Ignatia lærte tidlig av sin mor å kjenne Gud og elske ham lidenskapelig. Det blir sagt at Ignatia første gang tenkte på å bli nonne som tiåring, da hun mottok sin første kommunion. Ved konfirmasjonen var hun sikker på at det var dette hun måtte gjøre. I mellomtiden hadde Giuseppe Benaglio, kannik ved domkapitlet i Bergamo og bispedømmets generalvikar, blitt hele familiens betrodde rådgiver etter at Antonio Verzeri døde. Det falt derfor på ham å veilede den unge Ignatia hvordan hun skulle svare på sitt kall.
I en alder av 16 år gikk hun inn i klosteret Santa Grata i Bergamo som tilhørte benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti - OSB), og hun tok ordensnavnet Teresa Eustochium (it: Eustochio). Men lovene til den østerrikske keiseren Josef II, som forbød ikledning av kandidater før de var 24 år gamle, sto fortsatt ved lag, så hun kunne ikke motta drakten. Kannik Benaglio foreslo da at hun vendte hjem, noe hun gjorde. I august 1821 vendte hun tilbake til Santa Grata etter sin tyveårsdag, men møtte igjen det samme forbudet, som smertet både kandidaten og kommuniteten like mye. Politisk innflytelse som nonnene sto maktesløse overfor, hadde villedet kommuniteten og underminert dens observans. Og straks den avslappede holdningen hadde fått innpass, bygde det seg opp motstand mot reform.
Teresa støttet dem som ønsket reform, men dette gjorde henne ikke populær hos alle. Imidlertid vant hun sine overordnedes tillit, og de ga henne ansvaret for de nye kandidatene. Men uenigheten i kommuniteten og motstanden mot forandring skapte en situasjon som kannik Benaglio fant alt for lite lovende til å tillate henne å fortsette. Dessuten planla han å etablere en kommunitet som skulle drive undervisning av unge kvinner samtidig som den beholdt en kontemplativ orientering. Teresa ble tiltrukket av dette prosjektet, og han foreslo at hun forlot Grata for andre gang, og hun gjorde dette av lydighet våren 1823.
Senere spurte hun kannik Benaglio om hun kunne vende tilbake en tredje gang, siden hun følte at klausuren passet best for hennes åndelige behov. Han gikk med på det, og hun trådte inn en tredje gang den 12. desember 1828. Noen i kommuniteten så ikke med blide øyne på at hun kom tilbake, og selv om hun hadde hatt ansvarlige stillinger tidligere, fikk hun nå de simpleste og hardeste oppgavene. Siden hun nå var over 24 år, fikk hun drakten den 3. juli 1829, men hennes tvil, kombinert med stor åndelig tørke og uten tvil forsterket av problemene i kommuniteten, førte til en periode med intense lidelser, blant annet alvorlige epilepsianfall og sterke depresjoner. Kannik Benaglio konsulterte den salige Magdalena av Canossa, og hennes svar oppmuntret ham til å foreslå at Teresa forlot Santa Grata for godt. Det skjedde den 8. februar 1831.
Hun sluttet seg til Virginia Simoni, kannik Benaglios andre kandidat, og begynte med religiøs undervisning av unge jenter i et landsens hus i Gromo. Dette viste seg å bli begynnelsen på den nye kongregasjonen hun skulle komme til å grunnlegge senere i 1831, kort før sin 30-årsdag, «Døtre av Jesu hellige Hjerte» (Figlie del Sacro Cuore di Gesù - FSCG). Kongregasjonen blir også kalt «Verzeri Suore». Hennes søster Antonia og Katarina Manghenoni sluttet seg også til dem, og de fire avla enkle løfter til kannik Benaglio, som foreslo at formålet for det nye instituttet skulle være undervisning av unge jenter.
De adopterte en streng livsførsel, med lange perioder av faste og stillhet. Teresa selv møtte mange åndelige vanskeligheter, tvil og fristelser, men rekrutter strømmet til, blant dem ytterligere tre søstre av henne: Maria, Judith og Katarina, og deres mor. Gruppen levde under generell veiledning av kannik Benaglio til han døde den 18. januar 1836, og med hans hjelp skrev de en regel og konstitusjoner, som ble stadfestet av biskopen av Bergamo i 1842. Regelen foreskrev at kongregasjonen skulle drive skoler for fattige barn, besøke syke kvinner, drive sentre for rekreasjon og religion for jenter i moralsk fare, og spesielt retretter for legkvinner, som skulle utføres i henhold til Ignatius av Loyolas Åndelige øvelser.
Biskopen av Bergamo, Msgr Karl Gritti-Morlacchi, som opprinnelig var positiv til den nye kongregasjonen, begynte nå å legge hindre i veien for den, som forsterket de indre vanskelighetene som kom av Teresas selvransakelse og åpenbare ubesluttsomhet. Hun besøkte Torino, hvor den hellige Magdalena Sofia Barat allerede hadde begynt med retretter for legkvinner. Hun ble slått av likheten mellom de to instituttene og tenkte på å slå sin kongregasjon sammen med Magdalenas Søstre av Jesu hellige hjerte.
Men etter hvert ble det klart for henne at det var plass og behov for to separate kongregasjoner. Enda mange vanskeligheter måtte overvinnes før kongregasjonen var solid etablert, men til slutt avla Moder Teresa og hennes ledsagere sine endelige løfter for kardinal Konstantin Patrizi, prefekt for Kongregasjonen for biskoper og ordensfolk. Godkjennelsen fra Den hellige Stol og pave Gregor XVI (1831-46) fulgte få dager senere og ble bekreftet i september 1847, da instituttet fikk tillatelse til å åpne et hus i Roma.
Blant dem som hadde hjulpet Teresa, var den salige Ludvig Pavoni av Brescia. Han trykte konstitusjonene for hennes kongregasjon i sitt institutt på en tid hvor det kunne ha vært uklokt å gjøre det, på grunn av de antireligiøse og antipavelige stridighetene på den tiden. Da Moder Teresa skaffet et gammelt kloster i Brescia, var det kannik Pavoni som var arkitekt og byggmester for endringene, som han personlig ledet. Han dro flere ganger til Bergamo og Trento på hennes vegne og sørget for en prest for daglig messe i moderhuset. Han og Teresa satte hverandre svært høyt, og denne gjensidige aktelsen har vart i deres respektive kongregasjoner i det halvannet århundre som har gått etter grunnleggernes død.
I fire år etter åpningen av huset i Roma vokste Teresa i nåde og hellighet, og hennes grunnleggelse vokste sammen med henne. Hennes dype erfaring av Gud og hennes intuitive forståelse av karakter kombinert med hennes omsorg og respekt for sine åndelige døtre, hver og en som hun så som destinert til å bli helgen, ga henne en autoritet og en menneskelighet som vant alles respekt og kjærlighet.
Teresa slet seg ut, og da en koleraepidemi feide over Nord-Italia, ble hun smittet av sykdommen og døde i Brescia den 3. mars 1852, 51 år gammel. Hun ble saligkåret den 27. oktober 1946 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 10. juni 2001 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 3. mars. Hennes kongregasjon arbeider i Italia, Argentina, Brasil, Bolivia, India, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun og Albania.