Den hellige Mennas (Menas) ble født i Alexandria i Egypt. Han ble prest og superior ved hospitset St. Samson i Konstantinopel før han tidlig i 536 ble patriark av Konstantinopel. Etter å ha undertegnet en utvidet versjon av pave Hormisdas' Formula ble han konsekrert av den hellige pave Agapetus (535-36), som var i byen på den tiden som utsending fra ostrogoterkongen Theodahad, den siste østgotiske kongen av Italia (534-36), og for å hevde sine primatrettigheter. Slik ble Agapetus den eneste pave i kirkehistorien som har konsekrert en patriark av Konstantinopel.
Mennas satte i gang med å løse problemer som var forårsaket av hans forgjenger Anthimos. Han hadde vært en fordekt monofysitt, tidligere erkebiskop av Trebizond, asket i et av keiserinne Theodoras palasser og en brikke i hennes kirkelige spill. Han ble også brukt og deretter sparket av keiser Justinian (527-65) og gjemt bort av Theodora for å unngå et spesialkonsil som pave Agapetus ønsket for å avgjøre om Anthimos kunne vende tilbake til sitt gamle bispesete.
Agapetus døde i Konstantinopel den 22. april 536, men konsilet møttes likevel den 2. mai under Mennas' presidentskap. Det fordømte og degraderte den klokelig fraværende Anthimos, delvis på grunn av den ukanoniske forflytningen fra et bispesete til et annet og delvis for sine uortodokse synspunkter. Konsilet bannlyste også den moderate monofysitten Severus av Antiokia, som hadde bodd i Konstantinopel på keiserens invitasjon med et svært stort følge av munker som delte hans synspunkter, huset her og der på Theodoras bekostning.
Men keiser Justinian hadde endret mening, trolig fordi, som Agapetus hadde fremholdt, i øyeblikket var det å vinne godt ry i Italia viktigere enn nærtakende monofysitter i øst. Severus og hans tilhengere («severanerne») forlot klokelig Konstantinopel i mars. Pave Agapetus' diakon Pelagius, senere pave Pelagius I (556-61), ble i Konstantinopel som keiserens rådgiver, og det synes som om han hadde mer innflytelse over kirkelige spørsmål enn patriark Mennas.
Mennas måtte også ta seg av flere vanskelige medlemmer av sekter som samlet seg under Origenes' navn, spesielt den palestinske «Lavra-bevegelsen» til munken Sabas fra Kappadokia (d. 532), som i 494 ble arkimandritt for alle eremittene i Palestina, og utbrytergruppen «Nye Lavra». Mennas fikk ordre av Justinian om å skaffe innflytelsesrike signaturer på et nytt anti-origenistisk edikt i form av en teologisk avhandling og et dekret i begynnelsen av 542. Mennas klarte å overtale først presteskapet i Konstantinopel, deretter de andre patriarkene og paven selv til å undertegne ediktet.
Keiser Justinian likte å betrakte seg som teolog samtidig som han engasjerte seg i kirkelige intriger på høyt og lavt nivå. I 544 prøvde han å formildne sine monofysittiske undersåtter ved å utstede et nytt edikt som startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre forlengst avdøde lederne for den antiokiske skole. Det var nestorianeren Theodoros av Mopsuestia († 428 – han døde før Nestorius ble fordømt) og hans skrifter i tillegg til visse skrifter av Theodoretos av Kyrrhos († ca 458) og Ibas av Edessa († 457), tilhengere av «to-natur»-kristologien. Konsilet i Kalkedon hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Han krevde at alle patriarkene, inkludert paven, skulle slutte seg til hans dom.
Mennas av Konstantinopel signerte fordømmelsene under protest, og det samme gjorde de østlige biskopene, med hederlige unntak. Mennas sa at han ville trekke underskriften tilbake hvis biskopen av Roma ikke var enig, noe han for øvrig aldri gjorde. I vest var reaksjonen voldsom, for selv om man var enige i at deler av skriftene var heretiske, betraktet man feilaktig utspillet som et angrep på konsilet i Kalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål.
Pave Vigilius (537-55) var en svak mann, som før han ble pave hadde lovt å støtte monofysittene, innyndet seg hos keiserinne Theodora og erstattet den avsatte hellige paven Sylverius (536-37), som hadde vært goternes valg. Han forviste den gamle paven til Palmaria og tvang frem en gyldig abdikasjon. Men da han var blitt pave, overholdt han ikke alle sine løfter til Theodora, og først sto han imot kravet om å undertegne ediktet. Men Justinian, som anså pavens støtte som vital, fikk ham arrestert av bysantinske tropper den 22. november 545 mens han feiret messe. Etter et lengre opphold på Sicilia fikk keiseren ham brakt til Konstantinopel i januar 547 sammen med flere italienske biskoper.
En tid holdt Vigilius fast ved sin motstand, og han ekskommuniserte patriark Mennas for å ha skrevet under fordømmelsen. Patriarken ekskommuniserte straks paven til gjengjeld. Men gradvis ble pavens motstand slitt ned av keiserens besluttsomhet. Gjennom vekselvise gunstbevisninger, trusler og direkte mishandling ga Vigilius etter, og i juni 547 gjenopptok han kommunion med Mennas. I hemmelighet lovte han Justinian og Theodora at han ville fordømme de tre kapitlene.
Påskeaften den 11. april 548 sluttet Vigilius seg til fordømmelsen av de tre kapitlene i sitt skriv Iudicatum («dom»), men under forutsetning av fastholdelsen av beslutningene i Kalkedon (salva in omnibus reverentia synodi Chalcedonensis). Dette ble betraktet som forræderi i vesten, og fremprovoserte en voldsom indignasjon. En synode av afrikanske biskoper ekskommuniserte Vigilius i 550, og han selv måtte ekskommunisere medlemmer i sitt eget følge.
Krisen ble til slutt så stor at keiseren og paven ble enige om at den måtte løses av et konsil. Vigilius fikk tillatelse til å trekke tilbake Iudicatum, men var tvunget til å gi Justinian en privat, men skriftlig forsikring om at han ville gjøre alt som sto i hans makt for å få gjennom fordømmelsen av kapitlene. I juli 551 ga imidlertid keiseren, som var rasende over forsinkelser og bearbeidet av sin teologiske rådgiver Askidas, ut et nytt edikt som fordømte de tre kapitlene.
Dette ble for mye for paven, som forlangte at ediktet skulle trekkes tilbake. Han ekskommuniserte Askidas, og sammen med sitt presteskap søkte han tilflukt i en kirke. Etter at keiserens politi hadde angrepet ham fysisk ved alteret, returnerte han med fritt leide til sitt losji. Men siden han ble behandlet som en fange, flyktet han den 23. desember på nytt ut av vinduet, ned et tau og over Bosporos. Han tok passende nok tilflukt i konsil-kirken i Kalkedon. Her publiserte han en encyklika, hvor han forsøkte å rettferdiggjøre sin oppførsel og avsatte Askidas. Han ekskommuniserte også igjen patriark Mennas og de andre som hadde underskrevet dekretet. Mennas forsikret da paven at han ikke hadde avveket fra vedtakene i Kalkedon.
I juni 552 hadde det blitt snekret sammen en slags forsoning, men til tross for Vigilius' krav om at det planlagte konsilet skulle holdes på Sicilia eller i Italia, innkalte keiseren det til Konstantinopel den 5. mai 553. Det 5. økumeniske konsil i Konstantinopel (II) samlet 165 deltakere, og det holdt 8 sesjoner mellom 5. mai og 2. juni 553. Til tross for sterkt press nektet paven å delta, på grunn av den helt utilfredsstillende representasjon fra vesten. I stedet ga han den 14. mai, assistert av sin diakon Pelagius, ut et kompromissforslag, Constitutum (I), hvor han fordømte 60 teser tillagt Theodoros av Mopsuestia, men ikke ham selv, og han avslo også å fordømme Theodoretos og Ibas.
Det var et dyktig manifest, men Justinian avviste det. I stedet ydmyket han Vigilius på konsilets 7. sesjon den 26. mai, ved å avsløre hans hemmelige korrespondanse der paven fordømte de tre kapitlene eller lovte å fordømme dem. Deretter beordret keiseren at pavens navn skulle strykes fra diptykene, men han gjorde det klart at han avbrøt kommunion med paven personlig, ikke med Den hellige Stol. Konsilet fordømte de tre kapitlene i sin 8. sesjon.
Konsilet hadde vist seg føyelig, og nå gjensto det bare for Justinian å bringe Vigilius på linje med hans politikk. Pavens nære rådgivere, inkludert diakonen Pelagius, var kastet i fengsel, gjenstridige latinske biskoper ble avsatt og forvist, og paven selv ble satt i streng husarrest, isolert og syk. Nå brøt hans vilje sammen for godt, og den svake og vankelmodige paven, som ikke var klar for et martyrium, kapitulerte etter seks måneder. Den 8. desember 553 skrev han til den nye patriarken Eutykios og trakk tilbake sitt tidligere forsvar for de tre kapitlene. (Han viste til Augustins Retractationes som presedens). Han tilsto at Gud hadde åpnet hans øyne, og han var nå enig i at kapitlene fortjente full fordømmelse.
Men selv dette ble ikke ansett for å være tilstrekkelig, så den 23. februar 554 ga han ut sitt Constitutum (II). Her fordømte han på nytt de tre kapitlene og stilte seg fullstendig bak konsilet. Bannet ble nå trukket tilbake, og Vigilius ble satt fri. Han fikk også tillatelse til å vende tilbake til Roma, hvor hans nærvær ble forlangt. Imidlertid ble han enda et år i Konstantinopel. Justinian belønnet nå pavens lojalitet ved å utstede den såkalte «Pragmatiske sanksjon» av 13. august 554. Her gjorde keiseren det klart at han aktet å etablere et ordinært imperiestyre i Italia, som ble fravristet ostrogoterne («østgoterne») for godt i 553, men han garanterte også Kirken viktige rettigheter og privilegier. Den pragmatiske sanksjonen ga pavene en god del verdslig makt i Roma. Nedbrutt og foraktet forlot Vigilius våren 555 Konstantinopel. Men underveis til Roma døde han den 7. juni 555 i Syrakus på Sicilia. Hans kapitulasjon er blitt kalt den største ydmykelsen i pavedømmets historie.
Mennas levde ikke lenge nok til å oppleve konsilet. Han døde den 24. august 552, etter at Justinian hadde tvunget ham til å be Vigilius om unnskyldning som en slags trøst til den beseirede paven. Han døde altså i full kommunion med biskopen av Roma. Pave Gregor I den Store (590-604) erklærte at konsilet i 553 var gyldig. Menas minnedag er 25. august og hans navn står i Martyrologium Romanum.