Som fjortenåring hadde Thérèse drømt om en ærefull martyrdød, som en Jeanne d'Arc, på samme måte som gutter drømmer om å bli helter i krig. Thérèse sentrerte sine drømmer om ære, martyrdød og lidelse rundt ett eneste lite sted - Karmel i Lisieux. På en måte var den ikke det minste eksotisk eller fjern, denne samlingen steinbygninger plassert i en liten vei i kjernen av hennes egen hjemby. Men disse bygningene huset Pauline og Marie samt 24 andre kvinner som levde et mystisk liv med store offer, gjemt vekk fra byens øyne. Disse kvinnene levde for høye idealer: å gjøre bot for egne og andres synder, og å kontemplere (dvs. "betrakte"eller tilbe, fordype seg i Gud) Gud. Alt Thérèse kunne se av dem var sorte slør bak et enormt dobbelt gitter i det offentlige kapellet. Siden Thérèse hadde to søstre i klosteret, hadde hun det privilegium å kunne se dem. Da mottoet var: "Verden skal stenges ute", var det installert to sett med tunge jerngitre på de steder hvor nonnene kom i kontakt med utenforstående (i kapellet og i taleværelsene). Det var også installert gardiner bak gitrene så en ikke skulle kunne se nonnene, men for nære slektninger ble det gjort unntak. Karmelittnonner forlater den dag i dag ALDRI klausuren*** (Men i motsetning til den tid da Thérèse, levde gjøres det i dag unntak).
Den 9. april 1888 gikk hele familien Martin samlet til messen i Karmel. Thérèse var den eneste som ikke gråt. Da porten inn til klausuren ble åpnet for Thérèse, ble hun presentert for kommuniteten av P. Delatröette. Han var ikke kommet over det faktum at Thérèse hadde fått tillatelse til å tre inn i Karmel bak hans rygg og var mektig sur. Som introduksjon sa han: "...Ærede Moder, De kan synge deres Te Deum nå. Som biskopens representant presenterer jeg Dem dette femten år gamle barnet. Det var De som ønsket henne her, og jeg håper at hun ikke vil skuffe Deres forventninger. Jeg minner Dem om at hvis hun gjør så, er ansvaret helt og holdent Deres...."9.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel |