5. Karmel

Straks klausurporten var lukket og låst bak Thérèse, kastet hennes to søstre seg over henne. Gleden var stor da Thérèse ble gjenforent med søster Agnes av Jesus (Pauline) og søster Marie av Jesu Hjerte (Marie) etter henholdsvis seks og to års atskillelse.

Den første dagen ble hun vist rundt i klosteret. Hun ble vist til det rommet som skulle være hennes celle i fem år. Det var et lite rom, med en seng og en bitte liten bokhylle, uten elektrisitet, uten vann og uten oppvarming. "....Alt henførte meg. Jeg følte meg flyttet til en ørken. Vår celle gledet meg spesielt..."10 "...Jeg fant at ordenslivet var akkurat slik jeg hadde forestilt meg det, intet offer forundret meg..."11.

Karmelittene delte sin dag mellom 6 timer i koret ( 3_ timer tidebønn, messe og 2 timer indre bønn), en times rekreasjon etter måltidene, en times fritid på kvelden og 5 timer manuelt arbeid.

Gjennom Thérèses åtte år i kloster var det én person som hadde den største innflytelsen over hennes liv, det var priorinnen, Moder Marie de Gonzague. Marie-Adèle-Rosalie Davy de Virville trådte inn i Karmel i Lisieux, 26 år gammel i 1860. Hun satt seks perioder som priorinne, og hennes meget sterke personlighet satte et sterkt preg på kommuniteten, en innflytelse som ikke kan sies å ha vært av det gode. Den alminnelige filosofi blant ordensfolk på den tiden var "ydmykelser herder sjelen", en filosofi som Moder Marie de Gonzague adopterte. Karmelittnonnene underkastet seg streng disiplin med mange fysiske botsøvelser, gjennom streng faste og andre former for askese, og gjennom ydmykelser gikk veien til fullkommenhet. Men disse var bare hjelpemidler mot målet for den kontemplative nonne, union (forening) med Gud. Moder Marie de Gonzague foretrakk hjelpemidlene.

Moder Marie de Gonzague hadde det vi i dag kanskje kunne kalle en vanskelig, sammensatt personlighet. Det at var av adelig byrd gjorde ikke saken lettere. Hennes motsetningsfylte personlighet kom klart til utrykk i hennes forhold til Thérèse. Selv om hun trådte inn i Karmel svært ung alder, fikk hun ingen særbehandling "...En person av en slik kvalitet må ikke behandles som et barn..."12. Dette kan kanskje forklare Moder Marie de Gonzagues behandling av Thérèse. Priorinnen fryktet at Thérèse kunne bli klosterets "maskot"noe som ville vært en katastrofe for hennes indre liv. Moder Marie de Gonzagues nykker og innfall førte til at hun stadig innførte en rekke forskjellige regler og forordninger som hun glemte et par uker etter de var innført. Den eneste som husket disse var Thérèse. Hun kunne når som helst ydmyke og skjelle ut Thérèse etter eget forgodtbefinnende, men på samme tid kunne hun gråte og betro seg til Thérèse som hun sa var den eneste hun kunne stole på blant søstrene.

For en ung nonne som Thérèse, virket Moder Marie de Gonzagues trange vei til Gud i begynnelsen som den rette. Hun foretrakk priorinnens strenge "disiplin"fremfor hennes kjødelige søstre som fortsatt regnet henne som en baby. Moder Marie de Gonzagues idealer var preget av den tid hun levde i.. Å dømme henne som trangsynt eller ond er det samme som å blande "moderne"tenkning inn i en annen tid. Thérèse ønsket helt fra begynnelsen av, og især på slutten av sitt liv å oppfylle klosterreglene til punkt og prikke, hun ba aldri om lettelser. Thérèse hadde et brennende ønske om å ofre seg selv for Gud og nesten uten selv å sette grenser. Hvis noen hadde stoppet henne, ville hun av lydighet ha føyet seg. Karmelittnonnene, og især Thérèse, ville ta del i Kristi lidelse. Det er en priorinnes oppgave å sette grenser, i Thérèses tilfelle ble dette ikke gjort.

En annen nonne i klosteret tiltrakk seg Thérèses oppmerksomhet. Det var klosterets grunnlegger, Moder Geneviève av Sta. Teresa. Hun hadde grunnlagt Karmel i Lisieux i 1838 fra Karmel i Poitiers. Nonnene i Lisieux regnet henne som en levende helgen. Hun hadde alltid et ord til Thérèse og en gang Thérèse besøkte henne på sykestuen, siterte hun St. Paul: "...Tjen Gud med fred og glede; husk mitt barn, Vår Gud er en fredens Gud..."13 . Disse ordene hadde en sterk virkning på Thérèse fordi hun den dagen "...var ytterst prøvet, nesten bedrøvet, i et slikt mørke at jeg [Thérèse] ikke lenger visste om Gud elsket meg..."14 Ved en annen anledning imponerte Moder Genevièves enkelhet og tillit Thérèse: "...Moder," sa Thérèse til henne, "De vil sikkert ikke komme til skjærsilden". Den gamle nonnen svarte, "Jeg håper ikke det." Senere skrev Thérèse, "...Gud svikter ikke en hvis tillit er fylt av ydmykhet..."15

I Karmel hadde altså Thérèse en nonne som nærmet seg Gud på en helt annen måte enn Moder Marie de Gonzague. Moder Geneviève hverken fryktet eller regnet med skjærsilden, og hennes enkle "...jeg håper ikke det..." var heller ikke bygget på rettferdighet eller en liste over egne offer, men på tillit. Mot slutten av sitt liv kom Sr. Thérèse frem til at "...Jeg [Thérèse] skulle ønske jeg fant en heis som kunne løfte meg til Jesus, for jeg er for liten til å klatre opp fullkommenhetens slitsomme trapp..."16.

Den kommuniteten Thérèse trådte inn hos besto av 26 nonner. Av disse hadde noen svært vanskelige personligheter. Mangelen på gjensidig kjærlighet, barmhjertighet og forståelse mellom søstrene var stor. Det var en del klikkdannelser i klosteret, og mange mente at det var for mye med tre kjødelige søstre i samme kommunitet ( siden kom Thérèses søster nr. 4 Céline og hennes kusine Marie på toppen av det hele). Det enkleste for Thérèse ville vært å danne en "Martinklikk", men hun gjorde det stikk motsatte. Alt fra den første dag i klosteret så Thérèse det som sitt kall å være ekstra vennlig ovenfor de søstre som ikke var vel ansett innen kommuniteten. Hun ville ved rekreasjonen, den tid som var satt av til felles hygge, sette seg blant de søstre som var utenfor. Dette var et stort offer for Thérèse som ved hver rekreasjon savnet sine kjødelige søstre, men likevel satte seg borte fra dem . En av hennes mednoviser, en ung legsøster, hadde et meget vanskelig temperament som hun ofte lot gå ut over Thérèse. Likevel valgte Thérèse å sette seg ved siden av denne søsteren så ofte som mulig ved rekreasjonene og tre år på rad ha felles retretter med henne. Dette gjorde at hun aldri fikk noe utbytte av sine retretter, men det spilte heller ingen stor rolle da hun mente at det var viktigere å glede en medsøster. En annen søster var nærmest utstøtt av kommuniteten på grunn av sitt svært vanskelige lynne. Likevel ba Thérèse om å få arbeide med denne søsteren i vaskeriet, og selv om Sr. X skjelte henne ut støtt og stadig var Thérèse alltid like hjertelig mot henne.

De første månedene i Karmel var Thérèse bare lykkelig. Alt fra den første dagen viste Thérèse en indre fatning som til og med imponerte priorinnen: "...Vi trenger ikke å si et ord til henne, alt er perfekt...".17 I mai skriftet Thérèse for P. Pichon, som var søsteren Maries skriftefar. Han forsikret Thérèse om at hun aldri hadde begått en dødssynd. Dette befridde henne fra en indre prøvelse som hun hadde hatt i over fem år.

Louis Martin forsøkte å kompensere tapet av sin "lille dronning"ved å øke sine gaver til klosteret. Thérèse var så heldig å få i oppgave å takke for dem. Den 23. juni 1888 forlot Louis Martin helt uventet Lisieux. Han ble sporløst borte en uke, men ble funnet igjen i Le Havre. Dette uroet Martinsøstrene og især Thérèse, noe som kan sees svært tydelig på hennes håndskrift i brevene hun skriver for å oppmuntre søsteren Céline. Hun hadde en uke før farens forsvinningsnummer fortalt ham om sitt ønske om å tre inn i Karmel. Mye tyder på at tanken på at alle hans døtre skulle forsvinne inn i Karmel var blitt for mye for den gamle mannen. Onde tunger i klosteret og i byen hevdet at det var Thérèses oppbrudd som hadde vært årsaken til farens mystiske forsvinning og senere sykdom. Thérèses ikledning måtte utsettes på grunn av at faren ble midlertidig lammet i oktober. Men til slutt ble datoen satt til den 10. Januar.