| Den salige Roland de'Medici (~1330-1386) |
Den salige Roland de'Medici (it: Orlando, Rolando) ble født rundt 1330 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han kom fra Milano-grenen av den berømte Medici-familien i Firenze i Italia. Ingenting er kjent om hans barndom og ungdom, men han skulle velge et liv som sto i skarp kontrast til sine verdslige og humanistiske slektninger. Det første vi hører om ham er at han i 1360, da han var rundt tretti år, trakk seg tilbake til skogen mellom Tabiano og Salsomaggiore nær Bragone i provinsen Parma. I sitt ønske om å bli hellig underkastet han seg her de resterende 26 år av sitt liv til den mest ekstreme form for bot.
I følge hans biografi levde han i fullstendig taushet og kommuniserte med andre bare når han absolutt måtte og da ved hjelp av tegn. Han bar drakten han hadde på da han gikk inn i skogen inntil den var i laser, og da han ikke lenger kunne bøte den med blader, erstattet han den med et geiteskinn. Han levde ute i det fri hele året og levde av de vekster, bær og frukter han kunne skaffe. Det er klart at han ikke var så langt unna bebyggelse, siden det fortelles at mange som kom over ham betraktet ham som sinnsforvirret og kastet ting på ham eller slo ham. I mellomtiden strevde han for å forbli i en tilstand av konstant bønn.
Men til slutt tok hans ekstreme askese knekken på ham. En dag var Antonia Casati, hustruen til Niccolò Pallavicino, greve av Bargone, ute og jaktet med falker. Da fant noen av hennes tjenere Roland liggende på en gangsti nær slottet. Han gjorde det klart ved hjelp av tegn at han ikke ønsket hjelp, men på Antonias ordre ble han tatt med til en kirke nær slottet. Her aksepterte han besøk fra Antonias skriftefar, karmelitten Domenico de Domenicis, som skulle bli hans biograf. Til slutt brøt han sin taushet, fortalte om sitt liv og mottok sakramentene som han hadde nektet seg så lenge. Takket være pleien levde han enda noen uker før han døde den 15. september 1386 i Bargone.
I døden fikk han den anerkjennelse han ikke hadde fått mens han levde. Hans lik ble fraktet av en stor mengde prester og legfolk til Busseto og gravlagt bak høyalteret i et oratorium ved siden av sognekirken San Bartolomeo. På den tiden var oratoriet viet den hellige Nikolas, men en stund var det viet til Roland selv før det til slutt ble viet til Den hellige Treenighet. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, og en kult utviklet seg straks. I 1749 nevnte pave Benedikt XIV (1740-58) det faktum at hans forgjenger Pius IV (1559-65) hadde innledet en helligkåringsprosess i 1563 etter anmodning fra Medici-familien, men at denne var blitt avbrutt da Pius døde. Det oppsto vanskeligheter i 1839, da pave Gregor XIV (1831-46) bestemte seg for å holde tilbake en bekreftelse av kulten med tanke på Rolands lange fravær fra sakramentene. Saken ble til slutt løst da det ble påpekt at ikke få mennesker som allerede var helligkåret, hadde vært i samme stilling.
Roland ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 22. september 1853 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 15. september, og han feires i bispedømmet Fidenza, selv om hans kult har minket i de siste årene. Han fremstilles som eneboer, kledd i dyreskinn og hensunket i bønn.
Hans biografi ble skrevet i 1386, samme år som han døde, av en karmelitt ved navn Domenico de Domenicis. Denne, De vita, poenitentia et miraculis B. Rolandis de Medicis, er bevart i form av en kopi fra midten av 1400-tallet, som nå er i Biblioteca Laurenziana i Firenze. Den ble oversatt til italiensk av kamaldulensermunken Silvano Razzi i 1601.