Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Han banket på døren til den hellige Antonius den Stores celle i den tebanske ørkenen. Antonius sa: Hva vil du?» Paulus: «Å bli en munk». Antonius: «Det er helt umulig for deg, en mann på seksti. Vær fornøyd med livet som en arbeider, og lovpris Gud». Paulus: «Alt hva du lærer meg, vil jeg gjøre». Antonius: «Hvis det er munk du vil bli, så gå til et cenobium. Jeg lever her alene og spiser bare en gang hver femte dag».

Med dette lukket Antonius døren, og Paulus ble værende på utsiden. På den fjerde dagen fryktet Antonius at Paulus ville dø, så han tok ham inn. Han satte ham til å arbeide med å veve et tau av palmeblader, fikk ham til å gjøre om det han hadde gjort og gjøre det igjen. Da det ble kveld, spurte han ham om han var klar for å spise. Han svarte: «Jeg gjør det som Antonius liker». Antonius tok frem noen skorper, tok en selv og ga den gamle mannen tre. Så fulgte en lang bordbønn som besto av en salme som ble gjentatt tolv ganger og like mange bønner. Da de begge hadde spist en skorpe, ble Paulus bedt om å ta enda en. Paulus: «Hvis du gjør det, gjør jeg det, hvis du ikke gjør det, gjør heller ikke jeg det». Antonius: «Jeg er en munk, og en er nok for meg». Paulus: «Da er det nok for meg også, for jeg skal bli munk».

Paulus døde rundt 339. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 7. mars, mens de ortodokse minnes ham den 4. oktober. Han nevnes av Rufinus i Historia Monachorum in Aegypto, 31 og av den monastiske historikeren Palladius (ca 365-425), fra 400 biskop av Helenopolis og forfatter av Historia Lausiaca om det tidligste munkevesenet, i De Vitis Patrum 8,28, og han skrev at han hadde hørt historien fra menn som hadde kjent Antonius. Fortellingen om Paulus er, uansett sannhetsgehalt, svært karakteristisk for den tidlige perioden i munkevesenet i Egypts ørkener. Den hellige Johannes Klimakos (ca 569-ca 649), abbed av St Katarinaklosteret på Sinai, skrev «Den tre ganger velsignede Paulus den enkle var et klart eksempel for oss, for han var rettesnor og symbol for en velsignet enkelhet» («Stigen til Paradis» 24,30).

Historien om Paulus hos Rufinus er når det gjelder vesentlige fakta, i stor grad den samme som hos Palladius, men atmosfæren er forskjellig. Hos Palladius lever Antonius helt alene, mens hos Rufinus er han en slags abbed for eremitter. Hos Palladius er han motvillig til å akseptere Paulus, mens han hos Rufinus inviterer ham til å bli munk. Hos Palladius er Antonius’ formål å vise Paulus nøyaktig det en eremitts liv virkelig var, mens han hos Rufinus utsetter ham for temmelig konvensjonelle typer tester som enhver abbed kunne la enhver postulant gjennomgå. Forskjellen synes å være at Palladius åpenbart legger historien til tiden før Antonius begynte å ha disipler, mens Rufinus legger historien til tiden etter at Antonius begynte å motta disipler.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Benedictines, Delaney, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, oca.org, stantony.com.au - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. mars 2015