Kapittel II: Det egentlige misjonsarbeidet
10. Kirken er sendt av Kristus for å forkynne og meddele alle mennesker og alle folkeslag Guds kjærlighet; den er seg bevisst at der ennå ligger en uhyre stor misjonsmessig oppgave foran den. Der lever to milliarder mennesker - og deres antall vokser daglig - som danner store, vel avgrensede samfunn som holdes sammen av sterke kulturelle bånd, av gamle religiøse tradisjoner og av faste sosiale strukturer, og som ennå slett ikke eller nesten ikke har hørt evangeliet. Noen av dem bekjenner seg til en verdensreligion, andre er stadig uten kjennskap til Gud, andre benekter uttrykkelig hans eksistens eller bekjemper ham enda. For å kunne tilby alle mennesker frelsens mysterium og det liv som kommer fra Gud, må Kirken plante seg selv i alle disse samfunn med det samme sinnelag som var i Kristus, da han i menneskevordelsen lot seg inneslutte i den samme konkrete sosiale og kulturelle verden som de mennesker han levde iblant.
Det kristne vitnesbyrd
11. Kirken må altså være nærværende i alle disse menneskelige samfunn ved sine barn som bor iblant dem eller er sendt til dem. For alle kristne, hvor de så enn lever, må ved sitt livs eksempel og ved sitt ords vitnesbyrd åpenbare det nye menneske som de i dåpen har iført seg, og Den Hellige Ånds kraft som i fermingen har styrket dem, så andre mennesker ser deres gode gjerninger, priser Faderen (kfr. Mt. 5, 16) og bedre kan oppfatte den sanne mening med det menneskelige liv og det altomfattende bånd som knytter alle mennesker sammen.
For med utbytte å kunne avlegge dette vitnesbyrd om Kristus, må de være knyttet til disse mennesker i aktelse og kjærlighet. De må betrakte seg som medlemmer av det samfunn de lever i, og de må ved forskjellige anledninger og foretagender delta i dets kulturelle og sosiale liv. De må også være fortrolige med disse samfunns nasjonale og religiøse tradisjoner; med glede og ærefrykt skal de oppsøke de Ordets såkorn som er skjult i dem. De skal også legge merke til de dyptgripende endrings-prosesser som foregår i disse folkeslag. De skal prøve å medvirke til at vår tids mennesker som er alt for grepet av naturvitenskapene og den moderne verdens teknikk, ikke blir fremmede for de guddommelige ting, men tvert imot søke å vekke dem til et sterkere ønske om å få del i den sannhet og kjærlighet som Gud har åpen baret oss.
Som Kristus selv gjennomskuet menneskenes hjerter og ved en ekte menneskelig samtale førte dem til det guddommelige lys, slik skal også hans disipler, helt oppfylte av Kristi ånd, kjenne de mennesker de lever iblant, og som de omgås; i en oppriktig og tålmodig dialog skal de lære hvilke rikdommer Gud i sin godhet har fordelt blant folkeslagene; men samtidig skal de bestrebe seg for å kaste lys over disse rikdommer med evangeliets lys, befri dem og bringe dem under Guds, Frelserens herredømme.
12. De kristne som lever i de menneskelige samfunn, skal være besjelede av den kjærlighet som Gud har elsket oss med, han som vil at vi skal elske hverandre med den samme kjærlighet (kfr. 1. Joh. 4, 11). Den kristne kjærlighet utstrekker seg til alle uten hensyn til rase, samfunnslag eller religion; den venter hverken lønn eller takk. For likesom Gud har elsket oss med uforskyldt kjærlighet, slik må også de troende elske menneskene for deres egen skyld og elske dem med den samme kjærlighet som Gud søkte menneskene med. Likesom Kristus drog omkring gjennom byer og landsbyer og helbredet enhver sykdom og skrøpelighet som tegn på det kommende Gudsrike (kfr. Mt. 9, 35; Ap.gj. 10, 38), slik er også Kirken ved sine barn knyttet til mennesker av alle samfunnslag, men især til de fattige og de lidende, og den hengir seg med glede for dem (kfr. 2. Kor. 12, 15). Den tar del i deres gleder og sorger, den kjenner til livets lengsler og problemer, den deler dødsangstens lidelse med dem. Til dem som søker fred, prøver den på å gi svar i en broderlig dialog, idet den tilbyr dem evangeliets fred og lys.
De kristne må arbeide med opprettelsen av en sunn økonomisk og sosial samfunnsorden og må være villige til å samarbeide med alle andre. Med særlig omsorg må de ta seg av barneoppdragelsen og av ungdommen ved å opprette forskjellige slags skoler. Disse skoler skal ikke bare betraktes som et glimrende middel til å utdanne og oppdra den kristne ungdom, men man skal samtidig betrakte dem som en ytterst verdifull håndsrekning til menneskene især i utviklingslandene, fordi de er medvirkende til å bringe menneskets verdighet i høyere kurs og til å forberede mere humane livsvilkår. Videre bør de kristne ta del i nasjonenes anstrengelser, når de prøver på å bekjempe sult, uvitenhet og sykdom, på å skape bedre livsbetingelser og på å befeste verdensfreden. Det skal være de kristnes ønske i denne gjerning på en klok måte å arbeide med på de foretagender som drives av så vel private som offentlige institusjoner, av regjeringer, internasjonale organisasjoner, av de forskjellige kristne samfunn og av de ikke-kristne religionssamfunn.
Derved ønsker Kirken på ingen måte å blande seg i de politiske forhold. Den forlanger intet annet enn med Guds hjelp å måtte tjene menneskene i kjærlighet og trofasthet (kfr. Mt. 20, 26; 23, 11) 1.
Kristi disipler håper at de i sin intime forbindelse med menneskene ved sitt liv og sine handlinger må kunne avlegge et sant vitnesbyrd om Kristus og medvirke til menneskenes frelse også der, hvor de ikke fullt ut kan forkynne Kristus. De strever jo ikke etter menneskenes rent materielle fremskritt og velstand, men de er med til å utvikle sin verdighet og broderlige enhet, idet de formidler de religiøse og moralske sannheter som Kristus har opplyst med sitt eget lys; på den måten åpner de langsomt for en fullere adgang til Gud. Slik blir menneskene hjulpet til å oppnå sin frelse gjennom kjærligheten til Gud og til nesten; på den måten begynner Kristi mysterium å stråle klart, hans mysterium, i hvem det nye menneske som ble skapt i Guds likhet (kfr. Ef. 4, 24) har vist seg, og i hvem Guds kjærlighet åpenbarer seg.
Evangeliets forkynnelse og Guds folkets samling
13. Overalt hvor Gud åpner en dør for ordet, så Kristi mysterium kan forkynnes (kfr. Kol. 4, 3), der må man for alle mennesker, (kfr. Mk. 16, 15) og det med frimodighet og fasthet (kfr. Ap.gj. 4, 13, 29, 31; 9, 27, 28; 13, 46; 14, 3; 19, 8; 26, 26; 28, 31; 1. Tes& 2, 2; 2. Kon 3, 12; 7, 4; Fil. 1, 20; Ef. 3, 12; 6, 19, 20) forkynne den levende Gud (kfr. 1. Kon 9, 15; Rom. 10, 14) og den han har sendt til frelse, Jesus Kristus (kfr. 1. Tess. 1, 9, 10; 1. Kor. 1,18-21; Gal. 1, 31; Ap.gj. 14, 15-17; 17, 22-31). Slik kan de som ennå ikke tror på Kristus med ett hjerte, som Den Hellige Ånd åpner (kfr. Ap.gj. 16, 14), fritt omvende seg til Herren og slutte seg til ham, da han som veien, sannheten og livet (Joh. 14, 6) jo oppfyller alle deres åndelige lengsler, ja langt overgår dem. Denne omvendelse må man nødvendigvis oppfatte som en begynnelse; men den er likevel tilstrekkelig til at mennesket forstår at det, etter å det har vendt seg bort fra synden, innføres i Guds kjærlighets mysterium, han som kaller det til et personlig fellesskap med seg selv i Kristus. For under nådens innflytelse begynner den nyomvendte sin åndelige vei, hvor han, idet han i troen allerede er forbundet med dødens og oppstandelsens mysterium, forvandles fra det gamle til det nye menneske som er fullendt i Kristus (kfr. Kol. 3, 5-10; Ef. 4, 20-24). Denne forvandling medfører en fortsatt forandring av hans sinnelag og moralske handlemåte; den må komme til uttrykk i hans sosiale adferd og langsomt utvikle seg i løpet av katekumenatet. Da Herren, som han tror på, er et motsigelsens tegn (kfr. Luk. 2, 34; Mt. 10, 34-39), må den nyomvendte ofte oppleve brudd og adskillelser, men også gleder, som Gud utdeler i overflod (kfr. 1. Tess. 1,6). Kirken forbyr på det strengeste at noen tvinges til å anta troen eller påvirkes dertil med upassende midler, men den hevder også at ingen med tvang må avholdes fra å anta troen 2.
Etter eldgammel kirkelig sedvane skal motivene til omvendelsen omhyggelig undersøkes og om nødvendig renses.
14. Den som fra Gud gjennom Kirken har mottatt troen på Kristus 3, skal ved liturgiske seremonier gis adgang til katekumenatet. Dette består ikke bare i en opplysning om læren og om budene, men i en innføring og tilstrekkelig lang innøvelse i hele det kristne liv, hvorved disiplene blir knyttet til Kristus, deres Mester. Katekumenene må altså på passende måte innvies i frelsens mysterium, ved at de oppøves i en livsvandel etter evangeliene, og de skal ved en rekke av hellige riter 4 trinnvis innføres i troens og liturgiens liv og i Gudsfolkets kjærlighetsfellesskap; gjennom dåpssakramentets forskjellige trinn befris de fra mørkets makt 5 (kfr. Kol. 1, 13); med Kristus dør, begraves og oppstår de (kfr. Rom. 6, 4-11; Kol. 2, 12-13; 1. Pet. 3, 21-22; Mk. 16, 16); ved at de mottar Den Hellige Ånd, oppnår de barnekår hos Gud (kfr. 1. Tess. 3, 5-7; Ap.gj. 8, 14-17) og feirer minnet om Herrens død og oppstandelse sammen med hele Guds folk.
Det er ønskelig at faste- og påskeliturgien fornyes, så den kan forberede katekumenene til å feire påskemysteriet. Ved å høytideligholde den gjenfødes de i Kristus ved dåpen.
Denne innlemmelse i Kirken er ikke bare kateketenes og prestenes sak, men også hele den troende menighets og særlig faddernes, slik at katekumenene fra begynnelsen av blir seg bevisste at de hører til Guds folk. Da Kirkens liv er apostolisk, må katekumenene lære aktivt å arbeide med på å forkynne evangeliet og på å oppbygge Kirken ved sitt levende vitnesbyrd og troens bekjennelse.
I den nye kirkerett skal katekumenenes juridiske status derfor også klart stadfestes; de er nemlig allerede forbundet med Kirken 6, de hører allerede til Kristi hus 7, og ikke så sjeldent lever de allerede et liv i tro, håp og kjærlighet.
Oppbygningen av den kristne menighet
15. Ved ordets sæd og ved evangeliets forkynnelse kaller Den Hellige Ånd alle mennesker til Kristus og vekker troen i deres hjerter. Når han i dåpsbrønnens skjød gjenføder dem som tror på Kristus til et nytt liv, samler han dem til det ene Gudsfolk, som er en utvalgt slekt, et kongelig prestedømme, et hellig folk, et eiendomsfolk (1. Pet. 2, 9) 8.
Som Guds medarbeidere (kfr. 1. Kor. 3, 9) skal misjonærene oppvekke menigheter av troende som er verdige til det kall de har mottatt (kfr. Ef. 4, 1), og som utøver de embeder Gud har betrodd dem, nemlig det prestelige, det profetiske og det kongelige embede. På denne måte blir de kristne menigheter tegn på Guds tilstedeværelse i verden. De er jo bestandig i det eukaristiske offer sammen med Kristus på vei til Faderen 9, de næres uavlatelig av Guds ord 10, de vitner om Kristus 11, de vandrer i kjærlighet og brenner av apostolisk iver 12.
Fra begynnelsen av bør den kristne menighet være oppbygget slik at den kan klare sine egne behov.
De troendes menighet skal, idet den nyter godt av sin hjemstavns kulturelle rikdommer, være dypt forankret i sitt folk: familiene skal blomstre i evangeliets ånd 13 og gode skoler skal støtte dem. Ved at der opprettes foreninger og grupper, skal legfolkets apostolat gjennomtrenge hele samfunnet med evangeliets ånd. Kjærligheten mellom katolikker av forskjellige riter skal lyse klart 14.
Blant de nye kristne skal den økumeniske ånd pleies. De skal anerkjenne alle som tror på Kristus som Kristi virkelige disipler, gjenfødt i dåpen og med del i mange av Gudsfolkets goder. Så vidt de religiøse forhold tillater det, skal der gjøres en økumenisk innsats, hvor man bannlyser enhver form for indifferentisme, forsøk på å utviske trosforskjeller og ukjærlig konkurranse, og hvor katolikkene arbeider sammen med sine atskilte brødre etter de retningslinjer som er stilt opp i dekretet om økumenikk, ved i den grad det er mulig, i fellesskap overfor hedningene å bekjenne troen på Gud og på Jesus Kristus, likesom de bør samarbeide i sosiale, tekniske, religiøse og kulturelle anliggender. Dette samarbeide er nødvendig, fordi Kristus er deres felles Herre. Må hans navn føre dem nærmere hverandre! Dette samarbeide skal ikke bare finne sted mellom privatpersoner, men også mellom de forskjellige kirker og kirkesamfunn etter den lokale biskops skjønn.
De troende kristne av alle folkeslag som er forsamlet i Kirken «adskiller seg ikke fra de øvrige mennesker, hverken ved sin statsform, sitt språk eller politiske samfunnsorden» 15. Derfor skal de leve i et ekte fellesskap med sitt eget folk, som mennesker som er viet til Gud og Kristus. Som gode borgere skal de være besjelede av en sann og virksom kjærlighet til sitt fedreland. Enhver ringeakt for andre raser og enhver overdreven nasjonalisme må de imidlertid prinsipielt unngå; de må fremme den kjærlighet som utstrekker seg til alle mennesker.
For å virkeliggjøre alt dette er de kristne legfolk, dvs. de som ved dåpen er innlemmet i Kristus., og som lever i verden, av aller største betydning og fortjener spesiell omsorg. For det er deres egentlige oppgave, oppfylte av Kristi ånd, likesom surdeig å besjele de timelige ting innenfra, så de stadig mere og mere blir likedannede med Kristus 16.
Men det er ikke tilstrekkelig at den kristne menighet eksisterer og er grunnlagt i et folk; det er heller ikke nok at den utøver eksemplets apostolat. Den er grunnlagt og er til for i ord og gjerning å forkynne Kristus for de ikke-kristne medborgere og hjelpe dem til en full antagelse av Kristus.
Til innplantningen av den kristne menighet og til dens vekst er imidlertid forskjellige embeder nødvendige; ut av de troendes egen menighet oppflammes noen til dette ved guddommelig kall som må utvikles og pleies omhyggelig av alle. Hertil hører presteembedet, diakonembedet, kateketembedet og Katolsk Aksjon. likeledes yter mannlige og kvinnelige ordensfolk ved sin bønn og aktivitet en uerstattelig tjeneste ved å innplante og festne Kristi rike i sjelene og ved å utbre dette riket.
16. Med stor glede takker Kirken for prestekallets uvurderlige gave, som Gud gir til så mange unge menn i de forskjellige folkeslag som har omvendt seg til Kristus. For Kirken slår dypere røtter i et menneskelig samfunn, når de forskjellige menigheter av troende ut av sine egne rekker får sine egne tjenere som biskoper, prester og diakoner tjener sine brødre, så de unge kirker langsomt utbygges til bispedømmer med et eget presteskap.
Hva dette konsil har fastlagt om prestenes utdannelse, skal man der hvor Kirken er i ferd med å plantes, og i de unge kirkene, trofast verne om. Især skal man ta hensyn til hva som er sagt om den intime forbindelse som finnes mellom den åndelige, den teoretiske og den sjelesørgeriske utdannelse, om en livsvandel etter evangeliets ånd uten hensyntagen til egen fordel eller familieinteresser, om den omhyggelige dyrkelse av en dyp sans for Kirkens mysterium. Det vil få dem til å forstå, hva det betyr å vie seg helt til Kristi Legemes tjeneste i arbeidet for evangeliet å være knyttet til biskopen som en tro medarbeider og å gjøre sitt arbeide i fellesskap med medbrødrene 17.
For å nå dette store mål må prestestudentenes hele utdannelse planlegges i lyset av frelsesmysteriet, slik som det inneholdes i Skriften. De må oppdage dette mysterium om Kristus og om menneskenes frelse i liturgien, og de må virkeliggjøre det i sitt eget liv. 18
Disse allmenne reglene 19 om kravene til presteutdannelsen som konsilet har satt opp - også i sjelesørgerisk og praktisk forstand, må forenes med et forsøk på å være forstående overfor sitt eget folks tenke- og handlemåte. Prestestudentenes ånd må åpnes og skjerpes, sa de kan erverve seg et godt kjennskap til og en riktig bedømmelse av sitt eget folks kultur. I de filosofiske og teologiske fag skal de lære å forstå hva det er som skaper uoverensstemmelse mellom deres hjemlige overleveringer og religion og den kristne religion 20. Likeledes må presteutdannelsen ta hensyn til landets sjelesørgeriske behov. Prestestudentene skal både lære Kirkens misjonshistorie, dens formål og metode å kjenne og likeledes sitt eget folks spesielle forhold på det økonomiske og kulturelle område. De skal oppdras i økumenikkens ånd og forberedes til en broderlig dialog med de ikke-kristne 21. Alt dette krever at prestestudentene så vidt mulig i sin studietid holder seg i nær kontakt med sitt eget folk og dets sedvaner. 22. Endelig skal der også sørges for at de lærer å praktisere en velordnet kirkelig og økonomisk forvaltning.
Man skal dessuten utvelge egnede prester, som etter noen øvelse i praktisk sjelesorg skal utdannes ved videregående studier ved utenlandske universiteter, især i Rom, og ved andre vitenskapelige institutter, slik at de unge kirker til vanskeligere kirkelige oppgaver kan disponere over erfarne fagfolk blant sitt eget presteskap.
Hvor bispekonferansene finner det rimelig, skal diakonatet gjeninnføres som en livsstilling - etter de normer og konstitusjoner om Kirken angir 23. For det er rimelig at de menn som faktisk utøver en diakonal tjeneste enten som kateketer som forkynner Guds ord, eller som på sogneprestens eller biskopens vegne leder fjerntliggende kristne menigheter eller utøver sosiale eller karitative arbeider, styrkes ved den håndspåleggelse som er overlevert fra apostlene, og blir nærmere knyttet til alteret, så de mere virksomt kan utfylle sitt embede, styrket av det sakramentale diakonats nåde.
17. Likeledes fortjener kateketenes skare stor anerkjennelse, menn så vel som kvinner som arbeider så fortjenstfullt i hedningmisjonen. Oppfylt av et apostolisk sinnelag yter de under stor møye sine særlige og uerstattelige bidrag til troens og Kirkens utbredelse.
Kateketenes embede har i våre dager, hvor antallet av dem evangeliet skal forkynnes for, og dem som trenger til sjelesorg, er så stort, og antallet av prester som er til rådighet for dette arbeide for lite, den aller største betydning. Derfor må deres utdannelse forbedres og tilpasses til de kulturelle fremskritt, så de som prestenes virksomme medarbeidere så godt som mulig kan utføre sitt embede - et embede som stadig blir vanskeligere på grunn av nye og vidtfavnende oppgaver.
Man må derfor i de forskjellige bispedømmer og regioner forøke antallet skoler, der de fremtidige kateketer kan utdannes i den katolske lære med særlig vekt lagt på Skriften og liturgien, de kateketiske metoder og den praktiske sjelesorg, og hvor de, idet de utholdende praktiserer et fromt liv og en moralsk livsholdning, utvikler en kristen livsstil 24. Der skal fra tid til annen arrangeres sammenkomster og kurser, hvor kateketene får de fag og metoder som hører til deres embede gjenoppfrisket, og hvor deres åndelige liv får ny næring og kraft. Dessuten må man ved en tilstrekkelig lønn sikre dem som helt og holdent vier seg til dette arbeide, en passende levestandard og sosial trygghet. 25.
Det er konsilets ønske at kongregasjonen for troens utbredelse av særlige midler sørger for kateketenes utdannelse og underhold. Hvis det må anses for nødvendig og hensiktsmessig, kan der opprettes en særlig avdeling som tar seg av kateketene.
Kirken anerkjenner også takknemlig hjelpekateketenes høysinnede arbeide, som ikke kan unnværes. De leder bønnene i sine menigheter og gir undervisning. Der skal sørges passende for så vel deres læremessige som åndelige utdannelse. Dessuten er det ønskelig at de virkelig utdannede kateketer, hvor det skjønnes rimelig, mottar den kanoniske sendelse ved en offisiell liturgisk handling, for at de kan nyte større autoritet hos folk i trosspørsmål.
18. Allerede fra Kirkens første innplantning skal ordenslivets vekst kraftig fremmes. Det yter ikke bare verdifulle og ubetinget nødvendige tjenester til støtte for det aktive misjonsarbeide, men ordensfolkene åpenbarer og fremstiller også ved sin inderlige innvielse til Gud i Kirken, det kristne kalls innerste vesen 26.
De ordenssamfunn som deltar i arbeidet med kirkens planting, skal være oppfylt av de åndelige rikdommer som er karakteristiske for Kirkens religiøse tradisjon, og de skal forsøke å uttrykke og gi dem videre på en måte som svarer til ethvert folks ånd og anlegg. De skal oppmerksomt overveie hvordan de asketiske og kontemplative tradisjoner, hvis kime ofte allerede før evangeliets forkynnelse er nedsenket av Gud i de gamle kulturer, kan inndras i det kristne ordensliv.
I de unge kirker skal forskjellige former for ordensliv utvikles, for at forskjellige aspekter av Kristi sendelse og Kirkens liv kan komme til uttrykk; de skal vie seg til forskjellige arbeider av sjelesørgerisk art og utdanne sine medlemmer godt dertil. Dog skal biskopene på sine konferanser påse at der ikke blir for mange kongregasjoner med det samme apostoliske formål, til skade for ordenslivet og apostolatet.
En særlig omtale fortjener de forskjellige forsøk på å få det kontemplative liv til å slå rot. Noen beholder den monastiske livsforms vesentlige elementer og prøver på å omplante ordenens rike tradisjoner. Andre vender tilbake til oldkirkens enklere former for munkevesen. Men alle må de beflitte seg på en ekte tilpasning til de lokale forhold. Det kontemplative liv hører absolutt med, for at Kirken kan være fullt og helt til stede, og det bør derfor overalt finne inngang i de unge kirkene.
