| Den hellige Nilus av Rossano (~910-1004) |
Den hellige Nilus (Neilos; it: Nilo) ble født som Nikolas (it: Nicola) rundt 910 i Rusianon (nå Rossano) i provinsen Cosenza i regionen Calabria i Sør-Italia. Han kom fra den greske familien Malina som hadde slått seg ned der. Familien var åpenbart av en viss betydning, siden sønnen lærte å lese og skrive og ble fortrolig med Bibelen og de palestinske munkefedrene. Fortsatt står familieslottet Malina, som familien har sitt navn fra, ved elven Otturi.
Denne delen av Calabria hadde forblitt bysantinsk gjennom omveltningene på 800-tallet. Området var gresk, og dette ble bare forsterket da grekerne som flyktet fra de arabiske invasjonene, kom strømmende til fra Sicilia. Men da Nilus ble født, hadde området av administrative årsaker blitt gjenforent med resten av regionen, som frem til da hadde vært i langobardenes hender. Rossano lå akkurat der hvor de to kulturene møttes, og Nilus, som behersket både latin og gresk like godt, tjente hele sitt liv som en bro mellom dem.
I tråd med tidens skikk konsekrert til kirkelig tjeneste som kleriker i kirken som var viet til Guds Mor i Rossano, hvor han gikk på den tilknyttede skolen. Senere mottok han tonsuren og den lavere vielsen til lektor. Hans disippel og første biograf Bartolomeus sier at han overgikk alle sine samtidige i lærdom, og han ble en fremragende kalligraf (håndskriftekspert) og hymnograf (hymnedikter). Foreldrene døde tidlig, og Nikolas ble oppdratt av en eldre søster. Det virket som om han var tiltrukket av et asketisk liv som eremitt.
Som ung mann ble Nikolas tjenestemann ved skattekontoret i hjembyen. Man nå var han blitt uansvarlig og bare lunken i sin holdning til religionen. Uten forvarsel flyttet han sammen med en ung kvinne av lavere byrd enn ham selv, fascinert av hennes skjønnhet. Hun var trolig aldri hans hustru, men de fikk en datter sammen.
Deretter er historikerne uenige om hva som skjedd. En versjon sier at Mikael i 940, før han var tretti år, mistet både sin elskerinne og deres datter, trolig i en epidemi, og han selv ble alvorlig syk. Det doble tapet tvang ham til å ta et oppgjør med seg selv, og han gjennomgikk en dyptgående omvendelse og ble munk.
En annen versjon sier at han hele tiden hadde en lengsel etter å bli eremitt og munk. Etter å ha sørget for sin lille familie økonomisk, dro han til Mercurion, som er et område i Calabria, nær Basilicata og Lucania på grensen mellom bysantinsk og langobardisk område. Der ble han munk i et gresk kloster, som det fantes ganske mange av i Sør-Italia på den tiden.
Men det gikk ikke lang tid fra Nilus ankom til det kom et truende brev fra områdets guvernør som truet med de strengeste straffer til det klosteret hvor han oppholdt seg dersom han ikke ble sendt tilbake til Rossano. Bak disse truslene sto trolig de kirkelige myndighetene i Rossano som ikke ønsket at en ung mann av slike uvanlige kvaliteter skulle slippe unna. Superioren i klosteret bestemte seg da straks for å sende Nilus til et kloster på langobardisk område, hvor bysantinernes trusler ikke hadde noen virkning.
Han ble sendt til klosteret San Nazario i Lucania i fyrstedømmet Salerno, og få dager etter sin ankomst fikk han avlegge sine høytidelige klosterløfter der. Han tok ordensnavnet Nilus (Neilos) etter den hellige Nilus av Sinai (d. ca 430), som var keiserlig tjenestemann, gift og med to sønner, som midt i livet fikk en voldsom lengsel etter å trekke seg tilbake fra verden. Etter avtale med sin hustru trakk han seg tilbake sammen med en av sine sønner, og de ble begge munker i et kloster på Sinaifjellet. I lang tid ble denne Nilus feilaktig identifisert med den samtidige hellige Nilus den Eldre (d. ca 430), en munk og skribent fra Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), og dermed beskrives han som en venn av den hellige Johannes Krysostomos og senere biskop av Ancyra. Men det er litt uklart hvem av dem som var en venn av Johannes Krysostomos.
Etter førti dager bestemte Nilus seg for å vende tilbake til sitt tidligere kloster, overbevist om at prefekten nå hadde ham fullstendig. Fra 940 til 943 var Nilus åndelig «lærling» hos den hellige Fantinus. I Nilus' biografi får vi en rekke opplysninger om Fantinus. De var knyttet hverandre med bånd som lignet dem mellom de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus eller de hellige Basilios den Store og Gregor av Nazianz. I 943 bestemte Nilus seg for å trekke seg tilbake til en hule i nærheten, hvor det var et alter viet til erkeengelen Mikael.
En gang følte Fantinus på seg at Nilus var rammet av en alvorlig halssykdom, så han dro til hans hule for å besøke ham og overtale ham til å bli med til klosteret for å gjennomgå den nødvendige behandlingen. En annen gang var Nilus alvorlig plaget etter slag han hadde fått av demoner og hadde blitt lammet i høyre side. Han ble da invitert av Fantinus til å lese under den nattlige vigilien før festen for Peter og Paulus den lovprisningen som var skrevet til deres ære av den hellige Johannes av Damaskus (ca 657-ca 749). Under lesningen forsvant lammelsen gradvis inntil den var helt forsvunnet.
En dag fortalte Fantinus Nilus om en visjon han hadde hatt. Han hadde sett klosteret i ruiner og forvandlet til en «svinsk stall», brent ned av flammer og med sine bøker kastet i vannet. I denne visjonen fikk den hellige et glimt av klosterets fremtidige skjebne, ikke bare ødeleggelsen etter angrep fra sarasenerne, men også dets generelle forfall i dyder og avslappet disiplin (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Senere kom sarasenerne virkelig og angrep klosteret og ødela det.
Nilus bodde deretter i flere av de greske klostrene, både som eremitt (eneboer) og cenobitt (munk som lever i fellesskap). Blant hans samtidige og nær samtidige i disse klostrene var det flere fra Sicilia som hadde flyktet fra de invaderende araberne, blant dem det hellige ekteparet Kristoforos og Kale og deres hellige sønner Sabas («den Yngre») og Makarios av Collesano. Andre var de hellige Leo Lukas av Corleone og Vitalis av Castronuovo, og blant abbedene var de hellige Fantinus den Store, Johannes Teologen og Zacharias av Mercurion, kalt «Angelico».
Etter noen år begynte det å samle seg disipler rundt ham. Rundt 952/53 begynte sarasenerne å true området, og da bestemte Nilus og hans disipler seg for å bosette seg på land Nilus eide i utkanten av Rossano, nær San Demétrio Corone ved et oratorium (kapell) viet til de hellige 300-tallsmartyrene Hadrian og Natalia av Nikomedia. Der bygde Nilus i 953 det lille klosteret Sant'Adriano, hvor han selv ble abbed.
Nilus hadde en sterk følelse for de lojalitetsbåndene som bandt ham til familien, sine lærere og sine første disipler, og han skulle bli i Sant'Adriano i nesten tretti år. Som abbed ble han berømt for sin askese og sin hellighet, men også for sine kunnskaper i gresk og latinsk litteratur og for sin komposisjon av hymner. Folk kom fra hele regionen for å søke hans råd. Han synes å ha ment at antallet som ville bli frelst, var svært lite, et syn til og med hans samtidig fant ekstremt. På den andre side mente han ikke at det monastiske liv var den eneste vei til frelse, og han var ikke slepphendt med å gi monastisk status til mektige legmenn. Han sa til en adelsmann som ønsket å slutte seg til klosteret som et tegn på bot: «Dine dåpsløfter er helt tilstrekkelig og du trenger ikke avlegge klosterløfter. De er ikke nødvendige for å gjøre bot, det som trengs, er bare en oppriktig beslutning om å endre din levemåte».
I 970 var hans ry nådd helt til Konstantinopel da innbyggerne der skulle velge ny biskop. Men Nilus hadde avlagt løfte om aldri å akseptere noen slik verdighet, så han gjemte seg i skogene rundt klosteret inntil delegasjonen ga opp, reiste hjem og fant en annen kandidat som var villig til å påta seg embetet.
Gjennom det meste av Nilus' liv var både sarasenere fra Sicilia og leiesoldater en stadig trussel for freden (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Sammen med sine medbrødre ble Nilus utsatt for skremmende episoder under de stadig hyppigere sarasenerangrepene på Sør-Italia, og situasjonen ble så ille at han i 981 flyktet for de sarasenske hærene med sin kommunitet av seksti munker og dro nordover til Montecassino, hvor de ble ønsket varmt velkommen av en av den hellige Benedikts etterfølgere som abbed.
Nilus og hans kommunitet nøt godt av munkenes gjestfrihet og sang den greske liturgien i klosterkirken inntil de flyttet til det tomme klosteret i Vallelucio i \Terra di Lavoro, som de fikk av Montecassinos abbed Aligern (949-86). Nilus' klostre var ikke av den cenobittiske typen som var vanlig i vesten. Selv foretrakk han ensomheten fremfor fellesliv, og hans munker levde som eremitter ved siden av hverandre i henhold til den østlige modellen. Det fantes ikke en enkelt regel, og Nilus, som levde av å kopiere manuskripter, dro ofte av sted alene for å faste og be.
I 993 kom det en tolv år gammel gutt til Vallelucio. Han var født som Basilios i Rossano, men han tok navnet Bartolomeus da Nilus tok ham opp i kommuniteten. Han utviklet seg på forbløffende kort tid til en fremragende kalligraf (håndskriftekspert) og hymnograf (hymnedikter) i likhet med sin læremester. Han skulle senere etterfølge Nilus som abbed som den hellige Bartolomeus av Grottaferrata (d. 1055), og skrive hans biografi.
Kommuniteten levde i Vallelucio i femten år til 994, da Nilus var 84 år gammel. Men da flyttet de, for Aligerns etterfølger som abbed av Montecassino, Mansone, hadde sammen med sin kommunitet forlatt den primitive observans av regelen og dermed gitt et dårlig eksempel for Nilus' munker. Derfor flyttet de til Serperi nær Gaeta, et sted nær sjøen som var øde og fattigslig. Der levde de i enkle hytter rundt kapellet slik som i de gamle lavraene.
I 998 fikk Nilus anledning til å vise sin tolerante og medfølende side. Keiser Otto III (983-1002) kom da til Roma for å utvise motpaven Johannes XVI (Johannes Filagathos) (997-98), som hadde vært erkebiskop av Piacenza og italiensk kansler for keiseren. Romerne hadde satt ham opp som motpave mot den tyske paven Gregor V (996-99). Filagathos var også fra Calabria og Rossano, og Nilus hadde i et kritisk brev sommeren 997 forsøkt å få ham bort fra den katastrofale og ukristelige veien han hadde slått inn på. Nå reiste Nilus til Roma for å prøve å få keiser og pave til å gå med på en human behandling av den falne motpaven. Paven og keiseren lot Nilus legge frem sitt syn, men det ser ikke ut til at de brydde seg, og han klarte ikke å hindre den grusomme og ydmykende behandlingen av den gamle mannen.
Med samtykke fra keiser Otto III og pave Gregor V ble Filagathos blindet og grusomt lemlestet ved å få nese, tunge og ører kuttet av. Deretter ble han ført rundt i byen, sittende bak frem på et esel. Senere, sannsynligvis i mai 998, presiderte Gregor over en formell rettssak mot ham, og han ble fordømt, avsatt, degradert fra prestestanden og rituelt avkledd sine pontifikale klær. Til slutt ble den nedbrutte og ydmykede mannen stengt inne i et romersk kloster, hvor han av og til ble tillatt å motta besøk og hvor han holdt seg i live til 1001.
Abbed Nilus ble rasende og forlot byen samme dag, mens han lyste forbannelser over både Otto og Gregor. Han forutsa pavens snarlige død – og Gregor døde da også uventet den 18. februar 999. En prelat ble da sendt for å forklare Nilus hvorfor behandlingen av motpaven var nødvendig, men abbeden var så rasende at han lot som han sov for å slippe å snakke med utsendingen. En tid senere, i 999, var keiser Otto III freidig nok til å besøke Nilus i Serperi etter en valfart til helligdommen for erkeengelen Mikael i Gargano, og han ble forbløffet over munkenes primitive leveforhold. Han tilbød dem da en ny eiendom i sitt eget rike hvor et nytt kloster kunne bygges, og han lovte å utruste det. Men Nilus nektet å ta imot, og da keiseren ba ham om i alle fall å akseptere noe, svarte abbeden: «Det eneste jeg ber om fra deg, er at du redder din sjel. Du er nok keiser, men du må også dø og avlegge regnskap for ditt liv hos Gud, akkurat som alle andre». En annen versjon sier at Nilus aksepterte en pose med penger fra keiseren.
I 1004 dro Nilus av sted for å visitere et kloster sør for Tusculum, en by utenfor Roma, ved det nåværende Frascati, men han ble syk i Albanerhøydene. Mens han ventet på å komme seg tilstrekkelig til å fortsette reisen, sier tradisjonen at Jomfru Maria viste seg for ham i en visjon og forsikret om at dette skulle bli kommunitetens permanente hjem. Nilus sørget deretter for at grev Gregorio av Tusculum ga ham landrettighetene til åssiden under Monte Cavo, atten kilometer fra Roma, og sendte bud på sine munker. Planene ble laget, men før byggingen av klosteret var ferdig, døde Nilus den 27. desember 1004 i klosteret St. Agatha ved Tusculum, 94 år gammel, men han regnes som det nye klosterets grunnlegger og første abbed.
Dette ble det berømte klosteret Grottaferrata i Albanerhøydene, og i tusen år har dette klosteret av bysantinsk ritus blomstret og vært et sted for hellighet og lærdom. Tidligere var det viet til produksjonen av manuskripter, men nå arbeider munkene med å bevare disse manuskriptene ved bruk av de mest moderne vitenskapelige teknikker. Noen av Nilus' egne manuskripter er også bevart. Det var hans tredje etterfølger, den hellige Bartolomeus (d. 1055), som etablerte klosteret på en fast og varig basis og ledet det i rundt førti år.
Nilus ble gravlagt i Grottaferrata, og han har fortsatt en levende kult i Sør-Italia, hvor han spesielt anropes mot epilepsi. Han æres som helgen av både den katolske og den ortodokse kirke. Hans minnedag er 26. september og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han kalles noen ganger Nilus den Yngre for å skjelne ham fra Nilus den Eldre av Ancyra. Hans disippel Bartolomeus ble gravlagt ved siden av ham, men på 1300-tallet forsvant de to legemene på mystisk vis og har aldri blitt funnet igjen.