II: Hva er evangelisering?
Evangelisering: et flersidig begrep
17. Selvsagt er der i Kirkens forkynnelse av evangeliet visse grunnleggende elementer og sannheter som på ingen måte kan fravikes. Enkelte er så viktige at man kan komme til å identifisere dem med selve forkynnelsen av evangeliet i sin helhet. Derfor har det vært mulig å definere evangelisering som det å forkynne Kristus for dem som ikke kjenner ham, med det å predike, med katekesen, med dåpen og de andre sakramentene.
En ufullstendig eller stykkevis definisjon som prøver å uttrykke evangeliseringen i all dens rikdom, mangesidighet og iboende kraft, står imidlertid i fare for å forarme den eller til og med å forvrenge den. Det er umulig å forstå selve begrepet evangelisering med mindre man prøver å ha for øye alle dets vesentlige momenter.
Disse momenter ble sterkt fremhevet av Synoden og er, som et resultat av dens innsats, nå stadig gjenstand for studier. Vi gleder oss over at denne måte å oppfatte begrepet på fundamentalt, faller sammen med de retningslinjer som Det annet Vatikankonsil meddelte oss, særlig i Om kirken, Kirken i verden av i dag og Om kirkens misjon.
Menneskehetens fornyelse
18. For Kirken betyr evangelisering å bringe det glade budskap til hele menneskeheten for ved dets innflytelse å forvandle og fornye menneskeheten innenfra: «Jeg gjør alle ting nye». 46 Men menneskeheten kan ikke fornyes hvis ikke enkeltmennesker først fornyes ved dåpen 47 og ved det evangeliske liv 48 Selve målet for forkynnelsen av evangeliet er derfor denne indre forvandling. Uttrykt i én setning kunne man best si at Kirken evangeliserer når den, ved sitt budskaps guddommelige kraft, forsøker å forvandle menneskers personlige og kollektive samvittighet, deres virksomhet, og deres liv og miljø. 49
Og fornyelse for de forskjellige samfunnslag
19. For Kirken gjelder det ikke bare å forkynne evangeliet i stadig større geografiske områder eller for stadig flere mennesker, men også å påvirke og skape en omveltning, ved evangeliets kraft, av de kriterier som mennesker dømmer etter, av deres verdinormer, interessesfærer, tenkemåter, inspirasjonskilder og livsstil, når dette står i motsetning til Guds Ord og frelsesverket.
Evangelisering av kulturgrupper
20. Dette kan uttrykkes slik: Det som har betydning, er å bringe menneskehetens kultur og kulturer i pakt med evangeliet (ikke rent ytre sett, som ved å legge på en ferniss, men på en langt dyperegående måte, helt ned til de dypeste røtter), i den vide og omfattende betydning som dette gis i Gaudium et Spes 50; idet man alltid tar utgangspunkt i individet og alltid vender tilbake til forholdet mennesker imellom og til deres forhold til Gud.
Evangeliet, og derfor evangeliseringen, er på ingen måte identisk med noen form for kultur og er uavhengig av alle kulturer. Ikke desto mindre virkeliggjøres Guds rike, som evangeliet forkynner, av mennesker hvis liv er knyttet til bestemte kulturformer, og Guds rike kan ikke bli til uten at det gjøres bruk av elementer som hører disse forskjellige kulturer til. Selv om evangeliet og dets forkynnelse er uavhengig av enhver kulturform, er det ikke nødvendigvis uforenlig med dem; evangeliet er derimot i stand til å gjennomsyre dem alle uten å underkaste seg noen av dem.
Skillet mellom evangeliet og kulturlivet er utvilsomt vår tids tragedie, og har vært det også i andre epoker. Derfor må alt settes inn på å evangelisere kulturlivet, eller, mer korrekt, de forskjellige kulturformer. De må gjenskapes ved møtet med evangeliet. Men dette møtet finner ikke sted uten at evangeliet forkynnes.
Viktigheten av det levende vitnesbyrd
21. Evangeliet må først og fremst forkynnes ved vitnesbyrd. Man kan tenke seg en enkelt kristen eller en liten gruppe kristne som, innen sitt samfunn, viser sin evne til å forstå og ta seg av andre menneskers villighet til å dele liv og skjebne med dem, sin tilslutning til alt som er edelt og godt. Om vi så tenker oss at de dessuten viser på en enkel og ekte måte sin tro på verdier ut over dem som er alminnelig godtatt, og det faste håp de setter til noe som ikke er synlig og som ingen ville våge å forestille seg. Selv uten at et ord var blitt sagt, vil disse kristne fremkalle spørsmål hos dem som ser hvordan de lever: Hvorfor er de slik? Hvorfor lever de på den måten? Hva eller hvem er det som inspirerer dem til dette? Hvorfor er de her blant oss? Et slikt vitnesbyrd er en stille forkynnelse av det glade budskap, et vitnesbyrd som både er overveldende og virkningsfullt. Spørsmålene ovenfor er, kan hende, de første som mange ikke-kristne vil stille, enten de er mennesker som aldri har hørt om Kristus, eller døpte som ikke lever etter sin tro, eller mennesker som i det ytre tilhører det kristne fellesskap, men lever på en måte som er i strid med det, eller mennesker som søker, kanskje fortvilet, etter noe eller noen som de aner, men ikke kjenner. Andre spørsmål vil melde seg, mer inntrengende og vanskelige, spørsmål vekket ved dette vitnesbyrd som innbefatter nærvær, gavmildhet, samfølelse, et vitnesbyrd som er en grunnsten i evangeliseringen, og ofte den første som blir lagt. 51
Alle kristne er kalt til dette vitnesbyrd. Og vi tenker særlig på det ansvar som hviler på innvandrere i de land som tar imot dem.
Ordets forkynnelse: en nødvendighet
22. Likevel vil dette være og forbli ufullstendig, fordi selv det mest glimrende vitnesbyrd i det lange løp vil være uten virkning hvis det ikke forklares og begrunnes - det som Peter uttrykte slik: «Vær alltid rede til å svare for dere, når dere blir krevd til regnskap for det håp som bor i dere.» 52 - og gjort klart ved utvetydig forkynnelse av Vår Herre Jesus. Det glade budskap forkynt ved levende vitnesbyrd må før eller senere også forkynnes ved Livets Ord. Virkelig evangelisering er ikke mulig med mindre Jesu navn, lære, liv og løfter, Guds rike og det mysterium at Jesus av Nasaret var Guds sønn, forkynnes. Helt siden Peters tale pinsemorgen har selve Kirkens historie vært en del av og preges av denne forkynnelses historie. Ved hvert nytt stadium i menneskehetens utviklingshistorie har Kirken, alltid grepet av ønsket om å bringe evangeliet videre, bare vært opptatt av ett: Hvem kan den sende for å forkynne Jesu mysterium? Hvordan kan dette mysterium best forkynnes? Hvordan kan man være sikker på at budskapet blir hørt og når frem til alle som trenger å høre det? Denne forkynnelse - kerygma, prediken eller katekese - er en så viktig del av evangeliseringen at den ofte har vært betraktet som ett med dem; likevel er den bare et aspekt av begrepet evangelisering.
Tilslutning til det levende evangelium og til fellesskapet
23. Forkynnelsen er fullstendig bare når noen hører på den, godtar den og opptar den i seg, og når den virkelig griper en som slik har tatt imot den. Dette vil si at et menneske blir grepet av de sannheter som Herren ved sin barmhjertighet har åpenbaret, eller, enda mer, av den livsform - et liv forvandlet - som han forkynner. I ett ord vil det si at man trer inn i Guds rike, den «nye verden», tingenes nye tilstand, den nye livsform, det liv i fellesskap som evangeliet innvarsler. En slik tilslutning til evangeliets sannheter kan ikke skjules, den må virkeliggjøres ved det synlig å tre inn i de troendes fellesskap. Ved dette blir de hvis liv er blitt forvandlet, del av et fellesskap som i seg selv er et forvandlingens tegn, et vitnesbyrd om nytt liv, av Kirken, Frelsens synlige sakrament. 53 Men det å være blitt del av det kirkelige fellesskap vil etterhvert gi seg uttrykk på mange andre måter som styrker Kirkens vitnesbyrd. Et menneske som aksepterer evangeliet som det frelsende Ord 54, vil vanligvis uttrykke det ved disse synlige tegn: Tilslutningen til Kirken og mottagelsen av Sakramentene, som bekretter og støtter denne tilslutning ved den nåde de gir.
Dette betyr et nytt apostolat
24. Til slutt går så det mennesket som selv har tatt imot evangeliet, ut for å forkynne det til andre. I dette ligger forkynnelsens prøvesten: Det er umulig for et menneske virkelig å motta evangeliet og bli del av Guds rike uten å vitne om det og forkynne det.
For å fullføre disse betraktninger om betydningen av å forkynne evangeliet, er nok en tilføyelse nødvendig, som vi mener vil være en hjelp til forståelse av de tanker som følger. Evangelisering er, som vi har påpekt, en innviklet prosess som består av mange forskjellige aspekter: menneskehetens fornyelse, vitnesbyrdet, den klare forkynnelse, det å bli grepet, det å slutte seg til fellesskapet, mottagelsen av sakramentene, den apostoliske innsats. Disse aspektene kan virke selvmotsigende, ja, det kan se ut som om de innbyrdes utelukker hverandre. Men sannheten er at de utfyller og gjensidig beriker hverandre. Hvert enkelt aspekt må alltid ses som en del av helheten. Det verdifulle ved Synoden var at den stadig oppmuntret oss til å se disse aspekter i sammenheng heller enn som motsetninger, for derved å oppnå full forståelse av Kirkens evangeliseringsaktivitet.
Det er dette verdensomspennende syn vi nå ønsker å gi et omriss av, ved nærmere å bestemme innholdet av begrepet evangelisering og de metoder som trenges for å gjennomføre denne evangelisering, samt ved å klargjøre hvem evangeliets budskap er rettet til og hvem som i vår tid bærer ansvaret for forkynnelsen.
