Om religionsfriheten

Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene, til evig erindring.

Om menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn.

Innledning

1. Vår tids mennesker er blitt seg sitt menneskeverd stadig mer bevisst 1, og flere og flere krever at mennesket i sine handlinger skal være autonomt og ha frihet under ansvar, ledet av sin samvittighet og ikke under tvang. De har et sterkt ønske om en juridisk avgrensning av øvrighetens myndighetsområde så den enkeltes og fellesskapets rettmessige frihet ikke blir for begrenset. Kravet om frihet blant menneskene gjelder fremfor alt åndsverdier, og da særlig en fri utøvelse av religion i samfunnet. Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle.

Først bekjenner konsilet at Gud selv har åpenbart for menneskeslekten veien til frelse og salighet i Kristus ved å tjene Gud. Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker, idet han jo har sagt til apostlene: «Gå derfor bort og lær alle folk, døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Mt. 28, 19-20). Alle mennesker er forpliktet til å søke sannheten, fremfor alt i det som angår Gud og Hans kirke, gripe den og holde fast ved den når de først har erkjent den.

Likeså bekjenner konsilet at det er mennesket i dets samvittighet disse forpliktelser påhviler og binder, og at sannheten ikke trenger seg inn ved annen kraft enn sannhetens egen, som virker på sinnet, ikke ved vold, men likevel med styrke.

Dernest - da den religionsfrihet som menneskene gjør krav på i sin gudsdyrkelse, bare angår frihet fra tvang i det borgerlige samfunn - fremgår det at religionsfriheten lar den tradisjonelle katolske lære om menneskets og samfunnets moralske forpliktelser overfor den sanne religion og Kristi ene kirke være intakt.

Endelig akter konsilet i sin erklæring om religionsfrihet å videreutvikle det de senere paver har lært om menneskets ukrenkelige rettigheter og samfunnets rettslige forhold til disse spørsmål.

I Religionsfrihet i sin alminnelighet

Hva religions friheten gjelder og bygger på

2. Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet - eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften 2. Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt.

Ethvert menneske, med den personlighet og det menneskeverd det besitter, har fornuft og fri vilje, og dermed også personlig ansvar, og tilskyndes således under moralsk forpliktelse til å søke sannheten - fremfor alt i det religiøse. Videre er det forpliktet til å holde fast ved denne sannhet og innordne hele sitt liv under de krav den stiller. For å kunne oppfylle denne forpliktelse som menneske, skal det være seg sitt fulle indre ansvar bevisst og heller ikke stå under ytre tvang. Derfor har retten til religionsfrihet sitt grunnlag ikke i subjektive behov hos enkeltmennesker, men i selve menneskenaturen. Følgelig vil rett til frihet bestå også hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den; utøvelsen av denne rett kan ikke forhindres så lenge offentlig orden basert på rettferdighet respekteres.

Religionsfrihet og forholdet til Gud

3. Alt dette blir desto klarere når vi tar i betraktning at den øverste norm for menneskelivet er selve den guddommelige, evige, objektive og universelle lov hvorved Gud i sin visdom og kjærlighet ordner, innretter og styrer hele verden og menneskesamfunnet. Gud gjør mennesket delaktig i denne sin lov, slik at det, ledet av det milde guddommelige forsyn, stadig mer kan erkjenne den evige, uforanderlige sannhet. Derfor har også ethvert menneske plikt og følgelig rett til å søke sannheten på det religiøse område, for med de midler som står til rådighet å forme sin samvittighet så den alltid tilkjennegir hva som er godt og sant.

Menneskets søken etter sannheten, både som enkeltindivid og som sosialt vesen, fordrer en selvstendig orientering støttet på undervisning eller utdannelse, meningsutveksling eller dialog, hvorved man gjør hverandre delaktig i den erkjente sannhet - eller den man tror å ha funnet -, til gjensidig hjelp på sannhetens vei. Men erkjennelsen av sannheten må allikevel være fast og personlig.

Det er i sin samvittighet mennesket møter og erkjenner den guddommelige lovs fordringer; mennesket er forpliktet til trofast å følge sin samvittighet i all sin gjerning, for derved å nå frem til Gud, som er dets endelige mål. Ingen skal derfor tvinges til å handle mot sin samvittighet, og ingen skal heller nektes å følge den, især i religiøse spørsmål. Religionsutøvelse består nemlig etter sin natur hovedsakelig i et indre, frivillig, personlig og umiddelbart gudsforhold, og dette kan hverken påbys eller forbys av noen menneskelig makt 3.

Menneskets sosiale natur fordrer imidlertid at det får gi et synlig uttrykk for dette indre religiøse forhold, lar andre få del i det og bekjenner sin tro i fellesskap med dem.

Det er derfor å krenke mennesket og selve den guddommelige ordning hvis det nektes en fri offentlig utøvelse av sin religion, så lenge rettferdige samfunnsregler respekteres.

Ifølge sin natur ligger den religionsutøvelse som både privat og offentlig stiller mennesket i et bevisst gudsforhold, på et høyere plan enn det jordiske og timelige. Den sivile øvrighet, som har til oppgave å dra omsorg for fellesskapets timelige vel, bør nok positivt anerkjenne og oppmuntre folkets religiøse liv, men overskrider sitt kompetanseområde hvis den tiltar seg myndighet overfor religionsutøvelsen eller forhindrer denne.

De religiøse samfunns frihet

4. Den frihet fra tvang i religiøse spørsmål som tilkommer enkeltmennesker, skal også sikres dem når de handler i fellesskap. Både menneskets og religionens sosiale natur forutsetter nemlig religiøse samfunn.

Disse samfunn skal fritt - så lenge den offentlige ordens rettferdige krav ikke krenkes - ha rett til et selvstendig styre etter sine egne lover, innrømmes offentlig gudsdyrkelse, kunne gi hjelp til medlemmene i det religiøse liv, tillates undervisning og opprettelse av institusjoner hvor medlemmene kan samarbeide for å bringe sitt liv i overensstemmelse med deres egne religiøse prinsipper.

De religiøse samfunn har likeens rett til å velge sine tillitsmenn og utdanne, utnevne og forflytte dem, opprette forbindelser med religiøse myndigheter og samfunn i andre deler av verden, reise bygninger til religiøse formål og erhverve og bruke de økonomiske midler det er behov for, uten at de sivile myndigheter forhindrer det ved lovgivning eller administrative inngrep.

Samfunnene skal heller ikke hindres i offentlig å lære og forkynne sin tro, i tale eller skrift. I utbredelsen av egen tro og religiøs skikk og praksis skal de dog avholde seg fra enhver fremgangsmåte som smaker av tvang eller utilbørlig og tvilsom påvirkning, især når det gjelder enklere mennesker eller trengende. En slik handlemåte bør ansees som misbruk av egen rett og krenkelse av andres.

Religionsfriheten omfatter også den rett et religiøst samfunn har til fritt og uhindret å vise at dets lære innebærer en gunstig innflytelse på samfunnets og menneskers liv og utfoldelse. Endelig vil menneskets sosiale natur og religionens vesen begrunne den rett menneskene av religiøse beveggrunner har til å holde sammenkomster og opprette foreninger med oppdragende, kulturelle, karitative og sosiale formål.

Religions friheten og familien

5. Fordi familien er et samfunn som har sine egne fundamentale rettigheter, har den også krav på selv å ordne sitt religiøse liv under foreldrenes ledelse. Disse har etter sin overbevisning rett til å bestemme den form for religiøs oppdragelse deres barn skal ha. Derfor skal de sivile myndigheter anerkjenne foreldrenes krav på under full frihet å velge skoler og andre former for oppdragelse, og dette skal ikke koste dem direkte eller indirekte urettferdige byrder. Dessuten krenkes foreldrenes rett hvis deres barn blir tvunget til å følge undervisning som ikke svarer til hjemmets religiøse overbevisning, eller hvis det ikke gis dem annen mulighet enn en oppdragelse som utelukker ethvert religiøst innhold.

Ansvaret for religions frihet

6. Fellesskapets vel er summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg helt ut, og fordi dette hovedsakelig forutsetter at menneskets rettigheter og forpliktelser blir respektert 4, påhviler det både de enkelte borgere, sosiale grupper, staten, kirken og andre religiøse samfunn å sikre religionsfriheten, hver på sin måte og ifølge deres respektive forpliktelser overfor det allmenne vel.

Men det er først og fremst staten som har ansvaret for å beskytte og fremme menneskets ukrenkelige rettigheter 5. Den skal derfor sikre alle borgeres religionsfrihet ved rettferdige lover og på andre måter, og legge forholdene til rette for en fri utfoldelse av det religiøse liv. Først da vil nemlig borgerne kunne utnytte sine rettigheter og oppfylle sine forpliktelser overfor religionen, og selve samfunnet vil dra fordel av den rettferdighet og den fred som er en følge av menneskets troskap mot Gud og Hans hellige vilje 6.

Hvis spesielle omstendigheter i enkelte land medfører, at et bestemt religiøst samfunn i henhold til landets lover gis en særstilling, skal man samtidig anerkjenne og praktisere rett til religionsfrihet for enhver borger og alle øvrige religiøse samfunn.

Staten skal videre sørge for at likhet for loven, som er en betingelse for samfunnets vel, av religiøse grunner ikke krenkes åpent eller skjult, og religion må heller ikke gi årsak til diskriminering.

Herav følger at staten overhodet aldri ved tvang, inngivelse av frykt eller på andre måter må påtvinge borgerne bekjennelse eller fornektelse av noen religion og heller ikke hindre at noen slutter seg til eller går ut av et religiøst samfunn.

Enda sterkere handles det mot Guds vilje og enkeltmenneskets og hele menneskeslektens hellige rettigheter hvis det anvendes makt i noen som helst form til undertrykkelse eller utryddelse av religion, i hele menneskeheten, innen et område eller i en bestemt gruppe.

Religionsfrihetens grenser

7. Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer.

Utøvelsen av enhver frihet forutsetter respekt for det etiske prinsipp om personlig og kollektivt ansvar. Moralloven forplikter ethvert enkelt menneske og alle sosiale grupper til i bruk av sine rettigheter å ta hensyn til andres rett, egne forpliktelser overfor andre og alles vel. Overfor alle skal det handles rettferdig og medmenneskelig.

Da samfunnet har rett til å beskytte seg mot misbruk som måtte forekomme i ly av religionsfriheten, tilkommer det særlig samfunnets myndigheter å gi denne beskyttelse, dog aldri på vilkårlig eller urettferdig, partisk måte, men i henhold til juridiske normer basert på objektive moralske prinsipper. Disse juridiske normer er bestemt av en effektiv beskyttelse av alle borgeres rettigheter og fredelige forhold til hverandre, den fornødne omsorg for den harmoni i fellesskapet som består i at sann rettferdighet preger samfunnslivet, og de tilbørlige hensyn til den offentlige moral. Alt dette er en grunnleggende del av det allmenne vel og kommer inn under begrepet offentlig orden. Forøvrig skal man hevde prinsippet om uavkortet frihet i samfunnet, det vil si at mennesket mest mulig tilkjennes frihet og at denne bare begrenses i den utstrekning det er strengt nødvendig.

Om å lære å bruke friheten

8. Av forskjellige grunner står vår tids mennesker under press og i fare for å bli berøvet sin egen indre frihet. Men på den annen side er det ikke så få som under påskudd av frihet går så langt at de kaster vrak på enhver autoritet og underkjenner all skyldig lydighet.

Derfor oppfordrer dette Vatikankonsil enhver, og især alle med ansvar for andres oppdragelse, til å bestrebe seg på å utvikle mennesker som ut fra moralnormene vil adlyde den rettmessige autoritet og elske den sanne frihet. Mennesker som tar selvstendig stilling til ethvert spørsmål i lys av sannheten, vil nemlig handle med ansvarsbevissthet og søke å fremme alt sant og rett, også i fellesskap med andre.

Religionsfriheten skal således også tjene den hensikt, at menneskene i oppfyllelsen av sine samfunnsplikter handler i større bevissthet om sitt ansvar.