Julenatt 1886 fant begynnelsen på en definitiv forandring av Thérèses personlighet sted. Med ett forandret hun seg fra å være et barn til plutselig å bli voksen. Denne forandringen kom hun selv til å kalle sin konversjon. Hun skriver om det :"...Gud måtte gjøre et lite under, slik at jeg vokste på et øyeblikk, og dette underet gjorde Han den uforglemmelige julenatten..."6 da begynte "...den tredje perioden av mitt liv, den vakreste av alle, fylt med nåder fra himmelen..."7.
Våren 1886 hadde hun sluttet på skolen og begynt med privatundervisning, hjemme hos en dame i Lisieux. Samme året, den 15. oktober, hadde hennes eldste søster Marie trådt inn i Karmel, og tatt navnet Sr. Marie av Jesu Hjerte. Thérèse hadde bygget opp et nært forhold til sin søster under sine forberedelser til Første Kommunion og konfirmasjon. Vi kan nesten gjette oss til at det ikke var lett for Thérèse å se Marie forsvinne inn i Karmel. Samme måned gjorde også Thérères søster, Léonie, et "klosterforsøk"hos klarissene. Forsøket varte i bare to måneder.
Fra julenattsmessen i 1886 og til oktober påfølgende år gjennomgikk Thérèse en forandring fra å være et ekstremt følsomt barn, alltid på nippet til å gråte, til femten måneder senere å kunne tre inn hos den hellige Teresa av +vilas* døtre. Og Sta. Teresa ville at hennes nonner skulle være psykisk sterke.
En dag Thérèse betraktet et bilde av den korsfestede Kristus, fikk hun en lengsel etter å be for syndernes omvendelse. Akkurat på samme tid fant rettssaken mot en morder, Pranzini, sted. Han hadde blitt dømt til døden, men viste ingen tegn til omvendelse eller anger. Thérèse hadde selvsagt hørt om Pranzini. Hans rettssak var mye omtalt i pressen og på alles lepper. Thérèse bestemte seg for å be om Pranzinis omvendelse, og også om et tegn på hans anger. Hun fikk feiret en messe for hans omvendelse og hun bønnfalte alle om å be for ham. Dagen etter Pranzinis henrettelse, leste hun i en avis at han på skafottet hadde vendt seg om, tatt krusifikset som en prest rakte ham og kysset Kristi sårmerker tre ganger.
I Pinsen 1887 fortalte hun sin far om sitt sterke ønske om å få tre inn i Karmel. Louis Martin gjorde som alltid tidligere når en av hans døtre ble kalt til klosterlivet. Han ga henne sin velsignelse. Denne gangen må det må ha vært et meget stort offer for ham, ettersom Thérèse var den av hans døtre han kanskje satte mest pris på. Karmelittnonnene var velvillig innstilt på å motta Thérèse, men det var ikke klosterets forstander, P. Delatröette. Han mente at hun var for ung. Sett med vår tids øyne hadde han jo kanskje rett i det. Thérèse og hennes far dro, etter å ha fått et NEI hos P. Delatröette, til biskopen av Bayeux. Biskopens svar var nølende og bygget hovedsakelig på P. Delatroöttes ord, så Thérèse trodde da at saken var tapt.
I november 1887 ble det arrangert pilegrimsferd fra bispedømmet Bayeux til Roma. Den 4. november dro Louis Martin med døtrene Thérèse og Céline. Reisen gikk gjennom Sveits og følget stoppet i mange kjente italienske byer. Den 20. november ble pilegrimene mottatt i audiens hos pave Leo XIII. Hver enkelt pilegrim ble presentert for den Hellige Far. Da turen kom til Thérèse la hun seg på kne foran paven og ba om hans tillatelse til å tre inn i Karmel. "...Pavens svar var :'gjør hva dine overordnede sier deg.' Hun insisterte : 'Men, hellige Far, hvis De sa ja, måtte de andre si seg enige.' 'Kom, kom,' sa paven 'Du vil få tre inn hvis Gud vil.' Hun ville insistere mer, men generalvikaren og vaktene kortet ned på audiensen ved å dra henne vekk fra pavens føtter..."8.
Da en nokså motløs Thérèse kom hjem fra Roma sendte hun, ti dager før jul, et brev til biskopen med ønske om å få tre inn i klosteret på julaften. Det kom intet svar i tide, men den 28. desember kunne Karmels priorinne fortelle at biskopen hadde gått med på å la Thérèse få tre inn i Karmel, men først etter fasten.
Som toåring uttrykte Thérèse for første gang et ønske om å bli nonne. I barndommen hadde hun ofte lekt eremitt med sin kusine Marie, og like ofte hadde hun isolert seg selv i et hjørne av sengen for å snakke med Gud. De fem Martinsøstrene og en av deres to kusiner, endte alle som nonner. Etter sin "julekonversjon"sammenlignet Thérèse ordenslivet med det å frelse sjeler, og hun lekte med idéen om å tre inn i en misjonskongregasjon. Men håpet om å frelse flere sjeler gjennom bot, offer og bønn fikk henne til å bestemme seg for å stenge seg inne i Karmel. Hun kom fra en familie som levde et behagelig liv ikke ulikt fra våre dagers. De dro ofte på ferier til kysten, vel så ofte på pilegrimsferder. Thérèse regnet det som ekstra vanskelig for menneskenaturen å arbeide et helt liv uten å se fruktene av sitt arbeid.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel |