III: Evangeliseringens innhold

Hovedinnhold og sekundære synsmåter

25. I det budskap som Kirken forkynner er der uten tvil mange sider som er av sekundær betydning. Hvorledes disse legges frem er avhengig av skiftende omstendigheter. De gjennomgår også selv en forandring. Men der er dessuten en helt vesentlig kjerne, den levende virkelighet, som ikke kan tilpasses eller ignoreres uten at man derved utvanner selve evangeliets natur.

Vitnesbyrdet om Faderens kjærlighet

26. Det er ikke overflødig å minne om følgende: å forkynne evangeliet er først og fremst å vitne, på en enkel og direkte måte, om Gud åpenbaret ved Jesus Kristus, i den Hellige Ånd; å vitne om at Gud i sin sønn har elsket verden - at ved inkarnasjonen av Ordet har han gitt liv til alt og har kalt mennesker til det evige liv. For mange vil kanskje den Gud som fremstår ved dette vitnesbyrd, være den ukjente Gud 55 som de tilber uten å ha gitt ham noe navn, og som de søker i hemmelig lengsel når de opplever avgudenes tomhet. Forkynnelsen av evangeliet utfolder sin fulle kraft når det åpenbarer for menneskene at Skaperen ikke er en ukjent og fjern makt; han er Faderen: «Vi får kalles Guds barn - ja, vi er det!» 56 og derfor er hverandres brødre og søstre i Gud.

Kjernen av budskapet: frelsen ved Jesus Kristus

27. Evangeliseringen må også alltid innbefatte - som grunnlaget, kjernen og samtidig høydepunktet av sin levende virkelighet -en klar forkynnelse av at, ved Jesus Kristus, Guds Sønn som ble menneske, som døde og oppstod fra de døde, er frelsen mulig for alle mennesker, som en gave gitt ved Guds nåde og barmhjertighet. 57 Dette er ikke bare en dennesidig, jordisk frelse på det materielle eller åndelige plan, begrenset innen rammen av den timelige tilværelse og ensbetydende med timelige ønsker, håp, bekymringer og brytninger, men en frelse som sprenger alle disse grenser og når sin oppfyllelse i samfunnet med den eneste, guddommelige Virkelighet: En transcendent og eskatologisk frelse, som vel begynner i dette liv, men som fullbyrdes i evigheten.

I håpets tegn

28. Følgelig må evangelisering nødvendigvis innebære den profetiske forkynnelse som et liv etter døden, et liv som er menneskets egentlige og endelige kall, både som en fortsettelse og et opphør av den nåværende eksistens: Hinsides tid og historie, hinsides denne verdens flyktige virkelighet, hinsides det som hører verden til, et liv hvis skjulte virkelighet engang vil bli åpenbaret - hinsides mennesket, hvis sanne skjebne ikke er begrenset til det tidsbundne, men vil bli åpenbaret i det evige liv. 58 Evangelisering må derfor også innebære forkynnelsen av håpet grunnfestet i Guds løfter og i den Nye Pakt ved Jesus Kristus, forkynnelsen av Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til ham, forkynnelsen av nestekjærligheten - av det å kunne gi og tilgi, av selvfornektelsen, av det å hjelpe sin bror og søster - dette som har sitt utspring i Guds kjærlighet, evangeliets kjerne; forkynnelsen av det ondes mysterium og av den levende søken etter det gode. Forkynnelsen også - og dette er alltid viktig - av vår søken etter Gud ved den bønn som først og fremst er tilbedelse og takk, men også ved fellesskap med det synlige tegn på møtet med Gud som er Jesu Kristi Kirke; dette fellesskap kommer så til uttrykk ved de andre tegn på at Kristus lever og arbeider i sin Kirke som er sakramentene. Å inkorporere sakramentene i selve livet, for derved å gi dem deres fulle utfoldelse, er ikke, som enkelte ville påstå, å hindre evangeliseringen eller å godta en forvrengning av den, men tvert imot å fullbyrde den. For evangeliseringen består i sin helhet - utover det å forkynne evangeliet - i å innpode Kirken i livsmønsteret; Kirken kan ikke eksistere uten den drivkraft som er det sakramentale liv og når sitt høydepunkt i Eukaristien. 59

Et budskap som gjelder hele livet

29. Men evangeliseringen ville være ufullstendig hvis den ikke tok i betraktning det ustanselige samspill mellom evangeliet og menneskets dagligliv, både i personlig og mellommenneskelig forstand. Derfor innbefatter evangelisering et klart budskap, tilpasset de forskjellige situasjoner som virkeligheten innebærer, et budskap om ethvert menneskes rettigheter og plikter, om familielivet, som må sies å være nødvendig for personlig vekst og utvikling, 60 om samfunnslivet, om livet i internasjonal sammenheng, fred, rettferdighet og utvikling - et budskap som i vår tid særlig angår kampen for sann frihet.

Et budskap om frigjøring

30. Det er vel kjent i hvilke ordelag tallrike biskoper fra alle verdensdeler, talte om dette ved Synoden, særlig biskopene fra den Tredje Verden; gjennom deres ord som hyrder lød stemmene til de millioner av kirkens sønner og døtre som tilhører deres folk. Folk som, vet vi, bruker alle sine krefter i innsatsen og kampen for å overvinne det som tvinger dem til å leve i elendighet: sult, kroniske sykdommer, analfabetisme, fattigdom, rettferdighet i internasjonal sammenheng, og særlig når det gjelder internasjonal handel, situasjoner som gjelder en økonomisk og kulturell ny-kolonialisme som kan være like ubarmhjertig som den tidligere politiske kolonialisme. Biskopene gjentok at Kirken er forpliktet til å forkynne en frigjøring av millioner av mennesker, mange av dem Kirkens barn - en forpliktelse til å være behjelpelig ved denne frigjøring, til å bære vitnesbyrd om den, til å forsikre seg om at den blir gjennomført. Dette er ikke evangeliseringen uvedkommende.

Nødvendigvis forbundet med menneskehetens fremskritt

31. Mellom evangelisering og menneskehetens fremskritt - utvikling og frigjøring - er det i virkeligheten en dyp sammenheng. Denne innbefatter en sammenheng på det antropologiske plan, siden det menneske som stilles overfor evangeliet er del av en samfunnsmessig og økonomisk situasjon. Der er også en teologisk sammenheng fordi man ikke kan løsrive skapningen fra gjenløsningen. Og gjenløsningen berører den rent praktiske situasjon, med urettferdighet som må bekjempes og rettferdighet gjenopprettes. Dette har en evangelisk sammenheng av største betydning evangelisk, nemlig den som har å gjøre med nestekjærlighet: Hvordan kan man forkynne dette Nye Bud uten samtidig å fremme, i rettferdighet og fred, de fremskritt som virkelig tjener menneskehetens beste? Vi har selv omhyggelig pekt på dette ved å minne om hvor umulig det er å godta at man «innen evangeliseringen skulle overse viktigheten av de problemer som i så stor grad drøftes i vårt tid, angående rettferdighet, frigjøring, utvikling og fred i verden. Dette ville være ensbetydende med å glemme hva evangeliet lærer oss om kjærlighet til vår neste som lider og er i nød.» 61

De samme som under Synoden berørte dette brennbare emne med iver, klokskap og mot har, til vår store glede, fremlagt opplysninger som kan gi en virkelig forståelse av viktigheten og den dypere mening av begrepet frigjøring, slik som det ble forkynt av Jesus av Nasaret og slik som det prekes av Kirken.

Uten begrensning eller tvetydighet

32. Vi må ikke overse det faktum at mange, også høysinnede kristne som er opptatt av de viktige og tragiske problemer i forbindelse med frigjøring, ofte er fristet til, i ønsket om å engasjere Kirken i frigjøringsarbeidet, å begrense dens oppgave til det rent verdslige. De innsnevrer siktemålet til det menneskesentrerte; den frelse som Kirken bringer budskap om, blir redusert til materiell velstand. De glemmer alt som har å gjøre med det åndelige og religiøse, og vil gjøre Kirkens virke til en aktivitet av utelukkende politisk og samfunnsmessig art. Men i så tilfelle ville Kirken bli berøvet det som er dens fundamentale egenart. Dens frigjøringsbudskap ville ikke lenger ha noe særpreg og ville stå i fare for å bli annektert og manipulert av ideologiske systemer og politiske partier. Den ville ikke lenger ha myndighet til å forkynne friheten i Guds navn. Derfor var det vi ønsket å legge vekt på, i samme tale ved åpningen av Synoden, «det nødvendige i å klargjøre at evangeliseringen i sitt egentlige vesen er religiøs. Den ville miste selve grunnlaget for sin eksistens om den beveget seg bort fra den religiøse linje som rettleder den: Gudsriket fremfor alt, i dets rent teologiske betydning ...» 62

Evangelisk frigjøring

33. Når det gjelder den frigjøring som evangeliet forkynner og evangeliseringen prøver å virkeliggjøre, bør man heller si dette:

den kan ikke begrenses av de enkle, snevre rammer som er det rent økonomiske, politiske, samfunnsmessige og kulturelle liv; den må ha hele mennesket for øye, alle sider av dets tilværelse, også dets åpenhet overfor det fullkomne, ja, det guddommelig fullkomne.
den hører derfor sammen med en særskilt oppfatning av mennesket, en forståelse som den aldri kan ofre til fordel for noen form for strategi, praktiske fordeler eller kortsiktig nyttevirkning.

Sentret på Gudsriket

34. Når Kirken forkynner frigjøringen og slutter seg til dem som arbeider og lider for denne, er den ikke på noen måte villig til å begrense sin oppgave til det religiøse felt og utelukke seg fra menneskets verdslige situasjon. Samtidig bekretter den at dens åndelige kall har forrang, og nekter å erstatte forkynnelsen av Gudsriket med forkynnelsen av former for menneskelig frigjøring. Den erklærer til og med at dens bidrag til frigjøringen er ufullstendig hvis den forsømmer å forkynne frelsen ved Jesus Kristus.

Om et evangelisk menneskesyn

35. Kirken forbinder menneskets frigjøring med frelsen ved Jesus Kristus, men den oppfatter dem ikke som identiske. Den vet ved åpenbaringen, ved erfaring ervervet gjennom historien og ved troens betraktninger at ikke alle frigjøringsbegrep nødvendigvis er i overensstemmelse og forenlig med en evangelisk oppfatning av mennesker, ting og begivenheter. Den vet også at for å fremme Guds rike er det ikke nok å frigjøre menneskene og skape velstand og utvikling.

Og, hva mer er. Kirken har den faste overbevisning at all verdslig frigjøring, all politisk frigjøring - selv om den forsøker å rettferdiggjøre seg ved ord fra Det Gamle eller Det Nye Testamente, selv om den påberoper seg teologiske utredninger og slutninger som grunnlag for sine ideologiske grunnprinsipper og handlemåter, selv om den gir inntrykk av å være vår tids teologi - bærer i seg kimen til sin egen tilintetgjørelse og vil mislykkes i forsøket på å nå de idealer den har satt seg, dersom dens egentlige motiver ikke er rettferdighet og nestekjærlighet, dersom dens iver mangler en virkelig åndsdimensjon og dersom dens endelige mål ikke er frelse og lykke i Gud.

En omvendelse er nødvendig

36. Kirken ser det som viktig å skape samfunnsstrukturer som er mer menneskelige, mer rettferdige, som viser større respekt for individets rettigheter, og som i mindre grad medfører undertrykkelse og slavekår. Men den er seg bevisst at selv de beste av slike strukturer og de mest idealiserte samfunnsordninger fort blir umenneskeliggjort hvis de umenneskelige tilbøyeligheter i menneskesinnet ikke blir motvirket og erstattet med sunnhet, og hvis de som lever i slike samfunn eller hersker over dem ikke gjennomgår en omvendelse av hjerte og sinn.

Vold er utelukket

37. Kirken kan ikke godta vold, i særdeleshet ikke væpnet vold - som man mister enhver kontroll over såsnart den slippes løs - og som godtar menneskers død som veien til frigjøring. Den vet at vold alltid avler vold og uavvendelig skaper nye former for undertrykkelse og slaveri, ofte verre enn dem som volden skulle bringe frihet fra. Vi sa dette klart under vår reise i Colombia: «Vi formaner dere til ikke å sette lit til vold og revolusjon; det er i strid med kristendommens ånd, og det kan også forsinke istedenfor å fremme den samfunnsmessige reform som dere i rettferdighetens navn higer etter.» 63 «Vi må si og slå fast at vold ikke er i overensstemmelse med evangeliet, at den ikke er kristen; dessuten at plutselige og voldsomme samfunnsomveltninger ville være falske, i seg selv virkningsløse, og definitivt uforenelige med menneskers verdighet.» 64

Kirkens særskilte bidrag

38. Med dette sagt, gleder vi oss over at Kirken blir seg stadig mer bevisst de rette og fullt evangeliske midler den kan benytte for å delta i arbeidet for frigjøring av mennesker. Og hva gjør den? Den forsøker stadig mer å oppmuntre et stort antall kristne til å vie sine liv til menneskers frigjøring. Den gir disse kristne «frigjøringsstyrker» troens inspirasjon og nestekjærlighetens drivkraft, og derigjennom en samfunnsoppfatning som en sann kristen ikke kan ignorere, og som må danne grunnlaget for kunnskap og erfaring når dette skal omsettes til handling, solidaritet og engasjement. Alt dette må prege den engasjerte kristne og må ikke sammenblandes med taktiske manøvrer eller med det å tjene et politisk system. Kirken forsøker alltid å sette den kristne kamp for frigjøring inn i den altomfattende frelsesplan som den selv forkynner.

Dette som vi her har minnet om, ble behandlet mer enn én gang under Synodens drøftelser. Nettopp noen klargjørende ord til dette tema uttalte vi ved Synodens avslutning. 65

Det er å håpe at disse betraktninger vil bidra til å fjerne fra begrepet «frigjøring» den flertydighet som det ofte gis innen ideologier, politiske organisasjoner og grupper. Den frigjøring som evangeliet forkynner og forbereder er den som Kristus selv forkynte og gav til mennesket ved sitt offer.

Religionsfrihet

39. Nødvendigheten av å sikre grunnleggende menneskerettigheter kan ikke adskilles fra den rettferdige frigjøring som hører sammen med evangeliets forkynnelse og som bestreber seg for å sikre samfunnsstrukturer som beskytter menneskets frihet. Blant disse menneskerettigheter er religionsfriheten en av de aller viktigste. Vi talte nylig om dens betydning og fremhevet «hvordan mange kristne ennå i dag, fordi de er kristne, fordi de er katolikker, blir utsatt for systematisk forfølgelse. Dette drama i forbindelse med troskapen til Kristus og religionsfriheten fortsetter, selv om man forsøker å skjule det under dekke av kategoriske uttalelser om støtte for individets rettigheter og frihet innen samfunnslivet.» 66