Den hellige Johannes de Ribera (~1532-1611)

Den hellige Johannes de Ribera [Rivera] (sp: Juan) ble født omkring desember 1532 (den 20. mars 1533?) i Sevilla i Spania. Han kom fra en adelig familie, og hans far Pedro Afan de Ribera var en av de fremste grandes i Spania. Han ble gjort til hertug av Alcalá, men han hadde allerede mange andre titler og viktige embeter. For eksempel regjerte han Napoli i fjorten år som visekonge. Men fremfor alt var han en høyst rettskaffen og from kristen.

Johannes ble derfor beundringsverdig oppdratt, og han studerte filosofi, teologi og kirkerett ved universitetet i Salamanca. I 1557 ble han presteviet som 24-åring. Deretter ble han professor i teologi i Salamanca. Hans dyktighet ble snart kjent og det gjorde at både den hellige pave Pius V (1566-72) og kong Filip II av Spania (1556-98) ble oppmerksomme på ham. I 1562 ble han til sin forferdelse utnevnt av paven til biskop av Badajoz i det sørvestlige Spania nær grensen til Portugal. Hans plikter som biskop ble utført samvittighetsfullt og med glød, og seks år senere ble han i 1568, etter ønske fra både kongen og paven, motvillig tvunget til å akseptere verdigheten som erkebiskop av Valencia og titular-patriark av Antiokia.

Dette var et vanskelig og ansvarsfullt embete. Valencia hadde vært en av de store mauriske kongedømmene i Spania, midlertidig gjenvunnet til kristenheten på 1000-tallet av El Cid, men tapt igjen og endelig vunnet tilbake på 1200-tallet. Da Johannes ble utnevnt til erkebiskop, var det gått rundt 70 år etter gjenerobringen av det siste mauriske kongedømmet, Granada, og etableringen av Inkvisisjonen i Spania. Sevilla var støttepunktet for de såkalte moriscos, som var de tvangsomvendte og nominelt kristne etterkommerne etter maurerne.

Før 1492 hadde Spania vært et rasemessig blandet samfunn med tre religioner: kristendom, islam og jødedom. Etter 1492 ble det gjort et forsøk på å tvinge gjennom uniformering ved å utvise jøder og muslimer som ikke aksepterte å bli døpt. Men de som ble døpt, ble Nuevos cristianos, «nye kristne» og kunne mistenkes for kjetteri ned til fjerde generasjon etter deres angivelige omvendelse. Frie yrker og offentlige embeter var lukket for dem, og de var annenklasses innbyggere. Dette fikk de «gamle kristne» til å prise ære og rent blod over alle ting og lot jødene og moriscos i praksis gjøre alt arbeidet, noe som i sin tur gjorde dem rike, noe som utløste bitterhet og fiendskap.

Erkebiskopen så med sterk uro på det han betraktet som moriscos' farlige aktiviteter. Deres mangel på ekte tro og deres fremmede moralkode, så annerledes enn den Johannes hadde kjent i det gamle kristne Castilla, forferdet og deprimerte ham så mye at han bare seks måneder etter sin utnevnelse skrev til paven og tryglet om å få trekke seg fra embetet, men pave Pius V gikk ikke med på det.

I 42 år, helt til sin død i 1611, kjempet Johannes for trøstig å bære byrdene av ansvaret som nesten knekket ham. På hans gamle dager ble byrden økt med embetet som visekonge av provinsen Valencia, som ble påtvunget ham av kong Filip III (1598-1621). Han avholdt mellom 1578 og 1599 seks synoder for å gjennomføre beslutningene fra konsilet i Trient (Trento). Han bygde en rekke kirker, og i tillegg grunnla han kollegiet Corpus Christi i Valencia for utdannelse av sekularprester. I 1605 vigslet han kollegiets kirke. Han utstyrte kollegiet med et bibliotek, hvor det befinner seg verdifulle manuskripter.

Johannes' beslutninger og synspunkter var ikke alle preget av det samme nivå av opplysning som preget hans personlige dyder, og vi må huske at saligkåringsdekretet uttaler seg bare om de personlige dydene og miraklene til den Guds tjener som blir æret, og består ikke i noen godkjennelse av alle hans offentlige gjerninger og politiske synspunkter. Men det er uansett muligens talende at han ble saligkåret og helligkåret under de senere periodene med katolsk integralisme i Spania.

Johannes betraktet arvingene etter maurernes ypperlige jordbrukssystem i den fruktbare regionen Valencia som «svamper som sugde opp alle de kristnes rikdommer». Han var ikke alene om en slik hard og økonomisk feilaktig dom, men som erkebiskop og visekonge var han i en stilling til å gjøre noe med det. Han var en av rådgiverne som hadde hovedansvaret for ediktet av 1609 som deporterte moriscos fra Valencia, et tiltak som førte til umiddelbar brutalitet i en massiv skala og en langvarig økonomisk nedgang.

Erkebiskopen levde ikke lenge etter den tragiske deportasjonen. Etter en lang sykdom som ble båret med den største tålmodighet, døde han den 6. januar 1611 i kollegiet Corpus Christi i Valencia, som han selv hadde grunnlagt og utrustet. Mange mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Han ble saligkåret den 18. september 1796 (dokumentet (Breve) var datert den 30. august) av pave Pius VI (1775-99) og helligkåret den 12. juni 1960 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Hans minnedag er dødsdagen 6. januar, men 14. januar nevnes også.