Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

Mer enn dette vet vi ikke om Nikolas, annet enn at han døde en 6. desember mellom år 345 og 351 (342, 343 og 352 angis også som dødsår). Et av de uvanligste trekkene ved Nikolas' biografi er han levde til han var en gammel mann og døde en fredelig død i sin egen seng. På en tid da de fleste helgener døde for sin tro på de mest usedvanlige og grusomme måter, gjorde dette at han skilte seg ut sammen med den hellige Martin av Tours, som også døde gammel og mett av dager. Både Nikolas og Martin regnes som «apostellignende». Begge har det til felles at de var blant de første ikke-martyrene som ble regnet som helgener. Men til forskjell fra Martin feires Nikolas både i den latinske og den greske Kirken.

Allerede på 400-tallet ble det reist en kristen basilika over hans grav i Myra, men den raste sammen i jordskjelvet i 529. Keiser Justinian I (527-65) beordret at den skulle gjenoppbygges som en kuppelkirke, og i tilknytning til kirken ble det reist et kloster for å ta seg av helligdommen og de mange pilegrimene. Keiser Justinian fikk også bygd en Nikolas-basilika i Konstantinopel, og hans egentlige kult begynte på denne tiden, rundt 200 år etter hans død. Hans navn opptrer i liturgien som tilskrives den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407).

Fra sin begynnelse i den greske kirken bredte Nikolas' kult seg til de slaviske land. Et høydepunkt kom på 700-tallet i Russland, da han ble valgt til landets skytshelgen. På slutten av 800-tallet overstrålte Nikolas alle andre helgener i øst og sto like under Guds Mor.

Gradvis bredte kulten seg også til Vest-Europa, fra 900-tallet i Tyskland, Frankrike og England. I Tyskland begynte kulten allerede under keiser Otto II (973-83), trolig fordi hans hustru Theofano var gresk. Det hospitset som den hellige Bernhard av Menthon fikk opprettet i Alpene, var viet til Nikolas. På 800-tallet ble det bygget en kirke til hans ære i Roma – ikke tilfeldig het den San Nicola in Carcere – kirken ved fengselet. I Roma ble Nikolas' fest feiret fra 1000-tallet.

Siden har Nikolas vært en av de mest populære helgener i kristenheten og er skytshelgen for land, provinser, bispedømmer og byer. Blant annet er han skytshelgen for Russland, Hellas, Sicilia, (kongeriket Napoli), Lorraine, Moskva, Fribourg i Sveits, Kampen i Nederland, Korfu i Hellas, Portsmouth og Puglia (Apulia), Barranquilla i Colombia, Bari, Amsterdam, Beit Jala på Vestbredden; bispedømmene Galway og Liège, den gresk-katolske Kirke i Amerika, for studenter og lærde i Hellas, Belgia, Bulgaria, Georgia, Russland, Makedonia, Slovakia, Serbia og Montenegro. I 1809 møttes The New York Historical Society og utnevnte Sancte Claus til skytshelgen for Nieuw Amsterdam, det nederlandske navnet for New York. Dermed kan Nikolas altså regnes som skytshelgen for New York. Han er også titularhelgen for utallige kirker, helgen for sjømenn, barn, kjøpmenn, pantelånere og en rekke andre, feiret i fromme skikker og folklore og gjengitt utallige ganger på malerier og i skulpturer. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av de gode gaver. Han hjalp de fattige og var en sann venn i nøden.

I hagiografien (helgenbiografier) forbindes Nikolas med historiske enkeltheter fra livene til andre helgener ved samme navn, som abbeden Nikolas fra klosteret Sion ved Myra, senere biskop av Pinara ved Myra, som døde den 10. desember 564 i Lykia. På grunn av Nikolas' nære forbindelser til det folkelige livet er hans biografi senere utvidet med legendariske og mirakuløse begivenheter. Det er bevart mange legender, de eldste greske Nikolas-legendene er fra 500-tallet.

Den del av legenden som har hatt størst virkning, er historien om de tre jomfruene i Patara. Deres far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, så i desperasjon ville han selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og med dette frelste han de tre søstrene fra bordellet. Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder». Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet. I en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet. En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene. En svært gammel form av legenden forteller at det bare var to søstre – i denne varianten stjal Nikolas pengene fra sine foreldre for å hjelpe jentene, noe som minner om en senere legende om den hellige Frans av Assisi.

På den tiden skulle det velges ny biskop i Myra. Den fremste av landets biskoper drømte da at den første som neste dag gikk inn i kirken, var ham de skulle velge. Han samlet de andre biskopene til bønn, og den første de så, var Nikolas. Tross hans motstand og vegring ble han valgt, og han ble en from og ydmyk, fast og tapper biskop, streng mot syndere og god mot alle. En annen variant av legenden sier at den unge Nikolas dro for å studere i Alexandria. På en av sine sjøreiser fra Myra til Alexandria skal han ha reddet livet til en sjømann som falt ned fra riggen under en storm. I en fargerik versjon av denne legenden, reddet Nikolas mannen på en reise tilbake fra Alexandria til Myra, og da de kom frem, tok han med sjømannen til kirken. På den tiden var den gamle biskopen nettopp død og kirkefedrene hadde fått instrukser i en drøm å velge til sin neste biskop en «mann som erobrer» (gr: nikei). Mens Nikolas ba i kirken, gikk den løsmunnede sjømannen rundt og fortalte hvor modig han var reddet av mannen Nikei-Laos. Etter det hadde kirkens eldste ikke noe annet valg enn å utnevne Nikolas til sin nye biskop.

Noen sjøfolk var kommet i havsnød og holdt på å forlise i et forrykende uvær utenfor Lykias kyst. I sin nød anropte de Nikolas, og straks var det en mann hos dem som hjalp til med seil og tauverk og stillet stormen. Da de var kommet trygt i land, gikk de opp i kirken for å takke. Men da de så biskopen, gjenkjente de sin hjelper ute fra havet. Derfor er han skytshelgen for sjøfolk og reisende. Han ble ofte påkalt av sjøfolk som var i drukningsfare eller led skipbrudd. I Tyskland brakte overlevende etter skipbrudd tradisjonelt biter av seilduk til Nikolas som votivgaver.

En gang var det hungersnød i landet. Skip lastet med korn ankret opp i havnen, men de tilhørte keiseren, og matrosen turde ikke overlate noe til de sultende. Men Nikolas lovte at de skulle komme frem til sitt bestemmelsessted med full last, noe som også skjedde. Skipene ble tømt, og sultekatastrofen var avverget. Kornet varte forunderlig lenge og vel, og det var til og med nok til overs til å få sådd åkrene.

Det var ennå mye avgudsdyrkelse i landet, og folk tilba den hedenske gudinnen Diana. Ødeleggelsen av flere hedenske templer tilskrives Nikolas, blant dem templet for Artemis. Nikolas fikk hogd ned det treet som var viet til Diana, og da ville hun hevne seg på ham. Da noen pilegrimer ville besøke Nikolas, forkledde hun seg som nonne og ga dem en liten olje med en kostbar, velluktende olje som var forgiftet. Da de reisende ville overrekke flasken til Nikolas, kastet han den straks i havet, og da begynte vannet å brenne på det uhyggeligste.

På grunn av at feiringen av gudinnen Dianas fødselsdag foregikk den 6. desember, har noen forfattere spekulert i at denne datoen ble valgt med overlegg som Nikolas' festdag for å overskygge eller erstatte de hedenske feiringene.

I Frygia gjorde folk opprør mot keiseren, og tre høye embetsmenn ble sendt av sted for å slå ned oppstanden. Vinden førte imidlertid deres skip til Nikolas' by, og han innbød de adelige gjestene til sitt hjem for å formane dem og formilde dem, og de lyttet gjerne til ham.

Mens de var der, hadde guvernør Eustathius i Myra mottatt en bestikkelse for å dømme tre uskyldige soldater til døden. Men da de skulle til å bli henrettet ved halshogging, kom den hellige biskopen til stedet, rev sverdet fra bøddelen og refset den onde og udugelige guvernøren. Biskopen ga seg ikke med irettesettelsene før guvernøren bekjente sin synd og tryglet om å bli tilgitt, og han løslot de tre uskyldige soldatene.

De tre utsendingene var til stede og opplevde biskopens inngripen med ærefrykt. Deretter dro de videre til Frygia på sitt oppdrag, velsignet av Nikolas, og de gjenopprettet ro og orden uten blodsutgytelse. Men da de var kommet vel tilbake til hovedstaden Konstantinopel, ble de baktalt av onde tunger, og på grunn av sjalusi og falske anklager fra prefekten Ablavius ble de kastet i fengsel. En ordre om deres henrettelse ble til og med skaffet fra keiser Konstantin. I sin nød husket de på biskop Nikolas, som hjalp uskyldig dømte, så de ba til Gud om at de måtte bli berget gjennom biskopens fortjenester og gjennom hans hjelp. Samme natt viste Nikolas seg i drømme for keiseren og ba ham under trusler om å løslate de tre uskyldige mennene, og prefekt Ablavius opplevde det samme.

Om morgenen snakket keiseren og prefekten sammen om sine drømmer, og de dødsdømte mennene ble sendt bud etter og forhørt. Da keiseren hørte at de hadde påkalt navnet til Nikolas av Myra som hadde vist seg for ham, satte keiseren dem fri og sendte dem til Myra med et brev til biskopen, hvor han ba Nikolas om ikke å true ham mer, men om å be for fred i verden.

Forskerne er enige om at denne siste kompliserte historien er den eldste. Denne legenden kalles «Stratelat-legenden» (Praxis de stratelatis) (gr: stratelat = general) og kalles «kjernen i Nikolaslegenden». Den eldste bevarte versjonen dateres mellom 460 og 580, men den bygger uten tvil på enda eldre sagn som vi ikke kjenner. Lenge var dette det mest berømte av Nikolas' mirakler, og på 800-tallet var denne legenden det eneste som generelt var kjent om ham. Stratelat-legenden var så utbredt at den er bevart i mer enn femti ulike manuskripter.

Nikolas' kult økte sterkt gjennom de ulike biografiene som ble skrevet om ham. Hans første biograf var Mikael arkimandritten (abbeden), som mellom 750 og 850 (trolig rundt 810/20) i Konstantinopel skrev Vita per Michaelem. Denne forble den kanoniske biografien og grunnlaget for alle de følgende, først for Methodius ad Theodorum, en blanding av biografi og lovtale som ble samlet få år senere (første halvdel av 800-tallet) av den hellige patriark Methodios av Konstantinopel (d. 847). Han skriver: «Frem til nå har biografien til denne fremtredende hyrden vært ukjent for de fleste troende». Deretter går han i gang med å bøte på deres uvitenhet nesten 500 år etter den helliges død. Hans biografi er den minst upålitelige av de tilgjengelige «biografiske» kildene, og en enorm mengde litteratur, kritisk og fortolkende, har vokst opp rundt dem. Encomium Methodii, en festpreken fra rundt 860 som er overlevert i patriark Methodios' navn, bygger på Vita per Michaelem.

Den såkalte «Synaksarium-biografien» ble skrevet rundt 900 for den liturgiske feiringen av Nikolas (synaksarium = martyrologium), og har fortsatt gyldighet i den ortodokse liturgien. Den er en utvidelse av Vita per Michaelem, men samtidig et nytt trinn på tradisjonsstigen. Denne biografien får nye motiver gjennom innblandingen av detaljer fra biografien om abbed Nikolas av Sion.

Blant de mest omfangsrike biografiene på dette nye utviklingstrinnet er Vita Compilata, som ble samlet (kompilert) av en ukjent forfatter. Han samler fem forskjellige kilder fra Nikolas-tradisjonen og blander dem med stoff fra biografien om abbed Nikolas av Sion. Denne biografien hadde ikke særlig stor utbredelse.

Den neste viktigs biografien er Vita per Metaphrasten, som ble skrevet på 900-tallet av den hellige Simeon Metafrastes (d. ca 1000), også kalt Logoteta. Denne biografien utvider biografien til Mikael arkimandritten og er bevart i tallrike manuskripter både fra øst og vest, de eldste stammer fra 1000-tallet. Biografien ble på begynnelsen av 1400-tallet oversatt til latin av den venetianske kjøpmannen og patrisieren Leonardo Giustiniani (d. 1446), og på denne måten fikk biografien stor litterær utbredelse.

Før dette fantes det allerede en eldre latinsk biografi, nemlig Vita beati Nicolai episcopi, som ble skrevet i 880 av en viss Johannes Diakon i Napoli. Denne første biografien på latin var skrevet på bakgrunn av greske kilder, og den står på andre plass i biografiutviklingen (1: Vita per Michaelem, 2: Vita beati Nicolai episcopi, 3: Synaxarium-Vita / Vita per Metaphrasten).

Vita per Metaphrasten fikk universell utbredelse gjennom den nye utgaven av Breviarium Romanum etter Tridentinerkonsilet i 1568. I den reviderte utgaven av breviaret fra 1602 er beretningen om overføringen av Nikolas' relikvier til Bari tilføyd.

Den mest omfangsrike biografien om Nikolas ble skrevet av den lærde Antonio Beatillo, som stammet fra Bari. I syv bind ga han i 1620 ut Historia della vita, Miracoli, Traslatione et Gloria dell'illustratissimo Confessore di Christi S. Nicolo, archiepiscopo di Mira («Historien om den høyberømte Kristi bekjenner og store erkebiskop av Myra, den hellige Nikolas' liv, mirakler, translasjon og venerasjon»). De fleste av de nevnte biografiene har vedlagt samlinger av mirakler.

Stratelat-legenden (Praxis de stratelatis) dukket første gang opp på vestromersk jord i en Codex fra Reichenau fra første halvdel av 800-tallet. Bare kort tid etter, mellom 840 og 854, finner vi igjen legenden i en noe forkortet form i martyrologiet til abbed og senere erkebiskop av Mainz, den salige Rabanus Maurus. I Tyskland skrev biskop Reginald av Eichstätt (d. 991) en metrisk Vita Sancti Nicholai.

I høymiddelalderen oppsto også populære Nikolasbiografier på folkespråkene. Den eldste kjente Vita stammer fra anglo-normanneren Robert Wace. Med sin tekst St. Nicholas baserer han seg på Johannes Diaconus og dermed på Methodios, men han bygger også på andre kilder, muligens muntlige. Denne gammelfranske Vita finnes også i form av en yngre mellomengelsk variant. Den første tyske biografien kom på 1200-tallet, men det er dessverre bare bevart fragmenter av den.

Bestselgeren blant Nikolas-biografiene i det latinske vesten ble skrevet i andre halvdel av 1200-tallet av den salige dominikaneren Jakob de Voragine (ca 1226-98), som senere ble erkebiskop av Genova. Hans berømte Legenda Aurea («Den gylne legende») ble først skrevet på latin og ordnet de hellige etter kirkeåret, så Nikolas kom rett etter den hellige apostelen Andreas (30. november). Dette verket fikk en eventyrlig suksess, først i utallige håndskrifter og fra slutten av 1400-tallet som trykte bøker, som varte helt til 1900-tallet. Nikolas' popularitet i høy- og senmiddelalderen, men også ettervirkningene helt inn i vår egen tid, har sin kilde i denne sensasjonelt suksessrike boken, som gjennom århundrene ble betraktelig utsmykket og utvidet: De 170 tekstene fra 1200-tallet var i 1470 allerede blitt til 448. Legenda Aurea forteller at Nikolas flere ganger hjalp jøder som var blitt narret av kristne, og at han på mirakuløst vis skaffet foreldre sine sønner hjem fra fangenskap – de kom simpelthen flyende med vinden. Disse befrielseshistoriene står i en merkelig forbindelse med et gullbeger.

Den 26. august 1071 møttes den østromerske keiseren Romanus IV (1068-71) og seldsjukkene (tyrkerne) under sultan Alp Arslan i slaget ved Manzikert. Slaget endte med et ydmykende nederlag for keiser Romanus, og han ble tatt til fange. Som et resultat mistet imperiet midlertidig kontrollen over det meste av Lilleasia til de invaderende seldsjukkene. Østromerriket gjenvant kontrollen over Lilleasia under keiser Alexios I Komnenos (1081-1118), men tidlig i hans regjeringstid ble Myra inkludert kirken St. Nikolas overtatt av de invaderende muslimene.

Da Nikolas' helligdom dermed var havnet i sarasenernes (muslimenes) hender, var det flere italienske byer som så dette som en mulighet for å få tak i relikviene for seg selv og dermed redde dem for kristenheten. Det oppsto en sterk konkurranse mellom byene Venezia og Bari om hvem som ville komme først.

I byen Bari i Puglia (Apulia) i Sør-Italia bodde det mange greske innvandrere som hadde flyktet fra tyrkerne, og i 1087 dro en sjørøver derfra sammen med 62 sjømenn til Myra. Byen var forlatt av innbyggerne, som hadde søkt tilflukt i fjellene for å berge seg fra tyrkerne, og bare noen ortodokse munker var igjen for å vokte helligdommen. Sjømennene berget (eller stjal, alt ettersom) Nikolas' relikvier fra sarkofagen i gravkirken i Myra, rett for nesen på de rettmessige greske vokterne og deres muslimske herrer, la dem i et skrin og brakte det til hjembyen, hvor normannerne regjerte på den tiden. Den tomme Nikolas-sarkofagen kan den dag i dag ses i den gjenoppbygde krypten i kirken St. Nikolas i Demre (Myra).

Relikviene ankom til Bari den 9. mai 1087, og der ble de under stor høytidelighet ført til kirken San Stefano. Den salige kommende pave Urban II (1088-99) var til stede ved skrinleggingen. Man begynte straks byggingen av en ny stor kirke i Bari til Nikolas' ære, Basilica San Nicola. Relikviene ble værende i San Stefano i to år mens byggearbeidene fortsatte. Da pave Urban II i 1089 kom til Bari for å overføre relikviene av den hellige Eustacius til katedralen, var krypten til den nye basilikaen allerede ferdig, så den 29. september 1089 vigslet paven også krypten, og Nikolas' skrin ble overført dit.

I denne krypten befinner skrinet seg stadig, derfor kalles helgenen noen ganger Nikolas av Bari, spesielt i Italia. Der feires 9. mai, translasjonsdagen, med en stor fest. Hans kult i Italia startet med overføringen av relikviene til Bari, selv om han var kjent i vesten før den tid.

Fra Nikolas' skrin i den korsformede Martyrion som var tilknyttet basilikaen i Myra, ble det tidlig utskilt en usedvanlig væske som ble kalt myron, helt sikkert forbundet med den parfymeessensen som ble fremstilt i området og som hadde gitt byen Myra dens navn. Det er denne velluktende «myrraen» som forklarer at Nikolas er skytshelgen for parfymefabrikanter.

I den middelalderske hagiografien var ikke utskillelsen av væsker fra helgenrelikvier noe enestående, og slike helgener ble gjerne kalt på gresk \Myroblýtes («myrrautgytere»). Den hellige apostelen Andreas' relikvier i Patras utskilte en «manna» på hans festdag, det samme gjorde den hellige apostelen Johannes' relikvier i Efesos og den hellige Demetrius' i Thessaloniki (olje og manna in modo farinae), den hellige Eufemia i Kalkedon utskilte dråper av blod, den hellige Hyacint i Amastris en merkelig voldsom strøm av støv. Alt ble samlet opp av pilegrimer i små beholdere og ampuller (eulogie; det vil si velsignelser) og tatt med hjem, ikke bare som suvenir, men som tegn på helgenens beskyttelse.

Men Nikolas' skrin i Myra ble likevel det mest berømte av Myroblýtes, og fenomenet tiltrakk seg store mengder pilegrimer. Det er dessverre ikke bevart en eneste eulogia av Nikolas fra 400/500-tallet, til forskjell fra de hellige Mennas av Egypt, Tekla i Antiokia, Simeon Stylitt (den Eldre) (ca 390-459) i Syria, Fokas Gartneren av Sinope (d. ca 303) og Demetrius av Thessaloniki, som er bevart i museer i Bobbio, Monza, Farfa, Sassari, London og Paris. Disse eulogie har bilder av den hellige eller de er dekorert med kors, stjerner, blomster eller scener fra den helliges liv. I øst gjorde allerede den hellige Johannes Krysostomos pilegrimene oppmerksom på disse ampullene i en preken hvor han sa: «Dra til martyrenes graver, gråt elver av tårer, tukt deres hjerter og ta med dere eulogia. Dere tar den hellige oljen og påfører den deres kropp, samtidig på tungen, leppene, halsen og øynene».

Når det gjelder Nikolas, snakker hans første biograf, Mikael arkimandritten, rundt 810/20 om den helliges «parfymerte og velduftende oppførsel» mens han levde, om hans «dyrebare legeme, velduftende som dydenes sødme» og om den følgende utskillelsen av en «velluktende og mild olje som fjerner ethvert onde og som gjør godt ved å sørge for et middel som frelser og bekjemper djevelen». Han viser mer til generelt konsept til noe spesifikt undergjørende. I vesten er den første forfatteren som skriver om Nikolas' manna, Johannes av Amalfi rundt 950. Han forteller om alle miraklene som den bevirket og undrenes effekt på den tilstrømmende skaren av pilegrimer.

Da sjømennene fra Bari kom til basilikaen i Myra i 1087, trodde munkene som voktet Nikolas' relikvier, at de var pilegrimer, om enn noe bråkete. De tilbød sjømennene litt av den hellige «likøren» fra graven, som var tappet på glasampuller av presbyteren Lupus. Sjømennene gjengjeldte denne gjestfriheten med å stjele relikviene. Graven var da full av manna, og det heter seg at sjømennene fra Bari lot den være igjen for å trøste de sørgende grekerne. «Krøniken fra Kiev» sier derimot: «De fant urnen full av manna. De helte den i skinnsekker og tok relikviene».

Det er ikke kjent om relikviene utskilte manna i de to årene de ble voktet i kirken San Stefano. Men etter overføringen til krypten i den nybygde Basilica San Nicola i Bari, begynte Manna di San Nicola å strømme igjen. Denne mannaen eller Oleum San' Nicolai er en klar, oljeaktig væske som kommer fra relikviene og som samles hvert år på 9. mai, hans festdag i Bari. Denne væsken blandes med vann og enten drikkes eller smøres på syke kroppsdeler, og den sies å skulle ha helbredende egenskaper. Den samles på flasker av ulike størrelser, fra ampuller til store beholdere som tar flere liter, alle påmalt bilder av den hellige og scener fra hans liv. Hva denne væsken nå enn er eller inneholder, har den i alle fall i mange århundrer tiltrukket seg utallige pilegrimer til Nikolas' skrin.

Betydningen av relikvier og den forretningsvirksomheten som var assosiert med pilegrimer førte til at de jordiske restene av de fleste helgener ble spredt til flere kirker i opptil flere land. Nikolas er unik i den forstand at de fleste av hans knokler er bevart på ett sted: hans grav i krypten i kirken i Bari. Det finnes imidlertid mange lokale legender om spredningen av også Nikolas' relikvier.

En av dem forteller at noen av hans knokler ble brakt av tre pilegrimer til en kirke i det som nå er Nikolausberg i nærheten av byen Göttingen i Tyskland, noe som ga kirken og landsbyen deres navn. Det finnes også en venetiansk legende (bevart i Morosini-krøniken) som sier at de fleste av hans relikvier i virkeligheten ble brakt til Venezia, hvor en stor kirke viet til Nikolas, sjøfolkenes skytshelgen, ble bygd på Lidoen, og at bare en arm ble etterlatt i Bari. Lokal folklore i Kilkenny i Irland hevder at noen av Nikolas' knokler ble brakt tilbake fra korstogene av en lokal ridder og gravlagt nær Thomastown.

Til tross for at Nikolas' relikvier fortsetter å utsondre manna, har Den katolske Kirke tillatt én eneste vitenskapelig undersøkelse av hans knokler. Sent på 1950-tallet, under en restaurering av kapellet, tillot Kirken at et håndplukket team av vitenskapsmenn fotograferte og målte innholdet av graven i krypten. Sommeren 2005 skal en kopi av deres rapport ha blitt sendt til et kriminalteknisk laboratorium i England. Rapporten viste at Nikolas var knapt fem fot høy (150 cm) – ikke usedvanlig kort, men kortere enn gjennomsnittet, selv på hans tid – og at han hadde en brukket nese.

På mange bilder av Nikolas, særlig i Nord-Europa, fremstilles en scene som ikke finnes i de gamle legendene. Vi ser et kar eller en balje, og der sitter det tre små skikkelser som stråler av glede, og noen ganger klapper de i hendene, åpenbart hjulpet av den gode biskopen. Dette er en illustrasjon til en sen, nordfransk legende, som oppsto etter en feiltolkning av den eldre legenden om de tre gullposene som hadde reddet de tre søstrene fra en skjebne på bordellet. For disse posene var alltid med på avbildninger og kom til å bli Nikolas symbol (attributt) i kunsten. På et tidspunkt ble de trodd å representere tre hoder, og legenden forteller:

Tre unge studenter var på reise, og da natten falt på, tok de inn på et herberge. Verten og hans hustru trodde at de hadde penger på seg, og derfor myrdet de dem. De døde kroppene ble partert og gjemt i en stor syltetønne med saltlake eller eddik. Da kom Nikolas forbi, forkledd som tigger. Han tok også inn på herberget og tvang myndig ekteparet til å tilstå mordet. Deretter vakte den gode biskop de tre studentene tilbake til livet.

Denne historien, som avbildes svært ofte, finnes første gang som tekst til et mirakelspill i et håndskrift fra Hildesheim fra 1100-tallet. Den ble brukt i franske Nikolas-spill, prekener og kirkelige sanger, og er naturligvis blitt fortalt i utallige varianter. Man mener at denne legenden var opphavet til den engelske horror-legenden om Sweeney Todd («The Demon Barber of Fleet Street»). Det merkelige med Nikolas' legender, til forskjell fra andre helgeners, er at han aldri selv kommer i vanskeligheter, og at han kommer og forsvinner helt plutselig og mirakuløst.

Nikolas er en av de mest populære helgenene i kristenheten. Hollandske protestanter tok legendene om ham med seg til Amerika og Ny Amsterdam (senere New York), og der ble hans hollandske navn Sinte Klaas (St. Nikolas) til Santa Claus. I Amerika ble hans legender forent med nordiske folkloretradisjoner om nissen som straffet slemme og ga gaver til de snille barna, og guden Tor med sin vogn trukket av geitebukker ble også trukket inn. På denne måten ble den papistiske helgenen forvandlet til en nordisk trollmann, og dermed oppsto den snille julenissen med sleden og reinsdyrene som kremmere overalt begjærlig har trykket til sitt bryst, både i kristne og ikke-kristne deler av verden.

Den moderne julenissens fremste opphavsmann i USA er Clement C. Moore, en episkopal (anglikansk) prest i New York, som ikke huskes for sitt livsverk, The Hebrew and English Lexicon, men for et dikt han skrev for sine barn, The Visit of St Nicholas, nå verdenskjent under tittelen basert på diktets første linje, The Night Before Christmas. Det ble utgitt i 1822 og ga verden en St. Nikolas som en nattlig gavebringer med slede, reinsdyr og en sekk med gaver på ryggen, som kommer inn i huset gjennom skorsteinen og fyller barnas strømper med leker og godteri. Han har blitt rundmaget og leende, rødkinnet og hvitskjegget, men diktet nevner ikke noe om hans drakt. Hans utseende ble endelig fiksert gjennom Coca Colas reklamekampanje i 1931, da en fet julenisse i en rød pelskantet jakke med bredt belte ble det universelt aksepterte bildet. Dermed hadde den røde bispedrakten og mitraen blitt til dagens røde julenissedrakt.

Flere steder er det fortsatt den 6. desember, Nikolas' minnedag, man gir barna gaver. I middelalderen var det flere steder vanlig å velge en guttebiskop til å «herske» over klosteret og skolen; dette skjedde først på festen for De uskyldige Barn den 28. desember, men ble fra 1200-tallet flyttet til Nikolas' festdag. Til og med i våre tider har denne skikken overlevd i Montserrat i Catalonia i Spania.

Nikolas (San Nicola) er naturligvis skytshelgen for byen Bari, hvor hans grav finnes. Festa di San Nicola holdes hvert år fra 7. til 9. mai. Den 8. mai føres hans relikvier på en båt på sjøen utenfor byen med en prosesjon av båter etter (Festa a mare). Den 6. desember feires det et ritual som kalles Rito delle nubili. Alle ugifte jenter i gifteferdig alder kommer til den første messen, som feires klokken fem om morgenen. Deretter snur de seg mot den såkalte mirakelsøylen (colonna miracolata) i håp om å finne en mann innen et år.

Nikolas er også skytshelgen for den lille palestinske byen Beit Jala, to kilometer vest for Betlehem. Den skryter over å være det stedet hvor Nikolas tilbrakte fire år av sitt liv under sin valfart til Det hellige Land. Hvert år på den 19. desember etter den gregorianske kalenderen – det vil si den 6. desember etter den julianske kalenderen – holdes det en stor messe i den ortodokse kirken St. Nikolas, og den etterfølges vanligvis av parader, utstillinger og mange aktiviteter. Arabiske palestinske kristne av alle konfesjoner og kirker kommer til Beit Jala og deltar i bønn og fest.

Nikolas' sterke innflytelse i Nederlandene, et område som var spesielt engasjert innen handel og skipsfart, skyldtes først og fremst hans rolle som skytshelgen for sjøfolk og handelsmenn. Men i Nederland skapte en billedbok av Jan Schenkman fra 1845 (Sint Nikolaas en Zijn Knecht) moderne skikker ved å etablere Sint Nikolaas' ankomst med en dampbåt fra Spania med en maurisk assistent. De tre gullkulene som ofte følger Nikolas i kunsten, ble noen ganger feiltolket til å være appelsiner eller annen frukt. Ettersom man i Nederland generelt regnet appelsiner for å komme fra Spania, førte det til den tro at Sinterklaas bor i Spania og kommer nordover på besøk hver vinter og har med seg appelsiner og annen «vinterlig» frukt. Fortsatt hyller folkemengder entusiastisk hvert år i midten av november ankomsten av Nikolas og hans mauriske assistent, Zwarte Piet, med dampbåt. I de senere år har det naturligvis vært diskusjoner i den politiske korrekthetens navn om det eventuelt rasistiske i disse skikkene fra 1800-tallet angående Sinterklaas' rampete hjelpere Zwarte Pieten med svarte fjes og fargerike mauriske klær.

I Nederland er det fortsatt 6. desember som er den store gavedagen, spesielt for de minste barna, men i de senere årene har butikkinnehavere med et visst hell presset på for julen som en annen gavefest i likhet med i resten av verden. I Belgia ble Sinterklaas eller Sint-Nikolaas opprinnelig feiret på nederlandsk maner bare i Flandern, men i senere år har feiringen av Saint-Nicolas i det franskspråklige Vallonia kommet etter. Også i andre europeiske land har Nikolas gjerne med seg en medhjelper; i Tyskland Knecht Ruprecht, i Frankrike Père Fouettard, i Sveits Schmutzli, i Østerrike og Bayern Krampus, i Luxemburg Housecker.

Det blir sagt at Nikolas er den helgenen som er mest avbildet av kristne kunstnere bortsett fra den hellige Jomfru Maria, Guds Mor. Han avbildes på utallige ortodokse ikoner, spesielt russiske. I katolsk ikonografi avbildes han som biskop med en biskops insignier: rød bispekappe, rød mitra og bispestav. Han kan også avbildes som erkebiskop med pallium. Den røde bispedrakten og mitraen har senere blitt til dagens verdensomspennende bilde av nissen i rød julenissedrakt.

Nikolas' attributt i kunsten er vanligvis tre kuler, men det kan også være snakk om tre sekker eller tre mynter. Andre symboler er anker og skip, som går på hans patronat for sjøfolk. Mange av avbildningene illustrerer noen av legendene: en ung mann som kaster tre pengesekker inn vinduet til de tre jentene, en mann som redder tre barn fra salttønnen, eller en mann som redder overlevende fra et skipsvrak, eller han gjenoppvekker en mann som er uskyldig hengt (kan lett forveksles med den hellige Nikolas av Tolentino, men han avbildes aldri som biskop), eller han avbildes som nyfødt mens han priser Gud.

På grunn av sin hjelp til de fattige er Nikolas skytshelgen for pantelånere, og de tre gullkulene som tradisjonelt hang utenfor en pantelåneforretning, symboliserer de tre gullsekkene. Folk begynte å mistenke at Nikolas sto bak en hel rekke av anonyme gaver til de fattige og at han brukte arven etter foreldrene til dette. Etter at han døde, fortsatte folk i regionen å gi anonymt til de fattige, og slike gaver ble ofte tilskrevet Nikolas. En nesten identisk historie fortelles i gresk folklore om den hellige Basilios den Store av Caesarea. Hans festdag den 1. januar er også en dag for å utveksle gaver.

I vest er Nikolas barnas skytshelgen (Santa Claus), han er skytshelgen for bankierer, fanger (på grunn av de tre keiserlige utsendingene han reddet), sjømenn og reisende, bruder og ugifte kvinner (på grunn av medgiften). Noen steder regnes han blant De 14 nødhjelperne, selv om han ikke står på den mest alminnelige listen. Fordi han er skytshelgen for sjøfolk, ble kirker viet til ham ofte plassert slik at de kunne ses som landemerker fra sjøen. Han skal også ha fått noen tyver til å levere tyvegodset tilbake. Dette forklarer hans beskyttelse mot tyveri og ran og hans patronat for tyver. Han hjelper dem ikke til å stjele, men til å angre og forandre seg. Tidligere var tyver kjent som «St. Nikolas' riddere».

Nikolas' minnedag er 6. desember, med en translasjonsfest den 9. mai. Østkirken minnes ham den 4. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans festdag er avmerket på den norske primstaven. Det skal være mer enn 2.000 kirker i Europa som er viet til ham, og i senmiddelalderen var det nesten 400 Nikolas-kirker bare i England.

Selv om Nikolas var populær i det østlige Middelhavsområdet og i Nordvest-Europa, Nikolas det kuriøst nok ikke der han var aller mest populær – det var i Russland. Sammen med apostelen Andreas er han nasjonens skytshelgen, og han er så høyt elsket blant russerne at det ble sagt at «hvis Gud dør, har vi i det miste fortsatt St. Nikolas.» Den russisk-ortodokse kirken feirer til og med hans translasjonsfest til Bari. Før revolusjonen var det så mange russiske pilegrimer som kom til Bari at den russiske regjeringen støttet en kirke, et sykehus og et hospits der. Han er også en passende skytshelgen for økumeniske samtaler mellom øst og vest, og av denne grunn bærer det instituttet som er ledet av dominikanerne i Bari for å fremme forbindelsene mellom de østlige og latinske kirkene, hans navn, Istituto di Teologia Ecumenica San Nicola.

Se en side med mange eksempler på bilder av Nikolas i kunstmuseer verden rundt.