Den hellige Mochoemoc av Leigh (~554-~656)

Mochoemoc ble oppfostret og utdannet av sin tante Ita. Denne bemerkelsesverdige abbedissen av Killeedy, som også ble kalt «Munsters St. Brigida», var fostermor til flere irske helgener og rangeres bare etter Brigida blant Erins kvinnelige helgener. Senere ble han munk i Bangor i grevskapet Down i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå tilhører Storbritannia, under den hellige Comgall av Bangor (Comhghall) (ca 516-ca 602). Comgall presteviet ham og sendte ham for å grunnlegge et kloster i Arderin (irsk: Ard Éireann, «Irlands høyde»), et fjell på grensen mellom grevskapene Laois og Offaly i provinsen Leinster i det østlige Irland.

Deretter blir Mochoemoc sagt å ha vendt tilbake til Ossory, og på veien grunnla han kirken i Anatrim (Eanach Troim) i sognet Offerlane i grevskapet Laois, før han ga den fra seg til sin navnebror og trolige dublett, den hellige Caemen av Anatrim (Coemen, Coemhan, Cymmun, Caomhán) (d. ca 600). Den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1658) forteller i (Acta Sanctorum Hiberniae):

St. Pulcherius kom sammen med sine munker til et sted ved navn Enachtruim (Enach-Truim), som er i Slieve Bloom [(irsk: Sliabh Bladhma), en mindre fjellkjede] i grevskapet Laois, og begynte å bygge en kirke der. Men en viss verdsligsinnet mann kom til ham og sa: «Ikke arbeid her forgjeves, for dette stedet vil ikke bli ditt». St. Pulcherius svarte ham med å si: «Nå skal jeg bli værende her inntil en som tar tak i min hånd, skal gripe meg og utvise meg med makt». Da tok den andre tak i den hellige mannens hånd med den intensjon å tvinge ham bort. Da han gjorde det, sa St. Pulcherius til ham: «Med hvilket navn kalles du, mann?» Han svarte: «Mitt navn er Bronach» (som på latin er det samme som tristis). Den hellige mannen svarte: «Du har et passende navn, for du skal være trist nå og alltid heretter. Nå vil du og din generasjon i henhold til Guds vilje bli utvist av høvdingen for dette distriktet, men jeg skal være på dette stedet inntil en Guds mann ved navn Coemhan skal komme til meg; til ham vil jeg overlate dette stedet, han skal få sitt etternavn fra det, og her skal hans oppstandelse skje».

Da mannen hørte denne profetien, og klar over sin skyldighet overfor sin høvding, trakk han seg tilbake i sinne, og uten anger over den fornærmelsen han hadde gitt [helgenen], og deretter skjedde alt med ham slik den hellige mannen hadde forutsagt. Og da St. Coemhan dit til St. Pulcherius, forlot sistnevnte stedet til fordel for den andre, og han ble værende der i stor hellighet til sin død, mens St. Pulcherius fortsatte til distriktet Munster.

Til slutt grunnla Mochoemoc rundt 590 klosteret i Leigh (Liathmor, Liath-mor, Liath Mór Mo Chóemóc, Liath-Mochoemoc, Liath-Mochaomhog, Liathmore-Mochoemóg, Liath Mochaomhóg; nå Leamakevoge). Liath Mór Mo-Chaomhóg betyr ifølge A Dictionary of British Place-Names «det store grå stedet til min lille Kevin». Klosteret lå i sognet Twomileborris (Two-Mile-Borris) i baroniet Eliogarty i grevskapet Tipperary i provinsen Munster. Der ble han abbed, og denne grunnleggelsen var den viktigste bedriften i hans liv. Rundt dette klosteret vokste det siden frem en stor by. Dagens landsby Twomileborris ligger to irske miles fra Leamakevoge (Leighmore). Flere strukturer fra 1000- til 1400-tallet kan fortsatt ses i Leamakevoge.

Mochoemoc ble regnet som en betydelig nok helgen til å få sin egen biografi, som er bevart i en latinsk versjon fra 1100- eller 1200-tallet og en tilsynelatende irsk oversettelse. Mochoemocs biografi har tiltrukket seg lite oppmerksomhet, kanskje på grunn av den relativt uviktige statusen til hans kirke i Leigh, og en kommentator avviser den som «åpenbart sen og hovedsakelig oppdiktet». Dette var en dom som kunne felles over det store flertallet av irske helgeners biografier, uten at det reduserer deres betydning som historiske dokumenter. Mochoemocs biografi venter på en kritisk utgave, men vi kan slå fast at den inneholder mange hint til en annen kilde enn i hans egen kirke i Leigh. Den viktigste blant disse er den ærbødige holdningen helgenen viser overfor den hellige biskop Colman av Derrymore (500-t), som hadde sin kirke i Longfordpass (Doire Mór). Den lå i Mag Airb (Magh Airbh) (Arvicampus), som ellers var navnet på den cisterciensiske grunnleggelsen i Kilcooly. Mellom Leigh og Longfordpass i sognet Kilcooly var det ifølge biografien litt mer enn fire miles (6 ½ kilometer).

At det fantes en cisterciensisk kilde for Mochoemocs biografi, indikeres også av flere andre assosiasjoner som var etablert av helgenens biograf. Blant disse var hans gjenoppvekking av en død mann i Inishlounaght (Inis Leamhnachta) nær Clonmel, sete for det cisterciensiske huset de Surio, som var grunnlagt allerede i 1148. Helgenen er også brakt på et besøk til sin «disippel», den hellige Colman av Connahy, under aliaset Mochoime (Mochuma), en hypokoristisk form (gr: hypokoristikos; ὑποκoριστικος; det vil si kjælenavn) av Colum eller Colman. Colman av Connahy var skytshelgen for kirken og sognet Grangemaccomb i baroniet Fassadinin (Fassadining) i grevskapet Kilkenny, som var en del av eiendommen til cistercienserklosteret Jerpoint. Selv om Kilcooly selv var en eldre grunnleggelse, ble det et datterhus under Jerpoint i 1184. I følge med Mochoemoc på besøket til Mochoime var den hellige Fechin av Fore (Féichín) (d. 665), ellers best kjent som skytshelgen for benediktinerklosteret i Fore.

Blant andre helgener som nevnes i Mochoemocs biografi, var Fachanan av Ross (Fachtna av Rosscarbery) (500-t) – Ross Carbery var sete for et benediktinerkloster, og i nærheten lå cistercienserklosteret Abbeymahon – Molua av Killaloe og Kyle (Clonfertmulloe) (554-608), de hellige Dagan av Ennereilly (Daghán), Finbarr av Cork (Fionnbharr) (ca 560-ca 610), Luchtighern av Tomfinlough (Luichtighern av Ennistymon), Fursey av Lagny (Fursa, Fursae, Fursu, Fulsey) (d. ca 648) og Lactan av Freshford (Lactain, Laichtín) (d. 672). Historien om sistnevntes grunnleggelse i Freshford (Achadh Úr) fortelles også. Mot slutten av biografien fremstilles den hellige Cronan av Clashmore (Crónán) (d. 631), grunnleggeren av Clashmore (Glais Mhór) nær Lismore, under aliaset Cuan Cearr, som i likhet med Crónán har den hypokoristiske formen Mochua.

Dagan av Ennereilly beskrives som en disippel eller elev av Mochoemoc, og det samme gjør en hellig Cuanchear, som vi vet svært lite om. Mochoemoc skal ha vekket opp Cuanchear fra de døde, og deretter ga han ham ordre om å grunnlegge det berømte klosteret Glaismhor nær elven Blackwater i baroniene Decies i grevskapet Waterford i provinsen Munster i det sørlige Irland. Mochoemoc var den ene store helgenen fra det gamle kongeriket Éle (Éile, Éli), vanligvis anglifisert til Ely, nord i provinsen Munster. Den andre var den hellige Cronan av Roscrea (Crónán moccu Éile) (d. ca 626), som grunnla Roscrea (Ros Cré), det største klosteret i kongeriket Éle.

Som en indikasjon på Mochoemocs vedvarende poularitet ble hans genealogi lagt til et manuskript skrevet på tidlig på 1400-tallet for James Butler, kjent som «Den hvite jarlen» (The White Earl), og hans navn opptrer også blant dem som er nevnt som voktere i den såkalte Lorica av den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97). Sammen med den hellige Jarlath av Tuam (Iarlaith, Iarlaithe) (d. ca 550), den hellige cruimhthear (presbyter) Fraoch av Cloone og den hellige Caillin av Fenagh (Caillín, Caillén) (600-t), ble han hyllet som ardnaomh (hovedhelgen) for slekten Conmaicne (Conmhaicne) i Connacht som angivelig skyldte ham tributt. Et sted kalt Cros Mochaomhóg i sognet Cong i grevskapet Mayo kan ha navn etter denne helgenen.

Andre kilder forteller Mochoemoc ba for sjelen til Ronan, en høvding i folket Ele (Durlas Eile eller Thurles) og anbefalte andre om å gjøre det samme. All annen informasjon om Mochoemoc er legender. Følgende utdrag fra J.G. O’Sheas bok A Legendary History demonstrerer hans krefter:

Da kongen av Cashel våget å argumentere mot den hellige abbeden Mochaomhog, tok en gammel mann kongen ved hånden den første natten etter disputten og ledet ham til den nordlige bymuren. Der åpnet han kongens øyne, og han så alle de mannlige irske helgenene i hvite gevanter, med den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) i spissen. De var der for å beskytte Mochaomhog, og de fylte hele sletten Femyn. Den andre natten kom mannen igjen og tok kongen til den søndre muren, og der så han den ærerike hvitkledde hærskaren av Irlands jomfruer, ledet av den hellige Brigida av Irland (ca 452-525). De hadde også kommet for å forsvare Mochaomhog, og de fylte hele sletten Monael.

Historien om Lirs barn (The Children of Lir) er en av de best kjente fablene i Irland. Originaltittelen på irsk er Clann Lir eller Leannaí Lir. Lir er egentlig genitivformen av Lear, men på engelsk brukes oftest formen Lir som farens navn. Historien om Lirs barn er basert på en legende som nådde Irland fra Britannia eller Frankrike på slutten av middelalderen.

Fabelen forteller om Tuatha Dé Danann‎ (Danus’ eller Danas folk), et mytisk folk i Irland som har blitt beskrevet som «prototypen på de underjordiske, eller selve alvefolket». Etter at de var bekjempet av det gæliske folket, trakk de seg tilbake til sine underjordiske hjem, gjemt bort i landskapet. En av deres ledere var Bodb Derg (Bodhbh Dearg), som bodde i varden på fjellet Slievenamon i grevskapet Tipperary i provinsen Munster i det sørlige Irland. En annen av deres adelsmenn var Lir, som bodde i palasset som ble kalt Sídh Fionnachaidh (varden på Deadman’s Hill) i grevskapet Armagh i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå tilhører Storbritannia. Riksmøtet for hele Tuatha Dé valgte Bodb Derg til sin nye konge, noe Lir ble fornærmet over, ettersom han selv ønsket denne æren.

For å skape forsoning tilbød Bodb at Lir kunne gifte seg med en av hans fosterdøtre, Aobh (Aoibh). Hun fødte ham to sett tvillinger, først sønnen Aodh og datteren Fionnuala (Fionnghuala) og deretter sønnene Fiachra og Conn. Men under fødselen av de siste to, døde moren. Lir var svært oppbrakt over tapet av sin vakre og snille hustru, så Bodb ga ham Aobhs søster Aoife som ny hustru. Hun ble barnas stemor. Først elsket hun dem høyt, men etter en tid ble hun sjalu på dem fordi hun så hvor høyt faren elsket dem. Derfor begynte hun å legge planer om å skade dem. En dag tok hun dem med på en reise, og til Lir sa hun at hun tok dem med for å besøke Bodb. Det ville være en direkte rute sørover i landet, men hun tok en lang omvei.

I 300 år ble de fire svanene værende ved Lough Derravaragh, hvor de ble besøkt i dyp smerte av Lir og andre medlemmer av Tuatha Dé. De pleide å snakke med disse besøkende om dagen og synge vakker musikk for dem om natten. Etter 300 år fløy de bort og slo seg ned ved Moyle-stredet, den trangeste delen av North Channel mellom Nord-Irland og Skottland. Der ble de værende i nye 300 år i kulde og elendighet før de fløy til Erris i grevskapet Mayo i provinsen Connacht i det vestlige Irland, hvor de tilbrakte nye 300 år og gjennomled om mulig enda verre sorger. Etter at denne perioden var over, returnerte de til sitt gamle hjem i Sídh Fionnachaidh i grevskapet Armagh. Deres far var selvsagt for lengst død etter 900 år, og stedet var avfolket og tomt. I hele denne tiden hadde Fionnuala oppmuntret og trøstet sine brødre slik en mor ville ha gjort med sine barn. Fulle av sorg dro de tilbake vestover og landet på Inishglora (Inis Gluaire), en øy i Erris-bukten.

Men ikke lenge etter giftet kong Lairgnéan av Connacht seg med Deoch, datter av kongen av Munster. Da hun hørte om de tre vakre svanene i det vestre Connacht, ønsket Deoch seg dem som bryllupsgave, og Lairgnéan kom for å angripe klosteret og fange dem. Men nå var deres periode med forheksing endelig over, og da kongen la hånd på dem, ble sølvlenkene brutt og svanene forvandlet til fire hvithårete oldinger. Mochoemoc døpte dem og de døde fredelig. De ble gravlagt sammen av helgenen, som sårt savnet sine kjære venner.

En annen versjon av legenden forteller at da kongen forlot klosteret med svanene, begynte kirkeklokkene å ringe, noe som brøt fortryllelsen. Før de døde, ble hver enkelt døpt og deretter gravlagt sammen i én grav, stående med Fionnuala i midten, Fiacre og Conn på hver sin side av henne og Aodh foran henne. En alternativ slutt sier at de fire svanene led ved de tre innsjøene i 900 år, og deretter hørte de kirkeklokken. Da de kom til land, ble de funnet av en prest. Svanene ba ham om å gjøre dem om til mennesker igjen, noe han gjorde. Men ettersom de var over 900 år gamle, døde de og levde lykkelige i himmelen sammen med sin mor og sin far.

Mochoemoc døde rundt 656 og hans minnedag er 13. mars i Félire Óengusso. Annalistene krediterte ham med å ha nådd den bibelske alder av over 400 år. Det synes sannsynlig at Mochoemoc kult i likhet med Itas skyldtes mye Corco Óche, som ble fordrevet av Uí Chonaill. Mochoemoc knyttes ofte til Mo Lua fra Corco Óche. Mochoemocs festdag er 13. mars, som to ganger ble brukt som referansepunkt for samleren av Ulster-annalene. Den fant sin vei både under aliasene Mochomogus og Kevoca til karteusermunken Herman Grevens versjon av Usuards martyrologium, kompilert i Köln sent på 1400-tallet. Mochoemoc ble også minnet den 13. mars i Kilnamanagh i baroniet Bear i grevskapet Cork. Skulle hans festdag falle i fastetiden, som den regelmessig ville gjøre, var det garantert at det ville følge et «år med stormer». Helgenens hode utgjorde etter alminnelig oppfatning en del av hellige Adomnán av Ionas (Adhamhnán) (ca 624-704) relikvar.

Navnet Mochaomhóg er en hypokoristisk form utledet fra caomh (tiltalende, vakker). Ifølge listen over homonyme helgener ble navnet båret av 21 helgener, mange av dem var bedre kjent under diminutivformen Caomhán. Navneformen Kevoga, med feminin endelse, ble lånt fra Aberdeen-breviaret som hadde transformert helgenen til en fiktiv kvinne, den skotske hellige jomfruen Kevoca, titularhelgen for kirken i Quivox. Den angivelige jomfruen Kennoch, som nevnes av kilden Attwater/Cumming, er i virkeligheten Mochoemoc. Den hellige Kennocha er imidlertid en helt annen – hun levde på 1000-tallet.

Mochoemoc er fortsatt en betydelig skikkelse i området rundt landsbyen Two-Mile-Borris. Den første nasjonale skolen der valgte 13. mars, hans festdag, i 1996 som sin offisielle åpningsdag. Den nye skolen ble omdøpt til Scoil Mochaomhog Naofa til hans ære.