Den hellige Anselm (it: Anselmo; lat: Anselmus) ble født rundt 1033 i Aosta i regionen Valle d'Aosta i Nord-Italia på grensen til Burgund. Han var sønn av Gundulf (Gandlug), en ødeland av en mektig lombardisk adelsmann, som var svært streng og ikke tålte motstand. Moren Ermenberga kom fra en gammel burgundisk familie. Hun ga sønnen en from oppdragelse, og den preget ham for resten av livet. Etter hennes død ble Anselms forhold til faren svært dårlig. Han gjorde som femtenåring et første forsøk på å slutte seg til benediktinerklosteret i Aosta, men det ble stoppet av abbeden, som fryktet for farens motstand. Resultatet var at Anselm i flere år kastet seg ut i en rastløs ungdomstid med et verdslig og udisiplinert liv. Men virkelighetsflukten lyktes ikke, hans lengsel etter et dypere åndelig liv lot seg ikke undertrykke.
Anselm forlot hjemmet i 1056 og dro sammen med en tjener til Burgund for å studere og bo hos sin mors familie. Der fikk han høre om benediktinerklosteret Bec i Seinedalen i Normandie og prioren der, den salige italieneren Lanfranc, som var betraktet som den fremste lærer på sin tid og hadde gjort Bec til en av de mest berømte skoler i Vest-Europa. Abbed i Bec var grunnleggeren, den salige Herluin. Anselm flyttet i 1059 til Normandie, hvor han ble en venn av Lanfranc og sekulær student hos ham. Etter mye nøling trådte han i 1060 inn i klosteret som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Lanfranc skulle komme til å inneha erkebispesetet i Canterbury før ham selv (1070-89).
Avgjørelsen om å tre inn i klosteret var ikke lett for Anselm. Han var tiltrukket av det monastiske liv i Cluny i Burgund, men undret på om livsstilen der ville tillate ham å utvikle sin store interesse for studier. Men samtidig, hvis han sluttet seg til kommuniteten i Bec, ville han bli overskygget av Lanfranc, og det appellerte ikke til ham, for han hadde ambisjoner om å skape seg et navn – han var «ennå ikke temmet», som han senere formulerte det. Kanskje han skulle vende tilbake til Aosta og ta opp sin arv, ettersom faren var død, eller kanskje han til og med skulle bli eremitt. Til slutt fulgte han den lokale biskopens råd om å underkaste seg Lanfrancs åndelige styre.
Anselm studerte den hellige Augustin i ti år, men i den første tiden skrev han ingenting som er bevart. Han ble klosterets prior i 1063, etter at Lanfranc var blitt utnevnt til abbed i klosteret St. Stefan i Caen. Selv om mange av de eldre munkene motsatte seg utnevnelsen av en så ung mann (30 år) som hadde vært munk i så kort tid, ble de snart vunnet av Anselms fasthet kombinert med hans mildhet. Han viet spesiell oppmerksomhet til opplæringen av unge munker, og han skapte en gruppe munker som skulle komme til å fylle viktige poster på ulike steder mens de fortsatte å være hengiven mot Anselm.
Fra denne tiden stammer hans bønner, meditasjoner og De Grammatico. Han skrev også Monologion (1077), hvor han ga metafysiske bevis på Guds eksistens og natur, og Proslogion (1078), som har vært berømte i århundrer på grunn av sine «ontologiske» bevis på Guds eksistens; det viser Anselms originalitet og forberedte veien for hans senere teologiske verk. Hans argumenter har alltid siden vært et viktig element i teologisk og filosofisk debatt. Hans verk influerte store tenkere i senere tider, blant dem den salige Johannes Duns Scotus, Descartes og Hegel.
I løpet av sine tretti år som prior og abbed skrev Anselm mange av sine innflytelsesrike filosofiske og teologiske verker, som er karakterisert av en fornuftsbegrunnet argumentasjon som har gitt ham tilnavnet «skolastikkens far» (eller forløper), men hans intellektuelle strenghet ble mildnet av hans følsomme sinn og sjenerøse hjerte. Han sa: «Jeg ønsker å forstå noe av den sannheten som mitt hjerte tror på og elsker. Jeg søker dermed ikke å forstå for å tro, men jeg tror for at jeg skal kunne forstå» (Credo ut intelligam). Et av hans andre uttrykk var Fides quaerens intellectum, «Troen søker forståelsen». Andre av hans verker er De fide Trinitatis, De conceptu virginali, De veritate og Liber apologeticus pro insipiente. Mange hendelser som er kjent fra hans liv, vitner like mye som hans skrifter om det tiltrekkende ved hans karakter.
I 1078 døde Becs grunnlegger Herluin, og den 26. august 1078 ble Anselm enstemmig valgt av de andre munkene til ny abbed, ettersom han var klosterets ledende teologiske kraft og hans følsomme, intuitive sinn passet munkene bra. Stillingen som abbed gjorde at han nødvendigvis ble involvert i verdslige og kirkelige saker i Normandie og det anglo-normanniske England, hvor franskmenn systematisk var plassert i alle viktige stillinger i landet etter normannernes invasjon i 1066. Abbeder av viktige klostre var stormenn med betydelige eiendommer og stor innflytelse. Anselm måtte forsvare og om mulig utvide disse eiendommene og klosterets privilegier, delta ved hertugens hoff, opptre som politisk rådgiver og være til stede ved synoder og konsiler. Anselm var suksessrik på alle disse feltene, og i hans tid som abbed økte Becs posisjon.
Anselm fremmet fremfor alt klosterskolen, hvor han innførte nye undervisningsmetoder, som gjennom klok mildhet utelukket enhver tvang. I hans 15 år som abbed trådte ikke mindre enn 180 munker inn i klosteret. Ved siden av omsorgen for munkene ble han også igjen nært knyttet til Lanfranc, som siden 1070 hadde vært erkebiskop av Canterbury. På et av hans besøk konsulterte Lanfranc Anselm om den hellige Alphegus av Canterbury. Lanfranc gikk mot hans kult, spesielt som martyr, siden han ikke hadde dødd for sin tros skyld. Men Anselm svarte at Alphegus var en martyr for rettferdigheten, slik som Johannes Døperen var en martyr for sannheten, og etter hvert godkjente Lanfranc kulten. Som abbed besøkte Anselm ofte England for å inspisere eiendommer som klosteret hadde der, og dette brakte ham i kontakt med engelske kirkelige saker. I tillegg gjorde hans vennlighet at han fikk mange engelske tilhengere. Kong Vilhelm I Erobreren (1066-87) ga ham et charter som bekreftet alle klosterets eiendommer og rettigheter i England. Vilhelm sendte også bud etter Anselm for å besøke ham på dødsleiet.
Ved Lanfrancs død i 1089 ønsket presteskapet i England at Anselm skulle bli hans etterfølger, men den nye kongen Vilhelm II Rufus (= den røde) (1087-1100) holdt erkebispesetet vakant i fire år, for selv å få hånd om inntektene, og i Kirken i England hersket anarkistiske tilstander. Anselm var ikke i England i denne perioden, men i september 1092 reiste han dit og ble hyllet som ny erkebiskop av det engelske presteskapet. Anselm flyktet unna en slik akklamasjon og tok seg av sin ordens saker – han var i England for å grunnlegge klosteret i Chester under Bec. Men i 1093 ble kong Vilhelm Rufus alvorlig syk, og han fryktet for sitt liv. Da bestemte han seg for å vise større fromhet. Han lovte at i fremtiden skulle han styre etter loven, og han gikk med på å utnevne Anselm til erkebiskop av Canterbury.
Da Anselm prøvde å vende tilbake til Frankrike, ble han stanset etter kongens ordre og forelagt utnevnelsen til erkebiskop. Anselm viste til sin alder, dårlige helse og uskikkethet til å ta seg av politiske saker, men han ble tatt med til kongens sykeseng i Gloucester, hvor biskopene og andre som var til stede, tvang bispestaven inn i hans hånd og bar ham av gårde til kirken, hvor de sang Te Deum. Da aksepterte den motvillige Anselm utnevnelsen. Dette var den 6. mars 1093. Noen forskere mener at Anselm hadde vært favorittkandidat til erkebispestolen siden Lanfrancs død og at mange av kongens rådgivere hadde presset på for å få ham utnevnt, og at Anselm må ha visst om dette da han reiste til England høsten 1092, og at han allerede da var blitt overbevist om at det var Guds vilje at han skulle bli erkebiskop. Derfor var han villig til å akseptere valget, ikke av personlige ambisjoner men i lydighet mot Guds vilje. Han ble konsekrert den 4. desember 1093.
Men kongen ble frisk, og da var alle løfter glemt, og heretter var erkebiskopens offentlige liv nesten helt behersket av uenighet med kong Vilhelm II og senere med hans sønn og etterfølger Henrik I (1100-35) om forholdet mellom Kirken og staten, representert ved kongen. Blant prinsippspørsmålene var Kirkens rett til å velge biskoper uten innblanding fra kongemakten, samme strid som noen år tidligere hadde rast mellom den tyske keiser Henrik IV (1056-1106) og den hellige pave Gregor VII (1073-85) og som i 1077 endte med den verdslige makts ydmykende Canossagang. Anselm hadde ikke sittet lenge i stolen før kongen, som tok sikte på å vriste hertugdømmet Normandie ut av sin bror Roberts hender, begynte å samle inn midler for dette formålet.
Kongen skulle ha betaling for utnevnelsen av Anselm til erkebiskop. Han var ikke fornøyd med Anselms tilbud om 500 mark, men krevde 1000 mark. Anselm nektet bestemt. Han var absolutt lydig mot det han så som Guds og Kirkens sak, mens han var helt uten sympati med en verden av politikk og kompromisser. Som abbed av Bec hadde han allerede anerkjent den salige Urban II (1088-99) som pave, og som erkebiskop av Canterbury nektet han å anerkjenne motpaven Klemens (III) (1080-1100), som Vilhelm først støttet. Da Anselm forberedte seg på å reise til Roma for å motta palliet av paven, erkebiskopenes verdighetstegn, møtte han motstand fra kongen. Kongen inngikk et kompromiss ved å sende en legat til Roma for å hente palliet.
I tillegg nølte Anselm ikke med på det mest bestemte å anmode kongen om å fylle vakante abbedstoler og å godkjenne innkallelsen av synoder som skulle slå ned på misbruk blant prester og legfolk. Den rasende kongen svarte at hans klostre like lite skulle fratvinges ham som hans krone, og fra det øyeblikket bestemte han seg for å få Anselm fjernet fra erkebispestolen. Han lyktes å få flere biskoper over på sin side, men da han påbød baronene å slutte seg til ham mot erkebiskopen, han ble møtt med blankt avslag. Et forsøk på å overtale pave Urban II til å avsette Anselm var like virkningsløst. Den samme pavelige legaten, biskop Walter av Albano, som kom for å fortelle Vilhelm Rufus at hans anmodning ikke kunne innvilges, brakte med palliet til Anselm, som igjen gjorde erkebiskopens stilling uangripelig. Men da kongen prøvde å tildele Anselm palliet personlig, nektet erkebiskopen, men i en høytidelig seremoni den 10. juni 1095 ble det lagt på alteret i Canterbury av legaten, og deretter aksepterte Anselm det og tok det på seg.
Da Anselm fant at kongen var fast bestemt på å undertrykke kirken ved enhver anledning dersom presteskapet ikke lystret hans vilje, ba han om tillatelse til å forlate landet for å konsultere Den hellige Stol. To ganger fikk han avslag, men til slutt sa kongen at han kunne reise om han ville, men da ville hans eiendommer bli beslaglagt og han ville aldri få tillatelse til å vende tilbake. Ikke desto mindre dro Anselm fra Canterbury i oktober 1097.
Først dro han til Cluny for å rådføre seg med den hellige Hugo av Cluny, og deretter dro han til Lyon. Derfra skrev han brev til paven, hvor han mente at han bedre kunne tjene Gud som privatperson, og ba paven frita ham fra embetet. Deretter reiste han til Roma for å legge frem sin sak for paven. Urban avslo anmodningen om å få gå av og forsikret ham om sin beskyttelse. Han skrev også til den engelske kongen for å kreve at Anselm fikk tilbake sine rettigheter og eiendommer, og han truet med ekskommunikasjon hvis ikke dette skjedde. Det var likevel klart at Anselm ikke kunne vende tilbake til England i øyeblikket, så han fikk lov til å reise fra Roma til et kloster i Campania av helsemessige årsaker.
Det var mens erkebiskopen bodde der at han fullførte sin berømte bok Cur Deus Homo? («Hvorfor ble Gud menneske?»), som han hadde skrevet det meste av i England. Det er et av de mest kjente verk om Guds forsoning med verden, og der ville han forsøke å forklare hvorfor Gud hadde måttet bli menneske i Jesus. Han skrev at hvis Gud bare hadde tilgitt menneskenes synder uten videre, ville hans nåde kommet i konflikt med kravet om rettferdighet. For å forene nåde og rettferdighet var det nødvendig med et offer som var større enn menneskenes ulydighet. Bare Gud kunne gjøre et slikt offer, men bare menneskene burde gjøre det. Derfor var det Gud i et menneskes skikkelse som kunne og skulle gjøre dette offeret, som Jesus gjorde på korset.
Anselm deltok også på konsilet i Bari i Italia i 1098 og medvirket til å fjerne tvilen hos de greske biskoper i Sør-Italia om at Den hellige Ånd utgår fra både Faderen og Sønnen (Filioque-striden). Konsilet fordømte deretter kongen av England for hans simoni, hans undertrykkelse av Kirken, hans forfølgelse av Anselm og hans personlige lastefullhet. En høytidelig bannlysning ble bare hindret av erkebiskopen bønnfallelser, som overtalte pave Urban til å begrense seg til en trussel om ekskommunikasjon. På et konsil i Roma året etter sluttet Anselm helhjertet seg til det gregorianske synet på det ulovlige i leginvestitur.
Den 2. august 1100 ble kong Vilhelm II Rufus myrdet under en jakt – ingen vet fortsett hvem som avfyrte den dødelige pilen og på oppdrag av hvem. Han ble fraktet til Westminster og gravlagt der. Hans sønn Henrik I overtok kronen, og han inviterte Anselm tilbake som erkebiskop. Den 23. september samme år kom Anselm tilbake til England, til stor glede for konge og folk. Anselm oppmuntret kongen til å gifte seg med Edith, de saksiske kongenes arving, og han ryddet av veien de siste hindrene. Han forsvarte også kongen mot normanniske adelsmenn. Men harmonien varte ikke lenge. Det oppsto vanskeligheter da Henrik I ville at Anselm skulle gjeninnsettes av ham selv og avlegge den tradisjonelle troskapseden for sitt sete. Dette var i strid med bestemmelsene fra synoden i Roma i 1099, hvor Anselm selv hadde deltatt, som hadde forbudt leginvestitur av biskoper og abbeder, og erkebiskopen nektet.
Kontroversene om investitur i middelalderen var komplekse. Det grunnleggende dreide seg om legmenns tildeling av symbolene på det kirkelige embete, som stav og ring, til prelater. I datidens føydalsamfunn ble dette vanligvis etterfulgt av prelatens troskapsed til legmannen. Men for å reformere Kirken og fri biskopene fra legmenns kontroll, ønsket reformpavene å stanse denne praksisen. Kongene og fyrstene argumenterte på sin side med at biskoper og abbeder ofte var store landeiere og i praksis lite forskjellige fra lege magnater i den makten de utøvde. Det var essensielt for en hersker å være sikker på deres troskap og å ha i det minste noe kontroll over deres utnevnelse.
Anselm ser ikke ut til å ha motsatt seg leginvestitur i prinsippet, og han hadde ikke noen innvendinger mot praksisen under Vilhelm Rufus. Han prøvde til og med å overtale den nye paven Paschalis II (1099-1118) til å gjøre et unntak for England. Men paven sto fast på at det ikke skulle være noen unntak fra det generelle forbudet mot leginvestitur, og insisterte på at dekretene fra Roma-synoden i 1099 skulle settes ut i livet. Da hadde Anselm ikke annet valg enn å gå inn for det samme, siden han på konsilet personlig hadde samtykket i dekretene – å gjøre noe annet, ville forårsaket stor skandale. Anselm var ikke stivnakket eller ubøyelig ved å støtte paven mot kongen, han mente oppriktig at hans samvittighet ikke ga ham noe alternativ.
For sin del mente kongen at han ikke kunne gi opp forfedrenes skikker uten å miste sin autoritet, og dessuten var disse skikkene tillatt av Anselm under Vilhelm Rufus og av Anselms store lærer og forgjenger i Canterbury, Lanfranc, under kong Vilhelm I Erobreren (1066-87). Kongen sa at han ikke kunne tillate noen i sitt kongerike som «ikke er min mann». Men på den tiden var det stor frykt for en truende invasjon av England fra hertug Robert av Normandie, som mange av baronene ikke var uvillig til å støtte. Henrik var ivrig etter å få Kirken på sin side, så han avla rause løfter om fremtidig lydighet mot Den hellige Stol, og trakk tilbake sitt krav om at Anselm skulle avlegge troskapseden. Erkebiskopen gjorde sitt ytterste for å hindre et opprør og ledet personlig tropper til Pevensey for å møte en mulig normannisk invasjon.
Henrik kunne i stor grad takke Anselm for at han beholdt kronen, men så snart trusselen om invasjon var avverget, var igjen alle løfter glemt. Henrik fornyet sitt krav på rett til investitur, mens erkebiskopen på sin side absolutt avslo å konsekrere biskoper som var utnevnt av kongen dersom de ikke var kanonisk valgt. Striden vokste for hver dag på grunn av både erkebiskopens og kongens uforsonlighet. Anselm ble i 1103 overtalt til å reise til Roma for personlig å legge saken frem for paven. Samtidig sendte Henrik en legat for å legge frem sitt syn på saken. Anselms forsøk på å overtale pave Paschalis II til et kompromiss, var mislykket. Etter nøye vurdering bekreftet paven sin forgjengers avgjørelser.
Henrik sendte da beskjed til Anselm og forbød ham å returnere hvis han fortsatt var like gjenstridig, og han erklærte at hans eiendommer var konfiskert. Fra desember 1103 til august 1106 oppholdt Anselm seg igjen i eksil i Roma. Både kongen og erkebiskopen brukte denne tiden til å fremme sin sak, og Anselms dyktige bruk av propaganda stemmer dårlig med bildet av ham som en tilbaketrukket munk og ineffektiv administrator. Rykter om at Anselm var klar til å ekskommunisere kongen, synes å ha skremt Henrik, og på et møte i Bec i Normandie i 1106/07 kom det til en slags forsoning, etter at pave Paschalis II anbefalte at Anselm modifiserte noen av sine tidligere standpunkter.
Pavens kompromissforslag, ble vedtatt på et kongelig konsil i London i august 1107. Det ga Kirken rett til investitur med stav og ring, symbolene på åndelig jurisdiksjon. Kongen ga avkall på investitur til bispedømmer og abbedier, men beholdt med erkebiskopens og pavens samtykke retten til å motta en vasall-ed fra biskopene for deres verdslige besittelser før konsekrasjonen. Dette kompromisset ble senere brukt som modell for å bilegge lignende disputter i andre land, for eksempel konkordatet i Worms i 1122 mellom keiser Henrik V (1106-25) og pave Callistus II (1119-24). Men kompromisset ga i praksis kongen uforminsket kontroll over bispevalgene.
Imidlertid var det kongen som hadde gitt etter mer enn erkebiskopen, så Anselms retur til England skjedde i triumf. Han fikk også fra både pave og konge en bekreftelse av Canterburys makt og privilegier som primatsete, og ved slutten av hans episkopat hadde Canterburys prestisje nådd en topp som var ukjent under forgjengeren Lanfranc, inkludert en anerkjennelse av dets jurisdiksjon over Kirken i Wales. Både Wales, Irland og Skottland (med viktige unntak) anerkjente Canterburys primat, mens York også måtte akseptere en pavelig avgjørelse som støttet Anselm og Canterbury.
Fra 1007 til sin død ble Anselm i England, hvor han og kongen nå samarbeidet i en vennlig atmosfære. Avtalen fra 1107 ble lojalt fulgt av kong Henrik, som nå aktet erkebiskopen høyt. Han stolte på ham i den grad at han til og med utnevnte Anselm til sin sønns verge og regent mens han selv besøkte Normandie en gang i 1108. Som hyrde oppmuntret Anselm til prestevielse av innfødte engelskmenn. Han holdt flere konsiler hvor han blant andre ting påla en strengere overholdelse av klerikalt sølibat, blant annet en synode i London i 1108. Disse dekretene ble helhjertet støttet av Henriks kongelige autoritet. På et nasjonalt konsil Anselm hadde holdt i Westminster i 1102, primært for å avgjøre kirkelige spørsmål, støttet han den hellige Wulfstan i hans motstand mot slaveri, og konsilet vedtok å forby praksisen med å selge mennesker som kveg.
Anselm gjeninnførte også festene for noen engelske helgener som hans forgjenger Lanfranc hadde avskaffet, blant andre den hellige Dunstan av Canterbury. Han etablerte også det nye bispesetet Ely. Selv om han ikke utmerket seg for sine politiske evner og han kanskje ikke likte å være administrator, men straks han var overbevist om at det var Guds vilje for ham, aksepterte han rollen, både som abbed av Bec og erkebiskop av Canterbury, og utførte den svært effektivt for Kirkens beste.
Anselms helse hadde lenge vært dårlig. Etter langvarig sykdom døde den 75-årige erkebiskopen den 21. april 1109 blant munkene i Canterbury og ble gravlagt i katedralen der.
Anselm var heldig med sin biograf, sin egen sekretær Eadmer av Canterbury (av Christ Church), som skrev en varm og personlig biografi, Vita Anselmi, som ble banebrytende på det biografiske felt og er vår hovedkilde for Anselms tidlige liv. Hans kult vokste langsomt. Den hellige Thomas Becket av Canterbury ba om Anselms kanonisering i Tours i 1163, men pave Alexander III (1159-81) henviste saken til et provinskonsil. Ingen formelle vedtak fra denne er bevart, men en kalender i Canterbury rundt 1165 er det første kjente bevis for to fester for Anselm, en av dem en translasjon. Men hans kult ble snart overskygget av Thomas Beckets, og i tillegg syntes noen av hans arbeider å miste sin popularitet på 1200-tallet, selv om interessen våknet igjen på 1300- og 1400-tallet. Flere kilder skriver at han ble helligkåret i 1494 av den berømte Borgia-paven Alexander VI. Hans skrin i Canterbury ble ødelagt under reformasjonen av kong Henrik VIII (1509-47). Tradisjonen hevder at Jomfru Maria viste seg for Anselm.
Dante nevner ham i «Paradiset» (canto xii) blant åndene av lys og styrke i Solens sfære, sammen med den hellige Johannes Krysostomos. Anselms navn dukker opp i Martyrologium Romanum i 1568, trolig på grunn av hans kult i Flandern. Først den 3. februar 1720 ble han definitivt helligkåret idet han ble ført inn blant kirkelærerne av pave Klemens XI (1700-21), som den viktigste kristne forfatter mellom de hellige Augustin av Hippo og Thomas Aquinas. I vårt århundre (1931) ble også den hellige Albert den Store opphøyd til kirkelærer på samme måte uten å være formelt helligkåret på forhånd.
Anselms festdag er 21. april, mens hans translasjonsfest i Canterbury er 7. april. I gamle nordiske kalendere var han oppført under 5. juli. I kunsten fremstilles han som en erkebiskop eller benediktinermunk (abbed) med bok eller skrivetavle, som formaner en misdeder eller har en visjon av Maria. Hans attributt er et skip, som representerer Kirkens åndelige uavhengighet.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Green 2, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, britannia.com, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1998-02-19