II Religionsfriheten i lys av åpenbaringen
Læren om religions frihet har sine røtter i åpenbaringen
9. Hva dette Vatikankonsil erklærer om menneskets rett til religionsfrihet, er basert på menneskeverdet og dets fordringer, som den menneskelige fornuft ved århundrers erfaring har fått dypere innsikt i. Men denne lære om friheten har også sine røtter i den guddommelige åpenbaring og skal derfor desto mer holdes i ære og etterleves av de kristne. Åpenbaringen hevder riktignok ikke uttrykkelig retten til frihet fra ytre tvang i religiøse spørsmål, men kaster lys over menneskeverdet i hele dets omfang, viser den respekt Kristus har for menneskets frihet når det skal ta imot Guds ord i tro, og opplyser oss om den ånd som en slik Mesters disipler alltid må bekjenne seg til og følge. Alt dette belyser de allmenngyldige prinsipper som denne erklæring om religionsfrihet bygger på. Religionsfriheten i samfunnet stemmer særlig godt overens med friheten i en kristen trosakt.
Trosaktens frihet
10. Det er et hovedpunkt i den katolske lære, fremholdt i Guds ord og alltid hevdet av Kirkens fedre 7, at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen 8. Trosakten er ifølge sin natur frivillig: Mennesket, gjenløst av Kristus Frelseren og kalt til å bli Guds barn ved Jesus Kristus 9, kan ikke gi sin tilslutning til den Gud som åpenbarer seg, med mindre troen blir et begrunnet og frivillig lydighetsforhold etterat Faderen har trukket mennesket til seg 10. Det svarer altså helt til troens natur når ingen form for tvang fra menneskers side kan komme på tale. Religionsfriheten bidrar forøvrig ikke så lite til at det skapes en slik situasjon at menneskene uten vanskeligheter kan innbys til kristentroen, ta imot den av indre tilskyndelse og bekjenne den i handling i alt sitt liv.
Kristi og apostlenes handlemåte
11. Det er i ånd og sannhet Gud kaller menneskene til å tjene Ham, slik at de nok forpliktes i sin samvittighet, men ikke blir tvunget. Således respekterer Gud det verd Han selv har gitt mennesket, ved å la det bestemme selv og handle i frihet. Dette beviste fremfor alt Jesus Kristus, som er den fullkomne åpenbaring av Gud og Hans veier. For Kristus, vår Herre og Mester 11, saktmodig og ydmyk av hjertet 12, innbød sine disipler og vant dem 13. Han støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem 14. Riktignok bebreidet han vantroen hos dem som hørte på ham, men overlot straffen til Gud på dommens dag 11, saktmodig og ydmyk av hjertet 12, innbød sine disipler og vant dem 13. For ikke å være en Messias av denne verden som hersker med makt 15. Da han sendte sine apostler ut i verden, sa han til dem: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; den som ikke tror, vil bli fordømt» (Mk. 16, 16). Men når han oppdager at ugress er blitt sådd blant hveten, bestemmer han at begge deler skal få lov til å vokse, inntil høsten kommer ved verdens ende 16. For ikke å være en Messias av denne verden som hersker med makt 17, pleide han å kalle seg Menneskesønnen som er kommet «for å tjene og gi sitt liv til forløsning for mange» (Mk. 10, 45). Han fremstilte seg som den fullkomne Guds tjener 18 som «ikke knuser et knekket rør og ikke slukker en rykende
Belært av Kristi ord og eksempel har apostlene fulgt hans vei. Fra kirkens første tid av, har Kristi disipler virket for at menneskene skulle omvende seg til Kristus Herren og bekjenne ham, - ikke ved tvang eller list som ville ha vært Evangeliet uverdig, men først og fremst ved Guds ords kraft 22. Frimodig bekjente de for alle frelsesbudskapet fra Gud, som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim. 2, 4). Samtidig tok de hensyn til de svake, selv om disse tok feil, og viste dermed hvordan «hver enkelt av oss skal svare for seg hos Gud» (Rom. 14, 12) 23 og derfor plikter å adlyde sin samvittighet. Som Kristus, forsømte aldri apostlene å vitne om Guds sannhet, og de våget helhjertet «å forkynne ordet frimodig» (Ap.gj. 4, 31) overfor folket og øvrigheten 24. Det var nemlig deres fulle overbevisning at Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror 25. Derfor fulgte de Kristi saktmodige og ydmyke eksempel og ga avkall på alle «menneskelige våpen» 26, idet de forkynte Guds ord i full tillit til ordets guddommelige kraft til å tilintetgjøre de gudsfiendtlige makter 27og føre mennesker til tro og lydighet i Kristus 28. Som Mesteren, anerkjente apostlene de lovlige myndigheter: «Det finnes ingen øvrighet uten av Gud», lærer Apostelen, som dermed begrunner at «hvert menneske skal være øvrigheten undergitt... Den som setter seg opp mot øvrighe
Kirken følger i Kristi og apostlenes spor
12. Tro mot Evangeliets sannhet følger kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet. Kirken har gjennom tidene bevart og overlevert den lære den har mottatt av Mesteren og apostlene. Selv om det blant Guds folk på dets vandring gjennom menneskehetens omskiftelige historie har forekommet at handlemåten har vært mindre i overensstemmelse med Evangeliets ånd og endog i strid med den, er kirkens lære om at ingen skal tvinges til troen, allikevel alltid blitt stående.
Således har Evangeliet som en surdeig arbeidet i menneskets sinn, og bidradd meget til at mennesket gjennom tidene har fått en videre forståelse av sitt eget verd, og til å modne den overbevisning at ingen i samfunnet skal utsettes for noen form for tvang fra menneskers side i religiøse spørsmål.
Kirkens frihet
13. Blant de ting som kirkens og også det borgerlige samfunns vel forutsetter, og som alltid og overalt skal ivaretas og forsvares mot enhver krenkelse, kommer i første rekke at kirken skal ha den handlefrihet som menneskets frelse krever 31. Dette er nemlig den hellige frihet Guds enbårne Sønn har skjenket den kirke han har vunnet ved sitt blod, og som i den grad tilhører nettopp kirken at ingen kan angripe denne frihet uten å sette seg opp mot Guds vilje. Kirkens frihet er det grunnleggende prinsipp for forholdet mellom kirken og de offentlige myndigheter og hele samfunnsordenen.
I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen 32. Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier 33.
For hvis religionsfriheten ikke bare hevdes eller lovfestes, men også praktiseres helhjertet, vil kirken endelig få et stabilt formelt og faktisk grunnlag for den selvstendighet den har behov for i utøvelsen av sin guddommelige misjon, og som de kirkelige myndigheter stadig mer inntrengende har gjort krav på i samfunnet 34. Og samtidig vil de kristne i likhet med sine medmennesker kunne nyte godt av den borgerrett de har, til ikke å bli forhindret i å leve etter sin samvittighet. Der er altså samsvar mellom kirkens frihet og den religionsfrihet som skal anerkjennes som en rett og lovfestes for alle mennesker og samfunn.
Kirkens oppgave
14. I lydighet mot Guds befaling «lær alle folk» (Mt. 28, 19) skal den katolske kirke arbeide intenst «for at Guds ord skal få fremgang og vise seg herlig» (2. Tess. 3, 1).
Derfor ber kirken inntrengende sine barn først av alt om at det må bli holdt «bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker ... For dette er godt og tekkes Gud vår Frelser, som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim. 2, 1-4).
Idet de former sin samvittighet, skal de kristne legge vinn på den gudgitte lære kirken står inne for 35. Den katolske kirke er ifølge Kristi vilje en lærer i sannhet. Dens oppdrag er å formulere og gi en autentisk forkynnelse av den Sannhet som Kristus er, og samtidig utlegge og stadfeste med autoritet de moralske prinsipper som følger av menneskets egentlige natur. Til alle som står utenfor, skal de kristne med klokskap spre livets lys «ved Den Hellige Ånd, ved oppriktig kjærlighet, ved sannhetens ord» (2. Kor. 6, 6-7), frimodig 36 og med apostolisk kraft, om nødvendig med livet som innsats.
En Kristi disippel er nemlig strengt forpliktet overfor sin Mester til å fordype seg stadig mer i den sannhet han har mottatt av Kristus, å forkynne den trofast og forsvare den med styrke, men overhodet aldri med midler som strider mot Evangeliets ånd. Kristi kjærlighet tvinger ham samtidig til å opptre med kjærlighet, klokskap og tålmodighet overfor mennesker som farer vill eller er uvitende i troen 37. Det skal altså tas hensyn til den forpliktelse man har overfor Kristus, det livgivende Ord som skal forkynnes, og likeledes til det enkelte menneskes rettigheter samt til det mål av nåde som mennesket gjennom Kristus har mottatt av Gud, som innbyr det til fritt å ta imot og bekjenne troen.
Konklusjon
15. Det må konstateres at vår tids mennesker ønsker å kunne bekjenne fritt sin religion, privat og offentlig. Religionsfriheten er endog fastslått som rett i de fleste lands konstitusjon og er høytidelig stadfestet i internasjonale erklæringer 38.
Dog finnes det land hvor frihet til gudsdyrkelse nok er anerkjent konstitusjonelt, men hvor myndighetene prøver å trekke borgerne vekk fra religionen og gjøre livet ytterst vanskelig og stadig mer prekært for de religiøse samfunn.
Idet dette kirkemøte med glede hilser de førstnevnte oppmuntrende tegn i tiden, og protesterer mot de sistnevnte sørgelige kjensgjerninger med smerte, pålegger det katolikkene og ber alle mennesker om å legge seg på sinne hvor nødvendig religionsfriheten er, særlig i den situasjon hvor menneskeslekten nå befinner seg.
Det er åpenbart at folkeslagene mer og mer blir ett, at mennesker av forskjellig kultur og religion blir knyttet til hverandre med stadig sterkere bånd, og at enkeltmenneskets bevissthet om dets eget ansvar vokser. For at altså fredelige forbindelser og samhørighet menneskene imellom skal kunne etableres og sikres, kreves det at religionsfriheten overalt på jorden blir hegnet om av effektiv lovfestet beskyttelse, og at menneskets fundamentale forpliktelser og dets rett til fritt å kunne leve sitt religiøse liv i samfunnet, blir respektert.
Måtte Gud og alles Fader utvirke at menneskeslekten ved omhyggelig å ivareta religionsfriheten i samfunnet, ved Kristi nåde og Den Hellige Ånds kraft føres frem til den høyeste og evige «frihet som Guds barn i herlighet» (Rom. 8, 21).
Denne erklæring er blitt godkjent av konsilfedrene i sin helhet såvel som i sine enkelte deler. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er Oss overlevert fra Kristus, bifaller, lovfester og fastlegger den, sammen med de ærverdige fedre, i Den Hellige Ånd. Og det som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, befaler Vi skal tre i kraft, til Guds ære.
Roma, ved St. Peter, den 7. desember 1965
Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.
