| Den salige Peter Kibe Kasui, statue |
Den salige Peter Kibe (Petro Kibé) ble født en gang i 1587 i Kibe nær Urabe i Kunisaki i Bungo på øya Kyushu i Japan (nå Kibe Kunimi i den lille byen Kunisaki i prefekturet Ōita). Han nedstammet fra japanske sjømenn, og hans foreldre Romano og Maria var ivrige første generasjons kristne konvertitter. Kristendommen hadde kommet til Japan i 1549, da den hellige jesuittmisjonæren Frans Xavier (1506-52) gikk i land på øya Kyushu. Peter ble født samme år som militærdiktatoren Toyotomi Hideyoshi (1536-98), bedre kjent som Taikosama, som var kongelig regent (shogun) med residens i Osaka, av meget kompliserte politiske grunner utstedte et edikt den 25. juli 1587 som ga utenlandske misjonærer ordre om å forlate landet innen seks måneder. Noen adlød, men de fleste ble og gikk under jorden og lå lavt til stormen skulle legge seg. Dekretet ble ikke gjennomført, men misjonærene ble tvunget til å handle med større forsiktighet. Ti år senere begynte forfølgelsene. På den tiden var det rundt 300.000 katolikker i Japan, evangelisert først av Frans Xavier og andre jesuitter, og deretter av andre, inkludert fransiskanerne.
I 1600 flyttet Peters familie til Nagasaki, og trettenåringen begynte på seminaret der, en skole som var opprettet av jesuittene for å undervise i religion og klassisk japansk og latinsk litteratur. Det tok ham seks år å fullføre utdannelsen der, og i 1606 avla han et høytidelig løfte om å slutte seg til jesuittene. Han begynte å arbeide som en slags lærling for jesuittene. Han barberte hodet, ikledde seg spesielle klær og startet livet som dojuku eller jesuittisk frivillig, det vil si kateket og hjelper for misjonærene som sto overfor et nytt språk og en ny kultur. Samtidig begynte han å kalle seg «Kasui», uten at vi vet hvorfor. En tolkning av navnet er kombinasjonen av de japanske kanji-tegnene katsu (liv) og sui (vann), kanskje tatt fra navnet til jesuittenes ordensgeneral på den tiden, p. Claude Aquaviva. Siden da har han vært kjent som Peter Kasui Kibe i jesuittiske dokumenter.
I februar 1614 ble det utstedt et nytt edikt fra shogunen som foreskrev at alle katolske kirker skulle stenges og at alle gjenværende prester, både utenlandske og innfødte, ikke fikk oppholde seg andre steder enn i Nagasaki. I november samme år ble det utstedt ordre om at alle prester og legmenn som ledet menighetene, skulle deporteres. Peter ble landsforvist til Macao, hvor han begynte å studere latin og teologi på det lokale seminaret. Men seminaret var allerede overfylt og dårlig egnet til å ta seg av rundt hundre ekstra prester, brødre og dojuku, så det stengte fullstendig i 1618.
Dette så ut til å være slutten på både Peters akademiske karriere og hans sjanser til å tre inn i jesuittordenen. Men han ga ikke opp, og vi vet at han sammen noen andre japanere tidlig i januar 1618 klarte å komme seg på en båt til Goa i India via Malakka. Vi vet dette fordi p. Francisco Viera SJ, som var på en offisiell reise til Macao, sendte en advarsel til Roma og rådet dem til ikke å stole på eller gi noen oppmerksomhet til «disse unge tyrkerne». Han fortsatte med å erklære at «noen få dojuku som ikke er trofaste mot sitt kall ( ) kom seg med en båt til India. Skulle noen av disse slampene klare å komme seg til Roma ( ) bør fedrene i Roma ikke være for raske med å stole på dem eller fremme deres sak».
Men Peter, forvist fra sitt eget land, prøvde desperat å realisere sitt løfte mot tilsynelatende umulige odds. Fra India dro han i retning Europa til fots. Han dro den klassiske silkeveien via Persia (dagens Pakistan, Iran, Irak og Jordan) gjennom Hormuz og Bagdad og kom til slutt til Jerusalem. Han ble dermed den første japaneren som satte sin fot i Det hellige Land. Derfra var det enkelt å komme seg til Roma på den andre siden av Middelhavet ombord på et skip med pilegrimer, etter en vanskelig reise som til sammen hadde tatt nesten tre år.
Han kom til Roma i midten av oktober 1620, og etter en eksaminering ble det konstatert at han hadde nok kunnskaper og egnet seg til å være prest. Den 15. november 1620 ble han presteviet i Lateranbasilikaen (San Giovanni in Laterano) i Roma, 32 år gammel. Fem dager senere, den 20. november, kom en dypt solbrun mann, kledd i en lang svart kappe, og presenterte seg for jesuittene i deres novisiat i Sant'Andrea i Roma. Han ble straks utspurt for å finne ut av hans intensjoner og hans personlige historie. På feilfritt latin skrev han en kort presentasjon av seg selv, det vi i dag ville kalle en CV. Dokumentet er fortsatt bevart i jesuittenes arkiv i Roma.
Peter ble akseptert som jesuitt, og dermed hadde han oppfylt det løftet han avla fjorten år tidligere. Han gjennomgikk et to år langt novisiat i Roma, hvor han opplevde de siste dagene til de hellige jesuittene Johannes Berchmanns (1599-1621) og Robert Bellarmin (1542-1621). Den 12. mars 1622 var han til stede ved den overdådige seremonien i Roma hvor jesuittene Frans Xavier og Ignatius av Loyola høytidelig ble helligkåret sammen med de hellige Teresa av Ávila, Filip Neri og Isidor Bonden av pave Gregor XV (1621-23).
Deretter avla Peter den 6. juni 1622 sine første løfter som jesuitt i Lisboa, og etter tre mislykkede forsøk dro han den 21. november 1623 av gårde i retning India sammen med tyve jesuitter. Året etter kom de til Goa via Kapp det gode håp. Han tilbrakte flere år i hemmelig tjeneste for kristne flyktninger langs elven Mekong i dagens Thailand.
P. Kibe var fast bestemt på å vende tilbake til Japan, selv om dette innebar stor fare for å lide martyrdøden, siden Japan undertrykte kristne og det var forbudt for kristne prester å komme inn i landet. Han hadde store vanskeligheter med å finne et skip som ville la en kristen prest komme om bord. Han reiste rundt i Sørøst-Asia, og til slutt lyktes han i 1630 å komme om bord i et skip i Manila som skulle til Japan. Skipet forliste, men nådde Kagoshima i det sørlige Japan. Det hadde tatt ham nesten syv år å nå hjemlandet fra han dro ut fra Lisboa i november 1623.
P. Kibe satte nå sin fot på japansk jord igjen for første gang på seksten år. Han hadde nå sett størstedelen av den verden som var kjent for en middelaldersk japaner, og han kalles da også «en japansk Marco Polo». Han gikk i land av alle steder i Nagasaki, som var midtpunktet for den pågående forfølgelsen. Hans jesuittiske overordnede rådet ham til å komme seg bort og dra så langt øst og nord som mulig. Han dro til det nordøstre Japan, og overalt oppmuntret han de kristne. Han gikk i dekning og klarte å unnslippe eksponering og alvorlig undertrykkelse. Han arbeidet i dyp hemmelighet, og derfor eksisterer det ingen kilder som kan fortelle detaljer om hans arbeid i hjemlandet. Vi vet at han en tid bodde i Nagasaki, hvor han hjalp forfulgte kristne om natten og skjulte seg om dagen.
Det fortelles at p. Kibe besøkte sin tidligere viseprovinsial, den frafalne p. Christovao Ferreira, som er kjent fra Shusaku Endos bok Chinmoku («Stillheten»), for å følge ham til myndighetene slik at han kunne trekke tilbake sin apostasi. Det var den beryktede generalinkvisitoren Inoue Masashige som hadde torturert Ferreira inntil han brøt sammen og fornektet sin tro. Hadde p. Kibe lyktes i sitt forsett, ville det utvilsomt ha ført til at han selv ble arrestert og trolig drept, men Ferreira nektet. P. Kibe dro da til det sentrale Japan og fortsatte til regionen Tohoku, nord for Tokyo, hvor han slo seg ned i byen Sendai. Vi vet at han tjenestegjorde der inntil han ble tatt.
Etter ni års hemmelig tjeneste ble Peter i 1639 oppdaget da han gjemte seg i hjemmet til en kristen i Sendai, forrådt av en fattig kristen som ikke kunne motstå tanken på belønningen som shogunen tilbød, og han ble arrestert. Fordi Japan på denne tiden var avskåret fra resten av verden, kan ikke jesuittiske kilder dokumentere hans siste dager. Men japanske kilder gir oss et svært klart bilde. Sammen med to andre prester, Johannes Porro og Martin Shikimi, ble han arrestert og sendt til Edo (dagens Tokyo) for å bringes for shogunen, Iyemitsu [Iemitsu]. Det ble foretatt fire avhør, men prestene nektet å avsverge sin tro. En representant for shogunen, Inoue, brukte da ti fulle dager med å prøve alle slags metoder for å få prestene til å innse sine feiltakelser. Men heller ikke den fryktelige torturen hver dag i ti dager oppnådde det ønskede resultatet.
Da ble de tre prestene dømt til «avgrunnen», en torturmetode hvor de dømte ble hengt opp ned i flere dager over en grop fylt med svovel og all slags svineri. Blodtrykket ble omhyggelig kontrollert ved å åpne venene på ofrene, og på denne måten kunne de holdes i live mye lenger. Denne torturen var så effektiv i å ødelegge ofrenes mentale tilstand at det var den foretrukne metoden for å renske Japan for kristne.
Patrene Porro og Shikimi ga til slutt etter og falt fra troen. De ble deretter dømt til livsvarig fengsel, og ingenting mer vites om dem. P. Kibe viste seg imidlertid for sterk til og med for «avgrunnen», og han oppmuntret til og med de to dojuku som hang der opp ned ved siden av ham til ikke å falle fra. Dette gjorde vaktene rasende, så de trakk ham ut av hulen og stakk et spyd gjennom ham. Det var den 4. juli 1639 i Tokyo (Edo). Han var 52 år gammel og hadde vært prest i nitten år. Anklagen mot ham lød: «Han ignorerte shogunens edikt og han tjenestegjorde for kristne».
Peters arrestasjon, reise til henrettelsesstedet, tortur og omsorg for to andre som hang ved siden av ham, spydet som ble stukket gjennom ham – alt dette må uvilkårlig minne dem som hører om ham, om en annen mann som gjennomgikk en lignende behandling på et sted Peter Kibe Kasui faktisk hadde besøkt selv, nemlig Jerusalem.
Stedet hvor Peter Kibe satt fengslet, er bevart og er nå museum for martyrene i Tokyo, ikke langt fra katedralen. Henrettelsesstedet er i en annen del av Tokyo. I Kibe Kunimi i den lille byen Kunisaki i prefekturet Ōita ligger i dag Pater Kibe Minnepark, som ble grunnlagt av p. Sekki. En statue av p. Kibe laget av Yasutake Funakoshi står i parken.