Den hellige Majolus (Maiolus, fr: Mayeul, Maieul) ble født ca år 906 i Avignon i Frankrike. Han var arving til store eiendommer ved Riez i Provençe, men var tvunget til å flykte fra de herjende sarasenerne til slektninger i Mâcon, og han var åpenbart tiltenkt høye embeter i Kirken. Han fikk et kannikembete av sin onkel, biskop Berno, som sendte ham til Lyon hvor han studerte filosofi under abbed Antonius av L'Isle Barbe. Da han kom tilbake, fremdeles en ung mann, ble han utnevnt til erkediakon av Mâcon. Kort etter ble han utnevnt til biskop av Besançon. Men for å unnslippe denne uønskede forfremmelsen ble han benediktiner (Ordo Sancti Benedicti - OSB) og trådte inn i klosteret i Cluny, hvor hans far hadde vært en betydelig velgjører.
Klosteret Cluny ved Mâcon i Burgund nordvest for Lyon ble grunnlagt i 910 av Vilhelm av Aquitania og begynte sitt liv som et reformert, men temmelig ukjent kloster. Det fulgte Benedikts regel med en strenghet som var uvanlig på den tiden. Få ville ha spådd dets raske vekst til å bli det viktigste klosteret i Europa. Klosteret ble senteret for reformen og den åndelige fornyelsen av det vestlige munkevesenet på 1000- og 1100-tallet.
Etter hvert ble Majolus både bibliotekar og regnskapsfører, noe som gjorde ham viktig i både studiene, kopieringen av bøker og forvaltningen av eiendommene. Etter at den salige abbed Aymard var blitt blind, valgte han i 954 Majolus til koadjutor eller hjelpeabbed, og ved Aymards død i 965 ble han meget mot sin vilje selv Clunys fjerde abbed.
Majolus var en mann av staselig ytre som skapte respekt og hengivenhet. Han la særlig vekt på nestekjærlighetens betydning og bygde den kirken som senere ble kalt Cluny II. Han var en verdig etterfølger av den hellige Odo, og under hans ledelse fortsatte innflytelsen fra Cluny, snarere ved hjelp og eksempel enn ved å overta andre klostre. Han fikk pavelige privilegier for sitt kloster og reformerte flere andre, blant annet i Ravenna og Pavia. Han gjengrunnla flere klostre i Frankrike, særlig Saint-Bénigne i Dijon. Han forbedret Clunys allerede tette forbindelser til pavedømmet, som betrodde 14 biskoper i Burgund, Provençe og Auvergne en spesiell omsorg for Cluny og dets abbed samt deres datterklostre. Dette innebar også tilbakeføringen av stjålet land til Cluny og å sørge for dets generelle sikkerhet i en tid med uorden og vold og en notorisk svakt sivilt styre.
Hans aristokratiske bakgrunn hjalp ham i forholdet til både kirkelige og verdslige ledere. Keiserne Otto I (962-73) og Otto II (973-83) hadde tiltro til og respekt for Majolus, og han var rådgiver for dem og den hellige keiserinne Adelheid (962-99). En gang bila han en strid mellom Adelheid og hennes sønn Otto II. Otto I betrodde ham klostrene i Tyskland, og han reformerte mange av dem. Otto II og Adelheid gjorde ham i stand til å grunnlegge klostre i Italia, spesielt i Pavia, hvor San Salvatore ble grunnlagt i 971, og han reformerte San Pietro Ciel d'Oro i 983. Otto II ønsket etter mordet på pave Benedikt VI i 974 å stille Majolus opp som kandidat til paveembetet, men den mannen som av forsiktighet og ydmykhet hadde avslått bispeembetet i Besançon, avslo å være kandidat til Romas bispesete. En gang ble Majolus tatt av sarasenere da han krysset St. Bernhard-passet, og brødrene i Cluny måtte ut med tusen pund i sølv for å kjøpe ham fri.
Da Majolus ble gammel, utpekte han i 991 den hellige Odilo til sin koadjutor, det vil si assistent og utpekt etterfølger, og trakk seg tilbake til et liv i kontemplasjon og bot. Han regnes som den mest kontemplative av alle abbedene i Cluny. Resultatene som Odilo og senere den hellige Hugo oppnådde, skyldtes delvis Majolus' eksempel og idealer. Da han etter anmodning fra kong Hugo Capet av Frankrike var på reise til Saint-Denis klosteret i Paris for å reformere det, døde han den 11. mai 994 i klosteret i Souvigny.
Han var den første av Cluny-abbedene som ble gitt tittelen hellig, og ble referert til som helgen i en pavebulle fra pave Gregor V (996-99) allerede få år etter sin død. Hans relikvier ble skrinlagt i 1095 av den salige pave Urban II. Hans minnedag er 11. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Dessverre etterlot han seg ikke noen skrifter.
Da den romerske kalenderen ble reorganisert i 1968, ble det etablert en minnedag den 29. april som en felles minnedag for de syv hellige og salige abbeder som har ledet det innflytelsesrike klosteret Cluny. De har alle fremdeles sine individuelle minnedager i tillegg til denne fellesfesten. De seks andre er: De hellige Berno, Odo, Odilo og Hugo og de salige Aymard og Peter den Ærverdige.