Den hellige Lucifer av Cagliari (d. ~370)

Den hellige Lucifer (it: Lucifero) ble født en gang tidlig på 300-tallet i Italia. Hans fødested og ungdomsår er ukjente. Han var biskop av Cagliari (Calaris) på Sardinia (Lucifer Calaritanus) og står på listen over biskoper av Cagliari som den hellige Lucifer I (350-70) – en Lucifer II var biskop i 384. Lucifers navn er uløselig knyttet til den arianske strid. Han var en sterk forsvarer av den katolske tro mot arianismen i den forvirrede perioden med kontroverser og endeløse synoder som fulgte etter konsilet i Nikea i 325, og fra år 354 var hans liv og aktivitet preget av denne striden.

Striden sto mellom ortodoks katolisisme og arianisme om Guds Sønns guddom, og den fant sted i en tid da politikk og religion ikke kunne skilles fra hverandre. Ortodoksien søkte etter en formel for å uttrykke sin overbevisning om at Sønnen er av samme vesen som Faderen og lik Ham, mens arianismen hevdet at Sønnen var skapt, at det fantes en tid da han ikke eksisterte og at hans natur var i stand til både ondt og godt.

Da keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, innkalte han i 325 et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) for å avgjøre spørsmålet. Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Konsilet ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere.

Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Kirken led sterkt under denne indre uroen, og pavenes autoritet var ennå ikke i praksis så sterk at de kunne forhindre eller stanse den indre striden.

Ved Konstantins død i 337 ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og øst under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i 350, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe en usurpator i Gallia, Magnentius.

En kirkelig synode som ble holdt i Antiokia i 341, vedtok en trosbekjennelse som utelot homoousios, mens en annen synode som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria), oppnådde lite. Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.

På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk lederen for semi-arianerne, den hellige biskop Basilios av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344). Semi-arianerne, som ble ledet av Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».

Da arianeren Konstantius ble enekeiser i 350, hadde østdelen av riket stort sett endelig gitt sin støtte til arianismen, med et viktig unntak for den hellige Athanasius av Alexandria, som ble nådeløst forfulgt. Det sentrale spørsmålet på den rekke av synoder som preget 350-tallet var hvem som ville underskrive en fordømmelse av Athanasius. Han hadde en sterk støttespiller i den hellige pave Julius I (337-52), men han døde i 352. Hans etterfølger Liberius (352-66) støttet også Athanasius og ba keiseren om å innkalle en synode for å forsone øst og vest.

Da Konstantius dro til vestdelen av riket for å slå ned usurpatoren Magnentius i Gallia, gjorde han Arles i Sør-Frankrike til sin keiserlige hovedstad i vest, og der innkalte han denne synoden i oktober 353. Det passet keiseren bra at Arles var det viktigste bispesetet i Gallia og at biskopen der, Saturnin av Arles (346-61), som var den naturlige presidenten for konsilet, var den mest aktive forkjemperen for det arianske kjetteri, som nå også hadde fått innpass i mange regioner i vest og truet med å invadere Gallia. Der hadde arianerne allerede fått mange forkjempere som mer eller mindre hemmelig var knyttet til heresien. I spissen for de arianske biskopene sto Saturnin av Arles, Ursacius av Singidunum i Moesia (i dag Beograd i Serbia) og Valens av Mursa (i dag Osijek i Kroatia). Ursacius og Valens var blitt disipler av Arius under erkekjetterens eksil ved Donaus bredder tretti år tidligere, og de hadde nå keiserens gunst og var hans hoffprelater med ansvar for kirkelige spørsmål i de vestlige provinsene.

Biskopene som var samlet i Arles, trodde, eller ble lokket til å bekjenne at de trodde, at anklagene mot Athanasius var sanne og at keiserens fremstilling av dem var korrekt. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen, og den fordømte Athanasius nesten enstemmig. Under trussel om landsforvisning signerte alle de galliske biskopene, unntatt én – den hellige Paulinus av Trier (Trèves), og han ble straks landsforvist til Frygia. Han kan ha vært den eneste som støttet Athanasius, eller keiseren kan ha tenkt at å statuere et eksempel var nok for å skremme de galliske biskopene til å føye seg. Til og med pave Liberius' legater samtykket i fordømmelsen av Athanasius, noe som ble sterkt misbilliget da de kom tilbake til Roma. Liberius beklaget deres svakhet og krevde et nytt konsil, og han understreket at saken gjaldt hele den nikenske tro, ikke bare Athanasius' stilling.

Det er imidlertid et faktum at de fundamentale forskjellene mellom arianske og katolske synspunkter vanligvis ikke ble oppfattet, i alle fall ikke i vest. Arians praksis og ariansk lære i praksis var ikke til å skjelne fra den katolske. Dersom det ikke ble satt spørsmålstegn ved grunnleggende prinsipper, kunne katolske prester arbeide, og de fleste katolske legfolk leve og dø, uten å vite at deres biskops trosbekjennelse var forskjellig fra deres egen. Ariansk dåp og ariansk eukaristi var nøyaktig den samme som den katolske. Bibelen var felles for begge partier, og de bekjente begge sin tillit til at deres syn hadde støtte i Skriften. Stridighetene om doktrinen fra konsilet i Nikea var hovedsakelig et østlig fenomen, for i vest var sannhetene som ble erklært i trosbekjennelsen fra Nikea (Credo), betraktet som så opplagte at trosbekjennelsen selv hadde lite interesse eller oppmerksomhet.

Etter synoden i Arles gikk det to år, hvor keiseren var alt for travelt opptatt med krigføring langs Gallias grenser til å gå videre med Athanasius' sak. Pave Liberius var misfornøyd med synoden i Arles, og Lucifer dukker opp i kirkehistorien i 354 da han fikk i oppdrag av paven å dra sammen med presten Pancratius og diakonen Hilarius til keiserhoffet i Arles sammen med den hellige biskop Eusebius av Vercelli i Piemonte i Nord-Italia, som også var født på Sardinia, for å forhandle om innkallingen av et konsil for å få en slutt på striden mellom arianerne og de ortodokse. Til slutt gikk keiser Konstantius II med på å innkalle en ny synode, og den ble holdt i oktober 355 i Milano, hvor keiseren bodde på denne tiden.

Lucifer var utnevnt som pavelig legat til synoden sammen med sin kollega Eusebius av Vercelli. På synoden deltok det over 300 biskoper fra vest, men bare noen få fra øst. Men det ble ingen diskusjon om den nikenske trosbekjennelsen på dette konsilet. Eusebius forutså at arianerne kom til å dominere konsilet, så han nektet å delta inntil keiser Konstantius presset ham til det. Men han ble nektet adgang i ti dager inntil dokumentet som fordømte Anastasius, var ferdig skrevet. Enda en gang brukte keiseren rå makt for å tvinge gjennom sin vilje. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under på denne nye fordømmelsen av Athanasius. Da slo Eusebius trosbekjennelsen fra Nikea i bordet og insisterte på at alle skulle skrive under på den før de fordømte Athanasius. I krangelen som fulgte, insisterte han på at Athanasius ikke skulle dømmes uten å bli hørt og at verdslig makt ikke skulle påvirke kirkelige avgjørelser. Da ropte den hjulbente keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken.

Keiseren truet først biskopene med dødsdom, men ga dem deretter klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. Alle delegatene lystret, bortsett fra tre overbeviste nikenere som nektet å undertegne: de hellige Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano og Lucifer av Calaris (Cagliari). På synoden forsvarte Lucifer biskopen av Alexandria med stor lidenskap og et voldsomt språk, noe som utstyrte Athanasius' motstandere med et påskudd for nag og fortsatt motstand mot ham. Keiser Konstantius var ikke vant med uavhengighet fra biskopers side, og reaksjonen lot ikke vente på seg. Først fikk keiseren Lucifer stengt inne i tre dager i palasset, men han argumenterte så heftig mot keiseren at alle tre ble forvist. Pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer.

Lucifer ble sendt til Germanicia Caesarea i Kommagene i Syria (Marash – fra 1973 Kahramanmarash – i det sørøstre Tyrkia) og derfra til Eleutheropolis (nå Bet-Djibrin) i det sørlige Palestina, og han ble til slutt sendt til den tebanske ørken i Egypt (Thebais).

Keiseren sendte agenter til Gallia for å oppspore biskoper som nektet å skrive under enda et dokument som fordømte Athanasius. Det førte til at det ble holdt en ny synode i Béziers (Biterrae) i Languedoc våren 356. Hvis vi kan stole på Sulpicius Severus,1 var de fleste biskopene på denne tidens synoder villige til å akseptere keiserens ord om Athanasius og ekskommunisere ham. Bare den hellige Hilarius av Poitiers og hans venn Rhodanius av Toulouse (350-58) nektet å signere fordømmelsen av Athanasius. De ble samme sommer (356) sendt i landflyktighet til Frygia i Lilleasia.

Den tredje synoden i Sirmium i 357 ble høydepunktet for arianismen. Hilarius' motstandere Ursacius og Valens fikk vedtatt Den syvende arianske bekjennelsen («den andre sirmiske formel»), som erklærte at både homoousios og homoiousios var ubibelsk og at Faderen er større enn Sønnen. Dette var utilslørt arianisme og var et like hardt slag mot keiserens kompromisspolitikk som noe av det Hilarius og Athanasius hadde gjort. Men det var et verk av venner av keiseren, og det viste at hoffet, i alle fall for øyeblikket, hadde blitt vunnet over til det ekstreme partiet. I sitt rundskriv De Synodis gjenga Hilarius denne bekjennelsen i sin helhet, og den ble senere allment kjent som «Sirmium-blasfemien», som var det navnet Hilarius satte på den.

Men de konservative kreftene var stadig de sterkeste. Tidlig i 358, bare noen få måneder etter Sirmium III, møttes en ny synode i Ancyra under ledelse av Basilios av Ancyra. De store asiatiske prelatene som Basilios og Makedonius av Konstantinopel (342-46; 51-60) skulle snart brake sammen til strid om Den Hellige Ånds guddom, men foreløpig sto de sammen om å avvise arianismen (Makedonius benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig, og dette kjetteriet har fått navnet «makedonianismen» etter ham). Synoden i Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III, men de ignorerte også Nikea-formelen og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren.

Etter synoden i Ancyra dro delegatene til keiserhoffet, som da var i Sirmium. Der vant de keiser Konstantius tilbake til sitt gamle standpunkt. Men på den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 ble det satt opp et utkast som unngikk Basilios' forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: synoden vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel». Ursacius og Valens, som ikke hadde noen skrupler, undertegnet denne konservative trosbekjennelsen.

Det samme gjorde den svake pave Liberius av Roma. Etter at Hilarius var sendt i eksil, var det bare pave Liberius som utgjorde en betydelig opposisjon mot Konstantius. Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor sendte han delegater til Roma med bestikkelser og trusler. Men siden Liberius fremdeles holdt ut og motsto begge deler, ble han brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han forvist til Beroea i Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria. Her ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. Liberius ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene. Gjennom forvisningen og den personlige ydmykelsen ble han etter som månedene gikk så utmattet at han oppga sin motstand. For å kunne dra hjem til Roma fra sitt eksil, aksepterte han denne trosbekjennelsen, selv om uttrykket «av samme vesen» var utelatt. Dette førte til at hans ry falt brått i Roma, og han tok deretter ikke noen aktiv del i den teologiske debatten. Dette førte til at Hilarius praktisk talt var den eneste forsvarer av ortodoksien i vest.

De mest fremtredende av de arianske lederne, det vil si de av dem som hadde mot nok til å stå fast ved sin overbevisning, ble sendt i eksil. Det skal ha vært rundt sytti av dem. Riktignok ble Konstantius snart overtalt av andre innflytelsesrike kretser til å la dem få vende hjem, men de teologiske forskjellene var gjort skarpere av følelsen av personlig urett, og dette førte uvilkårlig til nye konflikter mellom de konservative og arianerne. Men i øyeblikket var det de konservative semi-arianerne som hadde overtaket, og deres ledere, spesielt Basilios av Ancyra, hadde innflytelse hos keiseren og syntes å holde Kirkens fremtid i sine hender.

Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta kompromisset fra Sirmium IV. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.

Synoden i Rimini ble holdt i mai 359, og der deltok mer enn 400 biskoper. Biskopene som møttes i Rimini, avviste Sirmium IV og insisterte på trosbekjennelsen fra Nikea. Men ved et innviklet narrespill klarte den arianske fløyen å få keiseren til å insistere på trosbekjennelsen som var vedtatt i Sirmium («den tredje sirmiske formel»), og han tvang biskopene i Rimini til å undertegne den. De fikk ikke tillatelse til å vende tilbake til sine bispeseter før de underskrev.

Hilarius var fortsatt i eksil i øst, så han og hans asiatiske venner hadde ikke noe med synoden i Rimini å gjøre. Men keiseren ønsket at synoden i Seleukia skulle avgjøre spørsmålet en gang for alle, så han ønsket at så mange biskoper som mulig skulle delta, så Hilarius fikk ordre om å dra til Seleukia for statens regning.2.

Synoden samlet seg i Seleukia i oktober (eller desember?) 359, og det deltok 160 biskoper. Semi-arianerne (homoiousianerne) håpet at Hilarius, som hadde stort ry for sin lærdom og sine dyder, ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og en streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Hans semi-arianske venner hadde rundt tre fjerdedels flertall, mens de få kompromissløse medlemmene av det strengt ortodokse nikenske partiet, alle fra Egypt, og de kompromissløse arianerne til sammen utgjorde en fjerdedel. Synoden vedtok den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Sønnen er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.

I de siste to månedene av 359 fortsatte disputtene om troen. Men keiseren var fast i sin beslutning om å få til et kompromiss om skulle omfatte alle som ikke var ekstreme og samvittighetsfulle arianere, og lederne for homoios-partiet støttet ham dyktig og samvittighetsløst. De forfalsket Rimini-synodens oppfatninger og benektet sin egen arianisme, og Konstantius støttet opp om dem med trusler mot delegasjonen fra Seleukia. Arianerne hadde den fordelen at de hadde keiserens støtte. De fryktet både for Hilarius' økende innflytelse i øst og for en disputas med Saturnin, så de overtalte keiseren til å gjøre slutt på hans eksil. De sa til Konstantius at denne galliske biskopen var en urostifter som sådde misnøye i Østen og som ville være mindre farlig i vest. Keiseren innvilget deres anmodning, og etter at de semi-arianske lederne var avsatt tidlig i 360, ble Hilarius snart etter sendt tilbake til Gallia.

Senere samme år kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».

Men ved Konstantius' død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Etter at Athanasius døde i 373, overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90) føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota).

Mens Lucifer var i eksil, viste han seg så dypt såret av den urett han hadde lidd at han holdt fast ved sitt bitre raseri mot keiseren og mot alle biskoper som falt fra den sanne tro. I flere kampskrifter forsøkte han å angripe sine motstandere i en utrolig overdreven tone, og skriftet De non conveniendo cum haereticis uttrykte det program som han fulgte strengt for sitt eget liv.

Et av hans brev til keiseren var en polemikk mot arianerne med tittelen De non parcendo in Deum delinquentibus (Epistola ad Constantium Imperatorem), og et annet brev, Moriendum esse pro Dei filio (Ad Constantium Imperatorem), er et vitnesbyrd om hans egen beredskap til å lide for sin tro. Disse brevene gjorde da også at han sto i fare for å ende som martyr. De var veltalende forsvar for katolsk ortodoksi, men med en slik overdreven språkbruk at de skjøt langt over mål og skadet den saken den var ment å tjene. En av hans giftigste pamfletter hadde tittelen Pro Sancto Athanasio Ad Constantium Imperatorem, og et annet forsvarsskrift for Athanasius mot keiserdømmet var De regibus apostaticis, som opprinnelig hadde tittelen Quia absentem nemo debet iudicare nec damnare. Lucifer skrøt av sitt verk, mens Konstantius, tyrann som han var, avsto fra videre hevn. Det er også bevart minst to brev som med sikkerhet tilskrives Lucifer.

Da keiser Konstantius II døde i 361, overtok hans fetter Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) som keiser. Han hadde falt fra kristendommen og vendt tilbake til den hedenske tro (derav tilnavnet), og han brydde seg ikke om de ulike kristne fraksjonenes krangler om doktrine. Han ga derfor i 362 alle de forviste biskopene tillatelse til å vende tilbake til sine byer, enten de var arianere eller nikenere eller noen av avskygningene midt imellom. Men Eusebius av Vercelli og Lucifer av Calaris valgte å bli værende i øst en tid for å prøve å gjenskape freden i Kirken ved å tvinge gjennom ortodoksien. Lucifer dro til Antiokia.

Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia) var et av de originale patriarkatene i den tidlige Kirken, og patriarken der presiderte over biskopene i Syria, Palestina, Armenia og Mesopotamia. Men Kirken der var på den tiden dypt splittet av det arianske kjetteri. Den hellige patriark Eustathios (324-30) var en fast motstander av arianismen, og hans motstand mot kjetteriet brakte ham i konflikt med den berømte kirkehistorikeren og biskopen Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som overhodet ikke nevner Eustathios i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Eustathios beskyldte ham for å forvrenge den nikenske trosbekjennelsen.

Dette fremprovoserte en storm blant biskoper som fortsatt støttet arianismen, som da fikk ny støtte fra keiserhoffet, iherdig dyrket av Eusebius. På en synode i Antiokia i 331 ble Eustathios avsatt av det arianske flertallet, som ble ledet av Eusebius av Caesarea og Eusebius av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), etter falske anklager om sabellianisme, ukyskhet, grusomhet og andre forbrytelser. Keiser Konstantin trodde på de skandaløse ryktene om Eustathios, som ble forvist til Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria.

Folket i Antiokia, som elsket og æret sin fromme og lærde patriark, var rasende over behandlingen han fikk og var villige til å gripe til våpen for å forsvare ham. Men Eustathios fikk stagget dem, formante dem til å være trofaste mot den ortodokse tro og dro ydmykt av sted til sitt eksil, fulgt av en stor del av presteskapet. Eusebius av Caesarea ble tilbudt patriarksetet året etter, men han avslo. Eustathios' tilhengere i Antiokia ville ikke følge hans etterfølger som patriark, så de dannet sitt eget lille samfunn, «Eustathianerne». Disse tilhengerne av den nikenske trosbekjennelsen betraktet ham som sin rettmessige biskop til han døde i sitt eksil i Trajanopolis i Trakia (eller i Illyria?) rundt 338 (noen kilder sier rundt 360).

Flere etterfølgende biskoper støttet det arianske kjetteri. Paulinus (330) satt på bispesetet i seks måneder, han var semi-arianer og en venn av Eusebius av Caesarea. Deretter kom Eulalius (331-32), Eufronius (332-33) og Flacillus (333-342). Stefan I (342-44) var arianer og ble avsatt i 344, mens Leontius evnukken (344-58) også var arianer. Den siste av disse patriarkene, Eudoxius (358-59), tidligere biskop av Germanicia Caesarea (Marash – fra 1973 Kahramanmarash – i det sørøstre Tyrkia), ble forvist av en gruppe opprørske arianere til tross for at han selv var semi-arianer. Kort etter bemektiget han seg bispesetet i Konstantinopel. Annanios (359) ble straks avsatt.

I 361 valgte en gruppe arianere og katolikker den hellige Meletius (361-62) til erkebiskop av Antiokia som en kompromisskandidat mellom de to gruppene. Hele hans tyveårige tid på erkebispestolen var preget av arianismen og andre vanskeligheter. Selv om keiser Konstantius II (337-61) godkjente valget, ville ikke eustathianerne anerkjenne ham fordi arianere hadde deltatt i valget av ham, selv om han etter sin bispevielse fra ambo høytidelig proklamerte sin ortodokse tro.

Arianernes håp om at Meletius ville slutte seg til dem, ble gjort til skamme da den pro-arianske keiseren kom til Antiokia. Meletius ble sammen med flere andre prelater pålagt å tolke teksten i Ordspråkene som handler om Guds visdom: «Jeg var den første Herren skapte, hans første verk i fordums tid» (Ordsp 8,22). Først forklarte Georg av Laodicea det på en ariansk måte (de betraktet Sønnen som skapt av Faderen, altså at «det fantes en tid da han ikke var»), så ga Akakios av Caesarea teksten en mening som grenset til det kjetterske, men Meletius utla den i katolsk forstand og knyttet den til Inkarnasjonen.

Dette offentlige vitnesbyrdet gjorde arianerne rasende, og biskop Eudoxius av Konstantinopel overtalte keiseren til å forvise Meletius til Nedre Armenia bare en måned etter at han var innsatt på erkebispesetet. Arianerne ga i stedet bispesetet til arianeren Euzoius (361-78), som den hellige erkebiskop Alexander av Alexandria tidligere hadde utstøtt fra Kirken sammen med erkekjetteren Arius. Dermed startet det som er blitt kjent som Skismaet i Antiokia eller Det meletianske skisma, men som i realiteten startet tretti år tidligere med utvisningen av Eustathios.

Da Eusebius av Vercelli fikk vende tilbake fra sitt eksil, dro han først til Alexandria, hvor han presiderte sammen med Athanasius på en synode sent på våren eller sommeren 362. Denne synoden kalles «bekjennerkonferansen». Fra det eneste bevarte dokumentet synoden vedtok, Tomus ad Antiochenos, ser vi at ved siden av å erklære Den Hellige Ånds guddom og den ortodokse læren om Treenigheten, gikk synoden med på å skjelne mellom de biskopene som støttet homoios av overbevisning og de som hadde undertegnet trosbekjennelsen og som nå angret. Denne siste kategorien av biskoper skulle behandles mildt, og de skulle tilgis etter å ha erklært sin troskap til den nikenske tro. Synoden la derimot strenge straffer på lederne av flere av de arianske fraksjonene. Eusebius fikk i oppdrag av synoden å spre dens beslutninger i dette spørsmålet i vesten.

Lucifer dro til Antiokia, hvor han straks blandet seg inn i de stridighetene som splittet det katolske partiet mellom eustathianere og meletianere. Han avviste enhver omgang med arianske biskoper og var ute av stand til å vise takt, så han irriterte dissenterne i stedet for å behandle dem forsiktig for å vinne dem over. Han viste spesiell strenghet mot de katolikkene som hadde vaklet i sin fastholdelse av den nikenske trosbekjennelsen. Lucifer var ikke villig til å dra til synoden i Alexandria i 362, men sendte to diakoner.

Synoden i Alexandria hadde ønsket at Eusebius skulle forsone Meletius og eustathianerne ved å ordne opp i det som måtte ha vært irregulært ved Meletius' valg til biskop. Etter synoden dro Eusebius derfor til Antiokia for å gjøre et forsøk på å ordne kirkelige problemene der. Men da han kom til Antiokia, fant han at Lucifer av Cagliari hadde komplisert situasjonen ytterligere og forlenget og forbitret splittelsen ved å konsekrere en tredje biskop til setet i Antiokia ved siden av Meletius og arianeren Euzoius, nemlig presten Paulinus (Paulinos) (362-88), den lite representative lederen for de reaksjonære eustathianerne.

Dermed hadde Lucifer uten å vite det forpurret den fredelige løsningen som var planlagt i Alexandria. Lucifer nektet å bøye seg for synodens dekret og protesterte mot lemfeldigheten overfor de frafalne, men angrende biskopene. Han mente det kunne være riktig å tilgi dem, men ikke å la dem fortsette som biskoper, og han gikk så langt som å bannlyse sin tidligere venn Eusebius av Vercelli ved å avbryte kommunionen med ham og med alle dem som i tråd med synoden i Alexandria mottok de tidligere arianske biskopene. Dermed begynte det såkalte «luciferianske» skisma. Eustathianernes stivsinn førte til at det oppsto to fraksjoner blant de ortodokse i Antiokia, det såkalte meletianske skisma, som varte til 410-tallet. I lys av denne utviklingen var ikke Eusebius i stand til å oppnå noe i Antiokia, så han reiste hjem.

En uheldig strid mellom den hellige Athanasius og Meletius i 363 forverret situasjonen, og Athanasius anerkjente Paulinus. Meletius ble forvist igjen i 356-66 og 371-78 av keiser Valens (364-78) mens konflikten mellom de arianske og katolske fraksjonene herjet.

Da Lucifer så at hans ekstreme synspunkter ikke vant noen tilhengere verken i øst eller vest, trakk han seg tilbake til sitt hjemland Sardinia via Napoli og Roma og tok opp sin posisjon som biskop av Cagliari. Helt til sin død avviste han enhver tilnærming til noen som helst kompromissformel på det mest bestemte. Han var kompromissløs og var ikke i stand til å skjelne mellom dem som ikke aksepterte trosbekjennelsen fra Nikea. Alle var like ille i hans øyne, og ingen bortforklaringer av forskjeller eller forsøk på forsoning var tillatt. Han skulle komme til å bli en torn i siden på Athanasius, og han skulle ende sitt liv i et skisma fordi han mente at Den katolske Kirke ikke var tilstrekkelig eksklusiv.

Mens han ennå var i eksil, kom Lucifer med sterk kritikk av den hellige Hilarius av Poitiers' skrift De synodis, som han syntes var altfor mildt i sin omgang med motstanderne av den nikenske trosbekjennelsen. Hilarius hadde forsøkt å vise at forskjellen mellom ortodoks tro og læren til visse heretikere snarere lå i ord enn ideer, og derfor rådet han biskopene i vesten til å være reserverte i sine fordømmelser. Formålet med avhandlingen var å gjenskape freden mellom de stridende partiene og vise en vei til enighet mellom de nær omvendte semi-arianerne og katolikkene.

Hilarius så det som nødvendig å forsvare seg, så han skrev boken «Forsvar til kritikerne av boken om synodene» (Apologetica ad reprehensores libri de synodis responsa). Lucifers protest er gått tapt, og det er bare bevart fragmenter av Hilarius' forsvarsskrift, hvor han var langt mildere i tonen enn det han pleide å være. Han måtte forklare at han ikke hadde ment at de østlige biskopene hadde erklært den sanne tro i Ancyra, og han forsikret sin «herre og bror Lucifer» at han begrepet homoiousion, som ble uskyldig brukt av hans østlige venner, ble brukt av andre i en heretisk betydning. Det er klart at Hilarius fortolker de østlige formuleringene på en måte som ville vært umulig hvis han hadde skrevet De synodis etter synoden i Rimini, men på det tidspunkt han skrev boken, var hans formuleringer ikke bare tilgivelige, men også riktige.3

Lucifer døde rundt 370 (en gang mellom 364 og 375) på Sardinia under keiser Valentinian I (364-75). Han kan ha dødd ekskommunisert, det vil si i skisma, noe som antydes i skriftene til de hellige Ambrosius,4 Augustin og Hieronymus.

Lucifer hadde et stort antall tilhengere, og fra denne gruppen utgikk senere den lille sekten som ble kalt luciferianerne. Deres talsmenn var de to biskopene Gregor av Elvira (Spania) og Heraklidas av Oxyrhynchos (Nedre Egypt) samt Efesius av Roma. Denne gruppen krevde at alle prester som hadde vært innblandet i arianismen, skulle fratas sim verdighet, og at biskoper som anerkjente rettighetene til selv angrende heretikere, skulle ekskommuniseres. Da luciferianerne møtte sterk motstand, fikk to prester fra deres krets, Marcellinus og Faustinus, i 384 i oppdrag å presentere en anmodning til Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) og Vestkeiseren Arkadios (Arcadius) (395-408), den velkjente Libellus precum,5 som presenterte deres klagemål og krevde beskyttelse. Keiseren forbød videre forfølgelse av dem, men bevegelsen mistet snart all betydning og deres skisma ser ikke ut til å ha vart utover den første generasjonen.

På Sardinia æres Lucifer som hellig med minnedag 20. mai.6 Dersom han døde ekskommunisert, i skisma med Kirken, er dette relativt sjelden for en helgen, for å si det forsiktig. Et kapell i katedralen i Cagliari er viet til ham. Det aller meste vi vet om ham og luciferianerne, stammer fra den hellige Hieronymus i hans, polemiske Altercatio Luciferiani et orthodoxi («Krangelen mellom luciferianerne og de ortodokse») (= Dialogus contra Luciferianos),7 samt fra «Sardinias historie» av Giuseppe Manno (1842), spesielt bind seks.

På begynnelsen av 1600-tallet lette den spanske erkebiskopen Francisco Desquivel etter relikviene av martyrer fra Cagliari, og han forsøkte da også å finne Lucifers jordiske rester i området rundt basilikaen San Saturnino. I 1623 fant man en marmorplate med inskripsjonen:

Hic iacet BM Lucif Crus Arcepis Callapitanus Primarius Sardine et Corice.ca fl s r me eclesiae que vixit.annis LXXXI.K.Die XX mai

Det ble også funnet en grav som inneholdt menneskelige knokler og en sliten steinplate med ordene «A. Llucifer Epp». Relikviene ble den 24. juni 1623 overført til Santuario dei Martiri i krypten i katedralen Saint Maria i Cagliari. Kapellet heter i dag San Lucifero og hans relikvier oppbevares under alteret. Marie Josephine Louise av Savoia (1753-1810), prinsesse av Sardinia og av Piemonte og hustru til kong Ludvig XVIII av Frankrike (1814-24), er gravlagt i dette kapellet. Ambrogio Machin, erkebiskop av Cagliari, skrev i 1639 Defensio Sanctitatis beati Luciferi til forsvar for Lucifers hellighet.

Som teolog var Lucifer lite original. Han var en fast tilhenger av homoousianerne og dogmet fra Nikea, men han hadde ingen interesse for spekulativ fordypning, og vel heller ikke evner i den retning. Hans kampskrifter gjenspeiler hans temmelig utilstrekkelige differensieringsevne, og han var ikke i stand til å ta i betraktning de forskjellige retningene innen den komplekse arianismen. En nødvendighet erkjente han likevel; han var overbevist om at i fremtiden måtte Den Hellige Ånds konsubstantialitet sikres og dogmatisk defineres.

Uansett den teologi- og dogmehistoriske dommen over Lucifer er han fortsatt av betydning på to områder: For det første er hans store antall skrifter ytterst viktige for rekonstruksjonen av den latinske bibelteksten før Hieronymus' Vulgata, for det andre utgjør hans bevisste bruk av vulgærlatin en verdifull kilde for utforskningen av det latinske folkespråket.

Se en oversikt over Lucifers samlede verker (Opera Omnia).