III: Det gjenløste menneske og dets situasjon i den moderne verden
Kristus har forenet seg med hvert enkelt menneske
13. Når vi trenger inn i Jesu Kristi mysterium ved hjelp av menneskeslektens erfaring som er i stadig og hurtig vekst, ser vi klarere de veier som Kirken i vår tid må følge, og som Paul VI i sin visdom har pekt på. 86 Vi forstår at det er én eneste vei som er grunnlag for alle de andre veier. Det er en vei som stått sin prøve gjennom århundrer, og det er også fremtidens vei. Kristus Herren anviste denne vei da «han, Guds sønn, i en viss forstand forenet seg med hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon», som konsilet lærer. 87 Kirken anser det som sin viktigste oppgave å muliggjøre at denne forening kan komme i stand og stadig bli fornyet. Kirken ønsker å tjene dette bestemte formål, den vil gjøre det mulig for hver enkelt person å finne Kristus, slik at Kristus kan gå sammen med ham på livsveien. Den søker styrke til oppgaven i sannheten om menneskene og verden slik den finnes i inkarnasjonsmysteriet og frelsesmysteriet, den får kraft fra kjærligheten som utstråler fra denne sannhet. Den historiske utvikling går stadig fortere. I vår tid synes den særlig å gi resultater på felter som angår systemer, ideologiske forestillinger om verden og om regjeringsformer. Mot en slik bakgrunn kommer Kristus nær på en ny måte, til tross for at han tilsynelatende ofte er langt borte, også når Kirken bare i begrenset målestokk kan være nær og i virksomhet. Jesus Kristus kommer oss nær med kraft fra den fylde av sannhet og kjærlighet som ble åpenbart i ham, tross hans korte liv på jorden og hans enda kortere offentlige virksomhet.
Jesus Kristus er hovedveien for Kirken. Han selv er vår vei «til Faderens hus» 88 og veien til hvert menneske. På denne veien som leder fra Kristus til mennesket, på denne veien hvor Kristus forener seg med hvert menneske, kan ingen stanse Kirken. Her gjelder det menneskets timelige og evige velferd. Lydig mot Kristus og i betraktning av det mysterium som dens eget liv bygger på, kan ikke Kirken stå ufølsom overfor noe av det som tjener menneskets sanne velferd, eller stå likegyldig overfor det som truer dets velferd. I flere avsnitt i sine dokumenter har det 2. Vatikankonsil uttrykt Kirkens dype omsorg for at livet i verden på alle måter og områder må bli brakt i «bedre overensstemmelse med menneskets høye verdighet» 89, for derved å bli gjort «mer menneskelig». 90 Dette er Kristi egen omsorg, han som er den gode hyrde for alle. I denne omsorgs navn, leser vi i konsilets pastorale konstitusjon, må ikke Kirken la seg «forveksle med det politiske samfunn, heller ikke bli bundet til noe politisk system. Den er samtidig et tegn på menneskets opphøyede verdighet og et vern om den.» 91
Det gjelder her mennesket i hele dets virkelighet, i hele dets storhet. Vi er ikke opptatt av det «abstrakte» menneske, men det virkelige, «konkrete», «historiske» menneske: Vi er opptatt av den enkelte, for hver enkelt har del i frelsesmysteriet, og med hver enkelt har Kristus forenet seg for alltid gjennom dette mysterium. Hvert menneske kommer inn i verden ved å bli unnfanget i sin mors liv og født av sin mor, og blir i kraft av frelsesmysteriet betrodd Kirkens omsorg. Dens omsorg gjelder hele mennesket og er konsentrert om mennesket på en helt spesiell måte. Gjenstand for dens omsorg er det enkelte menneske som lever en eneste gang, mennesket i hele dets virkelighet med Guds bilde og likhet intakt. 92 Konsilet peker på dette faktum og minner om at «mennesket er den eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens egen skyld». 93 Mennesket som «villet» av Gud, som «utvalgt» av ham fra evighet av og kalt og bestemt til nåde og herlighet, dette er «hvert enkelt» menneske, det «konkrete» menneske, det «virkelige» menneske. Dette er det menneske som er blitt delaktig i frelsesmysteriet i hele dets fylde i Jesus Kristus. Ja, hver enkelt av de fire milliarder som bebor vår planet, har fått del i dette mysterium fra det øyeblikk han ble unnfanget under sin mors hjerte.
For Kirken fører alle veier til mennesket
14. Kirken kan ikke overlate mennesket til seg selv, for dets «skjebne», det vil si dets utvelgelse, kall, fødsel og død, frelse eller fortapelse, er så nær og ubrytelig forbundet med Kristus. Det er her tale om hvert menneske på denne planet, denne jord som Skaperen gav det første menneske. Han sa til mannen og kvinnen: «Legg den under dere og ha herredømme over den.» 94 Det er tale om hver især, for hver enkelt er et enestående tilfelle med alt han er og gjør, med sin tanke og sin vilje, sin samvittighet og sitt hjerte. Fordi mennesket er en «person», har det en livshistorie som er dets egen, og enda viktigere: Dets sjel har en historie som er dens egen. I samsvar med sitt sinns åpenhet og også sine mange timelige behov for legeme og eksistens skriver hver enkelt denne sin personlige historie, med bånd og kontakter, situasjoner og sosiale strukturer som forbinder ham med andre. Han begynner å skrive den fra første øyeblikk på jord, fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk. Hans bakgrunn og virkefelt er hans egen familie, samfunnet med dets ulike forhold, hans egen nasjon eller folk (kanskje fremdeles hans klan eller stamme) og hele menneskeheten. Mennesket i dets virkelige eksistens, som selv stendig person, men også. som samfunnsmedlem og medmenneske, dette menneske er den hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre sin misjon. Det er dette menneske som er den første og viktigste vei for Kirken, den vei som er trukket opp av Kristus selv, den vei som alltid går gjennom inkarnasjonsmysteriet og frelsesmysteriet.
Da det 2. Vatikankonsil utarbeidet sin oversikt over menneskets situasjon i verden av i dag, var det dette menneske det hadde for øyet: Mennesket i sitt virkelige liv, med sin samvittighet, sin stadige tilbøyelighet til synd og samtidig sin stadige higen etter sannhet, godhet, skjønnhet, rettferd og kjærlighet. Fra de ytre faktorer går man videre til menneskets natur og indre virkelighet: «I mennesket selv kjemper mange krefter med hverandre. Som skapning erfarer det på den ene side sin begrensning på mangfoldige felter. På den annen side kjenner det lengsler uten grenser og kall til et høyere liv. Det er hele tiden tvunget til å velge mellom mange slags dragelser som trekker i forskjellige retninger, og til å gi avkall på noen. I sin svakhet og synd gjør det ofte det det ikke vil, og lar være å gjøre annet som det egentlig ville. Slik lider det under indre splittelse, og dette er kilden til mange og store motsetninger i samfunnet.» 95
Dette menneske angir den retning Kirken må velge, en vei som i en viss i en viss forstand er grunnlag for alle de veier den må gå. For mennesket, alle mennesker uten noen som helst unntagelse, er blitt gjenløst ved Kristus. Og Kristus er på en måte forenet med hvert menneske, med alle mennesker uten noen som helst unntagelse, endog når mennesket selv ikke er klar over det: «Kristus, død og oppstanden for alle, skjenker mennesket» - alle mennesker - «lys og kraft til å svare på sitt høye kall». 96
Siden dette menneske er veien for Kirken, veien for dens daglige liv og virksomhet, for dens misjon og arbeid, må Kirken av i dag stadig på nytt sette seg inn i menneskets situasjon. Det betyr at den må forstå dets muligheter ved stadig ny orientering. Likeledes må den forstå det som truer mennesket og alt som ser ut til å hindre bestrebelsene for «å gjøre menneskelivet mer og mer menneskelig» 97, for å bringe det stadig mer i samsvar med menneskets sanne verdighet. Kort sagt, den må forstå alt som står i veien for en slik prosess.
Hva mennesket av i dag er redd for
15. Med klarsyn og myndighet har det 2. Vatikankonsil tegnet et bilde av menneskets situasjon. Med dette bilde levende i hukommelsen skal vi igjen prøve å tilpasse det «tidenes tegn» og forholdenes krav, som er under stadig endring og utvikler seg i bestemte retninger.
Mennesket av i dag synes å være truet av hva det selv produserer, det vil si av resultatene av sitt arbeid. Det gjelder håndens og enda mer tankens arbeid og viljens retning. Hva menneskets mangfoldige virksomhet frembringer kan bli gjenstand for «fremmedgjøring» i den betydning at det ganske enkelt blir fratatt den person som produserer det. Men det kan også vendes mot mennesket selv, ihvertfall delvis, ved at de indirekte følger av vår virksomhet slår tilbake mot oss selv. Noe slikt kan skje hurtig og uten å kunne forutsees. Menneskets eksistens i dag i dens mest omfattende dimensjon er et drama hvor dette synes å utgjøre hovedkapitlet. Derfor lever mennesket i stadig større angst. Det er redd det som det selv produserer. Selvsagt ikke alt eller mesteparten, men en del av det kan slå radikalt tilbake mot det selv, og da nettopp den del som i særlig grad er produkt av dets begavelse og tiltaksevne. Mennesket er redd for at dette kan bli et middel og redskap til en selvødeleggelse man knapt kan forestille seg, som får alle kjente naturkatastrofer og ulykker i historien til å blekne. Dette reiser et spørsmål: Den makt som ble gitt til mennesket fra begynnelsen av, makten til å legge verden under seg 98, hvorfor blir den vendt mot det selv? For derved fremkaller den, forståelig nok, en tilstand av uro, bevisst og ubevisst angst og trussel. Uroen forplanter seg på forskjellig måte til hele vår tids menneskehet og fremtrer i ulike former.
Denne trussel fra det som mennesket selv produserer, kommer fra mange kanter og varierer i styrke. I økende grad synes vi oppmerksomme på det faktum at utnyttelse av jorden, av den planet vi lever på, krever fornuftig og ærlig planlegging. Utnyttelse av jorden, ikke bare for industrielle, men også for militære formål, og ukontrollert teknologi som sprenger rammene for det som i virkeligheten er til gavn for mennesket, medfører ofte en trussel mot dets naturlige miljø. Man blir fremmedgjort overfor naturen, og fjerner seg fra den. Man synes ofte ikke å se annen betydning av naturen omkring seg enn de ting den frembringer for omgående bruk og forbruk. Men det var Skaperens vilje at mennesket skulle opptre som en klok og edel herre og vokter i sitt forhold til naturen, og ikke som en hensynsløs utbytter og ødelegger.
Den teknologiske utvikling og samtidens sivilisasjon som er preget av teknologiens herredømme, medfører et behov for en tilsvarende moralsk og etisk utvikling. For tiden synes dessverre den sistnevnte utvikling å bli liggende etter. Man kan vanskelig unngå å se ekte tegn på menneskets storhet i dette underverk av fremskritt, tegn som allerede forelå i sine første uttrykk og ble åpenbart for oss på de første sider av I. Mosebok hvor menneskets skapelse er beskrevet. 99 Men fremskrittet må likevel vekke uro. Vi må først stille det viktigste og avgjørende spørsmål: Dette fremskritt, som har mennesket som opphavsmann og initiativtaker, gjør det alle sider ved menneskets liv på jorden «mer menneskelig»? Gjør det menneskelivet mer menneskeverdig? På mange måter utvilsomt ja. Men hvordan forholder det seg med de aller viktigste sider? Blir mennesket virkelig et bedre menneske gjennom dette fremskritt, det vil si mer åndelig modent, mer klar over sin verdighet som menneske, mer ansvarlig, mer åpen for andre, særlig de mest trengende og de svakeste? Blir det mer innstilt på å gi og å hjelpe andre?
Dette spørsmål må de kristne stille seg fordi Jesus Kristus har gjort dem så vâre når det gjelder alle problemer som angår mennesket. Det samme spørsmål må alle mennesker stille seg, særlig de som i dag aktivt vier seg utvikling og fremskritt. Når vi er vitne til og deltagere i utviklingsprosessen, kan vi ikke bare overgi oss til oppstemthet og la oss rive med av begeistring for våre erobringer. Med absolutt ærlighet, objektivitet og moralsk ansvarsfølelse må vi stille oss de viktige spørsmål om menneskets situasjon i dag og i fremtiden. De teknologiske erobringer som er gjort hittil og de som er planlagt for fremtiden, er de fullt ut i samsvar med menneskets moralske og åndelige fremskritt? Har mennesket utviklet seg og gjort fremskritt i sin menneskelighet, eller er det gått tilbake og blitt forringet som menneske? Får det gode overtak over det onde i mennesket og «i menneskets verden», som er en verden av godt og ondt i etisk forstand? Er det i og blant mennesker større nestekjærlighet, mer respekt for andres rettigheter, for hvert menneske, hver nasjon, hvert folk? Eller er det tvert om blitt mer egoisme, og overdreven nasjonalisme istedenfor fedrelandskjærlighet? Er der en sterkere trang til å ville bestemme over andre, utover det man har rett til og har gjort seg fortjent til? Hva med tendensene til å ville utnytte materiell fremgang og produksjonsteknologi for å kunne herske over andre eller støtte opp under en eller annen for imperialisme?
Dette er de viktigste spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg, siden de blir stilt mer eller mindre direkte av de milliarder som nå lever på jorden. Temaet utvikling og fremskritt er på alles lepper, og det opptar spalteplass i alle aviser og andre publikasjoner på alle språk. La oss ikke glemme at under dette emne fremkommer ikke bare forsikringer og trygghet, men også spørsmål og synspunkter som røper engstelse og uro. Det siste er ikke mindre viktig enn det første. Dette stemmer med den menneskelige kunnskaps dialektiske natur, og enda mere med menneskenes dype behov for omsorg for hverandre, for hverandres menneskelighet, for jordens folk i fremtiden. Inspirert av sin tro på en virkelighet ut over den nære som vi opplever, ser Kirken omsorgen for mennesket, for dets menneskelighet, som en viktig og selvfølgelig del av sin misjon. Slik betrakter den også omsorgen for menneskets fremtid på jorden og dermed for den kurs som blir valgt for hele utviklingen og fremskrittet. Kirken finner grunnlaget for sin omsorg i Jesus Kristus selv, slik evangeliene gir vitnesbyrd om. Derfor ønsker den at dens omsorg stadig må vokse gjennom dens eget forhold til Kristus, samtidig som den leser tidens tegn for å forstå menneskets situasjon i verden av i dag.
Fremskritt eller trussel?
16. Vår tid, vår generasjons tid som nærmer seg slutten av det annet årtusen av den kristne tidsregning, fremstår som en tid med store fremskritt. Men den er også en tid med trusler av mange slag mot mennesket. Kirken må tale om denne trussel med alle mennesker av god vilje, den må uavlatelig føre en slik dialog. Menneskets situasjon i den moderne verden synes i sannhet å være langt fra de objektive moralnormer, langt fra rettferdighetens krav og aller lengst fra nestekjærlighetens krav. Vi tenker her bare på det som fant uttrykk i Skaperens første budskap til mennesket i det øyeblikk han gav det jorden å «legge under seg». 100 Hans første budskap ble bekreftet av Kristus Herren i frelsesmysteriet. Dette taler det 2. Vatikankonsil om i de vakre kapitler om menneskets «kongedømme», det vil si dets kall til å bli delaktig i Kristi kongelige funksjon, hans «munus regale». 101 Menneskets kongedømme eller herredømme over den synlige verden ble gitt det som oppgave av Skaperen selv. Det innebærer i første rekke etikkens overordning over teknologien, personens forrang fremfor tingene, og åndens overhøyhet i forhold til materien.
Her er grunnen til at alle stadier i det moderne fremskritt må følges med oppmerksomhet. Hvert trinn i utviklingen må så å si bli røntgenundersøkt med dette for øyet. Det er spørsmål om personens utvikling, ikke bare om en mangedoblet produksjon av ting som folk kan bruke. Som en nålevende filosof har sagt og som konsilet har erklært, det gjelder ikke så meget « å ha mer» som «å være mer» 102 Mens menneskets herredømme over tingenes verden gjør enorme fremskritt, står det i fare for å slippe de viktigste tøylene i sitt maktområde. På forskjellige måter kan det la sin menneskelighet bli underlagt verden og selv bli gjenstand for manipulasjon, selv om manipulasjonen ofte ikke er direkte merkbar. Det kan skje gjennom organiseringen av samfunnslivet, gjennom produksjonssystemet og ved press fra massemediene i samfunnet. Mennesket må ikke oppgi seg selv eller den plass som tilkommer det i den synlige verden. Det må ikke bli tingenes slave, en slave for økonomiske systemer, en slave for produksjonen, en slave for hva det selv produserer. En sivilisasjon av rent materialistisk karakter dømmer mennesket til slikt slaveri, selv om det til tider utvilsomt skjer i strid med hensikten og premissene til dens foregangsmenn. Vår tids omsorg for mennesket har visselig dette problemet å stri med. Det er ikke et problem som løses ved at man gir et abstrakt svar på spørsmålet: Hvem er mennesket?
Saken gjelder selve drivkraften for alt liv og all sivilisasjon. Det dreier seg om å gi en mening til hverdagslivets mange ulike tiltak. Og det står også om forutsetningene for oppleggene i vårt kulturelle, politiske, økonomiske, sosiale og statlige liv.
Vi har dristet oss til å karakterisere menneskets situasjon i verden av i dag ved å si at man befinner seg langt fra de objektive moralnormer, langt fra rettferdighetens, og enda lenger fra nestekjærlighetens krav. Dette er bekreftet ved velkjente kjensgjerninger og eksempler som ved mange anledninger har funnet gjenlyd i uttalelser fra paver, fra konsilet og fra bispesynoden. 103 Menneskets situasjon i dag er så visst ikke den samme overalt, forskjellene er mange og store. Forholdene har historiske årsaker, men også sterke etiske virkninger. Alle er vi fortrolige med bildet av forbrukerkulturen, som kjennetegnes ved en overflod av varer som synes nødvendige for mennesker og hele samfunn i den rike og høyt utviklede del av verden. Mens andre steder har vi samfunn som lider av sult, eller der i det minste store grupper gjør det, og hvor mange mennesker dør hver dag av underernæring og feilernæring. Hånd i hånd med misbruk av frihet fra den ene gruppes side går begrensning av de andres frihet, som har sin årsak i de førstes misbruk. Misbruket henger sammen med en forbrukerholdning uten etisk kontroll. Det bevirker at noen andre må lide mangel i betydelig grad, og at de blir drevet lenger og lenger ut i fattigdom og nød.
Dette mønster og denne kontrast som vi kjenner så godt, er omtalt av pavene i vårt århundre i deres rundskriv, sist av Johannes XXIII og Paul VI 104. I kjempemessig forstørret målestokk svarer denne tilstand til Bibelens lignelse om den rike mann og den fattige Lasarus 105. Så utbredte er misforholdet at det vekker tvil med hensyn til de finansielle, pengepolitiske, produksjonsmessige og kommersielle strukturer som hele verdensøkonomien bygger på. Disse strukturer er under politisk press, og det har vist seg at de er ute av stand til å rette på de urettferdige sosiale forhold som er en arv fra fortiden. De makter heller ikke å møte de påtrengende utfordringer og etiske krav i nåtiden. Med stadig økende fart ødelegges råstoffressursene og energireservene og naturmiljøet blir satt på spill. Mennesket lider under spente forhold som er skapt av det selv. Fattigdom og elendighet brer seg uten stans, med lidelse, frustrasjon og bitterhet som følge. 106
Vi ser et stort drama som ikke kan la noen av oss likegyldig. Den person som prøver å oppnå maksimal profitt på den ene side, og som må betale prisen ved å bli påført skader og ulemper på den annen, denne person er alltid mennesket. Dramaet blir så alvorlig fordi man finner privilegerte klasser og rike land side om side med fattigdom og elendighet. I de rike land samles det opp gods i overflod, og misbruk av rikdommen blir årsak til mange onder. I tillegg kan man nevne inflasjonens feber og arbeidsiøshetens pest, symptomer på den moralske uorden i verden. Det kreves derfor dristige beslutninger og tiltak som svarer til menneskets sanne verdighet. 107
En slik oppgave er ikke umulig. Solidaritet i vid forstand må inspirere oss til å søke nye og mer egnede institusjoner og virkemåte på ulike områder, for eksempel i næringslivet, hvor man må tillate loven om sunn konkurranse å virke. Snarest mulig må man søke å gjennomføre en omfattende ny fordeling av rikdommen, og holde den under kontroll. Folk i utviklingsland må ikke bare få tilfredsstilt sine mest nødvendige behov, men også etterhvert få kjenne en reell og effektiv fremgang.
Den nødvendige omstrukturering av det økonomiske liv er en vanskelig vei som ikke vil bli lett å gå uten en virkelig forvandling av sinn, vilje og hjerte. Oppgaven krever besluttsom innsats av enkeltpersoner og folk som frivillig arbeider sammen i solidaritet. Altfor ofte blir frihet forvekslet med trangen til å fremme egne individuelle eller kollektive interesser, eller med instinktet til å kjempe og herske, gjerne under påskudd av en ideologi av en eller annen farve. Det er klart at slike instinkter eksisterer og virker. For at en virkelig human økonomi skal være mulig, må disse instinktene bli kontrollert, ledet og behersket av de dypeste krefter i mennesket, de som er avgjørende for sann kultur. Fra disse krefter kommer den innsats som viser menneskets sanne frihet, og som vil kunne sikre frihet også på det økonomiske område. Økonomisk utvikling må stadig planlegges og gjennomføres, og drives slik at alle faktorer virker etter sin hensikt. Men det må skje i et vidt perspektiv sammen med utviklingen av hvert individ og hvert folk, slik min forgjenger Paul VI minnet om på en så overbevisende måte i «Populorum Progressio». Isolert blir økonomisk fremskritt en slags høyere kategori som innordner hele den menneskelige tilværelse under sine særlige krav. Det kveler mennesket, splitter samfunnet, og det økonomiske fremskritt blir til slutt fanget i sine egne garn av spenninger og overdrivelser.
Det er mulig å påta seg disse forpliktelser. Det er blitt bekreftet ved kjensgjerninger og resultater som vi vanskelig kan gå nærmere inn på her. Men en ting er sikkert: Som utgangspunkt og grunnlag for en slik kjempemessig oppgave er det nødvendig å vekke, akseptere og utdype en følelse av moralsk ansvar. Det er et ansvar som mennesket må påta seg. Igjen og stadig gjelder det mennesket.
For oss kristne blir ansvaret særlig klart når vi minnes den siste dommens dag slik Kristus beskriver den i Matteusevangeliet. 108 Den burde vi alltid ha i tankene.
Dette eskatologiske bilde bør hele tiden «anvendes» på menneskenes historie. Den bør tjene som rettesnor for menneskets handlinger, som regel for samvittighetsransakning for alle og enhver: «For jeg var sulten og dere gav meg ingenting å spise - naken, men dere gav meg ikke klær - i fengsel, men dere kom ikke og så til meg.» 109 Desto sterkere virker en slik advarsel når vi tenker på de nye stater og nasjoner som er i ferd med å våkne til selvstendig liv, og vet at de ofte blir tilbudt våpen og ødeleggelsesmidler i overflod i steden for brød og kulturell hjelp. De får våpen til bruk i væpnede konflikter og kriger som ikke er nødvendige for å forsvare rettferdige rettigheter og selvstyre, men snarere tjener en eller annen sjåvinisme, imperialisme eller nykolonialisme. Vi vet alle at de områder på vår klode hvor fattigdom og sult råder, hurtig kunne gjøres fruktbare dersom de kjempeinvesteringer som går til rustning for krig og ødeleggelse, var blitt brukt til å skaffe mat i livets tjeneste.
Denne betraktning vil muligens delvis virke abstrakt. Den vil kanskje gi «begge parter» foranledning til anklage mot den andre, mens man glemmer sine egne feil. Den vil kanskje fremkalle nye anklager mot Kirken. Men Kirken, som ikke råder over andre våpen enn åndens, ordets og kjærlighetens, kan ikke la være å forkynne «budskapet - i tide som i utide» 110. Derfor holder den frem med å bønnfalle «begge parter» og med å be alle i Guds navn og i menneskets navn: Ikke drep! Forbered ikke ødeleggelsen og utslettelsen av mennesket! Tenk på deres brødre og søstre som lider sult og lever i fattigdom! Respekter hverandres verdighet og frihet!
Menneskerettighetene: «Bokstav» eller «ånd»?
17. Dette sekel har hittil vært et århundre med ulykker og katastrofer for mennesket, med store ødeleggelser materielt, men også moralsk, kanskje aller mest moralsk. Det må innrømmes at det ikke er lett å sammenligne en bestemt tidsepoke eller et bestemt århundre med et annet under denne synsvinkel, etter som de historiske normer er gjenstand for forandring. Men selv uten slike sammenligninger kan man ikke se bort fra at mennesket hittil i dette århundre har øvet mye urettferdighet og brakt mange lidelser over seg selv. Er den prosessen nå blitt snudd på en definitiv måte? I denne forbindelse kan vi ihvertfall ikke la være å minnes, med aktelse og håp for fremtiden, den store innsats for å gi liv til De forente nasjoners organisasjon. Innsatsen har ført til at menneskets objektive og ukrenkelige rettigheter er blitt definert og vedtatt, og medlemslandene forplikter hverandre til å overholde dem strengt. En slik forpliktelse er akseptert og ratifisert av nesten alle stater. Dette burde være en garanti for at menneskerettighetene er et grunnprinsipp i arbeidet for menneskets velferd over hele verden.
Det er overflødig for Kirken å fastslå hvor nær dette problem er forbundet med dens misjon i verden av i dag. Det angår forutsetningene for nasjonal og internasjonal fred, slik de er blitt erklært i detaljerte dokumenter av Johannes XXIII, det 2. Vatikankonsil og senere Paul VI. Til syvende og sist beror fred på respekt for menneskets ukrenkelige rettigheter, «Opus iustitiae pax». Krig oppstår når menneskerettighetene blir krenket, og medfører enda alvorligere krenkelser. Når de krenkes i fredstid, er det særlig smertelig. Under fremskrittets synspunkt betyr det et ubegripelig anslag mot mennesket, som ikke kan forenes med noe program som gjør krav på å bli kalt menneskevennlig. Og hvilket sosialt, økonomisk eller kulturelt program vil gi avkall på retten til en slik karakteristikk? Vi er fast overbevist om at det ikke finnes noe program i verden i dag hvor ikke mennesket blir stilt i forgrunnen, selv om programmene kan bygge på motstridende ideologier med en ulik tolkning av verden.
På tross av alle slike forutsetninger blir menneskerettighetene krenket. Vi ser for oss konsentrasjonsleire, vold, tortur og diskriminering i mange former. Dette må være en følge av andre premisser, som underminerer og ofte opphever virkningen av de menneskevennlige målsetninger som moderne programmer og systemer bygger på. Derfor vil det nødvendigvis være en plikt stadig å revidere programmene med de objektive og ukrenkelige menneskerettigheter for øyet.
Menneskerettserklæringen, som er forbundet med opprettelsen av De forente nasjoners organisasjon, hadde som mål ikke bare å ta avstand fra de fryktelige erfaringer fra siste verdenskrig. Den ville også legge grunnlaget for en stadig revisjon av programmer, systemer og styreformer nettopp ut fra denne bestemte synsvinkel, nemlig menneskets vel, eller la oss si personens vel, i det samfunn hvor han lever. Personens velferd er en avgjørende faktor for også samfunnets velferd, og må være den viktigste målestokk for alle programmer, systemer og styreformer. I motsatt fall er mennesket dømt til mange lidelser selv i fredstid. I tillegg utvikles da forskjellige former for dominans, diktatur, nykolonialisme og imperialisme, som er en trussel mot det harmoniske forhold nasjonene imellom. Det er et talende faktum, bekreftet gang på gang av historien, at krenkelse av menneskerettighetene går hånd i hånd med krenkelse av andre nasjoners rettigheter. For mennesket er knyttet til sin nasjon med organiske bånd, som til en stor familie.
Alt da diktaturet bygget seg opp i flere stater i første halvdel av vårt århundre, gav Kirken en klar utredning om sin stilling til slike styreformer. Som vi alle vet førte diktaturet til en fryktelig krig og katastrofe. Tilsynelatende arbeidet de totalitære regjeringer for et høyere gode, nemlig det som var til statens beste. Historien skulle imidlertid vise at det bare var for et bestemt parti det var spørsmål om et gode, og at partiet var blitt identifisert med staten. 111 I virkeligheten hadde diktaturet innskrenket borgernes rettigheter, og nektet å anerkjenne de ukrenkelige menneskerettigheter som ved midten av vårt århundre ble formulert på et internasjonalt plan. Kirken deler gleden ved denne erobring sammen med alle mennesker av god vilje, alle folk som virkelig elsker rettferdighet. Men den vet at «bokstaven» kan drepe når den står isolert, bare «ånden gir liv». 112 Derfor må den stadig spørre, sammen med alle mennesker av god vilje, om menneskerettserklæringen og godtagelsen av dens «bokstav» betyr at dens «ånd» blir etterlevd overalt. Det oppstår sannelig en velbegrunnet frykt for at vi fremdeles er langt fra dette. Til tider er «ånden» i samfunnet og det offentlige liv smertelig i strid med den erklærte «bokstav». En slik tilstand er en tung byrde for de samfunn det gjelder. Et tungt ansvar overfor vedkommende samfunn og menneskets historie faller dermed på dem som bidrar til å opprette slike forhold.
Den viktigste hensikt med staten som politisk samfunn består i at samfunnet og folket som utgjør den, får være herre og hersker over sin egen skjebne. Den hensikten blir ikke virkeliggjort når vi er vitne til at en bestemt gruppe hersker over alle andre samfunnsmedlemmer, i steden for at makten blir utøvd ved faktisk deltagelse av hele samfunnet eller av folket. Dette er viktig i vår tid med dens veldige økning av samfunnsbevisstheten, ettersom det dermed har oppstått et behov hos borgerne for rettmessig deltagelse i det politiske liv. Man må imidlertid ta hensyn til den faktiske situasjon i hvert enkelt folk, og til nødvendigheten av en tilstrekkelig styrke hos de offentlige myndigheter. 113 Vi har her spørsmål av førsterangs betydning når det gjelder fremskritt for mennesket selv og den allmene utvikling av dets menneskelighet.
Kirken har alltid lært at det er en plikt å handle til fellesskapets beste, og har i samsvar med denne sin lære oppdradd gode borgere for den enkelte stat. Videre har den alltid lært at maktens første plikt er omsorg for alt som tjener til samfunnets felles beste. Det er dette som gjør makten berettiget. Ut fra disse objektive etiske premisser kan makten oppfattes som berettiget bare når den viser respekt for de allmene og ukrenkelige menneskerettigheter. Det felles beste som statsmyndighetene tjener, kan bare bli helt ut virkeliggjort når alle borgere er sikre på at deres rettigheter blir respektert. Det motsatte fører til en oppløsning av samfunnet, motstand fra borgernes side mot myndighetene, eller til en situasjon preget av undertrykkelse, trusler, vold og terror, som vi har mange eksempler på fra diktaturstatene. Menneskerettighetsprinsippet er således i høy grad forbundet med rettferdighet i samfunnet, og er det mål som kan brukes for å kontrollere om politiske organer øver en rettferdig praksis.
Med rette blir religionsfrihet og samvittighetsfrihet regnet med blant menneskerettighetene. Det 2. Vatikankonsil anså det som viktig og nødvendig å utarbeide en lang erklæring om emnet. Det er det dokument som blir kalt «Dignitatis Humanae» 114. Her behandles spørsmålet ikke bare fra den teologiske side, men også fra naturrettens synspunkt, det vil si fra den «rent menneskelige» side, ut fra premisser gitt ved den menneskelige erfaring. Innskrenkning av religionsfriheten for enkeltmennesker og samfunn er ikke bare en smertelig erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets verdighet, uansett hvilken religion de angjeldende tilhører, eller hvilke ideer de har om verden. Innskrenking og krenkelse av religionsfriheten står i motsetning til menneskets verdighet og dets objektive rettigheter. Det nevnte konsildokument definerer klart nok hva innskrenking eller krenkelse av religionsfriheten er. Her står vi utvilsomt overfor urettferdighet mot det innerste i mennesket, mot det sant menneskelige. Endog vantro, religiøs likegyldighet og ateisme, sett som menneskelige fenomener, kan bare forstås i forhold til religion og tro. Allerede ut fra en rent menneskelig betraktning er det derfor vanskelig å godta en holdning som gir gudløsheten alene livets rett i samfunnsliv og offentlighet, slik at de troende i Prinsippet bare blir tålt, eller behandlet som annenrangs borgere, eller endog helt berøvet sine borgerrettigheter, noe som har hendt.
Selv om det her blir i korthet, må dette emnet tas med, fordi det inngår i menneskets innviklede situasjon i verden av i dag. Det viser klart i hvilken grad dets situasjon er tynget av fordommer og urettferdighet. Når vi avstår fra å gå i detalj i en sak der vi burde ha særlig rett og plikt til å gjøre det, er det først og fremst fordi vi blir ledet av tro på den frelsende makt i Kristi kors, sammen med alle dem som blir utsatt for diskriminering eller lider forfølgelse for Guds navns skyld. Ut fra mitt embede vil jeg imidlertid appellere på vegne av alle troende i verden til dem som er ansvarlige for organiseringen av samfunnslivet og det offentlige liv. Jeg vil alvorlig be dem om å respektere religionens rettigheter og Kirkens gjerning. Vi ber ikke om privilegier, bare om respekt for en elementær rett. At retten til religionsfrihet blir respektert, er en av de viktigste prøver på menneskets sanne fremskritt i hvilken som helst stat, hvilket som helst samfunn, system eller miljø.
