Skytshelgen mot tannverk, bruddskader, lammelse og galskap
Den hellige Osmund (Osmer) var normanner, født i Séez i Normandie. Han var sønn av grev Henrik av Séez og fulgte Vilhelm Erobreren til England i 1066. Her ble han kongelig kapellan, før han ble forfremmet til kansler i 1072. I dette embetet skrev han kongelige brev og dokumenter ved siden av å skaffe seg nyttig erfaring i administrasjon.
I 1078 etterfulgte han Herman som biskop av Salisbury. Dette bispedømmet hadde blitt dannet ved å slå sammen Sherborne og Ramsbury og skapte det nye sentret ved Old Sarum, hvor katedralen ble bygd innenfor samme murer som det normanniske kongeslottet. Osmund fullførte og vigslet denne katedralen, og grunnla et domkapittel med sin egen konstitusjon, som senere ble modell for andre engelske katedraler.
Osmund fikk tidligere æren for å ha samlet og arrangert Sarum-ritusen, en lokal variant av den romerske latinske ritus, men dette skjedde sannsynligvis senere. Sarum-ritusen ble svært utbredt i middelalderens England og ble brukt i de fleste bispedømmer i England, Wales og Irland til reformasjonen; den fikk sin endelige form under Richard le Poore, biskop av Salisbury 1198-1228.
Osmund elsket å administrere, men også sine bøker. Han likte å kopiere dem selv og binde dem inn med sine egne hender. I følge Vilhelm av Malmesbury hadde han også andre kvaliteter, som renhet og lærdom, strenghet både overfor seg selv og andre og en prisverdig mangel på gjerrighet og ambisjoner. Vilhelm var også takknemlig for Osmunds godkjennelse av kulten for St. Aldhelm, den angelsaksiske abbed av Malmesbury og biskop av Sherborne. Osmund foretok translasjonen av hans relikvier i 1078. Denne hendelsen markerer slutten på den perioden hvor den hellige Aldhelm i likhet med andre angelsaksiske helgener hadde vært under angrep fra normannerne og erkebiskop Lanfranc, som satte spørsmålstegn ved deres hellighet. Osmund ble kreditert en biografi om Aldhelm, som imidlertid ikke er bevart.
Osmunds forfremmelse til biskop kom ikke i veien for hans deltakelse i den kongelige administrasjon. Han tok beviselig del i forberedelsene til Vilhelm Erobrerens Domesday Book, men hans bidrag er vanskelig å identifisere nøyaktig. Noen tillegger ham den viktige oversikten i Grantham, som inkluderte det meste av Danelagen sammen med Lancashire og Westmoreland. Han var til stede på konsilet i Sarum, hvor resultatet av Domesday-undersøkelsen ble presentert for kong Vilhelm i april 1086.
Osmund var en moderasjonens mann. Mot slutten av sitt liv forsøkte han å holde en midtkurs i bråket mellom kong Vilhelm II og den hellige Anselm. Men han var med på å innstevne Vilhelm av St. Calais, biskop av Durham, til kongen i 1088, og få år senere var han til stede på konsilet i Rockingham i 1095, på kongens side. For dette ba han imidlertid om og mottok tilgivelse fra Anselm, som senere konsulterte ham i 1097.
Osmund døde den 4. desember 1099 i Old Sarum og ble gravlagt i sin katedral der. Hans messekåpe og stav var blant skattene der i 1222. Men i 1226 hans legeme og dets grav ble overført til den nye katedralen i Salisbury. I 1228 tillot pave Gregor IX at det ble igangsatt innledende undersøkelser av hans liv og mirakler med tanke på en helligkåring. Men prosessen trakk i langdrag, og den skulle bli en av de lengste og dyreste i middelalderens England. Nye forsøk på å oppnå kanonisering ble gjort i 1387 og 1406. I 1412 tok biskop Robert Hammalm av Salisbury opp saken med vanlig energi, og i 1416 ga hans kanniker en tiendedel av sin inntekt i sju år for dette formålet. Nye anmodninger ble gjort, støttet av Henrik V og Henrik VI, nye kommisjoner undersøkte flere mirakler, og til slutt ble han kanonisert av pave Callistus III i 1456. Bevarte regnskaper og kvitteringer viser at den kostet den store sum av £731 og 13sh. Dette var den siste engelske kanonisering inntil 1935 (de hellige John Fisher og Thomas More).
Et nytt gravmæle ble satt opp i the Lady Chapel i Salisbury-katedralen i 1457, og i likhet med den opprinnelige graven er deler av den bevart. Mirakler i forbindelse med Osmund førte til at han ble påkalt mot tannverk, bruddskader, lammelse og galskap. Tre gamle og noen få moderne kirker er viet til ham. Hans minnedag er 4. desember, mens translasjonsfesten feires 16. juli.