han ellers som jesuitt med lærkappe som holder en stav med et krusifiks på toppen, ofte avbildes scenen der Régis rekker en døende et kors eller overgir fattige og syke til Marias forsorg. Han avbildes også som verner mot pest.