Kapittel 2: Menneskenes fellesskap
Kirkemøtets hensikt
23. Som en av den moderne verdens viktigste aspekter må man regne de stadig nye former for innbyrdes avhengighet blant menneskene, som vår tids tekniske fremskritt i høy grad bidrar til å utvikle. Mer enn på selve denne utvikling bygger imidlertid det menneskelige brorskap i siste instans på det dypere personlige fellesskap hvori menneskene fullt ut respekterer hverandre i sin åndelige dimensjon. Den kristne åpenbaring virker sterkt i retning av å fremme dette personlige fellesskap, på samme tid som den skaffer en dypere innsikt i de samfunnslover som Skaperen har risset inn i menneskets åndelige og moralske natur.
Da Kirkens læreembede nylig i flere dokumenter har gitt en bred fremstilling av den kristne samfunnslære 1, vil konsilet nøye seg med en påminnelse om de viktigste sannheter og deres begrunnelse, betraktet i lys av åpenbaringen. Vekten vil så bli lagt på enkelte konsekvenser av særlig aktuell betydning.
Fellesskapet som en del av Guds plan med mennesket
24. Gud, som har en fars omsorg for alle, har villet at alle mennesker skulle danne en eneste familie og være som brødre for hverandre. For alle er skapt i Guds bilde. Han som gjorde «at hele menneskeslekten av ett blod skulle bo over hele jorden» (Ap.gj. 17, 26). Og alle er kalt til å nå frem til et felles mål, som er Gud selv.
Derfor er også kjærlighet til Gud og nesten det første og fremste bud. Skriften lærer oss at kjærligheten til Gud og nestekjærligheten ikke lar seg adskille: «... hvilket som helst bud sammenfattes i det ene ordet: Du skal elske din neste som deg selv... Derfor er loven oppfylt i kjærligheten» (Rom. 13, 9-10; 1. Joh. 4, 20). Hva kan være viktigere enn dette for mennesker som stadig blir mer avhengige av hverandre, og for en verden som blir mer én for hver dag som går?
Herren Jesus går enda lenger når han ber Faderen om at «alle skal være ett... likesom vi selv er ett» (Joh. 17, 21-22), for då åpner han perspektiver som den menneskelige fornuft ikke selv kan fatte. Han antyder nemlig en likhet mellom de guddommelige personers innbyrdes enhet og den enhet som knytter Guds barn sammen i sannhet og kjærlighet. Denne likhet viser at mennesket, den eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens egen skyld, ikke fullt ut kan finne seg selv uten oppriktig å gi seg til andre 2.
Individets og samfunnets innbyrdes avhengighet
25. Menneskets sosiale natur innebærer at individets og samfunnets utvikling er avhengige av hverandre. Prinsippet, subjektet og målet for enhver sosial dannelse er nemlig - og bør også være - det enkelte menneske, som på sin side har et naturlig og ubetinget behov for å leve i samfunn med andre mennesker 3. Den sosiale dimensjon er altså ikke påført mennesket vilkårlig, og det er følgelig i samkvem med andre, samtale og gjensidig hjelp at menneskene utvikler alle sine egenskaper og svarer til sitt kall.
Enkelte av de sosiale bånd som er nødvendige for menneskets utvikling, for eksempel familien eller det politiske samfunn, står i umiddelbart forhold til dets natur. Andre av disse bånd skyldes snarere et selvstendig valg. Av forskjellige grunner opplever vi i vår tid en stadig utvikling av gjensidig avhengighet og felles interesser med en rekke offentlige og private sammenslutninger og institusjoner som følge. Det er det vi mener med «sosialisering». Dette fenomen er riktignok ikke farefritt, men bidrar ikke desto mindre meget sterkt til å øke og styrke menneskets evner og verne om dets rettigheter 4.
Men selv om menneskene drar mange fordeler av samfunnslivet for å realisere seg selv, også religiøst, kan man ikke se bort Fra at de sosiale omgivelser hvor mennesket lever og ånder fra barndommen av, ofte vender det bort fra det gode og til det onde. De forstyrrelser som så ofte inntreffer i samfunnslivet, kan nok sikkert til dels skyldes spenningen mellom ulike økonomiske, politiske eller sosiale mønstre. Men dypere sett skyldes de menneskelig hovmod og egoisme som griper fordervende inn også i miljøet. Der hvor syndens følger lar seg merke på samfunnsordenen, møter mennesket, som fra fødselen av har onde tilbøyeligheter, nye fristelser som ikke lar seg overvinne uten store anstrengelser og ved Guds nådes hjelp.
Det allmenne vel
26. Fordi den innbyrdes avhengighet blir stadig større og gradvis brer seg til hele verden, blir det såkalte allmenne vel (det vil si summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt) i våre dager stadig mer universelt. Det kommer dermed til å omfatte rettigheter og forpliktelser som angår hele menneskeheten. Hver gruppe bør nå ta hensyn til alle de andre gruppers, og til og med den samlede menneskehets behov og berettigede mål 5.
På samme tid vokser menneskets bevissthet om eget verd, om overlegenhet i forhold til alle andre ting, om sine egne universelle og ukrenkelige rettigheter og plikter. Mennesket skal derfor sikres adgang til alt det som et virkelig menneskeverdig liv fordrer, såsom mat, klær, bolig, rett til fritt å velge livsstand, til å stifte hjem, rett til utdannelse, sysselsetting, aktelse og hensynsfullhet fra de andres side, rett til å bli tilstrekkelig informert, til å handle i overensstemmelse med sin ærlige overbevisning, til å bli beskyttet i sitt private liv og rett til den tilbørlige frihet, også i religiøse spørsmål.
Samfunnsordenen og dens utvikling skal altså bestandig tjene enkeltmenneskets vel. Tingenes orden skal jo underordnes den orden som knytter frie personer til hverandre - ikke omvendt -, slik som Herren selv antydet da han sa at sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld 6. Denne samfunnsorden skal i sin stadige utvikling grunnes på sannhet, bygges opp i rettferdighet og besjeles av kjærlighet. Målet må bli: I frihet å finne frem til en stadig mer menneskeverdig likevekt 7. Dette krever både sinnenes fornyelse og betydelige endringer i samfunnet.
Guds Ånd, som i sitt underfulle forsyn hersker over tidenes forløp og fornyer jordens åsyn, er virksom i denne utvikling. Og nå som før virker Evangeliet som en surdeig i menneskenes hjerter, for å styrke deres ufravikelige krav om å realisere sitt menneskeverd.
Ærefrykt for mennesket
27. For nå å komme frem til de aktuelle og praktiske konsekvenser, gjør konsilet seg til talsmann for en ærefrykt for mennesket, hvorved hver enkelt betrakter sin neste, hvem han enn er, som «et annet selv», fremfor alt tar hensyn til hans liv og de midler han trenger for å føre en menneskeverdig tilværelse 8, og vokter seg for å gjøre som den rike mann som unnlot å ta seg av den fattige Lasarus 9.
Det er særlig maktpåliggende for alle oss mennesker av i dag å bli ethvert menneskes neste helt og fullt, det vil si å yte en virkelig tjeneste til hver den vi møter på vår vei: den gamle som ingen tar seg av, den fremmede arbeider som folk ser ned på, den landflyktige, barnet født utenfor ekteskap som lider uforskyldt under en synd det ikke selv har begått, den trengende som utfordrer vår samvittighet fordi han minner oss om Herrens ord: «Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg» (Mt. 25, 40).
Alt det dessuten som strider mot livet, såsom mord i enhver form, folkemord, fosterdrap, barmhjertighetsdrap eller selvmord - alt det som krenker menneskets personlige integritet, såsom lemlestelse, fysisk eller psykisk tortur, forsøk på å øve moralsk tvang - alt det som krenker menneskeverdet, som umenneskelige livsforhold, vilkårlig fengsling, deportasjon, slaveri, prostitusjon, kjøp og salg av kvinner eller barn - uverdige arbeidsvilkår som nedverdiger arbeideren til å bli et profittredskap istedenfor et fritt og ansvarlig individ: Alt dette og andre lignende forhold er forkastelige. De forderver den menneskelige sivilisasjon, men vanærer dem som bærer skylden for uretten langt mere enn dem som lider urett. Og de krenker i høy grad Skaperens ære.
Hensynsfullhet og kjærlighet i forhold til motstandere
28. Vi skal la vår hensynsfullhet og vår kjærlighet gjelde også dem som tenker eller handler annerledes enn vi, i sosiale, politiske eller også religiøse spørsmål. For jo bedre vi omfatter deres innstilling med velvilje og kjærlighet, jo lettere vil vi også bli i stand til å innlede samtale med dem.
En slik velvilje og godhet skal selvsagt ikke gjøre oss likegyldige i forhold til det som er sant og rett. Selve kjærligheten tvinger Kristi disipler til å kunngjøre frelsesbudskapet for alle. Men de skal også skjelne mellom en villfarelse, som alltid er forkastelig, og den villfarende, som alltid bevarer sitt menneskeverd, selv om hans feiltagelse skyldes falske eller mangelfulle oppfatninger på det religiøse område 10. Gud alene ransaker hjertene og dømmer, derfor forbyr Han også oss å felle moralsk dom over en hvilken som helst annen samvittighet 11.
Kristi lære krever av oss at vi skal tilgi hverandres overgrep 12, og den lar det bud om kjærlighet som er Den nye pakts lov, omfatte alle våre fiender: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men j eg sier: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger og forbanner dere» (Mt. 5, 43-44).
Den fundamentale likhet mellom menneskene. Den sosiale rettferdighet
29. Alle mennesker, skapt i Guds bilde med ånd og sjel, har en felles natur og en felles opprinnelse. Forløst av Kristus, har de også del i et felles kall og en felles guddommelig bestemmelse. Derfor bør deres fundamentale likhet også vinne stadig større anerkjennelse.
Alle kan riktignok ikke sies å være like med hensyn til fysisk yteevne eller intellektuell og moralsk utrustning. Enhver diskriminering som berører fundamentale menneskerettigheter, enten de er sosiale eller kulturelle, knyttet til kjønn, rase, hudfarve, samfunnsstilling, språk eller religion, er ikke desto mindre i strid med Guds plan, og skal derfor overvinnes og fjernes. Det er høyst beklagelig at disse fundamentale menneskerettigheter ennå ikke overalt holdes ukrenket. De krenkes jo når en kvinne ikke får lov til fritt å velge sin mann eller sin livsstand, ikke får lov til å erverve seg den samme utdannelse og kultur som blir tilstått mannen.
Der finnes berettigede variasjoner mellom menneskene, men det like verd hos alle krever at man søker å oppnå større likhet og menneskelighet i livsforholdene. Altfor stor økonomisk og sosial ulikhet mellom forskjellige individer eller folkeslag innenfor menneskehetens store familie er en forargelse, og den står i veien både for den sosiale likevekt, for rettferdigheten, for menneskeverdet og for den sosiale såvel som for den internasjonale fred.
Både de private og de offentlige institusjoner bør bestrebe seg på å tjene mennesket, dets verd og dets mål, de bør føre en energisk kamp mot enhver sosial eller politisk ufrihet og verne om de fundamentale menneskerettigheter under ethvert politisk styre. Disse institusjoner bør også litt etter litt bringe seg selv i harmoni med de åndelige verdier, som er de høyeste, selv om det kan gå lang tid før de er nådd frem til målet.
Den individualistiske etikks utilstrekkelighet
30. De nåværende dyptgripende og hurtige samfunnsendringer tillater ikke at noen, av dovenskap eller av manglende innsikt i det som foregår, nøyer seg med en ren individualisme på det etiske plan. Oppfyllelsen av rettferdighet og kjærlighet krever av den enkelte at han i stadig høyere grad tar hensyn til det allmenne vel, alt etter sin egen evne og i forhold til de andres behov, og at han støtter og fremmer både private og offentlige tiltak som tar sikte på å bedre menneskenes livsvilkår. Der finnes de som forfekter humane og vidsynte teorier, og allikevel selv lever som om de ikke brydde seg det minste om samfunnets behov. I en rekke land møter man endog enkelte som ikke tillegger den sosiale lovgivning noen vekt. Mange unndrar seg skamløst og ved forskjellige former for snyteri unndrar de seg fra rettferdige skatter og andre ytelser som de skylder samfunnet. Andre viser liten respekt for enkelte sosiale regler, f. eks. helsebestemmelser eller trafikkregler, og de tenker ikke på at de ved sin skjødesløshet setter sitt eget og andres liv i fare.
Det bør stå fast for alle mennesker at de sosiale forpliktelser i dag hører med til deres viktigste oppgaver og at de skal oppfylle dem. Jo mer forenet verden blir, desto klarere blir det at oppgavene strekker seg ut over de enkelte grupper og gradvis får en universell ramme. Dette forutsetter at menneskene, individuelt og gruppevis, dyrker moralske og sosiale verdier og lar dem prege samfunnet. Da vil menneskene nemlig med Guds nådes uunnværlige støtte i sannhet fornyes og bli grunnleggere av en ny menneskehet.
Ansvar og medansvarlighet
31. For at hvert menneske bedre skal kunne bære ansvaret overfor seg selv og de samfunn han er en del av, må han få videre kulturutdannelse, og til dette formål bør man ta i bruk de betydelige midler som menneskeheten i dag har til sin rådighet. Først og fremst bør utdannelse av de unge - uansett deres sosiale opprinnelse - formes slik at den ikke bare utvikler menn og kvinner med kunnskaper, men også med generøsitet, slik som vår tid så hårdt trenger til.
Men for å kunne nå frem til en slik ansvarsbevissthet, trenger faktisk mennesket livskår som setter det i stand til å fatte sitt eget verd og svare til sitt kall ved å ofre seg for Gud og medmennesker. Menneskets frihet svekkes ofte der hvor folk lider den ytterste nød, som den også forringes der hvor folk gir etter for store livsbekvemmeligheter og lukker seg inne i sin tilfredse isolasjon. Friheten styrkes derimot hos det menneske som påtar seg samfunnslivets selvfølgelige forpliktelser, godtar det menneskelige samkvems mangfoldige fordringer og går inn for å tjene det menneskelige fellesskap.
Derfor bør alle oppmuntres til frivillig å ta sin del av de felles gjøremål. Og den form for statsstyre som lar flest mulig borgere i sann frihet delta i det offentlige styre, fortjener anerkjennelse. Allikevel bør man ta hensyn til den faktiske situasjon i hvert enkelt folk og til nødvendigheten av tilstrekkelig styrke hos de offentlige myndigheter. Men for at alle borgere skal stimuleres til aktivt å delta i samfunnslegemets respektive grupper, må de i disse grupper finne verdier som tiltaler dem og disponerer dem til å tjene andre. Vi kan sikkert hevde at menneskehetens fremtid hviler i de menneskers hender som kan gi de kommende generasjoner noe å håpe på og noe å leve for.
Det menneskevordne Ord og den menneskelige solidaritet
32. Gud har ikke skapt menneskene så de skulle leve hver for seg, men forenet i samfunn. Likeledes har det behaget Ham «å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengige av hverandre, men ved å samle dem til et folk som skulle erkjenne Ham i sannhet og tjene Ham i hellighet» 13. Derfor har Han fra begynnelsen av frelseshistorien utvalgt mennesker ikke bare enkeltvis, som individer, men også som medlemmer av et fellesskap. Da Han manifesterte sin vilje, kalte Gud disse utvalgte «sitt folk» (2. Mos. 3, 7-12), og det er med dette folk Han inngikk en pakt på Sinai 14.
Dette preg av solidaritet blir styrket og fullendt ved Jesu Kristi verk. Selve det menneskevordne Ord har jo villet ta del i det menneskelige fellesskap. Han var tilstede ved bryllupet i Kana, tok inn hos Sakkeus, spiste sammen med tollere og syndere. For å åpenbare Faderens kjærlighet og menneskets opphøyede kall, henviste han til de mest alminnelige sosiale hendelser og brukte talemåter - og bilder fra hverdagslivet. Han helliget de medmenneskelige forhold, først og fremst innenfor familien, den ramme som all sosial virkelighet vokser frem av. Han underkastet seg frivillig sitt lands lover. Med vilje levet han det samme liv som en arbeider på hans tid og i hans hjemland.
I sin forkynnelse ga han klar beskjed til Guds barn om at de skulle være som brødre for hverandre. I sin bønn anmodet han om at alle hans disipler skulle være «ett». Og han selv ofret seg for alle, som alles forløser, inntil døden. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh. 15, 13). Han sendte apostlene ut med befaling Om å forkynne det glade budskap for alle folkeslag, for at hele menneskeheten skulle bli en Guds familie hvor kjærligheten er lovens fylde.
Etter sin død og sin oppstandelse sendte han, som den førstefødte blant mange brødre, sin Ånd over alle dem som mottok ham i tro og kjærlighet, og gjorde dem til et broderlig fellesskap i sitt Legeme, det vil si i Kirken. Der er alle hverandres lemmer og skal tjene hverandre hver etter den gave han har fått.
Denne solidaritet er i stadig vekst helt til den dag hvor den fullendes. Da vil menneskene, frelst ved Guds nåde, som en familie elsket av Ham og av Kristus, vår Bror, gi Gud den fullkomne ære.
