Forord
ved pater A. Raulin O.P.
Erklæringen om religionsfriheten er et av de konsildokumenter som den ikke-katolske verden ventet på med største spenning og utålmodighet.
Gjensidige anklager for undertrykkelse har i hundreder av år preget forholdet mellom protestanter og katolikker, men i det siste var det bare enkelte - katolske - land hvor toleransen ennå lot meget tilbake å ønske. Og mange spurte seg selv og oss: Har den katolske kirke virkelig intet å si om forhold som snart hele verden tar anstøt av? Har et så sentralisert samfunn som romerkirken ingen mulighet for å rette på åpenbare misbruk.? Kan Vatikanets taushet tolkes på annen måte enn som en stilltiende godkjennelse? Så lenge disse spørsmål forble ubesvart, var veien til økumenismen i stor utstrekning sperret.
Men problemet hadde også andre dimensjoner enn det gamle motsetningsforhold mellom protestanter og katolikker. Enkelte ikke-kristne land bekjenner seg til en statsreligion og er lite villige til å innrømme full frihet til andre religiøse samfunn enn sitt eget. Andre igjen styres av målbevisste ateister som oppfatter religionsfriheten så snevert at den gjøres illusorisk. Det vil si at den katolske kirke i en stor del av verden kjemper en hård kamp for å få lov til å eksistere, utfolde seg og forkynne sitt budskap. Men kan en kamp for full religionsfrihet der hvor katolikkene føler seg truet, la seg forene med et faktisk monopol for den katolske tro der hvor den står sterkest?
Fra starten av visste alle at konsilet for en stor del ville bli vurdert av både samtiden og etterslekten på grunnlag av dets holdning til kravet om religionsfrihet for alle.
Og det var grunn til engstelse. Det var jo et faktum at man ennå savnet en klar og utvetydig erklæring fra høyeste hold i kirken om at menneskene har rett til frihet i religiøse spørsmål (først under konsilets annet år fikk vi en slik erklæring i Johannes XXIII's rundskrivelse «Fred på jorden»). Sterkt negative uttalelser forelå i stort antall fra pavene i forrige århundre, mens de tilløp til nyorientering som man også fant hos de siste paver (Pius XI, Pius XII), virket spinkle i forhold til tidligere tiders steile holdning. Ennå i 1962 måtte man ty til et enkelt foredrag av kardinal Lercaro, Bologna, for å finne en helhjertet anerkjennelse av religionsfrihetens prinsipp i kretser som sto Vatikanet nær: en av disse enslige svaler som ikke strekker til for å varsle våren.
Religionsfriheten hadde riktignok lenge hatt tallrike og ivrige forkjempere blant katolikker både i Europa og i Amerika, ikke minst i USA, hvor den konstitusjonelle adskillelse mellom kirke og stat er like skattet hos katolikkene som hos andre. Men man visste også at den samme religionsfrihet hadde sine sterke motstandere både hos romerske teologer og i enkelte land som Spania. Og man visste av erfaring hvor vanskelig det er å føre en fruktbar samtale med teologer som er blinde for alt unntatt kirkens bevissthet om å forvalte den objektive sannhet.
Med henblikk på konkrete situasjoner var riktignok avstanden mellom frontene både i og utenfor kirkemøtet ikke fullt så stor som det så ut på papiret. Selv de mest innbitte motstandere av friheten som prinsipp i religiøse spørsmål innrømmer jo at våre moderne pluralistiske samfunn forutsetter toleranse i praksis. Men for dem dreier det seg om en innrømmelse til de onde tider vi lever i, den kan bare gis der hvor det er nødvendig for å unngå enda større ulykker, og den kan ikke på noen måte gi religiøse villfarelser rettsgrunnlag.
I såvel den ene som den annen leir oppdaget man imidlertid snart hvem som hadde konsilets flertall med seg, ellers hadde ikke de konservative hele tre ganger kjempet innbitt for å utsette den avgjørende styrkeprøve. Til slutt måtte paven selv gripe inn og gi ordre til avstemning for endelig å få vite hvor forsamlingen sto. Av 2222 avgitte stemmer var 224 nei-stemmer.
Men på det tidspunkt (21. september 1965, det vil si under fjerde og siste sesjon) hadde teksten allerede en lang og beveget historie bak seg. I hele fem år, fra første utkast ble laget under forberedelsene til 2. Vatikankonsil og inntil teksten som den her foreligger i norsk oversettelse, kan man regne med omtrent 30 omredigeringer, hvorav flere meget omfattende. Fire «offisielle» utkast har vært trykt og behandlet av konsilfedrene. Endeløse kommisjonsmøter og drøftelser, stadige innkallelser av nye eksperter fra så å si hele verden, konferanser med observatører fra de ikke-katolske kirkesamfunn såvel som med andre konsilkommisjoner, har funnet sted. Teksten har vært oppe til full diskusjon to ganger i Peterskirken. Tusenvis av endringsforslag er blitt sendt inn. Alt dette tyder på grundighet og ansvarsbevissthet.
Utviklingen ble bestemt ikke bare av kampen mot reaksjonære krefter, men også av en dyp uenighet innen flertallet om hvilket grunnlag erklæringen skulle bygge på. Fordi teksten var betrodd til Sekretariatet for kristen enhet hvis medlemmer var kjent for sin økumeniske innstilling, hadde mindretallet liten innflytelse på selve utformingen av utkastene, men motsetningene ble desto mer følbare mellom to hovedretninger blant religionsfrihetens forkjempere. Og her viste det seg, som rimelig er, at biskoper og teologer er barn av et land, en tid, en kulturkrets. For arvtagerne av den franske revolusjon (franskmenn, belgiere) var det både naturlig og selvfølgelig å sette opp religionsfriheten som et ideal med like stor prinsipiell nødvendighet som motstanderne mente å kunne gjøre det med den såkalte «katolske stat». De forsøkte derfor å hevde prinsippet om religionsfrihet som menneskerett ut fra tidløse filosofiske betraktninger over menneskets, samfunnets og religionens vesen. De engelsk-talende, og da især amerikanerne, var lite tilbøyelige til å slå følge med dem i en så abstrakt tankegang. I pakt med sin vanlige, mer pragmatiske innstilling prøvde de å føre diskusjonen over til et annet plan: Alt det som har med mennesker og menneskesamfunn å gjøre, bør, sa de, behandles historisk, i tilknytning til den faktiske utvikling. En av dem, og kanskje den betydeligste, jesuittpateren John Courtney Murray, uttrykte det slik: «Vår oppgave er å begrunne religionsfriheten, ikke å idealisere den.» Det som teller, mente pater Murray, er det utviklingsstadium som det moderne menneske har nådd, og de krav dets voksende personlige og politiske bevissthet stiller. I denne voksende bevissthet finner man et fullt ut tilstrekkelig grunnlag å bygge på. Det er slike konkrete krav konsilet skal ta stilling til, istedenfor å reise abstraksjon mot abstraksjon, en tolkning av menneskenaturen mot en annen tolkning. Først da blir det nemlig mulig å gi en beskrivelse av religionsfriheten som den moderne verden kan gjenkjenne som sin egen.
Seiren gikk til Amerika, selv om vi her og der i den ferdige erklæring merker spor etter en annen inspirasjon.
I alt vesentlig begrenser konsilet seg til å stadfeste menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn, en rett som viser seg å inneholde følgende bestanddeler: samvittighetens frihet, frihet til å slutte seg til eller melde seg ut av et religiøst samfunn, frihet til, alene eller med andre, å dyrke Gud i overensstemmelse med sin samvittighet, frihet til å vitne om sin tro, frihet for de enkelte religiøse samfunn til å styre seg selv etter egne lover. Alt dette er en naturlig følge av menneskets voksende bevissthet om personlig ansvar og eget verd.
Det er blitt innvendt at et kirkemøte ikke har til oppgave å forkynne en slik sannhet som menneskene selv bedre og bedre har forstått på grunn av en lang og ofte bitter erfaring, og som ikke direkte er åpenbart av Gud. Til dette svarer erklæringen at denne lære i det minste har dype røtter i Guds åpenbaring. Derfor stiller den også, i sin annen del, religionsfriheten i åpenbaringens lys etter i første del å ha basert den på selve menneskeverdet. Trosaktens frihet, Kristi og apostlenes eksempel bekretter rikelig det som menneskene har vunnet av innsikt om sitt eget verd. Biskop John W. Gran skrev i sitt forord til Dekretet om økumenismen (Oslo 1965): «Hvert enkelt menneske må kjempe kampen for klarhet og sannhet i troen - og det med sin egen samvittighet som nærmest avgjørende regel. Vår samvittighet kan feile, og all kristen forkynnelse sikter mot en avklaring av menneskets samvittighet, slik at sannheten må få rom og utfoldelse i mennesket. Men samvittigheten forblir vårt lys og vår umiddelbare ledestjerne, og det er bare i frihet at den kan nærme seg troen, og gjennom troen Gud.»
Disse tanker danner altså kjernen i konsilets erklæring om religionsfriheten, men nettopp derfor vil kanskje mange lesere undres over å møte andre tanker, særlig i innledningen, men også mot slutten, som synes å ligge fjernt fra temaet om friheten. Konsilet erklærer blant annet at Gud har åpenbart for menneskene en vei til frelse som er den ene sanne religion, at denne er å finne i den katolske kirke, at alle mennesker er forpliktet til å søke sannheten «fremfor alt i det som angår Gud og Hans kirke», og endelig at kirken har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden for å forkynne Evangeliet. Faller ikke disse tanker utenom rammen for en erklæring om religionsfriheten?
Jo, men konsilets flertall har ønsket å gardere seg mot tre mulige anklager fra mindretallets side. Det var nettopp disse anklager biskop Gran hadde i tankene da han under debatten i Peterskirken holdt sitt innlegg om religionsfriheten: «Fordi det ene og alene dreier seg om menneskets rett overfor samfunnet til i sitt private og offentlige liv å handle i overensstemmelse med sin samvittighet, innenfor de selvskrevne grenser, finnes der åpenbart intet motsetningsforhold mellom den religionsfrihet det her er tale om, og den kristne religions grunnprinsipper. Denne frihet setter ikke kirkens misjonerende vilje i fare, den oppmuntrer ikke til dogmatisk likegyldighet og den drar ikke i tvil den plikt ethvert menneske har til å søke og tjene sannheten.» Selv ting som ligger i dagen, trenger av og til å bli tydelig fremhevet. Det er i hvert fall et faktum at Sekretariatet for kristen enhet for sikkerhets skyld gikk med på en del tilføyelser i teksten av hensyn til mindretallets innvendinger. Dermed var alt prøvet for å oppnå enstemmighet.
Og det var også meget oppmuntrende ved den endelige votering - den eneste som har offisiell karakter - å konstatere at bare 70 nei-stemmer ble avgitt mot 2308 ja (ikke engang 3 %). Dermed var en erklæring vedtatt som ikke bare vil få stor prinsipiell betydning på det teologiske område og i den inter-konfesjonelle samtale, men som i høy grad vil kunne føre til effektiv frihet overalt hvor den katolske kirkes røst blir hørt.
(Denne innledningen ble skrevet til utgaven i 1966.)
