Den hellige Rafael Arnáiz Barón (1911-1938)

Den hellige Rafael Arnáiz Barón ble født den 9. april 1911 i Burgos, den gamle hovedstaden i Castilla i Spania. Han ble døpt den 21. april i kirken Santa Gadea med navnene «Rafael Arthur Alvaro Josef av Den uplettede unnfangelse og St. Aloisius Gonzaga» (sp: Rafael Arturo Alvaro José de la Inmaculada Concepción y San Luis Gonzaga). Han var den eldste av fire barn av Rafael Arnáiz y Sánchez de la Campa og Maria Mercedes Barón Torres. Dette var en velstående og dypt from katolsk adelsfamilie, og daglig messe og familierosenkransen om kvelden ble tatt for gitt. Rafaels bror Fernando ble karteusermunk, hans bror Leopoldo giftet seg og hans søster Mercedes ble ursulinernonne, men døde i 1946, bare 29 år gammel.

Don Rafael hadde studert jus, men arbeidet som skogsingeniør. Doña Mercedes skrev med jevne mellomrom i sosietetsspaltene i flere aviser og magasiner. Rafael ble fermet (konfirmert) i slutten av 1913 og mottok sin første kommunion som åtteåring den 25. oktober 1919 i visitasjonssøstrenes kirke i Burgos.

I oktober 1920 begynte Rafael sin formelle skolegang som dagelev hos jesuittpatrene på kollegiet La Merced i Burgos. Men to måneder senere ble han rammet av en infeksjon, som utviklet seg til lungebetennelse og ble svært alvorlig. Han måtte avbryte skolegangen, og foreldrene brakte ham til Madrid for behandling. Der kom han seg raskt. I takknemlighet tok faren ham i august 1921 med på en valfart til den berømte helligdommen for Nuestra Señora del Pilar i Zaragoza. Mens de var der, viet faren sin tiårige sønn til Jomfru Maria. Hans mor fortalte senere at det var fra da av at det vokste frem en spesiell hengivenhet for Maria hos Rafael.

I tenårene ble det klart at Rafael hadde spesielle menneskelige, intellektuelle, kunstneriske og åndelige begavelser. Disse kvalitetene var bemerkelsesverdig velbalanserte i ham, noe som ga ham en åpen, positiv og glad holdning til verden og menneskene, karakterisert av et overstrømmende godt humør, respekt og ydmykhet. Han hadde en livlig fantasi og var full av medlidenhet for dem som var i vanskeligheter.

I oktober 1921 begynte Rafael igjen på skolen. Året etter begynte han på jesuittenes kollegium San Ignacio de Loyola i Oviedo, hvor familien var flyttet på grunn av farens arbeid som ingeniør. Rafael var en god student og arbeidet seriøst, og han utmerket seg særlig i matematikk. Han utviklet også en stor kjærlighet for kunst, og han viste store evner i tegning og maling. I 1926 begynte han etter eget ønske å ta leksjoner i tegning og maling hos maleren Eugene Tamayo. I 1929 tok han eksamen artium, og den 26. april 1930 begynte han å studere arkitektur på den tekniske høyskolen i Madrid.

Rafaels dypere hengivenhet til Kristus begynte i 1930. Som en eksamensgave fikk han lov til å tilbringe sommerferien hos sin onkel Leopold og tante María, hertugen og hertuginnen av Maqueda, i deres residens nær Ávila. Dette var begynnelsen på et fruktbart åndelig vennskap mellom Rafael og tanten og onkelen. På deres forslag fikk Rafael i september 1930 sin første kontakt med trappistklosteret (La Trapa) San Isidro de Dueñas i Palencia. Det tilhørte de reformerte cistercienserne (Ordo Cisterciensium Reformatorum seu Strictioris Observantiae – OCSO). Han ble betatt av klosterets stille skjønnhet og forhekset av de himmelstrebende melodiene til Salve Regina i kompletoriet.

I 1933 ble Rafaels studier avbrutt da han måtte avtjene militærtjeneste fra 15. januar til 26. juli. Han var fast bestemt på å ta igjen det tapte og fullføre studiene, men nå var lengselen i ham etter ordenslivet blitt for sterk, og etter bare en måned fant han seg selv i ferd med å skrive til abbeden i San Isidro og be om å få tre inn. Trist, men rolig tok han den 15. januar 1934 farvel med familien og dro sammen med faren til klosteret San Isidro de Dueñas i Palencia.

Den 16. januar begynte han som postulant hos trappistene, og etter en måned ble han den 18. februar ikledd drakten og trådte inn som novise hos med ordensnavnet Maria Rafael. Der utmerket han seg gjennom heroisk ydmykhet og uforbeholden lydighet. Men levekårene i klosteret var svært harde, og etter mindre enn tre måneders novisiat ble han svært syk. Tre uker senere ble det slått fast at han hadde diabetes. Av helsemessige årsaker måtte han forlate klosteret og vende tilbake til familien. Faren kom og hentet ham den 26. mai 1934.

Men også hjemme forsøkte han å leve et ordensliv i henhold til trappistenes regel. Han bodde i denne perioden i Oviedo, i familiens villa utenfor Madrid og hos onkelen og tanten i Ávila. Etter atten måneder var han blitt frisk nok til å prøve på nytt, og han søkte om å bli gjenopptatt i «La Trapa». Hans far tok ham med til klosteret den 11. januar 1936, og han fikk lov til å tre inn på prøve i klosteret, riktignok ikke som novise, men som enkel oblat, ettersom han ikke hadde helse til munkenes harde liv. Bestemmelsen om hans status ble tatt av munkene, men han aksepterte den som sin egen fra Guds hender. I klosteret var han kjent som broder Maria Rafael.

Likevel var situasjonen svært demoraliserende for en slik livfull og intelligent ung mann. Han ble bedt om å gi avkall på en regulær observans, avleggelsen av monastiske løfter og prestevielsen, og i stedet få den laveste posisjonen i kommuniteten og et liv med spesielle privilegier i sykeavdelingen.

Men snart var uansett klosterlivet over igjen. Sommeren 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut, og den 26. september 1936 ble Rafael innkalt til militærtjeneste i den nasjonalistiske hæren. Han forlot klosteret den 29. september. Men på grunn av sin helse ble han etter noen måneder erklært udugelig for militærtjeneste og sendt hjem. Den 6. desember 1936 vendte han igjen tilbake til klosteret.

Men der forverret hans helse seg raskt, og hans diabetes ga ham store smerter. Han ofret alle lidelser og sitt liv til Gud som et sonoffer slik at borgerkrigen i Spania ville ta slutt og freden kunne gjenskapes i hans spanske fedreland. Den 6. februar 1937 ble han enda en gang sendt bort fra klosteret, siden hans ordensforesatte mente at hans liv gikk mot slutten. Men han ville absolutt dø i klosteret, og han ble faktisk opptatt i klosteret igjen. Den 15. desember 1937 vendte han tilbake dit for godt.

På dødsleiet fikk han avlegge sine ordensløfter som trappistoblat, og som en hedersbevisning mottok han den 17. april 1938 munkenes ordensdrakt av abbeden. Fra den 22. april 1938 led broder Rafael av høy feber og var tidvis i delirium. Etter en kort, men hard dødskamp døde han den 26. april 1938 på sykestuen i trappistklosteret San Isidro de Dueñas i Palencia i Spania, bare 27 år gammel. Han ble gravlagt på klosterets kirkegård.

Snart spredte hans ry for hellighet seg ut over klosterets murer. Abbeden i klosteret San Isidro de Dueñas innledet i 1960 en saligkåringsprosess. I 1965 ble hans jordiske rester overført til en grav i vestenden av klostergangen. I 1972 ble graven flyttet til et kapell i klosterkirken. Den 19. august 1989 holdt pave Johannes Paul II (1978-2005) på Verdensungdomsdagen i Santiago de Compostela frem Rafael som modell for dagens unge mennesker og et forbilde på Kristi etterfølgelse.

Den 7. september 1989 ble broder Rafaels «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 13. juni 1992 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 27. september 1992 på Petersplassen i Roma.

Den 6. desember 2008 undertegnet pave Benedikt XVI et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjenner et nytt mirakel på Rafaels forbønn. Han ble helligkåret den 11. oktober 2009 i Peterskirken i Roma sammen med fire andre, blant dem den hellige Damian de Veuster ss.cc. Hans minnedag er dødsdagen 26. april. I hans orden er minnedagen flyttet til 27. april for å unngå kollisjon med feiringen i Spania av den hellige Isidor av Sevilla (ca 560-636), som der feires den 26. april (minnedag i universalkalenderen den 4. april).

Rafaels etterlatte brev, notater og dagboksnedtegnelser viser en enkel, barnlig, inderlig og betingelsesløs kjærlighet til Gud, men også en rystende besluttsomhet om korsetterfølgelse. Hans åndelige skrifter gjør ham til en av de største mystikerne i det tyvende århundre.

Den 12. mai 2007 ble klosterkirken i Tautra Mariakloster vigslet. Dette er et kloster for nonner fra trappistordenen eller de reformerte (strenge) cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae – OCSO) på Tautra i Nord-Trøndelag. Ved vigslingen ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890-1902), den salige bulgarske pasjonisten, biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900-52), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Jesusbarnet OCD (1873-97), den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-39) og Rafael Arnáiz Barón OCSO. Fordi alteret inneholder en relikvie av ham, feires hans minnedag som høytid i denne kirken.