Den hellige Waldalenus (fr: Waldalène) ble født på begynnelsen av 600-tallet (rundt 610?) i Dijon i det frankiske kongeriket Burgund, nå i departementet Côte-d'Or i regionen Burgund i Frankrike. Han var en av tre sønner av hertug (dux) Amalgar (fr: Amalgaire) (ca 585-643) og hans hustru Aquilina, datter av den eldre Waldalenus, hertug i regionen mellom Alpene og Jura i det frankiske kongeriket Burgund på slutten av 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet og hushovmester i Austrasia mens kong Kildebert II (575-95) var mindreårig. Morfar og dattersønn kalles derfor gjerne Waldalenus den eldre og den yngre.
Waldalenus’ eldre bror Adalrik (ca 610-80) skulle overta som hertug etter faren, og deres søster var den hellige Adalsindis av Bèze (d. ca 680). Waldalenus ble munk i det berømte klosteret Luxeuil, som var grunnlagt av den hellige Kolumban (ca 542-615), under de to neste abbedene, de hellige Eustasius (610-25) og Waldebert (625-68).
I 628 ble Dagobert I konge av både Burgund (623-34) og Neustria (629-39) da hans far Klotar II (584-629) døde. Etter råd fra de hellige Eligius av Noyon (fr: Eloi) (ca 588-660), Audoenus av Rouen (fr: Ouen) (ca 602-84) og Desiderius av Cahors (fr: Didier) (ca 590-ca 654) bestemte han seg for å gjenopprette den kongelige myndigheten og kom i Burgund å hevde sin makt. Han ble kalt «den gode kongen» av folket. Men for å hevde sin autoritet, spurte han tre stormenn, hertugene Amalgar (fr: Amalgaire), Arnebert og Willibaud om å drepe Brodulf (fr: Burnulfe), onkelen til hans halvbror Karibert, som hadde bestridt delingen av de frankiske landene og krevde Neustria på vegne av sin unge nevø.
Etter at Dagobert hadde fått Brodulf drept, ga han sin halvbror Karibert Aquitania. En gang da kong Dagobert var tilbake i Paris, beklaget han sin handling og for å sone for sine synder for Gud, bestemte han seg for å bygge klosteret Saint-Denis. Karibert døde i 632 og hans sønn Kilperik ble myrdet på Dagoberts ordre. Innen 632 hadde Dagobert Burgund og Aquitania under sin kontroll, og han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i vest. Han belønnet også kongelig de tre stormennene som utførte drapet på Brodulf på hans ordre, og hver av dem fikk enorme landområder.
Blant andre eiendommer mottok hertug Amalgar av Burgund landet Fons Besua, og for å sone for sine feil, bestemte han seg for å bygge et kloster der. Det ble grunnlagt under navnet Saint-Pierre et Saint-Paul i 630 av Amalgar, hertug bénéficiaire av Burgund (ikke-arvelig), og hans hustru Aquilina. Ifølge klosterets kronikør på 1100-tallet, Johannes av Bèze, utnevnte hertug Amalgar sin sønn Waldalenus, som da var munk i Luxeuil, til den første abbed av Bèze i 630.
Klosteret Saint-Pierre på det territoriet som skulle bli byen Bèze i Burgund, nå i departementet Côte-d'Or i regionen Bourgogne, var det fjerde merovingiske klosteret som var grunnlagt i bispedømmet Langres. Helt fra starten hadde det betydelige eiendeler. Det eide og hadde under sin myndighet landsbyene Viévigne, Beire, Treige, Spoy, Oisilly, Blagny og Crimolois. Det hadde tolv vingårder i Marsannay la Côte og andre vinmarker i Couchey og Beaune. Det eide også land i Dijon, Longvic, Chenôve, Prenois, Daix og en stor vingård i Gevrey med livegne og tjenere. I 655 hadde klosteret en klosterskole.
I 634 utrustet hertug Amalgar klosteret ytterligere og ga det lenene Jancigny og Talmay og land i Heuilley-sur-Saône (skogen Chy), Perrigny-sur-l'Ognon og Pontailler-sur-Saône, hvor klosteret fikk bygd et kapell viet til Saint-Hippolyte. Disse eiendommene i Talmay og Heuilley skulle forbli klosterets eiendom til 1234, da de ble gitt av biskopen av Langres til Guillaume II de Champlitte-Pontailler, til tross for motstand fra munkene i Bèze. Klosteret betraktet seg som plyndret og anket derfor saken til pave Innocent IV (1243-54), som skriftlig ga dem medhold i 1245. Dette forhindret ikke Guillaume II å holde på eiendommene, med samtykke fra biskopen av Langres.
Waldalenus nevnes i et diplomatisk dokument fra september 677, og vi kan anta at han døde omtrent samtidig med sine søsken Adalrik og Adalsindis rundt 680. Hans minnedag er 15. mai.
Roen på stedet skulle snart bli forstyrret av to borgerkriger mellom lokale frankiske adelsmenn i 660, og igjen i 676, da den hellige kong Dagobert II av Austrasia (676-79) slåss mot kong Teoderik III (fr: Thierry) (675-91). Klosteret ble ødelagt av sarasenerne i 731. Til tross for all ødeleggelsen klosteret måtte lide gjennom århundrene, skulle det stige opp fra asken syv ganger.
De første 200 årene fulgte klosteret Kolumbans regel, men fra 826 gikk det over til den hellige Benedikts regel etter at det var blitt gjenoppbygd av biskop Alberic av Langres. Det som gjenstår av dette tidligere benediktinerklosteret, ble erklært som historisk monument i 2010. Det var inntil 1731 knyttet til bispedømmet Langres og deretter til bispedømmet Dijon. Klosteret er nå i privat eie.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. januar 2016