Den hellige Pafnutios (lat: Paphnutius; ru: Pafnutij; Пафнутий) levde i Russland og ble munk i Huleklosteret i Kiev, i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina.
Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.
Pafnutios ble rekluser (eremitt) i De fjerne hulene. Han hadde «tårenes nådegave», som den hellige Johannes Klimakos (ca 569-ca 649) i sitt hovedverk «Stigen til Paradis» (gr: Klimax tu paradeísu; lat: Scala Paradisi) (trinn 6:1) sier at innledes med en bevissthet om døden. For verdslige mennesker kan denne bevisstheten føre til frykt og fortvilelse, men for Pafnutios førte den til konstant bønn og vokting av sitt sinn. Ved å huske dødstimen og Guds dom, var Pafnutios i stand til å fri seg selv fra verdslige distraksjoner og lidenskaper gjennom bønn, anger og faste, og dette i sin tur førte til tårer.
Hans minnedag er 15. februar. I tillegg feires han den 28. august, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De fjerne hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».