|
Bilde
|
| Den salige Vincent Soler y Munárriz og hans 6 ledsagere og den salige Emmanuel Martín Sierra. Fra venstre: De salige Julian Moreno, Leo Inchausti, Vincent Soler, Deogratias Palacios, Vincent Pinilla, Josef Rada, Josef Richard Diez og den salige sekularpresten Emmanuel Martin Sierra. |
I en alder av 15 år trådte han inn hos augustiner-rekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR) i deres kloster i Monteagudo. Etter å ha fullført novisiatet avla han sine første løfter den 4. september 1878. Han tok ordensnavnet Josef av Vår smertefulle Mor (de los Dolores).
Etter løfteavleggelsen studerte han i to år filosofi og naturfag i klosteret i Monteagudo (1878-80). I 1880 flyttet han til klosteret San Millán i provinsen Logroño, hvor han i to år studerte dogmatisk teologi (1880-82). Deretter fortsatte han studiene med to års studier i moralteologi, kirkehistorie og kirkerett i klosteret i Marcilla i provinsen Navarra (1882-84). En av hans studiekamerater var Leo Inchausti y Minteguía, som gikk året etter ham og skulle komme til å lide martyrdøden sammen med ham.
Josef var bestemt for Filippinene, og den 1. juni 1884 reiste han fra Barcelona med dampbåten «Isla de Cebú» sammen med Leo Inchausti. Båten kom til Manila den 1. juli samme år. Han ble sendt til Liloan i provinsen Cebú, og i november 1884 ble han presteviet.
Den 7. mai 1885 sendte hans overordnede ham til Bilar på øya Bohol, og den 17. mars 1886 ble han sendt til Dimiao på samme øy. Den 6. april samme år ble han utnevnt til sogneprest i Sierra Bullones, og han administrerte sognet til august 1896. Han ble senere sogneprest i Cabdijay til mars 1898, da han ble sendt til Manila. Men på grunn av opprøret ble han tvunget til å bli en tid på øya Negros, hvor han satt fengslet i tre måneder. Den 7. februar 1899 kom han endelig til Manila.
Kort etter forlot han ordenen på grunn av administrasjonen av en eiendom til klosteret i Cebú og reiste til Spania, hvor han bosatte seg i Tarazona. Han ba om at saken ble gjenopptatt, og etter å ha fått fastslått sin uskyld, trådte han inn i ordenen igjen i 1912. Han ble medlem av provinsen San Tomás de Villanueva og bodde i klosteret i Berlanga i Duero. Han ble bestemt for Brasil, og han dro fra Cádiz den 23. desember 1912. Han kom til havnen i Santos den 7. januar 1913.
Hans første oppholdssted var residensen i Ribeirão Preto i São Paulo. Fra juni til desember 1913 tjenestegjorde han i Belem do Pará, og deretter som hjelpeprest i Estrella do Sul i bispedømmet Uberaba i staten Minas Gerais til februar 1916. Fra mars 1916 til juni 1922 bodde han i Fazenda do Centro i Espíritu Santo og utvidet sitt pastorale arbeid til sognet Cochoeiro de Itapemirin og byen Vitoria i samme stat.
Han vendte tilbake til Spania i august 1922, og han ble da sendt til Motril. Den 10. mai 1927 ble han sendt som kapellan til Lucena i Córdoba. Den 15. april 1929 flyttet han til Monachil og i januar 1930 vendte han tilbake til Motril. Der ble han til han led martyrdøden i 1936. Som de andre brødrene hadde han godt ry blant de troende i Motril.
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. For historien om kommuniteten i Motril, se De salige Motril-martyrene.
Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære klosteret og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: de salige patrene Josef Rada y Royo, Leo Inchausti y Minteguía, Deogratias Palacios y del Río og Julian Benignus Moreno y Moreno og den salige legbroren Josef Richard Díez Rodríguez. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.
Dagen etter ble den salige pater Vincent Pinilla y Ibáñez også skutt sammen med sognepresten i Motril, den salige Emmanuel Martín Sierra. Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».
I oktober 1939 ble levningene av de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 7. mars 1999 sammen med Emmanuel Martin Sierra av pave Johannes Paul II i Roma. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.