De tolv hellige scillitanske martyrene (d. 180)

De scillitanske martyrene var syv menn og fem kvinner som led martyrdøden i år 180 (etter tradisjonen den 17. juli) i Scillium (Scilium, Scilli, Scili) i Nord-Afrika (Africa Proconsularis), en ikke identifisert by i Numidia. Dette skjedde i det siste året av forfølgelsene som var satt i gang av keiser Markus Aurelius (161-80), men det skjedde etter at etterfølgeren Commodus (180-92) hadde overtatt. Mennenes navn var Speratus, Nartzalus (Narzales), Cittinus (Cythinus), Veturius, Felix, Aquilinus (Acyllinus) og Laetantius; kvinnene var Januaria, Generosa, (Vestia) Vestina, Donata og Secunda. Deres autentiske akter er bevart, det eldste daterte dokumentet på latin i den vestlige Kirken, med tittelen Passio Sanctorum Scillitanorum. Det er uvanlig fri for senere redaksjonelle «forbedringer». Det er også det første dokumentet som nevner eksistensen av en latinsk Bibel.

Etter at de tolv ble arrestert, ble de brakt til Kartago og forhørt av prokonsulen Publius Vigellius Saturninus (nevnt hos Tertullian). Speratus var gruppens talsmann, men han ble supplert muntlig av de andre. Prokonsulen startet prosessen ved å fortelle dem at hvis de tok til fornuften og tilba de romerske gudene og sverget ved keiserens guddommelige ånd, kunne de fortsatt få keiserens tilgivelse. Speratus svarte: «Vi har aldri gjort noe galt, vi har aldri hengitt oss til syndefullhet; vi har aldri uttalt forbannelser, men når vi blir urettferdig behandlet, har vi takket, for vi hedrer vår egen keiser».

Speratus bar på en lærveske, og da han ble spurt hva som var i den, svarte han: «De hellige bøker, og brevene til en rettferdig mann ved navn Paulus». Senere sa han: «Jeg anerkjenner ikke denne verdens keiserrike. Heller tjener jeg Gud, som ingen mann har sett. (…) Jeg har ikke stjålet; ved alle innkjøp betaler jeg skatt fordi jeg anerkjenner min herre som keiser for konger og for alle nasjoner».

Til de andre sa prokonsulen: «Ikke ta del i hans tåpeligheter!» Cittinus sa: «Vi har ingen andre å frykte enn vår Herren vår Gud som er i himmelen». Donata la til: «Gi heder til Cæsar som Cæsar, men ærbødighet bare for Gud». Vestia sa: «Jeg er en kristen». Secunda sa: «Jeg ønsker å være det jeg er». Prokonsulen spurte Speratus igjen: «Holder du fast på at du fortsatt vil være kristen?» Han svarte: «Jeg er en kristen». Alle de andre sa seg enige med ham. De ble gitt en måneds betenkningstid.

Saturninus forhørte dem igjen, og igjen sa Speratus: «Jeg er en kristen», og igjen sa de andre seg enige. Saturninus leste da sin avgjørelse: «Siden disse har tilstått at de har levd i overensstemmelse med skikkene til de kristne, og siden de til tross for at de ble gitt mulighet til å vende tilbake til romernes skikker har fortsatt i sin gjenstridighet, dømmes de herved til å henrettes ved sverd». Speratus svarte: «Vi takker Gud». Nartzalus la til: «I dag er vi martyrer i himmelen; Gud være lovet». Straks ble de ført utenfor byen og henrettet for Kristi navns skyld. Det faktum at de ikke ble torturert og at de ble halshogd, kan godt indikere at de var romerske borgere.

Deres minnedag er 17. juli i Martyrologium Romanum. De tidlige og autentiske aktene til disse tolv martyrene har alltid vært høyt verdsatt og er et av de eldste dokumentene i den kristne latinske litteraturen. Men stedet Scillium har ikke blitt definitivt definert, bortsett fra at det var et sted i Nord-Afrika, trolig et sted i dagens Tunisia. Det ble bygd en basilika over martyrenes grav, hvor den hellige Augustin holdt tre prekener til deres ære. Relikviene av Speratus (fr: Spérat) ble overført til Lyon i Frankrike.